Og ja, en liten ting til...det å være gravid er ingen sykdom, men det kan føre med mange plager. Jeg er en av de uheldige som fikk maange plager denne gang (hadde absolutt ingen problemer første svangerskap), og har gått sykemeldt nesten hele svangerskapet[&o] Det føles faktisk sårende når folk sier sånt, når jeg synes det var en gedigen nedtur å bli sykemeldt, og være så syk, samtidig som man skulle forholde seg til sånne holdninger. Vi reagerer alle forskjellig på det å være gravid.
Har hatt ekstrem svangerskapskvalme de tre første mnd, influensa, svineinfluensa( og det har ført med seg mang en bekymring, mentalt sett), halsbetennelse, bronkitt, og får deretter da konstantert bekkenløsning. Jeg ser på meg selv om en sterk person, både fysisk og psykisk, så når andre sier de er drittlei av alle plagene med å være gravid, og bare vil bli ferdig, så skjønner jeg det så utrolig godt! Siste innspurt er så og si bestandig den tøffeste delen, og da kan det være ekstra vondt å få kritikk når man er på sitt svakeste.
Enda jeg ikke føler jeg er en av de som har det verst (tror faktisk de siste ukene har vært de letteste ukene i svangerskapet), så kan man gjøre hverdagen mye lettere for hverandre, med støttende ord og smil. Alle er vi forskjellige, og vi takler ting på hver vår måte.
Og hormonell som man kan være nå, så er det kanskje vondt å få kritikk, for at man forteller hvordan man har det. Skjønner det kan være irriterende, men det er vel lettere for de som er positivt innstilt til ting (inkluderer meg selv her[:D]) å la være å kritisere de som har det vondt, istedet for at de skal late som alt er greit, når det ikke føles så greit?
Ble rotete forklart dette, men...håper dere skjønner hva jeg mener[:)]