sikkert jeg som ikke leste artikkelen godt nok, og at jeg ikke fant den igjen bra du retta opp!
Flere som sliter etter å ha født under korona?
- Trådstarter Violet Hill
- Opprettet
sikkert jeg som ikke leste artikkelen godt nok, og at jeg ikke fant den igjen bra du retta opp!
Jeg skjønner at du har det tøft, stakkars! En ting jeg vil si først er at mye av det du beskriver om situasjonen din nå er helt normalt. De fleste sliter mentalt når de begynner å jobbe igjen etter permisjon, rett og slett fordi man er så knyttet til den lille og har alt for mange tanker i hodet samtidig. Man vil jo gjerne jobbe, men gjerne også være hjemme, trenger den lille meg nå, klarer ikke konsentrere meg - det er helt vanlig!
Når man i tillegg må sitte på hjemmekontor uten miljøskifte og å treffe kolleger, så blir det fort veldig tøft. Husk bare på at alt dette gjelder mange nå, så det trenger ikke være fordi du hadde en tøff start på barseltiden.
Når det er sagt så synes jeg det er helt IDIOTISK at vi må utsettes for alt dette i forbindelse med fødsel. Og hvorfor snakker ingen om fars RETT til å se sitt barn? Jeg blir så provosert og oppgitt. Det er ikke sånn at smittevern alltid skal trumfe alle andre hensyn, herunder barnets beste, menneskerettigheter og alt mulig annet.
Vær stolt av deg selv for at du kom deg så bra igjennom dette, og trøst deg med at barseltiden er tøff nok uten alt dette, så nå kan du tåle alt livet måtte kaste på deg. Ønsker deg masse lykke til og vit at du ikke er alene
Takk for svar og oppmuntrende ord
ja, jeg heller vel litt mot å bare slå meg til ro med at det er sånn der er, og at det går seg til. Når det er sagt synes jeg at det gikk bedre de første ukene på jobb, enn det gjør nå etter 3 måneder. Men jeg har en til tider ganske krevende jobb så det hadde nok fort blitt sånn uansett. Og jeg er HELT enig i at det snakkes altfor lite om fars rettigheter. Jeg er så veldig glad for at samboeren min fikk være med på fødselen, ikke minst for hans egen del (selv om jeg også satte stor pris på å ha ham der). Jeg skulle også ønske at det var flere menn som gikk ut med historiene sine nå som det har blitt mer fokus på det.
Kjenner meg både igjen i det du skriver å ikke. Hadde en kjapp og fantastisk førstegangs fødsel, og fikk lov å ha besøk av pappa i 2 timer om dagen på barsel. Jeg skulle egentlig være der i 3 dager, men valgte å reise etter 2 dager, da smalt det for meg i form av barselstårer eller barselblues som jeg også har hørt at det heter og jeg følte jeg forsvant helt i meg selv. Bare grein og var helt uttafor. Fra jeg bestemt meg for å reise til jeg var hjemme tok det 4timer. Disse timene var kaotiske og ble på ingen måte slik jeg hadde forestilt meg. En unge som hylte non stop, jeg som var så hormonell og ustabil og reise hjemsett til henne som var alt for stort (var naturligvis egentlig ikke noe stor problem, men der og da var det verdens undergang). Fikk ingen bilder fra vi reiste og har ingen veldig klare minner av det. Men det jeg vil si for min del er at jeg egentlig ikke tror dette har noen med pandemien å gjøre. Jeg var forbredt på å være mer eller mindre alene på barsel når landet stengte ned og kanskje til og med fødsel,var jo så mye usikkerheter da. Så fot meg synes jeg ordning som var for oss i juni var helt topp! Men, disse hormonene var det som i bunn og grunn var årsaken til at jeg var så utfaor og føler hele barseloppholdet ble en nedtur, og de tror jeg ville vært der, korona eller ei. Utenom det må jeg også skryte av sykehuspersonelle som står på, og har så mye å gjøre, pluss mange retningslinjer som de blir pålagt av regjeringen, og min erfaring var at de prøvde å møte oss på på best mulig måte (fødte på Skien sykehus) . Og de var fine og flinke til å forklare at det jeg følte var helt normalt etter en fødsel og at hormonene kunne herje ganske hardt en stund etterpå. Heldigvis varte det bare en uke for min del!
