Flere som sliter etter å ha født under korona?

[Violet Hill]

Vet ikke helt om jeg poster i riktig gruppe nå, men håper det er greit.

Jeg fødte mitt første barn i april 2020, på et av Norges største sykehus. Og selv om jeg syntes at fødselen var tøff, følte jeg meg veldig godt ivaretatt på fødestua. Oppholdet på barselavdeling og barselhotell (en natt hvert sted) var derimot veldig ensomt og slitsomt, og jeg sov nesten ingenting de tre døgnene jeg var på sykehuset. Samboeren min fikk ikke være til stede i det hele tatt, og de ansatte hadde altfor mye å gjøre (noe som virker å være tilfelle til vanlig også, men det var nok enda verre nå i og med at vi ikke fikk lov til å forlate rommene slik at de måtte fikse absolutt alt for oss).

Jeg synes egentlig at ting har fungert greit i permisjonen, selv om tilbudet har vært redusert. Sønnen min har egentlig bare sovet godt i vogna, så jeg var masse på tur og i fysisk aktivitet.

Men etter at jeg begynte å jobbe igjen for et par måneder siden innser jeg at jeg fungerer ganske dårlig. Jeg er først og fremst veldig ukonsentrert, og sliter med å ta inn ny informasjon. Jeg er også mer hissig og følsom enn vanlig. I tillegg begynner det å gå utover selvtilliten at jeg fungerer så dårlig på jobb. Jeg sitter på hjemmekontor, så antar at det har noe av skylda. Men klarer ikke å forstå at det bare er derfor. Tenker at i hvert fall noe av det må skyldes den tøffe starten, med svært lite avlastning og hjelp på sykehuset. Oppfølgingen etterpå pluss muligheten til å ta imot hjelp fra andre har jo også vært veldig amputert (selv om jeg har en flott samboer som absolutt stiller opp).

Noen flere med liknende erfaringer? Tips/råd?

 

[mmmi]

Takk for at du deler Jeg fødte for to uker siden og opplevde det samme som deg på barsel. Ble tildelt familierom med eget bad og ble flyttet til barsel rundt kl 23.30, men samboer måtte allikevel dra hjem. Sto igjen alene på et mørkt og iskaldt rom, hadde smerter og følte jeg ikke klarte å ta meg av vårt nyfødte barn. Klarte ikke å sitte, alt var hovent og ømt. Klarte ikke å løfte han fra den lille plastsengen og over i min seng. Ba om smertestillende som aldri kom, gråt alene. Var så innmari emosjonelt overveldet og i føderus. Har aldri vært så lykkelig, men samtidig redd. Tenk om babyen dør i natt? Er glidelåsen på pysjen for langt oppi halsen? Disse spørsmålene stilte jeg meg selv. Dette er mitt første barn og mye er ukjent. Jeg turde ikke å sove den natten.

Fikk ikke mat neste dag, til tross for at jeg ringte på og fikk beskjed om at jeg skulle få det. De var knapt innom.Jeg dro hjem dagen etter vi kom til barsel og det gikk heldigvis fint. Hadde faktisk ikke orket å være der en natt til. Gråt av glede i bilen når vi svingte ut fra sykehuset. De første dagene hjemme gråt jeg på kvelden når jeg tenkte tilbake på barseloppholdet. Følte meg så innmari alene og sårbar der, og det hang igjen. Jeg kjente klumpen i magen bygget seg opp når mørket kom og følte jeg var tilbake på det kalde rommet alene. Jeg har snakket mye med samboer om dette og latt tårene komme. Har også skrevet ned alle tanker fra opplevelsen i forsøk på å bearbeide den.

