Vi har vært sammen i 16 mnd. Jeg er vel kanskje ikke den flinkeste til å ta p-pillene mine tydeligvis, glemte et par ganger. Da var det gjort. Jeg ble gravid. Hylte til samboeren i frusturasjon: "dette er DIN feil". Det var jo min da men. Han var overlykkelig. For min del så tok det den dagen før jeg ble glad.
Fortalte dette til omverden, legen sendte meg til UL for å bestemme termin, og hvor langt på veg jeg var. Min samboer kunne ikke bli med. Da jeg lå i stolen med bena sredt til hver kant, så sier legen til sykepleieren: "Vi behandler dette som en mulig abort". Hva med å si og forklare det til meg først. Makan til frekkhet[8|][8|]
Det ble en abort, som strekte seg over 4 uker, med intense smerter. Livmren drev å trakk seg sammen, men klarte ikke fordi det hele tiden lå foster rester. Legen ga meg nye piller hver uke[:'(] Og noen frekke kommentarer som om:" Du har ikke rett til å være lei deg, da du ikke var 3 mnd på veg engang". Hmm, jeg fikk plutselig lyst til å gå på jakt[:-]
Men etter alt dette så lurte samboeren min om vi skulle prøve på nytt. Jeg hadde rukket å begynt å glede meg over graviditeten, så jeg var enig.
Ble gravid 2 mnd etter[:)][:)] Overlykkelig. Men etter noen uker begynte jeg å blø, ikke mye, men skjedde 2 ganger etter jobb. Ble sendt til ny UL. Nok engang så kunne ikke samboer være med. Alt var bare bra, helt til jeg skulle gå. Legen kom nemlig med den smarrte uttalelsen:"men jeg vet ikke hva som skjer i morgen da". Greit nok, men kunne gitt F... i det site han sa!!!
Så bestilte Privat UL i Oslo, men nei da, samboer ville ikke, til tross for FERIE. Men der fikk jeg en veldig dårlig nyhet. Fosteret hadde ikke neseben, hjertelyden var ALT for høy, og nakkefolden var i grenseland. Fikk time på Rikshospitalet.
Da TVANG jeg han til å bli med. De kunne ikke si så mye, bare at det var en sjans for trisomi 13, som er dødelig. Dør enten i magen eller noen dager etter de er født. Valgte derfor å ta morkakebiopsi. Det var veldig spesielt siden de ikke foretar så mange av det. Så måtte komme en annen dag. Samboer nektet å bli med. Han ville ikke ta seg fri for noe slikt. Gudskjelov ble min bestis med[:)][:)] Snille bestisen min som alltid stiller opp.
Fikk svaret, og gutten vår var frisk i uke 15, eller var det 16[8|] hmm, vanskelig å huske.
Føler meg skuffet over at han ikke har stilt opp for meg, jeg har nemlig byttet vakter for å følge han til legen.
Nå så synes jeg han er dårlig til å ta hensyn, jeg har en sykdom. Så jeg orker ikke så mye som andre. Maser konstant på meg at huset ikke er rent nok, eller ryddig(han har støv på hjernen). Var ikke aktuelt å flytte senga fra veggen så det ble lettere for meg å komme på toalettet. (har jeg gjort for mye i løpet av en dag, så har jeg problemer med å gå). Det tok hele 3 uker, men han skal ligge nærmest toaletten[:@]
Sier jeg at jeg har vondt, så har han alltid det vondere enn meg. Han går for tiden hjemme, men middagen er aldri klar.
Iikke kjøpt noe til baby'en. Utenom en body, som han først opprinnlig ville jeg skulle betale. Så mente han at jeg skulle kjøpe varmepumpe oppe i andre etasje. Jeg eier da for faen ikke huset.....
Men så er jeg glad i han da, han ligger på sofaen om kvelden i kiler bena mine, sier hele tiden at han er glad i meg. Men jeg føler meg ikke bra nok.......
Er redd dette går i dass, han klarer jo knapt å ta hensyn til meg, klarer han da det til baby'en??
Jeg føler litt at han får mer ut av meg enn jeg han. Vi deler alle regninger, selv om jeg knapt nok ser på TV, og han vil ha 110 kanaler[&:] Ikke leser jeg avisa, den leser jeg på nett. Men det er kun jeg som handler ALL mat. Er vi ute å eter, så hender det jeg betaler, men aldri han. Vi bruker alltid min bil, og kun jeg som betaler disel. Han mener jeg skal kjøpe ting til huset, til tross for at jeg ikke eier det. Men så er jeg glad i han da.
