M
My heart
Guest
Det er han som skal leve med samvittigheten etter å ha forlatt deg når du er gravid.. ikke at det er noe trøst. Kanskje ting forandrer seg når babyen er født?
Forlatt av bf midtveis! Sjokkert og fortvilet!
- Trådstarter Saxifraga
- Opprettet
Saxifraga
Andre møte med forumet
Hei alle.
Det går tåelig greit. Jeg gråter og er sinna om hverandre. Har masse støtte i venner og familie, og blir også ivaretatt av jordmor og forebyggende familieteam ved sykehuset jeg skal føde på. De er redde for depresjon før el etter fødselen....
Sliter med mye hevntanker, selv om jeg vet det er lite fruktbart... Utrolig tungt å omgås ham, men vi gjør det for 5-åringen, samtidig må jeg si at jeg nyter at 5-åringen snakker om babyen og stiller han til veggs gang på gang ifht hvorfor han ikke skal være med oss... Jeg og 5-åring reiser bort nå i 3-4 uker så da blir det stille mellom oss. Det er nok bra. Må vel ta tlf dersom han ringer for å snakke med 5-åringen...
...
Han er fremdeles kald mot meg. Alle følelser er slått av. Han har lovet meg å ikke treffe hun dama før babyen er kommet i oktober (applaus?!) ....og da skal han "hjelpe oss massevis komme på besøk". Vel, om jeg vil ha besøk... Sier også han blir med på fødselen om jeg ønsker det. Hallo? Kunne kanskje vurdert det om HAN ønsket det for barnets del, men som en plaster for meg (og for å bedre egen samvittighet) gjør han ingen nytte. Han har også spurt hvilken rolle jeg ønsker han skal ta i svangerskapet... Har bare svart at om du ber meg om svar på disse tingene nå er svaret enkelt; du får verken bidra, være til stede eller se barnet...(men det var de der hevngreiene.... :-/ )
Jeg prøver å glede meg over barnet sammen med 5-åringen, men jeg føler fremdeles lite glede og føler det som et enormt nederlag å bli forlatt midt i svangerskapet. Jeg vet alle synes forferdelig synd i meg og at det er han som er taperen og som er pill råtten,samtidig er det så vondt å være alene om alt. De fleste nettsteder bøker og artikler omhandler mamma og pappa, el to som gleder seg over graviditeten. Skulle likt å funnet noe å lese for alenemødre el noe skrevet av andre som har blitt forlatt i svangerskapet el rett etter fødsel.
Så hvordan har jeg det? Greit, opp og ned....og jeg sier som jeg har sagt til de rundt meg....jeg står oppreist, men skjelver veldig i beina. <3
Det går tåelig greit. Jeg gråter og er sinna om hverandre. Har masse støtte i venner og familie, og blir også ivaretatt av jordmor og forebyggende familieteam ved sykehuset jeg skal føde på. De er redde for depresjon før el etter fødselen....
Sliter med mye hevntanker, selv om jeg vet det er lite fruktbart... Utrolig tungt å omgås ham, men vi gjør det for 5-åringen, samtidig må jeg si at jeg nyter at 5-åringen snakker om babyen og stiller han til veggs gang på gang ifht hvorfor han ikke skal være med oss... Jeg og 5-åring reiser bort nå i 3-4 uker så da blir det stille mellom oss. Det er nok bra. Må vel ta tlf dersom han ringer for å snakke med 5-åringen...
...
Han er fremdeles kald mot meg. Alle følelser er slått av. Han har lovet meg å ikke treffe hun dama før babyen er kommet i oktober (applaus?!) ....og da skal han "hjelpe oss massevis komme på besøk". Vel, om jeg vil ha besøk... Sier også han blir med på fødselen om jeg ønsker det. Hallo? Kunne kanskje vurdert det om HAN ønsket det for barnets del, men som en plaster for meg (og for å bedre egen samvittighet) gjør han ingen nytte. Han har også spurt hvilken rolle jeg ønsker han skal ta i svangerskapet... Har bare svart at om du ber meg om svar på disse tingene nå er svaret enkelt; du får verken bidra, være til stede eller se barnet...(men det var de der hevngreiene.... :-/ )
Jeg prøver å glede meg over barnet sammen med 5-åringen, men jeg føler fremdeles lite glede og føler det som et enormt nederlag å bli forlatt midt i svangerskapet. Jeg vet alle synes forferdelig synd i meg og at det er han som er taperen og som er pill råtten,samtidig er det så vondt å være alene om alt. De fleste nettsteder bøker og artikler omhandler mamma og pappa, el to som gleder seg over graviditeten. Skulle likt å funnet noe å lese for alenemødre el noe skrevet av andre som har blitt forlatt i svangerskapet el rett etter fødsel.
Så hvordan har jeg det? Greit, opp og ned....og jeg sier som jeg har sagt til de rundt meg....jeg står oppreist, men skjelver veldig i beina. <3
