LilleTrille81
Betatt av forumet
Hei
Jeg vet at det er ikke så ofte jeg skriver her på dette forumet (har mer enn nok med bare å lese [;)] ), men hadde så lyst til å få delt min fødselshistorie med noen. Så:
Det hele startet litt over 6 fredag 23.6. Jeg våknet av at vannet gikk og fikk vekket samboeren min.
Jeg hadde forberedt meg på å gå gravid til langt over termin, og det var enda to uker igjen til den, så var overraskende rolig. Tror nok jeg var litt i sjokk da en fødsel er noe jeg har gruet meg til så lenge jeg kan huske, og nå var ting liksom startet.
Kom meg etter hvert ut på badet, og sendte sambo på ”tørketur”. Utrolig hvor mye gris det vannet fører til [8D] Riene var enda ikke startet, så tok livet med ro og fikk sambo til å ringe føden for å høre hva vi skulle gjøre. Siden vannet var klart og vi antok at hodet var festet, fikk vi beskjed om å ta dagen med ro og komme opp på kontroll først kl 6 om kvelden, altså 12 timer senere.
Ikke lenge etter (ca en halvtime) startet riene. De begynte forsiktig, kortvarige og med ca 10 minutters mellomrom. Jeg fikk sambo til å pakke bagen og dra ut på handletur, hadde jo ingenting klart da jeg var så overbevist om å gå på overtid, jeg hadde absolutt ingen tegn på at fødselen nærmet seg før vannet gikk.
Dagen gikk og riene ble vondere og kom oftere. Mellomrommene varierte fra 3 min til 7 min og vi ringte føden for å høre om vi skulle komme oss opp. Fikk beskjed at siden jeg var førstegangsfødende kom dette til å ta tid, så burde bare holde meg hjemme til jeg skulle på kontroll kl 6. (Tålmodigheten lenge leve...)
Da klokken nærmet seg 3 begynte ting å bli uutholdelig, ting roet seg ikke helt mellom toppene, og jeg følte at jeg lå med konstante rier. Vi ringte føden og gav beskjed om at vi kom oppover. Å komme seg til bilen begynte å by på problemer, og jeg angret litt på at vi ikke hadde dratt før. Bilen står parkert ca 20 meter fra døren, men på den korte turen måtte jeg ta flere pauser og henge over ryggen på min mor for å komme meg gjennom de verste toppene. (Min mor skulle kjøre oss til sykehuset, og være med på fødselen for ekstra støtte om det passet.) Selve bilturen var fæl, og jeg er glad vi hadde mindre enn ti minutter å kjøre.
Vel fremme på sykehuset hadde jeg problemer med å holde tårene tilbake, for da var ting virkelig vonde. Vi ble fulgt opp på føden og vist inn på et bad der. Her satt jeg og sambo i noe som føltes som en evighet, men trolig ikke var mer enn 10 min ellers så, før det kom en jordmor og fortalte at vi skulle ta en del tester. Nå slapp riene aldri taket i det hele tatt, og ting var vondt, men fikk følelsen av at jordmor ikke trodde på meg. Hun spente på noen seler for å måle riene og hjerterytmen på babyen (tror det var det i hvert fall). Jeg hadde store problemer med å ligge i ro, men fikk beskjed om å slappe av, hun trodde tydeligvis at jeg overdrev. [:@]
Skulle ligge med disse greiene på en stund, aner ikke hvor lenge, også skulle vi ta flere tester etterpå, så jordmor gikk ut og lot oss være der alene. En stund senere kom omsider jordmor tilbake bare for å sjekke hvordan det gikk. Jeg skulle ligge med de selene på en stund til fikk jeg beskjed om, men hun sjekket resultatet så langt; og ombestemte seg. Hun måtte sjekke åpningen min med en gang. Det var vondt, men hun skulle ta det mellom riene… Det var jo aldri noe mellom der, de gikk i ett, au!