Fortalte dette til omverden, legen sendte meg til UL for å bestemme termin, og hvor langt på veg jeg var. Min samboer kunne ikke bli med. Da jeg lå i stolen med bena sredt til hver kant, så sier legen til sykepleieren: "Vi behandler dette som en mulig abort". Hva med å si og forklare det til meg først. Makan til frekkhet[8|][8|]
Det ble en abort, som strekte seg over 4 uker, med intense smerter. Livmren drev å trakk seg sammen, men klarte ikke fordi det hele tiden lå foster rester. Legen ga meg nye piller hver uke[:'(] Og noen frekke kommentarer som om:" Du har ikke rett til å være lei deg, da du ikke var 3 mnd på veg engang". Hmm, jeg fikk plutselig lyst til å gå på jakt[:-]
Men etter alt dette så lurte samboeren min om vi skulle prøve på nytt. Jeg hadde rukket å begynt å glede meg over graviditeten, så jeg var enig.
Ble gravid 2 mnd etter[:)][:)] Overlykkelig. Men etter noen uker begynte jeg å blø, ikke mye, men skjedde 2 ganger etter jobb. Ble sendt til ny UL. Nok engang så kunne ikke samboer være med. Alt var bare bra, helt til jeg skulle gå. Legen kom nemlig med den smarrte uttalelsen:"men jeg vet ikke hva som skjer i morgen da". Greit nok, men kunne gitt F... i det site han sa!!!
Så bestilte Privat UL i Oslo, men nei da, samboer ville ikke, til tross for FERIE. Men der fikk jeg en veldig dårlig nyhet. Fosteret hadde ikke neseben, hjertelyden var ALT for høy, og nakkefolden var i grenseland. Fikk time på Rikshospitalet.
Da TVANG jeg han til å bli med. De kunne ikke si så mye, bare at det var en sjans for trisomi 13, som er dødelig. Dør enten i magen eller noen dager etter de er født. Valgte derfor å ta morkakebiopsi. Det var veldig spesielt siden de ikke foretar så mange av det. Så måtte komme en annen dag. Samboer nektet å bli med. Han ville ikke ta seg fri for noe slikt. Gudskjelov ble min bestis med[:)][:)] Snille bestisen min som alltid stiller opp.
Fikk svaret, og gutten vår var frisk i uke 15, eller var det 16[8|] hmm, vanskelig å huske.
Føler meg skuffet over at han ikke har stilt opp for meg, jeg har nemlig byttet vakter for å følge han til legen.
Nå så synes jeg han er dårlig til å ta hensyn, jeg har en sykdom. Så jeg orker ikke så mye som andre. Maser konstant på meg at huset ikke er rent nok, eller ryddig(han har støv på hjernen). Var ikke aktuelt å flytte senga fra veggen så det ble lettere for meg å komme på toalettet. (har jeg gjort for mye i løpet av en dag, så har jeg problemer med å gå). Det tok hele 3 uker, men han skal ligge nærmest toaletten[:@]
Sier jeg at jeg har vondt, så har han alltid det vondere enn meg. Han går for tiden hjemme, men middagen er aldri klar.
Iikke kjøpt noe til baby'en. Utenom en body, som han først opprinnlig ville jeg skulle betale. Så mente han at jeg skulle kjøpe varmepumpe oppe i andre etasje. Jeg eier da for faen ikke huset.....
Men så er jeg glad i han da, han ligger på sofaen om kvelden i kiler bena mine, sier hele tiden at han er glad i meg. Men jeg føler meg ikke bra nok.......
Er redd dette går i dass, han klarer jo knapt å ta hensyn til meg, klarer han da det til baby'en??
Jeg føler litt at han får mer ut av meg enn jeg han. Vi deler alle regninger, selv om jeg knapt nok ser på TV, og han vil ha 110 kanaler[&:] Ikke leser jeg avisa, den leser jeg på nett. Men det er kun jeg som handler ALL mat. Er vi ute å eter, så hender det jeg betaler, men aldri han. Vi bruker alltid min bil, og kun jeg som betaler disel. Han mener jeg skal kjøpe ting til huset, til tross for at jeg ikke eier det. Men så er jeg glad i han da.
