Fontex
- Trådstarter KineLee
- Opprettet
Jeg gikk på det før mot depresjon, angst og bulimi. Det funket som bare det, og livet mitt ble snudd på hodet til det bedre. Det eneste jeg fikk som bivirkning var at i ganske nøyaktig 2 uker ved oppstart så hadde jeg helt marerittaktige angstanfall all day every day, helt uten grunn. Men så forsvant det like kjapt som det kom, etter akkurat 2 uker. Det kan være kjekt å vite om at sånne ting kan skje, så man ikke tror man går totalt fra vettet.
Gikk du lenge på det? Fikk du av psykiater eller lege? Har gått til psykolog før ift bulimi, angst og depresjoner. Men eneste sliter med nå er overspising og litt angst. Men har ikke tid ( alene ) til å gå til psykolog. Så
Tenkte høre med legen min. Hvordan kom du deg igjennom de to ukene? Var det levbart?
Jeg gikk lenge på det, ja. Sluttet med det da jeg var gravid og begynte på zoloft i stedet (er det som ligner mest på fontex uten å være skadelig under svangerskap). Går fortsatt på zoloft siden jeg uansett er kvitt bulimien.
Men da jeg begynte så hadde jeg jo ikke barn å tenke på... Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det nå som jeg har noen å passe på 24/7. Men det at jeg visste at det var pillene som gjorde det, gjorde hvertfall at jeg ikke ble redd mens det sto på.
Er ikke sikkert at det er noe som du vil oppleve om du begynner på dem selv om jeg gjorde det
Hjernens kjemi har jo alt å si for dét, og den er jo forskjellig. Men om noe skulle skje (bivirkninger) i en overgangsperiode, har du noen som kan hjelpe deg?
Fikk det forresten av en psykiater. Glemte å svare på det
Men kan godt hende legen din er enig med forslaget ditt.
Hvor raskt merker du bedring?Jeg gikk lenge på det, ja. Sluttet med det da jeg var gravid og begynte på zoloft i stedet (er det som ligner mest på fontex uten å være skadelig under svangerskap). Går fortsatt på zoloft siden jeg uansett er kvitt bulimien.
Men da jeg begynte så hadde jeg jo ikke barn å tenke på... Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det nå som jeg har noen å passe på 24/7. Men det at jeg visste at det var pillene som gjorde det, gjorde hvertfall at jeg ikke ble redd mens det sto på.
Er ikke sikkert at det er noe som du vil oppleve om du begynner på dem selv om jeg gjorde det
Men om noe skulle skje (bivirkninger) i en overgangsperiode, har du noen som kan hjelpe deg?
Høres helt himmelsk ut! Å bare bli kvitt spiseudyret. Nei. Det er jo samt. Alle reagerer nok forskjellig på det. Men noe bivirkninger må man vel uansett regne med. Har desverre ingen som kan hjelpe. Har mamma , men hu har aleneansvaret for tantebarna mine. Føler inne jeg kan legge det på henne.
Håper virkelig det. Eller at han finner noen andre løsningerFikk det forresten av en psykiater. Glemte å svare på det
Men kan godt hende legen din er enig med forslaget ditt.
hvordan hjalp det påBulimien egentlig? Tankene?
Merket bedring på angsten først. Den var veldig ille og preget hverdagen mye. Så etter bivirkningene og den perioden var over, så la jeg bare plutselig merke til at ting og tang ble lettere. Sperrene jeg hadde før ble borte litt og litt ettersom dosen ble trappet opp. Husker ikke hvor lang tid det tok, men det var sakte bedring i hele opptrappingsperioden (etter de 2 dumme ukene).
Skjønner at du ikke vil legge alt på henne. Men kanskje hun ville forstått, og klart å hjelpe litt likevel?
Går kanskje an å spørre legen om å få beroligende i samme periode også, så man kommer seg gjennom det OM noe skulle dukke opp?
Håper virkelig det. Eller at han finner noen andre løsninger
Bulimien egentlig? Tankene?
Veeel.... flere ting. Kortversjoen er at jeg fikk mere spillerom på en måte.
En ting var at jeg etterhvert ble fortere mett, følte jeg. Så det ble litt stusslig å binge på 3 epler liksom
Og så tok medsa livet av angsten min. Jeg brukte mat som kontroll blant annet, men uten noen særlig angst så var det ikke noen angst å kontrollere. Når medsa også tok depresjon (hvertfall toppene på den, eller bunnene eller hva jeg skal si,) så fikk jeg tenkt mye mer over ting, følt på ting og jobbet med problemene jeg hadde i utgangspunktet uten det "sløret" som angst og å være deppa er. Så sånn stoppet det i praksis. Gradvis. Jeg våknet ikke opp en dag og var kurert helt plutselig. Jeg klarte bare lengre og lengre perioder uten noen SF tendenser.
Men selv om det har gått noen år, så synes jeg det er sant det de sier om at hvis man først har fått en spiseforstyrrelse så sitter det i hodet hele livet. Tankene kommer jo enda, dessverre, og kanskje de alltid vil det...? Jeg bare er blitt veldig flink til å dytte dem vekk og ikke gjøre handling ut av det