Oj, jeg hadde visst 4 cm åpning, tydeligvis mer enn hva hun hadde forventet seg, vi måtte bli flyttet over på et annet rom. De ville jeg skulle gå, men ingen sjanse for det, så de fikk hentet en seng og rullet meg over.
Mens vi ble flyttet inn på ”føderommmet” hentet sambo min mor, han oppdaget at det ikke var så hyggelig å måtte trøste meg alene. Jordmor var det jo ingen hjelp i, hun var overbevist om at jeg overdrev og bare ba meg ta meg sammen, ingen medfølelse derfra.
Her ble jeg spurt om jeg ville ha epidural. JA TAKK! Som sagt så har jeg så lenge jeg kan huske virkelig gruet meg til fødselen, så var det en ting jeg var overbevist om så var det at jeg skulle ha smertestillende. Ville ikke ha mer vondt enn nødvendig. Hun fikk sendt beskjed, og satt en ting i hånden min, før jeg gav henne beskjed om at ting begynte å presse… Hun sjekket åpningen min igjen; 8-9 cm, jeg kunne bare glemme epidural og alt som het smertelindring. [>:]
Plutselig slo jordmor helt om. Virket som om hun forsto at fødselen var kommet mye lengre og gikk mye raskere enn hva hun hadde forventet, så nå hadde hun plutselig forståelse for smertene mine. Hun hadde tydeligvis hatt planer om å sjekke noen andre mens jeg lå der, for nå ringte hun og gav beskjed om at hun ikke kunne gå fra meg likevel, ting gikk så raskt. Litt deilig å få følelsen av å bli trodd, og ikke bare få indirekte beskjed om at jeg er hysterisk og overdriver.
Jeg måtte vente med å presse litt til, og mamma pustet meg gjennom pressriene. (Fikk beskjed senere om at hun hadde vært sikker på at hun skulle besvime pga pustingen, og hadde gitt beskjed til sambo at han måtte bare sparke henne bort i en krok om hun gjorde det :p ) Sambo holdt meg i hånden, og jeg tror han fryktet for at jeg skulle skade den til tider. De var begge en fantastisk støtte, og jeg er glad begge to var der.[:)]
Så fikk jeg omsider begynne å presse. Noen alternativ fødestilling ble aldri diskutert. Men babyen satt seg fast på vei ut, og der sto han en halvtime. Au au au, men det var bare å fortsette å presse og holde pusten (fikk visst mer kraft bak presset om jeg holdt pusten) hver gang riene satt inn. Synes pressriene gav seg altfor fort hver gang. Det tok jo evigheter å få ham ut.
Men så kom han, klokken var da blitt halv 7, og da begynte smertehelvete uten like. Bare husker det flashet hvitt foran øynene mine idet han ”falt ut” (sambo sine ord). Har hørt så mange ganger, og fikk også beskjed mens det hele holdt på, at når babyen er ute, så er også smertene borte. Vel nei…[:(]
Jordmor spurte om jeg ville ha babyen opp til meg, og det eneste jeg fikk fram mellom smertene var: ”Må jeg?” Orket ikke tanken på å skulle holde babyen når ting bare gjorde så utrolig vondt. Ja, jeg måtte og fikk den vakre lille skapningen opp på brystet.
Var jo søt og alt det, men jeg klarte bare ikke å konsentrere meg om ham i det hele tatt.
Fikk beskjed om at jeg måtte sy litt, så de måtte hente lege. I mellomtiden skulle de smøre på bedøvelse. Herregud, det var så vondt at jeg ikke trodde at jeg skulle klare å holde ut. Jeg lå og skalv over hele meg, og mamma måtte på nytt tvinge meg til å puste, for jeg ”glemte” det helt selv. Bedøvelsen hjalp ikke det døyt, jeg skrek høyt og gikk opp i bro hver gang de var borti underlivet mitt, men likevel fortsatte de å dytte og grave.