Har su noen du kan prate med om dette? Høres ikke godt ut å ha det slik. Kan du være litt deprimert? Mtp det du nevner med konsentrasjon, selvtillit og emosjoner. Tenker det gjerne hadde vært greit å få jobbe gjennom. Hvis du er åpen for det pleie det å være tilbud om psykolog på mange helsestasjoner, vil nok absolutt tro at en kan få god hjelp der, evt bare en objektiv tredjepart som lytter dersom du har behov for å fortelle. God klem til deg

 

[Perleonske_94]

Føler det veldig likt som deg. Fødte også i april 20, på sus.
Fødselen gikk kjempebra, hvor samboer fikk komme inn ved aktiv fødsel og reiste hjem når vi ble flyttet over til hotellet. Takket nei til enkeltrom til han (var ikke ledig dobbelrom), for vi så ikke behovet. Jeg angrer ekstremt på det valget idag. Det var ensomt og jeg satt i min lille boble på det lille rommet i 3 netter. Fikk heldigvis gå ned i kantinen selv. Holdt på med telefonen hele tiden og mini på puppen. Facetimet endel når det passet. I etterkant ser jeg at jeg burde hatt på tv eller radio i bakgrunnen for å dempe på ensomheten. Så langt tenkte jeg ikke der jeg satt som førstegangsmor og ikke visste hvordan det ville påvirke meg senere.

Var mye lei meg, spesielt de første to månedene. Gråt når jeg så/hørte om andre som hadde barnefar med på barsel.
Permisjonen gikk bedre når jeg ble kjent med andre mødre. Og været var fint til å gå koselige turer.
Kjenner meg igjen i følelsene. Er ekstremt følsom, stresser lett og blir raskt sur. Henger ikke helt med i samtaler alltid. Samboer er ofte oppgitt over meg om dagene.
Begynte å jobbe igjen i november. Det gikk fint, og det går relativt greit på jobb, men alt av følelser kommer ut på han hjemme.

Før fødsel og rett etter var jeg innstilt på to tette. Nå er jeg mer på tanken at jeg vil prøve unngå en til permisjon under corona.

 

[Pissers]

Hei!

jeg forstår godt hva du mener! Det er ikke lett for kvinner å føde under corona pandemien! En artikkel som jeg har lest og ikke finner nå selvfølgelig, står det at så mange som 80 % av kvinnene som føder under pandemien får fødselsdepresjon!

Jeg fødte selv i mars 2020, to dager etter alt stengte ned, og jeg har hatt det ekstremt tøft etterpå. Dette endte jo i fødselsdepresjon... mannen min kunne være med på fødsel, men måtte dra etterpå!! Jeg ble alene på rommet og lite hjelp fra jordmødre/helsepersonell til fks amming og ensomhetsfølelsen. Eneste grunnen til at jeg fikk til ammingen og enda ammer er fordi jeg leste syykt mye før fødsel om det og ga F...n ikke opp

jeg syntes det er skikkelig bra du forteller dette her eller evt andre steder du har fortalt det, for det er sååå mange som opplever det samme og har det skikkelig dritt! Og det er ikke greit hvordan dette blir håndtert i helsevesenet...

Jeg sender masse gode tanker til deg og ikke minst håper du får den støtten og hjelpen du trenger

 

[B]

Jeg sniker, har født to barn utenfor korona, siste del av permisjonen med yngste ble under nedstegningen med storebror hjemme de siste 6 ukene, og har hatt hjemmekontor siden.

Jeg vil egentlig bare si at de følelsene du har er ganske vanlige å ha etter permisjon også helt utenom pandemien. Å ha vært borte så lenge fra jobb, å ha et barn som tar fokus og som ma gjerne skulle vært mer sammen med, noe urolig og/eller for lite søvn osv er en oppskrift på at det er litt tøft å være tilbake i jobb. Hvis du legger til hjemmekontor, som kan være bra på mange måter,så kan det føre til at du opplever det tøft å ta opp tråden igjen med jobb. Det er større terskel for å spørre andre over epost enn å bare gå til dem på arbeidsplassen.

