Selvfølgelig skal man ikke synes at det er greit at en valp biter barnet. Og hvis det skjer gjentatte ganger, skal ikke barnet få leke med valpen, før man har avlært både barn og hund den uønskede atferden som gjør at situasjonen oppstår.
Å si at det er forskjell på mennesker og dyr fordi barn vet forskjellen på rett og galt er fullstendig på trynet. Alle som har litt innsikt i barnepsykologi vet at også barn må læres opp i rett og galt for at de ikke skal bli mobbere og andre morsomme ting. Selvom forsøk viser at mennesket er født med empati, så er det vanskelig å si hvorvidt dette kommer av at vi skal ta oss av flokken eller hvorvidt det er fordi vi faktisk får vondt av andre fra et tidlig stadium. Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil små barn gjøre kjipe ting mot barna rundt seg helt til de forstår at de ikke skal gjøre det, og til å begynne med gjør de det rette fordi de vet at dette er ønsket - ikke fordi det å gjøre gode ting gir en god følelse.
Selvfølgelig skal barna gå foran hunden, så hvis man ikke klarer å dressere hunden til å slutte å bite, må hunden vekk. Men avlivning er å trå langt over grensen for hvor lite respekt man skal ha for liv rundt seg. Man får heller finne noen som har nok tid og nok peil til å ta seg av den biten, og omplassere hunden.
I mine øyne er veldig mange ukritiske til hvilken rase de skal ha - de velger pga utseende, heller enn rasens generelle gemytt. De velger den valpen som kommer først bort til dem, i stedet for å bli kjent med kullet og velge den valpen som ser ut til å ha en energi som passer med den nye familien. Enkelte hunder går veldig godt sammen med barn, f.eks. hunden som kalles nanny dog (husker ikke rasenavnet), denne er veldig robust og tåler barns uforutsigbare atferd godt. Men uansett hva rasens generelle gemytt forteller, skal man ALDRI ALDRI ALDRI stole nok på barn og hund til at de kan få være alene sammen. ALLE hunder, uansett rase, kan få nok og bite i forsvar, uavhengig av hvor snille de har vært.
Ett av de grelleste eksemplene jeg vet på dårlig hundevalg og eiere med lite peil, men hvor alt har endt godt og ingen alvorlige episoder har skjedd, er hunden til noen venner av meg. Den ble omplassert 3-4 år gammel til dem, etter å ha bodd i et hjem med et barn med spesielle behov, som hadde fått herje som det ville med hunden. Det er en lite robust rase, og i tillegg et lite robust individ (for de er forskjellige alle sammen!!). Hunden er blitt klemt hardt, barnet la seg oppå den, skrek til den osv - de skaffet en hund for å ha en venn til barnet. Resultatet er en hund som er redd for høye lyder, barn, brå bevegelser og fremmede mennesker som den ikke vet hvordan vil oppføre seg. Kjempeherlig så fort den forstår at du ikke er farlig, men var til å begynne med helt ødelagt av oppveksten sin. Heldigvis er familien den har kommet til erfarne hundemennesker, forandringen den har gjennomgått er enorm.
Poeng: Det er ikke bare bare å velge rett hund. Man skal ha peil, og man skal ta seg god tid.
Med riktig dressur i tillegg, får man en hund man kan stole på. Men små barn og hunder skal aldri være sammen alene UANSETT.
Oi, dette ble langt... *Veldig glad i dyr og veldig provosert over mangelen på respekt for annet liv enn menneskelivet*