De prøvde så å sette en annen type bedøvelse, denne gangen med sprøyte, det var et helvete! Alt jeg husker videre fra den halvtimen jeg lå der i smertehelvete med babyen på brystet, er mammas blå mascara, måtte bare fokusere alt jeg kunne på den mens hun pustet med meg. Legen hadde visst kommet og gått flere ganger for å sjekke om bedøvelsen snart virket, og hadde tilslutt gitt meg beskjed om at dette kunne han ikke gjøre noe mer med her, verken for min eller sin egen del, så jeg ble flyttet til operasjonssalen. Her ble det satt spinalbedøvelse, jeg ble lammet fra livet og ned, men heller ikke den tok første gangen. Tror jeg aldri har sett så mange sjokkerte blikk som da jeg skrek til da de begynte å vaske meg før de skulle sy der. Måtte svare på spørsmål om vannet de vasket med var varmt eller kaldt, det var kaldt! Så måtte de øke dosen på bedøvelsen, og omsider gav smertene seg.
Lå og sydde i 2,5 timer. Kan trygt si at du føler deg ikke særlig smart når det står 5 personer, 2 leger og 3 sykepleiere, mellom beina dine og jobber, men jeg var bare så lettet over at smertene omsider hadde gitt seg at jeg ikke tenkte så mye over det, heldigvis.[8|]
Da det var over informerte den ene legen meg om at babyen hadde røket av alt av muskler innvendig i underlivet mitt, både forover og bakover, på vei ut, men at de nå hadde fått lappet meg fint sammen, og at jeg skulle få henvisning til fysioterapeut for å få hjelp til trening for å få ting til å fungere som det skulle igjen. Så han trodde at ting skulle gå bra. Ikke akkurat det jeg ville høre… Så for meg at jeg ikke kunne gå på do selv, og ene skrekkscenarioet etter det andre, men klarte ikke si annet enn ok.[:o]
Så gikk legen, og sykepleierne drev og vasket opp, plutselig begynner de å peke og snakke om underlivet mitt, og en løper ut og henter legen inn igjen. Jeg måtte sy litt til, de hadde vært så opptatt av det innvendige at de hadde tydeligvis oversett noe utvendig. Kan trygt si at jeg var lei da, men denne gangen når legen sa han var ferdig klarte jeg i hvert fall å spørre om jeg kunne gå på do selv etterpå, var blitt skikkelig bekymret for det. Heldigvis svarte han ja, phew!
Ble liggende hele natten på oppvåkningen. Der fikk jeg etter hvert følelsen igjen i beina, og smertestillende intravenøst hver gang det begynte å gjøre vondt igjen. Fikk så vidt se babyen og samboer i 10 minutter før babyen ble kjørt til barselavdelingen for natten og sambo ble sendt hjem. Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg første natt med babyen, men, men, ting ble da bedre etter hvert
Dagen etter kom jordmor og snakket med meg. Hun var skikkelig forsiktig med alt hun sa, var bekymret for at jeg hadde fått traumer etter det jeg hadde vært gjennom. Fikk beskjed om at fødselen var gått ”fort og gale”, men hun hadde snakket med ene legen som sydde meg og fått beskjed om at det hadde ikke vært noe vi kunne ha gjort annerledes. Babyen hadde bare lagt så høyt oppe i magen og ingenting hadde flyttet på seg/videt seg ut for å gi plass til ham, så da hadde skuldrene hans revet alt tvers over på vei ut. Vet ikke om dette var så greit å høre, men ok å vite at vi ikke hadde gjort noe galt i hvert fall.
Nå nesten 3 måneder etter fødselen er ting fremdeles ikke helt bra, men det kommer seg. Har fått beskjed fra lege om at dersom jeg skal ha flere barn blir det keisersnitt neste gang, litt betryggende, for jeg vil ikke gjennom det der en gang til![:'(]
Takk for at du tok deg tid til å lese! Det var deilig å få skrevet ned hele greien og få det ut av hodet.
