Dette er min andre graviditet. Føler meg mindre preget med kroppslige symptomer, ikke like luftig, ikke like uggen, og puppene er ikke følsomme i det hele tatt. Men psykisk er det vanvittig tankekjør, og pga mindre symptomer så tenker jeg (automatisk) katastrofetanker - og det med blandede følelser.
Denne graviditeten var ikke planlagt, tok angrepille, men den funket jo ikke. Baby på 8 mnd som kom på keiserlig vis, skulle være i sentrum en stund til. Planen var å starte på prevansjon denne menstruasjonen…
Første graviditet var ønsket og planlagt, da var jeg mer stressa for det skjedde så fort! Hadde forventet 6-12mnd for å bli gravid, og det å ha god tid til å psyke meg opp var viktig. Men… det tok kun 3 mnd uten særlig aktiv prøving.
Det må dog sies at jeg har fryktet graviditet, fødsel og tiden etter, siden jeg var 15år. Jeg blir 32 i år. Føler allerede at jeg ikke har noe liv (misforstå meg rett)… Men om denne babyen blir jordboer om 8-9 måneders tid så er h*n hjertelig velkommen. Alt ordnet seg, men det er veldig mye her og nå. Og så er det så ensomt å være gravid! I alle fall siden man helst ikke bør dele for nye for tidlig…. Veldig takknemlig for forumet.