Saxifraga
Andre møte med forumet
Hei.
Ja, så sitter jeg her med en herlig 5-åring og en liten planlagt(!) mageboer som har kommet halvveis på reisen. Jeg har hatt et godt samliv, med en trygg og stabil og god mann, og var lykkelig gravid frem til for en måned siden. Vi hadde forlengst ringt nærmeste familie og fortalt om den flotte nyheten.... også startet marerittet....
Han hadde vært på en lengre jobbreise og kom hjem med beskjed om at han hadde truffet en dame han trodde han kunne "ha det enda bedre med", han ville jeg skulle sjekke mulighetene for abort (var i uke 15), og sá han ikke visste lengre hva han ville. Måtte bruke tid å tenke, særlig på hva som var best for familien på lang sikt. Det handlet ikke bare om dama, men også om oss. Han hadde tenkt på dette en stund, og kom plutselig med mange momenter som ikke var bra mellom oss. Aldri i løpet av 8år har han nevnt noe om dette til meg el sagt at ting ikle var bra. Det var forøvrig han som sa vi lager et barn til etter at vi hadde brukt nesten et år på å diskutere nettopp det.
....
Jeg har siden da vært i sjokk, har forsøkt å prate med han, foreslått at vi sammen går å prater med noen, har kjefta,snakket moral, prøvd med dårlig samvittighet.... Men ingenting trenger inn. Oppdaget etterhvert ringing og sms med denne dama og valgte derfor å troppe opp på jobben hennes å konfrontere henne. Det angrer jeg ikke på. Det gjorde godt. Hjalp selvsagt at hun ble svært overrasket, ikke var særlig pen, og at hun skalv og hadde tårer i øynene. Smurte UL - bildene i fleisen på henne, men var samtidig saklig og rolig. Sa også at den største drittsekken her er han.
Uansett. Etter noen dager hver for oss der vi etter hans sigende skulle "få situasjonen litt på avstand" skulle vi møtes å bruke tid og sommeren på familien, skape gode opplevelser og prøve! Særlig. Han overbragte den kjipe nyheten med en gang vi møttes etter dagene fra hverandre - han vil ut.
Der ble masse styr, krangling og prating i går. Idag er jeg helt kjørt. Ligger i senga. Har fått sykemelding. Jeg har sagt at han får fortelle 5-åringen dette i dag. Stakkar...H*n som akkurat har fått vite at det kommer en baby.
Men håpet er ute. Jeg kjempa til siste slutt. Jeg er glad jeg har alt på stell hva gjelder bolig, økonomi, jobb, utdanning og nettverk...og det fryder meg at oppi den litt ubehagelige sympatien jeg vil få fra folk - så vil han bli ansett som en skikkelig drittsekk av de aller fleste.
Jeg hadde aldri trodd dette om han, men nå har jeg erfart at livet kan snu opp ned på under en måned. Jeg blir alenemor til 2, og det blir sikkert bra det også. Jeg har iallefall innhenta hjelp fra psykolog, NAV, familieverntjeneste og jordmor, så jeg har allerede en viss oversikt over hva jeg tenker fremover om formaliteter og hvilke grep jeg må ta.
Jobben hans gjør delt omsorg umulig og det kjennes godt å vite at barna vil være mest hos meg fremover. De mister jeg aldri, selv om mannen og drømmen om kjernefamilien forsvant. Kanskje endag innser han at det var dumt å ikke prøve engang...og dårlig samvittighet overfor barna vil han kanskje alltid ha.
Vet ikke hvorfor jeg skriver her, men fant få tilsvarende innlegg eller tråder om mødre som plutselig blir alene i svangerskapet og etterpå. Kanskje noen kjenner seg igjen og vil dele erfaringer og tanker.
<3
Ja, så sitter jeg her med en herlig 5-åring og en liten planlagt(!) mageboer som har kommet halvveis på reisen. Jeg har hatt et godt samliv, med en trygg og stabil og god mann, og var lykkelig gravid frem til for en måned siden. Vi hadde forlengst ringt nærmeste familie og fortalt om den flotte nyheten.... også startet marerittet....
Han hadde vært på en lengre jobbreise og kom hjem med beskjed om at han hadde truffet en dame han trodde han kunne "ha det enda bedre med", han ville jeg skulle sjekke mulighetene for abort (var i uke 15), og sá han ikke visste lengre hva han ville. Måtte bruke tid å tenke, særlig på hva som var best for familien på lang sikt. Det handlet ikke bare om dama, men også om oss. Han hadde tenkt på dette en stund, og kom plutselig med mange momenter som ikke var bra mellom oss. Aldri i løpet av 8år har han nevnt noe om dette til meg el sagt at ting ikle var bra. Det var forøvrig han som sa vi lager et barn til etter at vi hadde brukt nesten et år på å diskutere nettopp det.
....
Jeg har siden da vært i sjokk, har forsøkt å prate med han, foreslått at vi sammen går å prater med noen, har kjefta,snakket moral, prøvd med dårlig samvittighet.... Men ingenting trenger inn. Oppdaget etterhvert ringing og sms med denne dama og valgte derfor å troppe opp på jobben hennes å konfrontere henne. Det angrer jeg ikke på. Det gjorde godt. Hjalp selvsagt at hun ble svært overrasket, ikke var særlig pen, og at hun skalv og hadde tårer i øynene. Smurte UL - bildene i fleisen på henne, men var samtidig saklig og rolig. Sa også at den største drittsekken her er han.
Uansett. Etter noen dager hver for oss der vi etter hans sigende skulle "få situasjonen litt på avstand" skulle vi møtes å bruke tid og sommeren på familien, skape gode opplevelser og prøve! Særlig. Han overbragte den kjipe nyheten med en gang vi møttes etter dagene fra hverandre - han vil ut.
Der ble masse styr, krangling og prating i går. Idag er jeg helt kjørt. Ligger i senga. Har fått sykemelding. Jeg har sagt at han får fortelle 5-åringen dette i dag. Stakkar...H*n som akkurat har fått vite at det kommer en baby.
Men håpet er ute. Jeg kjempa til siste slutt. Jeg er glad jeg har alt på stell hva gjelder bolig, økonomi, jobb, utdanning og nettverk...og det fryder meg at oppi den litt ubehagelige sympatien jeg vil få fra folk - så vil han bli ansett som en skikkelig drittsekk av de aller fleste.
Jeg hadde aldri trodd dette om han, men nå har jeg erfart at livet kan snu opp ned på under en måned. Jeg blir alenemor til 2, og det blir sikkert bra det også. Jeg har iallefall innhenta hjelp fra psykolog, NAV, familieverntjeneste og jordmor, så jeg har allerede en viss oversikt over hva jeg tenker fremover om formaliteter og hvilke grep jeg må ta.
Jobben hans gjør delt omsorg umulig og det kjennes godt å vite at barna vil være mest hos meg fremover. De mister jeg aldri, selv om mannen og drømmen om kjernefamilien forsvant. Kanskje endag innser han at det var dumt å ikke prøve engang...og dårlig samvittighet overfor barna vil han kanskje alltid ha.
Vet ikke hvorfor jeg skriver her, men fant få tilsvarende innlegg eller tråder om mødre som plutselig blir alene i svangerskapet og etterpå. Kanskje noen kjenner seg igjen og vil dele erfaringer og tanker.
<3
Og NEI, absolutt ikke! Kanskje "enklere" som i mindre arbeidsmengde, men det er jo sønnen min i magen som jeg elsker, uansett hvordan det blir fremover med BF.