Jeg vet at det er ikke så ofte jeg skriver her på dette forumet (har mer enn nok med bare å lese [;)] ), men hadde så lyst til å få delt min fødselshistorie med noen. Så:
Det hele startet litt over 6 fredag 23.6. Jeg våknet av at vannet gikk og fikk vekket samboeren min.
Jeg hadde forberedt meg på å gå gravid til langt over termin, og det var enda to uker igjen til den, så var overraskende rolig. Tror nok jeg var litt i sjokk da en fødsel er noe jeg har gruet meg til så lenge jeg kan huske, og nå var ting liksom startet.
Kom meg etter hvert ut på badet, og sendte sambo på ”tørketur”. Utrolig hvor mye gris det vannet fører til [8D] Riene var enda ikke startet, så tok livet med ro og fikk sambo til å ringe føden for å høre hva vi skulle gjøre. Siden vannet var klart og vi antok at hodet var festet, fikk vi beskjed om å ta dagen med ro og komme opp på kontroll først kl 6 om kvelden, altså 12 timer senere.
Ikke lenge etter (ca en halvtime) startet riene. De begynte forsiktig, kortvarige og med ca 10 minutters mellomrom. Jeg fikk sambo til å pakke bagen og dra ut på handletur, hadde jo ingenting klart da jeg var så overbevist om å gå på overtid, jeg hadde absolutt ingen tegn på at fødselen nærmet seg før vannet gikk.
Dagen gikk og riene ble vondere og kom oftere. Mellomrommene varierte fra 3 min til 7 min og vi ringte føden for å høre om vi skulle komme oss opp. Fikk beskjed at siden jeg var førstegangsfødende kom dette til å ta tid, så burde bare holde meg hjemme til jeg skulle på kontroll kl 6. (Tålmodigheten lenge leve...)
Da klokken nærmet seg 3 begynte ting å bli uutholdelig, ting roet seg ikke helt mellom toppene, og jeg følte at jeg lå med konstante rier. Vi ringte føden og gav beskjed om at vi kom oppover. Å komme seg til bilen begynte å by på problemer, og jeg angret litt på at vi ikke hadde dratt før. Bilen står parkert ca 20 meter fra døren, men på den korte turen måtte jeg ta flere pauser og henge over ryggen på min mor for å komme meg gjennom de verste toppene. (Min mor skulle kjøre oss til sykehuset, og være med på fødselen for ekstra støtte om det passet.) Selve bilturen var fæl, og jeg er glad vi hadde mindre enn ti minutter å kjøre.
Vel fremme på sykehuset hadde jeg problemer med å holde tårene tilbake, for da var ting virkelig vonde. Vi ble fulgt opp på føden og vist inn på et bad der. Her satt jeg og sambo i noe som føltes som en evighet, men trolig ikke var mer enn 10 min ellers så, før det kom en jordmor og fortalte at vi skulle ta en del tester. Nå slapp riene aldri taket i det hele tatt, og ting var vondt, men fikk følelsen av at jordmor ikke trodde på meg. Hun spente på noen seler for å måle riene og hjerterytmen på babyen (tror det var det i hvert fall). Jeg hadde store problemer med å ligge i ro, men fikk beskjed om å slappe av, hun trodde tydeligvis at jeg overdrev. [:@]
Skulle ligge med disse greiene på en stund, aner ikke hvor lenge, også skulle vi ta flere tester etterpå, så jordmor gikk ut og lot oss være der alene. En stund senere kom omsider jordmor tilbake bare for å sjekke hvordan det gikk. Jeg skulle ligge med de selene på en stund til fikk jeg beskjed om, men hun sjekket resultatet så langt; og ombestemte seg. Hun måtte sjekke åpningen min med en gang. Det var vondt, men hun skulle ta det mellom riene… Det var jo aldri noe mellom der, de gikk i ett, au!