Jobb derimot, merker jeg at jeg gruer meg til å starte i! Elsker yrket mitt, men er så redd for å føle at jeg ikke er tilstede nok for hu lille da eller klare å utfører arbeidet mitt på best mulig måte. Får bare ta det og når det kommer og gjøre det beste ut av det
Jobb derimot, merker jeg at jeg gruer meg til å starte i! Elsker yrket mitt, men er så redd for å føle at jeg ikke er tilstede nok for hu lille da eller klare å utfører arbeidet mitt på best mulig måte. Får bare ta det og når det kommer og gjøre det beste ut av det
Jeg fødte i mai 2020, og opplevde å klare meg fint på barsel alene. Samboer fikk være 12 timer på barsel med oss etter fødsel.
Jeg savnet samboer da han dro, men visste jo at jeg skulle hjem til han etter 2 dager.
Jeg nøt roen i fred med det lille nurket og synes det var godt å være alene egentlig og få tid i ro og fred til å ta imot hjelp til ammingen og å ha barnet til brystet hele tiden. Jeg storkoste meg faktisk.
MEN det jeg opplevde som tungt var i tiden fremover, å ikke ha noen å møte eller skravle med. Det var ingenting å være med, ikke barseltrening, barselgruppe, arrangerte trilleturer osv. Så jeg synes det ble tungt å sitte hjemme alene med alle tankene og følelsene som bygget seg opp med tiden. Jeg ble nedfor, men snakket ikke med noen om det.
Det åpnet jo litt aktiviteter utover høsten, men da var jeg så lite tilstedet i meg selv at jeg opplevde det som tungt å delta på det jeg prøvde å være med på, at jeg endte med å ikke orke å være med.. Nå har jeg det bedre, men ser nå at jeg angrer på at jeg ikke oppsøkte hjelp. Skulle snakket med noen, men der og da tenkte jeg det ikke var alvorlig nok. Men jeg gråt hver dag og hadde dårlig tankesett.
Begynte å jobbe nå, og jeg merker også jeg er fjern. Men det handler nok mest om, som nevnt, om baby og den nye morsrollen.
Jeg savnet samboer da han dro, men visste jo at jeg skulle hjem til han etter 2 dager.
Jeg nøt roen i fred med det lille nurket og synes det var godt å være alene egentlig og få tid i ro og fred til å ta imot hjelp til ammingen og å ha barnet til brystet hele tiden. Jeg storkoste meg faktisk.
MEN det jeg opplevde som tungt var i tiden fremover, å ikke ha noen å møte eller skravle med. Det var ingenting å være med, ikke barseltrening, barselgruppe, arrangerte trilleturer osv. Så jeg synes det ble tungt å sitte hjemme alene med alle tankene og følelsene som bygget seg opp med tiden. Jeg ble nedfor, men snakket ikke med noen om det.
Det åpnet jo litt aktiviteter utover høsten, men da var jeg så lite tilstedet i meg selv at jeg opplevde det som tungt å delta på det jeg prøvde å være med på, at jeg endte med å ikke orke å være med.. Nå har jeg det bedre, men ser nå at jeg angrer på at jeg ikke oppsøkte hjelp. Skulle snakket med noen, men der og da tenkte jeg det ikke var alvorlig nok. Men jeg gråt hver dag og hadde dårlig tankesett.
Begynte å jobbe nå, og jeg merker også jeg er fjern. Men det handler nok mest om, som nevnt, om baby og den nye morsrollen.
Akkurat dette med tiden etter erfarte jeg og som mer utfordrende enn barselsoppholde også! Det å ikke få den permisjonstiden man egentlig hadde forestilt seg og det å forholde seg til å smittevern når mange bekjente gjerne ville komme på besøk... Rett og slett trasig