Fortelle arbeidsgiver??

Mammafrøken90

Flørter med forumet
Skal i gang med ivf over nyttår. Har bak oss 3 mislykka forsøk med AID. Eg har ein sånn turnus at Eg jobber intensivt med påfølgende friperiode. Så utrulig nok klatre vi gå gjennom 3 forsøk uten at det krasja med min jobb.
No når ivf skal i gang tenker eg at eg kanskje ikkje er like heldig, å rekner og med at det vil bli meir psykisk krevende. Vi har holdt for oss sjølve at vi prøver få barn, men er no veldig usikker på om eg bør involvere sjefen i kva eg skal igjennom.
Noken so har erfaring med dette? Helst både dei so har valgt å involvere arbeidsgiver og dei so ikkje har sagt noke :cat:
 
Jeg fortalte sjefen min, fremst for å slippe den dårlige samvittigheten for de dagene jeg er borte/sykemeldt. Så nå vet han, og han er veldig støttende i det og har full forståelse. Inget er forandret annet en at jeg får full ro, ingen som kontakter meg fra jobb. Har en jobb hvor jeg ellers er tilgjengelig stort sett hele tiden uansett sykdom. :)
 
Jeg har også vært åpen med sjefen min ang ivf. Synes det er veldig greit at hun vet hva som står på, og hun viser stor forståelse når jeg ikke føler meg bra. Enklere å avtale planlagt fravær når jeg kan være ærlig om hvorfor jeg trenger fri.
 
Jeg fortalte nå mellom andre og tredje forsøk. Og må bare si at jeg er så vanvittig glad for det!! Nå kan jeg bare si til sjefen at jeg må gå tidlig/komme sent/være borte, uten videre spørsmål. Og det beste, jeg har sagt at det er tøft underveis og at det er vanskelig å skulle yte maks på jobb i forsøksperioden. Og dermed har jeg fått litt «tilrettelegging» der jeg har myyye mindre av de tøffeste oppgavene. Trodde ikke det gikk an å tilrettelegge min jobb, men det gjorde det tydeligvis. De ser på det som en bonus så lenge jeg ønsker å jobbe i stedet for å være sykmeldt, siden vi stort sett uansett ikke bruker vikarer. Har virkelig kun fått forståelse, og det gjør at jeg ser på det neste forsøket nå med mye mer ro og positivitet i forhold til jobb :) Du må finne ut hva som blir rett for deg, men i mitt tilfelle var det en veldig lettelse hvertfall :)
 
Jeg har ikke sagt noe, og fikk sykemeldinger av fastlegen til kontroller, uttak og innsett, så sykemelding til arbeidsgiver ikke var signert av IVF-klinikken.

Det er jo rart og litt dumt å stadig bli borte fra jobb uten at kolleger eller leder verken er forberedt eller egentlig forstår hva som foregår, men for meg var det likevel best sånn.
 
Jeg har vært åpen om det fra dag 1, var veldig nervøs når jeg først skulle fortelle det, da jeg jobber ett sted det ikke er vanlig å sette inn vikar ved enkelt personer sykdom her og der. Og dette nevnte jeg for min leder at jeg gruer meg for å komme ordentlig i gang, for da vil mine kollegaer få mye mer ansvar når jeg er borte. Heldigvis beroliget hun meg og sa at jeg ikke skulle tenke på det :)
 
Jeg holdt det til meg selv de første ukene, men man blir jo borte litt for kontroller og sånt. jeg sa bare at jeg hadde legetime, men så jo på han at han lurte veldig på om noe var galt, selv om jeg forsikret han at det ikke var noe farlig :) Så nå rett før uttak/innsett, hvor det er planlagt at jeg skulle være sykmeldt i 3 dager valgte jeg å fortelle det til min sjef! Er veldig glad for at jeg gjorde det for han viste bare masse forståelse og forsikret meg at ingen skulle plage meg de 3 dagene :)
 
Jeg har fortalt det og fått mye forståelse. Noen gjetter jo sånt uansett.
Jeg så an relasjonen jeg hadde, den er veldig god, men hadde den ikke vært det, hadde jeg nok ikke sagt noe.
En annen ting, når man forteller slikt, vil ledelsen begynne å planlegge med at du blir borte over lengre tid, det kan være både bra og ikke bra, det avhenger. Men det er noe å tenke over før man sier i fra.
 
Har alltid vært ærlig om det. Veldig deilig å slippe å forklare fravær eller hvorfor man har dårlige dager...
 