Oj, jeg hadde visst 4 cm åpning, tydeligvis mer enn hva hun hadde forventet seg, vi måtte bli flyttet over på et annet rom. De ville jeg skulle gå, men ingen sjanse for det, så de fikk hentet en seng og rullet meg over.
Mens vi ble flyttet inn på ”føderommmet” hentet sambo min mor, han oppdaget at det ikke var så hyggelig å måtte trøste meg alene. Jordmor var det jo ingen hjelp i, hun var overbevist om at jeg overdrev og bare ba meg ta meg sammen, ingen medfølelse derfra.
Her ble jeg spurt om jeg ville ha epidural. JA TAKK! Som sagt så har jeg så lenge jeg kan huske virkelig gruet meg til fødselen, så var det en ting jeg var overbevist om så var det at jeg skulle ha smertestillende. Ville ikke ha mer vondt enn nødvendig. Hun fikk sendt beskjed, og satt en ting i hånden min, før jeg gav henne beskjed om at ting begynte å presse… Hun sjekket åpningen min igjen; 8-9 cm, jeg kunne bare glemme epidural og alt som het smertelindring. [>:]
Plutselig slo jordmor helt om. Virket som om hun forsto at fødselen var kommet mye lengre og gikk mye raskere enn hva hun hadde forventet, så nå hadde hun plutselig forståelse for smertene mine. Hun hadde tydeligvis hatt planer om å sjekke noen andre mens jeg lå der, for nå ringte hun og gav beskjed om at hun ikke kunne gå fra meg likevel, ting gikk så raskt. Litt deilig å få følelsen av å bli trodd, og ikke bare få indirekte beskjed om at jeg er hysterisk og overdriver.
Jeg måtte vente med å presse litt til, og mamma pustet meg gjennom pressriene. (Fikk beskjed senere om at hun hadde vært sikker på at hun skulle besvime pga pustingen, og hadde gitt beskjed til sambo at han måtte bare sparke henne bort i en krok om hun gjorde det :p ) Sambo holdt meg i hånden, og jeg tror han fryktet for at jeg skulle skade den til tider. De var begge en fantastisk støtte, og jeg er glad begge to var der.[:)]
Så fikk jeg omsider begynne å presse. Noen alternativ fødestilling ble aldri diskutert. Men babyen satt seg fast på vei ut, og der sto han en halvtime. Au au au, men det var bare å fortsette å presse og holde pusten (fikk visst mer kraft bak presset om jeg holdt pusten) hver gang riene satt inn. Synes pressriene gav seg altfor fort hver gang. Det tok jo evigheter å få ham ut.
Men så kom han, klokken var da blitt halv 7, og da begynte smertehelvete uten like. Bare husker det flashet hvitt foran øynene mine idet han ”falt ut” (sambo sine ord). Har hørt så mange ganger, og fikk også beskjed mens det hele holdt på, at når babyen er ute, så er også smertene borte. Vel nei…[:(]
Jordmor spurte om jeg ville ha babyen opp til meg, og det eneste jeg fikk fram mellom smertene var: ”Må jeg?” Orket ikke tanken på å skulle holde babyen når ting bare gjorde så utrolig vondt. Ja, jeg måtte og fikk den vakre lille skapningen opp på brystet.
Var jo søt og alt det, men jeg klarte bare ikke å konsentrere meg om ham i det hele tatt. Fikk beskjed om at jeg måtte sy litt, så de måtte hente lege. I mellomtiden skulle de smøre på bedøvelse. Herregud, det var så vondt at jeg ikke trodde at jeg skulle klare å holde ut. Jeg lå og skalv over hele meg, og mamma måtte på nytt tvinge meg til å puste, for jeg ”glemte” det helt selv. Bedøvelsen hjalp ikke det døyt, jeg skrek høyt og gikk opp i bro hver gang de var borti underlivet mitt, men likevel fortsatte de å dytte og grave.