Jeg har opplevd det litt tøft å gå tilbake til jobb etter permisjon med hver av de to ungene mine. Med gutten visste jeg tross alt at jeg ikke skulle være så lenge på jobb fordi jeg var gravid med nr to, og vi klarte å strekke den permisjonen lengre. Med jenta begynte jeg jobbe da hun var7,5 mnd gammel, noe jeg synes er for tidlig. Men med hjemmekontor var jeg jo her under samboers permisjon også,og fikk på den måten mye mer tid med henne, som gjorde at det føltes lettere enn å dra fra henne til kontoret. Med begge to, og særlig nr to, har det vært tungt å komme tilbake til jobb pga det du beskriver: lite hukommelse, lite konsentrasjon. Jeg tror det er helt normalt. Livet på jobb har gått videre mens du var borte og du har glemt en del. I tillegg er det mye nytt for de fleste pga koronasituasjonen.

Jeg tror du må prøve å best mulig få nok søvn. Legg deg noe kvelder kl 20 hvis det trengs (men ikke hver kveld,da kan det føles deprimerende å aldri ha kveld i sofaen), og gi deg selv tid til å bli kjent med jobben igjen. Vær passe ærlig med de rundt deg at det er del urolige netter og at konsentrasjon ikke alltid er på topp, og spør de om hjelp når du har glemt. De fleste forstår at man glemmer mye den tiden man er i permisjon. Senk skuldrene. Du kommer deg opp igjen, men å ha barn tar nok litt av prestasjoner fra jobb så lenge de er små. Det må vi som foreldre akseptere, det at vi blir påvirket av urolige netter og mer, og det må også kolleger og ledere akseptere.

 

[aninewe]

Hei!

jeg forstår godt hva du mener! Det er ikke lett for kvinner å føde under corona pandemien! En artikkel som jeg har lest og ikke finner nå selvfølgelig, står det at så mange som 80 % av kvinnene som føder under pandemien får fødselsdepresjon!

Jeg fødte selv i mars 2020, to dager etter alt stengte ned, og jeg har hatt det ekstremt tøft etterpå. Dette endte jo i fødselsdepresjon... mannen min kunne være med på fødsel, men måtte dra etterpå!! Jeg ble alene på rommet og lite hjelp fra jordmødre/helsepersonell til fks amming og ensomhetsfølelsen. Eneste grunnen til at jeg fikk til ammingen og enda ammer er fordi jeg leste syykt mye før fødsel om det og ga F...n ikke opp

jeg syntes det er skikkelig bra du forteller dette her eller evt andre steder du har fortalt det, for det er sååå mange som opplever det samme og har det skikkelig dritt! Og det er ikke greit hvordan dette blir håndtert i helsevesenet...

Jeg sender masse gode tanker til deg og ikke minst håper du får den støtten og hjelpen du trenger

Må bare skyte inn at det ikke stemmer at 80% av ALLE som føder under pandemien får fødselsdepresjon. Men det har vært en markant økning, og 75% flere enn tidligere får det. Som selvsagt er alvorlig!

 

[Veivalsa]

Jeg fødte for 3 år siden og kjente på mye av det samme som du beskriver, og det på tross av at min samboer fikk komme på besøk på barsel på dagen, men han fikk ikke overnatte. Turte ikke sove på nettene, sov ingenting de første 48t etter fødselen, gråt mye og kjente meg ensom og redd. Fødte på ettermiddagen så samboer måtte forlate oss noen timer senere og jeg var alene. Nå blir det ikke helt det samme, men jeg kjente likevel på de samme følelsene du beskriver fra barseloppholdet likevel.
Nå har det gått så flere år siden dette men lenge begynte jeg å gråte av å snakke om eller skrive om denne opplevelsen (måtte være 5 dager), men nå som det har gått en tid er det greit å se tilbake på dette likevel.

