Vi har blitt nødt å fortelle om svangerskapet siden jeg er innlagt med HG. Er gravid med nr 3, og folks reaksjoner har vært helt annerledes enn jeg kunne forestilt meg. Det har faktisk ikke vært så kjekt å annonsere nyheten denne gangen.
Det har vært alt fra sjokk, til negative reaksjoner.
Noen har kommet med kritiske spørsmål, noen har kommer med negative kommentarer, og noen har vi rett og slett måtta forsvare graviditeten ovenfor.
Og dem som ikke har vært direkte negative, har vært litt sånn halvveis likegyldige i måten dem har gratulert på.
Jeg forventer ikke at alle skal bli like glade som oss, men er likevel litt paff over mottagelsen av nyheten.
Dette gjelder rundt meg (familie og venner). Rundt mannen har alle hatt fine og positive reaksjoner.
Jeg mistenker at di likegyldige kommentarene kommer av at det er barn nr 3, og at det liksom ikke er så stort at jeg skal ha barn, det er jo bare «ett til i gjengen», og at di negative også kommer av at det er barn nr 3 og at dem ikke ser «poenget» med flere enn to e.l.
Rundt meg er det kun di to bestevenninnene mine, min bror og ei tante som har virket skikkelig positive. Men rundt meg er det også mange som bare har 2 barn, og litt kultur for at man får 2 barn også «har man det man trenger».
Mannen kommer fra bygda, og er selv 4 brødre og det drives gård og folk har flere barn for å ha hjelp på gården, sikre at noen overtar gården, og for at barna skal ha noen å leke med når det er langt til naboene. Jeg tror det er grunnen til at ingen der har reagert noe annerledes nå enn da vi ventet nr 1 og nr 2. Faktisk tror jeg dem er glade for at vi også fortsetter tradisjonen med flere barn.
Bygda har liksom en litt annen kultur enn den som har kommet på større steder, hvor det er karriere som er viktig og ett eller to barn er nok.
Men dette har vært skikkelig tungt. Jeg måtte sitte i 2 timer å forsvare svangerskapet og valget vårt ovenfor mamma, og tanten min fortalte at hun også hadde brukt en stund i tlf med min mor for å få forklart henne at fordelene overveier ulempene osv.
Og ei god venninne svarte bare at det var ett sjokk (ikke ironi), og så handlet resten av samtalen om hennes barn. Og det er bare noen av reaksjonene. Og jeg har fått flere «gratulerer» uten noe mer. Bursdagshilsner pleier å være mer givende.
Jeg føler meg på en måte litt alene eller ignorert i svangerskapet, fordi folk ikke bryr seg om det i det heletatt. Ingen spør om noe eller noe som helst.
Heldigvis fikk jeg en veldig fin melding av tanten min, hun viste støtte og interesse, og hun viste at hun også har skjønt at folk ikke er så positive til dette, så hun fikk frem hvor mye hun er positiv til det og hvor flott det er med mange barn, og at jeg må glede meg masse.
Vi bor nær min familie, men har lenge snakket om å flytte inn på gården til svigerfar (mannen min er odel, så det blir isåfall å bygge ett nytt hus der og på sikt overta driften). Da bor vi nær mannens familie, og ca 1t unna min familie. Altså motsatt av nå. Og jeg føler virkelig på dette nå, at jeg skulle ønske vi bodde der inne allerede. Der er det hvertfall støtte å få, og noen som gleder seg sammen med oss. Så dette forsterker planene om å flytte. Så kan min mor takke seg selv for at det eneste barnet og barnebarna hun har i nærheten, flytter bort. Hun har vært negativ til alle graviditetene, men denne var virkelig verst. Hun har vondt av meg som er så dårlig som jeg er, men om jeg så mye som nevner selve svangerskapet/frøet, så er hun helt likegyldig.
Trengte bare å dele dette med noen
Noen andre som har opplevd noe lignende når man venter nr 3?
Det har vært alt fra sjokk, til negative reaksjoner.
Noen har kommet med kritiske spørsmål, noen har kommer med negative kommentarer, og noen har vi rett og slett måtta forsvare graviditeten ovenfor.
