Forholdet..

[lillefrokentrille]

Jeg kjenner så på at jeg vet ikke om jeg klarer mer er ofte jeg føler rett og slett avsky.
Jeg klarer ikke si "elsker deg" lenger, og jeg syns han er en uengasjert pappa.
Han ofrer ikke en ting for oss. Feks, jeg sto på kjøkkenet å laget middag, han er nettopp kommet hjem fra jobb, setter seg ned å åpner en pakke han hadde fått. Og lille hyler etter oppmerksomhet, og han gir blanke.. slenger bare få ord til han nå og da.

Alltid når han har lille, sitter han som LIM til tv eller telefon, og gjør ikke en innsats for å få kontakt.

Han er bare så UMODEN i farsrollen at jeg får mark.
Itillegg er jeg 110% ansvarlig for handling, mat, lille, husarbeid, dyr, hus og hjem.
Tror jeg har snakket med han om dette 340 ganger, og han lover gull og grønne skoger.
Ingenting skjer!!!

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker. Vil bare grave meg ned.
Ønsker å holde familien samlet, men for hvilken pris?? Noen som har noen råd?

 

[Majerr]

Jeg kjenner så på at jeg vet ikke om jeg klarer mer er ofte jeg føler rett og slett avsky.
Jeg klarer ikke si "elsker deg" lenger, og jeg syns han er en uengasjert pappa.
Han ofrer ikke en ting for oss. Feks, jeg sto på kjøkkenet å laget middag, han er nettopp kommet hjem fra jobb, setter seg ned å åpner en pakke han hadde fått. Og lille hyler etter oppmerksomhet, og han gir blanke.. slenger bare få ord til han nå og da.

Alltid når han har lille, sitter han som LIM til tv eller telefon, og gjør ikke en innsats for å få kontakt.

Han er bare så UMODEN i farsrollen at jeg får mark.
Itillegg er jeg 110% ansvarlig for handling, mat, lille, husarbeid, dyr, hus og hjem.
Tror jeg har snakket med han om dette 340 ganger, og han lover gull og grønne skoger.
Ingenting skjer!!!

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker. Vil bare grave meg ned.
Ønsker å holde familien samlet, men for hvilken pris?? Noen som har noen råd?

Kan handle han må merke på det at du drar hvis han ikke tar seg sammen. Er ikke garanti, men du kan jo være heldig og at det hjelper

 

[Kose_mose]

Husker jeg fikk råd med førstemann om å ikke ta noen alvorlige beslutninger ang forholdet før det har gått ett år.
Grunnen var at man som regel er inne i en boble når det det gjelder babyen, i tillegg til hormoner som påvirker.
Mange menn syntes det er vanskelig å få et forhold med baby, og at det gjerne må gå 1-2 år før de får det båndet.
Når det er sagt så hadde jeg trolig følt det samme som deg, og tenkt at det er uaktuelt å være sammen med en som tilsynelatende er så egoistisk.
Kan være du må "tvinge" det litt på han...få han til å ta ansvaret for babyen når han kommer fra jobb, la han ta kveldsstellet osv, kanskje det vil gjøre at han føler større ansvar for babyen etterhvert.
Sender deg en klem

 

[BilFrue]

Som om jeg kunne skrevet det selv - null initiativ til noe som helst!!

Er på randen av å gi opp hele forholdet selv, og har dessverre ingen tips.

Kunne like gjerne vært alene, så hadde jeg sluppet se det og irritere meg!

 

[inaxoxo]

Det er akkurat likedan her... Han sitter klistret til TVen med playstation HELE dagen og natten, og sover til 12-1 hver dag. Han gjør rett og slett det som passer han, og når jeg spør om et glass saft for eksempel er det sukk og huffing... Har ingen råd å gi, for jeg er i samme båt Klem til deg

 

[Mamamoo13]

Jeg tror sånne ting kommer tydeligere fram når vi har baby i hus. Husker jeg var nær ved å gå fra mannen da storesøster var baby. Lillejulaften eksploderte jeg. Han satt bare der. Gadd ikke kjøpe juletre eller handle. Ikke tok han babyen når hun gråt. Jeg følte at jeg gjorde alt og han ingenting. Vi hadde en alvorsprat og vi snakket til klokken tre på natten. Ting ble bedre for så å bli verre igjen. Ifjor høst var jeg en millimeter fra å gå fra han igjen. Vi måtte ha en lang prat. Så reiste vi til Berlin bare oss to en langhelg. Det reddet forholdet. Som nevnt overfor her så er vi i en boble. Jeg merker nå at jeg irriterer meg enormt over mannen. På søndag skal vi ha dåp. Men hva bidrar han med? Null og niks. Men jeg vet at etterhvert så blir ting bedre igjen. Mannen koser seg masse med storesøster nå når hun har blitt eldre. Babylivet er ikke alltid det samme for mennene som for oss. Det er vi som har melken. Det er vi som vet når babyen et sulten, skal sove o.s.v. Jeg vet at mannen trekker seg litt unna når jeg styrer. Dåpen styrer jeg og mamma med jernhånd. Når jeg tenker meg litt om så ser jeg hva mannen ser. Sier ikke at dette gjelder for dere andre. Men vi hadde en krise sist babyperiode. Og nå ser jeg at jet kan unngå det med å bare holde ut. Det som er veldig viktig er å prøve innimellom å komme seg ut litt. Fks på kino eller ut og spise uten barna. Det pleier å hjelpe. Sist babyperiode ble vi enige om å ha en kinodate i måneden. Da gledet vi oss til det. Håper det ordner seg for dere