Tror ikke nødvendigvis barseloppholdet det var selve årsaken til en form for mild barseldepresjon, det var nok en kombinasjon av mye og søvnmangel særlig påvirker. Jeg kjente på følelsen av å «miste» meg selv litt etter permisjonen og at det tok tid å finne seg selv igjen i arbeidslivet og morsrollen kombinert.
Uansett kan jeg godt forstå at disse følelsene blir forsterket av et år preget av mye ensomhet og usikkerhet. Mange fordeler med hjemmekontor men også endel ulemper og for min del har jeg egentlig godt av å komme ut av huset for å treffe folk.
Håper du får det bedre snart

 

[Gressløken]

Takk for at du deler Jeg fødte for to uker siden og opplevde det samme som deg på barsel. Ble tildelt familierom med eget bad og ble flyttet til barsel rundt kl 23.30, men samboer måtte allikevel dra hjem. Sto igjen alene på et mørkt og iskaldt rom, hadde smerter og følte jeg ikke klarte å ta meg av vårt nyfødte barn. Klarte ikke å sitte, alt var hovent og ømt. Klarte ikke å løfte han fra den lille plastsengen og over i min seng. Ba om smertestillende som aldri kom, gråt alene. Var så innmari emosjonelt overveldet og i føderus. Har aldri vært så lykkelig, men samtidig redd. Tenk om babyen dør i natt? Er glidelåsen på pysjen for langt oppi halsen? Disse spørsmålene stilte jeg meg selv. Dette er mitt første barn og mye er ukjent. Jeg turde ikke å sove den natten.

Fikk ikke mat neste dag, til tross for at jeg ringte på og fikk beskjed om at jeg skulle få det. De var knapt innom.Jeg dro hjem dagen etter vi kom til barsel og det gikk heldigvis fint. Hadde faktisk ikke orket å være der en natt til. Gråt av glede i bilen når vi svingte ut fra sykehuset. De første dagene hjemme gråt jeg på kvelden når jeg tenkte tilbake på barseloppholdet. Følte meg så innmari alene og sårbar der, og det hang igjen. Jeg kjente klumpen i magen bygget seg opp når mørket kom og følte jeg var tilbake på det kalde rommet alene. Jeg har snakket mye med samboer om dette og latt tårene komme. Har også skrevet ned alle tanker fra opplevelsen i forsøk på å bearbeide den.

Har su noen du kan prate med om dette? Høres ikke godt ut å ha det slik. Kan du være litt deprimert? Mtp det du nevner med konsentrasjon, selvtillit og emosjoner. Tenker det gjerne hadde vært greit å få jobbe gjennom. Hvis du er åpen for det pleie det å være tilbud om psykolog på mange helsestasjoner, vil nok absolutt tro at en kan få god hjelp der, evt bare en objektiv tredjepart som lytter dersom du har behov for å fortelle. God klem til deg

Oi, dette var nesten som å lese om mitt opphold på barsel på KK. Følte meg helt overlatt til meg selv, personalet var knapt innom og jeg sov så og si ingenting de 2 døgnene jeg var der. Jeg hadde så vondt overalt, ble ikke bedre av en grusom seng. Neste fødsel blir jeg der ikke så lenge, det er helt sikkert.

 

[Violet Hill]

Takk for at du deler Jeg fødte for to uker siden og opplevde det samme som deg på barsel. Ble tildelt familierom med eget bad og ble flyttet til barsel rundt kl 23.30, men samboer måtte allikevel dra hjem. Sto igjen alene på et mørkt og iskaldt rom, hadde smerter og følte jeg ikke klarte å ta meg av vårt nyfødte barn. Klarte ikke å sitte, alt var hovent og ømt. Klarte ikke å løfte han fra den lille plastsengen og over i min seng. Ba om smertestillende som aldri kom, gråt alene. Var så innmari emosjonelt overveldet og i føderus. Har aldri vært så lykkelig, men samtidig redd. Tenk om babyen dør i natt? Er glidelåsen på pysjen for langt oppi halsen? Disse spørsmålene stilte jeg meg selv. Dette er mitt første barn og mye er ukjent. Jeg turde ikke å sove den natten.