Jeg fortalte det til arbeidsgiver rett før vi skulle i gang med ivf behandling. Hun var veldig forståelsesfull og hjalp meg med å legge til rette turnusarbeid og lignende:-) er så glad for at jeg var ærlig om det, og slapp å finne på ulike unnskyldninger..
 
Har også vært åpen om det med sjefen og nærmeste kolleger. For meg ble det vanskelig å skulle «lyve» om hvorfor jeg ikke kan planlegge jobbreiser i enkelte perioder. Jeg ønsket heller ikke å bli sett på som en som er mye syk, det er jeg jo ikke! Jeg synes det er en enorm lettelse at de rundt meg vet og jeg har møtt masse forståelse og støtte. Eneste minus er at alle tripper ekstremt nysgjerrig rundt og lurer på om det var vellykket... Det kan bli litt stressende både med positiv og negativ test!
 
Jeg har et ganske ambivalent forhold til min sjef, han viser tidvis liten forståelse generelt. Så jeg ønsket å unngå å fortelle, men forsto raskt at jeg ville få mye "rart" fravært på kort varsel som det ville bli slitsomt å bortforklare. Så jeg valgte likevel å fortelle da vi var i gang med første forsøk. Det fjernet et stort stressmoment for min del, er så deilig å slippe å lyve og forklare. Og sjefen har utelukkende vært støttende og positiv. Virket som han satte pris på åpenheten.
 
Om 1 veke skal eg ha medarbeider samtale. Eg vurdere sei det då. Trur eg rett og slett må sjå det litt an. Om det føles ok å ta det opp. Går å veger opp for og i mot. Har mykje fri so kan vere heldig med at det ikkje krasjer, men syklus vil ikkje heilt samarbeide med turnusen ;)
 
Tenker at det kanskje avhenger litt av jobben din om det er lurt å fortelle det eller ikke. Selv om man ikke skal ta hensyn til graviditeter i denne forbindelse, så tenker jeg fortsatt at karrieremessig er det kanskje ikke noe sjakktrekk. Men det er jo mer om det skjer endringer på arbeidsplassen og nytt ansvar skal fordeles. Tenker at det er fort gjort å tenke at noen blir borte - og derfor gi ansvaret til noen andre. Men om denne problemstillingen ikke er tilstede hadde jeg ikke hatt noe problem med å si det til arbeidsgiver. Jeg jobber privat, og ansvarsområder endrer seg hele tiden (i form av at markedet endrer seg, så tilpasser vi oss) - så jeg har ikke sagt noe, og har ikke tenkt til å si noe. Men hos oss er vi ikke mange som gjør samme jobben - hadde vært annerledes om det var tilfelle.
 
Vi skal i gang i februar, og det havner selvfølgelig midt i en travel tid med praksis og jobb... Kommer til å fortelle det til sjefen og praksisveilederen min i januar. Grunnen til at vi har valgt å gjøre det, er fordi det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å bli overstimulert. De er begge to veldig forståelsesfulle personer, så regner med at det går greit :-) Mannen ønsker også å fortelle det til jobben sin, rett og slett for å få litt forståelse for at han ikke alltid kan reise og jobbe overtid så mye som han har gjort i år.
 
Sjefen på den forrige jobben fant det ut selv. Var en enorm støtte oppi mislykket forsøk! Evig glad for at hun skjønte hva som foregikk.

Nåværende sjef vet det ikke, og får ikke vite.
Og veldig glad jeg ikke har sagt noe da vi fant ut for en uke siden at vi er i nær familie!:eek: Vi holder det hemmelig for familie og venner óg.
 
Hei!
Jeg fortalte sjefen med en gang jeg skulle i første forsøk, hun var ikke helt entusiastisk over det, siden vi nesten aldri har nok folk på jobb til vannlig, men likevel var ganske forståelsesfull og støttende til slutt. Det hjalp veldig mye siden jeg hadde egguttakk på dagen jeg skulle ha nattvakt, de fra St Olavs trodde ikke at det er så lurt å gå på vakt etter hele prosedyre, så jeg informerte sjefen min om det 2 dager før og da var det ikke noe flere spørsmål og det gikk helt uproblematisk.
Nå skal jeg til annet jobb for 6 mnd og jeg informerte sjefen der også med en gang og han var kjempestøttende - sa at han kjenner mange som har vært gjennom det før og han krysser fingrene for oss.
Så oppsumert jeg valgte å fortelle 2 ganger og tror det var greit avgjørelse. For meg det er nok psykisk belasnting med selve prosedyre, hvis jeg skulle tenke på at det er problematisk med min fravær fra jobb i tillegg, dadet kunne bli litt for mye for meg.
 
Back
Topp