 

[lillefrokentrille]

Det er helt jævlig for å si det mildt. Jeg prøvde å vekke han kl 12, og fikk et surt "hva er det du vil?" Tilbake..
føler meg helt alene, og jeg må drive å plukke opp etter han hele dagen. En sokk her, en genser der, tallerken her. Jeg blir sprø. Jeg har ikke gjort NOE på egen hånd eller egen tid på 4 mnd. Det er som å ha et voksent barn i hus.

Jeg har heletiden tenkt "hold ut, det er en periode", men jeg tror jeg kommer til å eksplodere og gå i oppløsning om jeg skal "finne" meg i det et år!
Er det så mye å be om?! Å rydde etter seg selv? Argh. Dritt mannfolk.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har grått, hylt i forbannelse, vært like gyldig, roset.. til INGEN nytte.

 

[HappyMom**]

Jeg har også vært i et sånn forhold... Kjenner jeg blir uvel når jeg hører hvordan dere har det, veldig vanskelig og slitsom situasjon! Jeg flytta ut et par ganger i desperasjon. Null hjelp eller engasjement, kun seg selv hele tiden. Han lovte bot & bedring og trygla meg inn igjen. Til slutt sa det bare stopp! Flytta ut for 6 år siden, ikke angret en dag etterpå! Fikk raskt ny samboer som er helt fantastisk, både som kjæreste og far!! Jeg sier overhode ikke at dere skal gjøre det samme. For min del mistet jeg til slutt følelser og ble kvalm av hele mennesket.... føler virkelig med dere! Tips kan kanskje være familievernkontoret? De har familieterapi! Ellers ønsker jeg dere lykke til, håper dere finner en løsning <3

 

[Gullis!]

Høres virkelig ikke kjekt ut for dere som har det slikt. Jeg forstår at dere bare ikke makter mer når det er slik. Familieterapi/parterapi har jeg virkelig troen på! Og noen ganger tror jeg at det er bedre å faktisk være alene, enn å bo med en man bare irriterer seg over. Ikke at jeg sier at dere skal gå ifra, men man skal ikke være i ett forhold for enhver pris. Også er jeg enig som nevnt over, at fedrene kanskje har lettere for å komme på banen når bebisene blir litt større. De vet kanskje ikke hva de skal bidra med, og løser det med å bare stenge deg ute! Her har vi hatt problemet med at jeg ikke lot min mann delta, han syntes da det var kjempevanskelig å vite hva han skulle gjøre. Og jeg irriterte meg grønn over at han ikke hjalp til. Men ærlighet og en god samtale gjorde alt bedre. Også har vi faktisk lov å stille krav til disse mennene! Masse klemmer til dere som har det vanskelig!

 

[Bambee]

Kjenner det var godt, men samtidig litt trist å høre at det ikke er bare jeg som føler det slik.

Dette innlegget er nesten som jeg skulle skrevet det selv.. Forstår veldig godt fortvilelsen din! Sender deg en klem fra ei i samme båt

 

[lillefrokentrille]

Jeg tok steget å snakket ordentlig med han ikveld. Og jeg forklarte alvoret i situasjonen, at dette er siste gang jeg tar opp dette før jeg tar pikk pakket å drar.
Han sa han følte seg flau, men var så vant til at jeg bare tok å ryddet etter han.
(De siste ukene har jeg ikke gjort det, og det har flytet etter han i ukesvis før jeg til slutt har tatt det)
Og han sa å at han hadde merket det på meg. Har alikevel 0 tro på forandring, og følte ikke samtalen førte noe sted. Nå er han iallefall inneforstått med hvor alvorlig det er. Så får han velge utfallet rett og slett.

 

[FruSolar]

Foreldreforberedende kurs folkens, det er noe som burde vært obligatorisk - men ikke er det.

De aller fleste som går fra hverandre gjør det i løpet av barnets første leve år - dette og årsakene til det ville man få lært mer om, og nok til å se faresignalene og dermed kanskje klart å unngå å gå i denne "fella".