Og dem som ikke har vært direkte negative, har vært litt sånn halvveis likegyldige i måten dem har gratulert på.
Jeg forventer ikke at alle skal bli like glade som oss, men er likevel litt paff over mottagelsen av nyheten.
Dette gjelder rundt meg (familie og venner). Rundt mannen har alle hatt fine og positive reaksjoner.
Jeg mistenker at di likegyldige kommentarene kommer av at det er barn nr 3, og at det liksom ikke er så stort at jeg skal ha barn, det er jo bare «ett til i gjengen», og at di negative også kommer av at det er barn nr 3 og at dem ikke ser «poenget» med flere enn to e.l.
Rundt meg er det kun di to bestevenninnene mine, min bror og ei tante som har virket skikkelig positive. Men rundt meg er det også mange som bare har 2 barn, og litt kultur for at man får 2 barn også «har man det man trenger».
Mannen kommer fra bygda, og er selv 4 brødre og det drives gård og folk har flere barn for å ha hjelp på gården, sikre at noen overtar gården, og for at barna skal ha noen å leke med når det er langt til naboene. Jeg tror det er grunnen til at ingen der har reagert noe annerledes nå enn da vi ventet nr 1 og nr 2. Faktisk tror jeg dem er glade for at vi også fortsetter tradisjonen med flere barn.
Bygda har liksom en litt annen kultur enn den som har kommet på større steder, hvor det er karriere som er viktig og ett eller to barn er nok.
Men dette har vært skikkelig tungt. Jeg måtte sitte i 2 timer å forsvare svangerskapet og valget vårt ovenfor mamma, og tanten min fortalte at hun også hadde brukt en stund i tlf med min mor for å få forklart henne at fordelene overveier ulempene osv.
Og ei god venninne svarte bare at det var ett sjokk (ikke ironi), og så handlet resten av samtalen om hennes barn. Og det er bare noen av reaksjonene. Og jeg har fått flere «gratulerer» uten noe mer. Bursdagshilsner pleier å være mer givende.
Jeg føler meg på en måte litt alene eller ignorert i svangerskapet, fordi folk ikke bryr seg om det i det heletatt. Ingen spør om noe eller noe som helst.
Heldigvis fikk jeg en veldig fin melding av tanten min, hun viste støtte og interesse, og hun viste at hun også har skjønt at folk ikke er så positive til dette, så hun fikk frem hvor mye hun er positiv til det og hvor flott det er med mange barn, og at jeg må glede meg masse.
Vi bor nær min familie, men har lenge snakket om å flytte inn på gården til svigerfar (mannen min er odel, så det blir isåfall å bygge ett nytt hus der og på sikt overta driften). Da bor vi nær mannens familie, og ca 1t unna min familie. Altså motsatt av nå. Og jeg føler virkelig på dette nå, at jeg skulle ønske vi bodde der inne allerede. Der er det hvertfall støtte å få, og noen som gleder seg sammen med oss. Så dette forsterker planene om å flytte. Så kan min mor takke seg selv for at det eneste barnet og barnebarna hun har i nærheten, flytter bort. Hun har vært negativ til alle graviditetene, men denne var virkelig verst. Hun har vondt av meg som er så dårlig som jeg er, men om jeg så mye som nevner selve svangerskapet/frøet, så er hun helt likegyldig.
Trengte bare å dele dette med noen
Noen andre som har opplevd noe lignende når man venter nr 3?
so eg er forberedt på masse negativt eg og
eg hadde flytta om eg var deg til familien til mannen din. Surmaga folk trenge enn ikkje i livet sitt. Lykke til
Vi blir de første som får nr 3 av mine og samboers søsken. 
Folk burde skaffe seg litt folkeskikk
Vi blander oss aldri i andres liv(familien) , men de føler alltid for å blande seg i vårt og helst gjerne kritisere
Jeg elsker min herlige store familie og INGEN skal ta fra meg den gleden
Elsker barna og gleder meg masse til å gå gravid igjen- tenk så heldige vi er