De prøvde så å sette en annen type bedøvelse, denne gangen med sprøyte, det var et helvete! Alt jeg husker videre fra den halvtimen jeg lå der i smertehelvete med babyen på brystet, er mammas blå mascara, måtte bare fokusere alt jeg kunne på den mens hun pustet med meg. Legen hadde visst kommet og gått flere ganger for å sjekke om bedøvelsen snart virket, og hadde tilslutt gitt meg beskjed om at dette kunne han ikke gjøre noe mer med her, verken for min eller sin egen del, så jeg ble flyttet til operasjonssalen. Her ble det satt spinalbedøvelse, jeg ble lammet fra livet og ned, men heller ikke den tok første gangen. Tror jeg aldri har sett så mange sjokkerte blikk som da jeg skrek til da de begynte å vaske meg før de skulle sy der. Måtte svare på spørsmål om vannet de vasket med var varmt eller kaldt, det var kaldt! Så måtte de øke dosen på bedøvelsen, og omsider gav smertene seg.
Lå og sydde i 2,5 timer. Kan trygt si at du føler deg ikke særlig smart når det står 5 personer, 2 leger og 3 sykepleiere, mellom beina dine og jobber, men jeg var bare så lettet over at smertene omsider hadde gitt seg at jeg ikke tenkte så mye over det, heldigvis.[8|]
Da det var over informerte den ene legen meg om at babyen hadde røket av alt av muskler innvendig i underlivet mitt, både forover og bakover, på vei ut, men at de nå hadde fått lappet meg fint sammen, og at jeg skulle få henvisning til fysioterapeut for å få hjelp til trening for å få ting til å fungere som det skulle igjen. Så han trodde at ting skulle gå bra. Ikke akkurat det jeg ville høre… Så for meg at jeg ikke kunne gå på do selv, og ene skrekkscenarioet etter det andre, men klarte ikke si annet enn ok.[:o]
Så gikk legen, og sykepleierne drev og vasket opp, plutselig begynner de å peke og snakke om underlivet mitt, og en løper ut og henter legen inn igjen. Jeg måtte sy litt til, de hadde vært så opptatt av det innvendige at de hadde tydeligvis oversett noe utvendig. Kan trygt si at jeg var lei da, men denne gangen når legen sa han var ferdig klarte jeg i hvert fall å spørre om jeg kunne gå på do selv etterpå, var blitt skikkelig bekymret for det. Heldigvis svarte han ja, phew!
Ble liggende hele natten på oppvåkningen. Der fikk jeg etter hvert følelsen igjen i beina, og smertestillende intravenøst hver gang det begynte å gjøre vondt igjen. Fikk så vidt se babyen og samboer i 10 minutter før babyen ble kjørt til barselavdelingen for natten og sambo ble sendt hjem. Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg første natt med babyen, men, men, ting ble da bedre etter hvert
Dagen etter kom jordmor og snakket med meg. Hun var skikkelig forsiktig med alt hun sa, var bekymret for at jeg hadde fått traumer etter det jeg hadde vært gjennom. Fikk beskjed om at fødselen var gått ”fort og gale”, men hun hadde snakket med ene legen som sydde meg og fått beskjed om at det hadde ikke vært noe vi kunne ha gjort annerledes. Babyen hadde bare lagt så høyt oppe i magen og ingenting hadde flyttet på seg/videt seg ut for å gi plass til ham, så da hadde skuldrene hans revet alt tvers over på vei ut. Vet ikke om dette var så greit å høre, men ok å vite at vi ikke hadde gjort noe galt i hvert fall.
Nå nesten 3 måneder etter fødselen er ting fremdeles ikke helt bra, men det kommer seg. Har fått beskjed fra lege om at dersom jeg skal ha flere barn blir det keisersnitt neste gang, litt betryggende, for jeg vil ikke gjennom det der en gang til![:'(]
Takk for at du tok deg tid til å lese! Det var deilig å få skrevet ned hele greien og få det ut av hodet.
for ikke snakke om de fantastiske babyene vi får ut av det.
(og før eller siden vil jeg komme meg over fødselen og)