Jeg ville absolutt ringt familievernkontoret, forklart hvordan du føler dere har det nå og be om å få samtaler med de, dere to og en terapeut. Kanskje pappa'n da vil få åpnet øyene sine, snudd situasjonen og dere unngår å måtte skille lag.

Å ta seg av ett barn krever mye! Hadde det vært meninga at det kun skulle gjøres av en person så hadde vi ikke trengt å være to for å lage babyer!

All ære til dere som klarer jobben som alenemødre på en god måte! Og til dere som sitter med pappa'er som ikke stiller opp og tar sin del av "jobben", krev at de også tar i ett tak eller fler!

 

[Lolipop]

Huff! Jeg føler med deg, og vil gi deg en god klem Ekstern rådgivning som nevnes over her er absolutt et godt tips. Gi det et skikkelig forsøk. Det er også lov å ta en pause, hvis følelsene ikke er helt der de var. Jeg er veldig for å kjempe for at forholdet skal funke, men det kan være en liten pause er det som skal til. At det hjelper å ikke se det som irriterer deg hele tiden, og heller få mulighet til å savne det du liker med ham Pausen trenger ikke være lang, kanskje holder det med en uke hos foreldrene dine, og få litt hjelp til mini samtidig

 

[Studentmammen]

Trodde alle hadde det sånn i perioden der poden er liten. Slik var det etter første var født og slik er det nå. Forskjellen er at etter første barnet var født gikk han inn i en fødselsdepresjon og lot de negative følelsene sine gå ut over meg (ved å kjefte og si nedlatende ting til meg og unngå meg og babyen så godt han kan). Jeg bare antok at hans sanne jeg kom til syne etter hun var født og erklerte han drittsekk. Etter et år brøt jeg helt sammen og han skjønte hvor dårlig det sto til. Deretter ble det sakte men sikkert bedre, både fordi ungen ble større og lettere for han å skjønne seg på og fordi han skjerpa seg.

Rundt to års alderen til eldstejenta begynte jeg å gjenvinne følelsene mine for han. Jeg begynte å se de egenskapene ved han som gjorde at jeg falt for han i første omgang (og ingen av disse egenskapene har noe med barneoppdragelse å gjøre).

Nå er det slik igjen da, når minstejenta kom. At han bare setter seg ned ved PCn i tide og utide og skjønner seg ikke på bebiser og vi er stort sett uenige i alt. Og jeg føler meg virkelig ikke tiltrukket av han. MEN jeg vet at det kan komme tilbake en gang (sannsynligvis når lille er eldre), jeg har lært å respektere hans umettelige behov for "fritid" (selv om det er irriterende) og tanken på å måtte dele på barna er bare helt utenkelig! Tenk å måtte feire annenhver jul uten barna?!!! Orker ikke tanken. Nei, vil heller være i et skranglete forhold enn å måtte dele på barna. Hvem har tid til kjærester om dagen uansett?

 

[BilFrue]

Trodde alle hadde det sånn i perioden der poden er liten. Slik var det etter første var født og slik er det nå. Forskjellen er at etter første barnet var født gikk han inn i en fødselsdepresjon og lot de negative følelsene sine gå ut over meg (ved å kjefte og si nedlatende ting til meg og unngå meg og babyen så godt han kan). Jeg bare antok at hans sanne jeg kom til syne etter hun var født og erklerte han drittsekk. Etter et år brøt jeg helt sammen og han skjønte hvor dårlig det sto til. Deretter ble det sakte men sikkert bedre, både fordi ungen ble større og lettere for han å skjønne seg på og fordi han skjerpa seg.

Rundt to års alderen til eldstejenta begynte jeg å gjenvinne følelsene mine for han. Jeg begynte å se de egenskapene ved han som gjorde at jeg falt for han i første omgang (og ingen av disse egenskapene har noe med barneoppdragelse å gjøre).

Nå er det slik igjen da, når minstejenta kom. At han bare setter seg ned ved PCn i tide og utide og skjønner seg ikke på bebiser og vi er stort sett uenige i alt. Og jeg føler meg virkelig ikke tiltrukket av han. MEN jeg vet at det kan komme tilbake en gang (sannsynligvis når lille er eldre), jeg har lært å respektere hans umettelige behov for "fritid" (selv om det er irriterende) og tanken på å måtte dele på barna er bare helt utenkelig! Tenk å måtte feire annenhver jul uten barna?!!! Orker ikke tanken. Nei, vil heller være i et skranglete forhold enn å måtte dele på barna. Hvem har tid til kjærester om dagen uansett?

Veldig godt å lese det du skriver, selvom det ikke er godt for noen å ha det sånn - så gir det forholdet vårt håp!