Fikk ikke mat neste dag, til tross for at jeg ringte på og fikk beskjed om at jeg skulle få det. De var knapt innom.Jeg dro hjem dagen etter vi kom til barsel og det gikk heldigvis fint. Hadde faktisk ikke orket å være der en natt til. Gråt av glede i bilen når vi svingte ut fra sykehuset. De første dagene hjemme gråt jeg på kvelden når jeg tenkte tilbake på barseloppholdet. Følte meg så innmari alene og sårbar der, og det hang igjen. Jeg kjente klumpen i magen bygget seg opp når mørket kom og følte jeg var tilbake på det kalde rommet alene. Jeg har snakket mye med samboer om dette og latt tårene komme. Har også skrevet ned alle tanker fra opplevelsen i forsøk på å bearbeide den.

Har su noen du kan prate med om dette? Høres ikke godt ut å ha det slik. Kan du være litt deprimert? Mtp det du nevner med konsentrasjon, selvtillit og emosjoner. Tenker det gjerne hadde vært greit å få jobbe gjennom. Hvis du er åpen for det pleie det å være tilbud om psykolog på mange helsestasjoner, vil nok absolutt tro at en kan få god hjelp der, evt bare en objektiv tredjepart som lytter dersom du har behov for å fortelle. God klem til deg

Takk for at du også deler, synd å lese at du hadde en slik opplevelse! Jeg blir faktisk ganske provosert at det fortsatt er slik, etter nesten et år med «unntakstilstand». For min del har det vært litt lettere å akseptere at ting ble som de ble fordi hele situasjonen var så ny for alle. Men nå er det heldigvis ganske mye oppmerksomhet rundt det i media, så det er jo lov å håpe at det blir bedre for de som føder etter oss.

Jeg synes det er så vanskelig å forstå hva som skal til for å kalle noe for en depresjon. Med tanke på det de andre skriver under her er det kanskje veldig vanlig å ha det sånn når man kommer tilbake i jobb. Men jeg tror nok uansett at du har rett i at jeg bør snakke med noen. Også er det god hjelp å dele erfaringer her.

Håper at det går bedre med deg nå og at du får en fin permisjon

 

[Violet Hill]

Føler det veldig likt som deg. Fødte også i april 20, på sus.
Fødselen gikk kjempebra, hvor samboer fikk komme inn ved aktiv fødsel og reiste hjem når vi ble flyttet over til hotellet. Takket nei til enkeltrom til han (var ikke ledig dobbelrom), for vi så ikke behovet. Jeg angrer ekstremt på det valget idag. Det var ensomt og jeg satt i min lille boble på det lille rommet i 3 netter. Fikk heldigvis gå ned i kantinen selv. Holdt på med telefonen hele tiden og mini på puppen. Facetimet endel når det passet. I etterkant ser jeg at jeg burde hatt på tv eller radio i bakgrunnen for å dempe på ensomheten. Så langt tenkte jeg ikke der jeg satt som førstegangsmor og ikke visste hvordan det ville påvirke meg senere.

Var mye lei meg, spesielt de første to månedene. Gråt når jeg så/hørte om andre som hadde barnefar med på barsel.
Permisjonen gikk bedre når jeg ble kjent med andre mødre. Og været var fint til å gå koselige turer.
Kjenner meg igjen i følelsene. Er ekstremt følsom, stresser lett og blir raskt sur. Henger ikke helt med i samtaler alltid. Samboer er ofte oppgitt over meg om dagene.
Begynte å jobbe igjen i november. Det gikk fint, og det går relativt greit på jobb, men alt av følelser kommer ut på han hjemme.

Før fødsel og rett etter var jeg innstilt på to tette. Nå er jeg mer på tanken at jeg vil prøve unngå en til permisjon under corona.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Det er jo lett å være etterpåklok og tenke at man burde gjort ting litt annerledes under barseloppholdet. Men jeg tror ikke jeg var i stand til å tenke så mye der og da. Ville bare hjem.

Jeg syntes også det var tøft å høre om andre som fikk ha med partner på barsel i starten. Følte meg så snytt for det som liksom skulle bli den magiske tiden etter å ha slitt meg gjennom fødselen. Og så ble jeg provosert når jeg fikk høre i ettertid om andre som hadde fått avlastning med babyen fra de ansatte for å kunne sove noen timer.

For meg er det helt uaktuelt å begynne å prøve på nr 2 sånn som samfunnet er nå (men det tror jeg ikke jeg hadde orket uansett, skal ikke bare skylde på korona )

Håper ting blir bedre for deg også snart

 

[Violet Hill]

Hei!

jeg forstår godt hva du mener! Det er ikke lett for kvinner å føde under corona pandemien! En artikkel som jeg har lest og ikke finner nå selvfølgelig, står det at så mange som 80 % av kvinnene som føder under pandemien får fødselsdepresjon!

Jeg fødte selv i mars 2020, to dager etter alt stengte ned, og jeg har hatt det ekstremt tøft etterpå. Dette endte jo i fødselsdepresjon... mannen min kunne være med på fødsel, men måtte dra etterpå!! Jeg ble alene på rommet og lite hjelp fra jordmødre/helsepersonell til fks amming og ensomhetsfølelsen. Eneste grunnen til at jeg fikk til ammingen og enda ammer er fordi jeg leste syykt mye før fødsel om det og ga F...n ikke opp

jeg syntes det er skikkelig bra du forteller dette her eller evt andre steder du har fortalt det, for det er sååå mange som opplever det samme og har det skikkelig dritt! Og det er ikke greit hvordan dette blir håndtert i helsevesenet...

Jeg sender masse gode tanker til deg og ikke minst håper du får den støtten og hjelpen du trenger

Åh, så kjipt at du fikk fødselsdepresjon jeg følte sånn med dere som fødte helt i starten av nedstengningen, uten mulighet til å mentalforberede seg. Jeg fikk i det minste noen uker (på godt og vondt, kan man kanskje si).

Og helt enig ang ammingen, det er i hvert fall ikke helsevesenets fortjeneste at jeg har fått til å amme! For meg er amming et veldig godt eksempel på at kunnskap er makt, jeg er så glad for at jeg leste meg skikkelig opp på det.

Jeg har tenkt mange ganger at jeg burde «stå frem” eller prøve å bidra til at reglene blir endret, men jeg har rett og slett ikke orket. Både fordi jeg har vært sliten og fordi jeg er veldig privat av meg. Men da er det veldig fint å kunne skrive her

Håper det går bedre med deg nå!

 

[Perleonske_94]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Det er jo lett å være etterpåklok og tenke at man burde gjort ting litt annerledes under barseloppholdet. Men jeg tror ikke jeg var i stand til å tenke så mye der og da. Ville bare hjem.

Jeg syntes også det var tøft å høre om andre som fikk ha med partner på barsel i starten. Følte meg så snytt for det som liksom skulle bli den magiske tiden etter å ha slitt meg gjennom fødselen. Og så ble jeg provosert når jeg fikk høre i ettertid om andre som hadde fått avlastning med babyen fra de ansatte for å kunne sove noen timer.

For meg er det helt uaktuelt å begynne å prøve på nr 2 sånn som samfunnet er nå (men det tror jeg ikke jeg hadde orket uansett, skal ikke bare skylde på korona )

Håper ting blir bedre for deg også snart

Jeg nøt roen, skal innrømme det. Men det mest irriterende var at jeg måtte ligge 3 netter pga den blodprøven måtte tas på formiddagen og han kom på kvelden. Også måtte jeg inn 3 dager etter vi kom hjem for å ta testen på ny, da den ikke ble tatt riktig i første omgang.

2 par i nær omkrets fødte en liten måned etter oss. Jeg klarte ikke glede meg skikkelig på deres vegne, for det eneste jeg tenkte på var urettferdigheten med at de fikk dobbeltrom på hotellet.
Har forstått en må mase/spør selv hvis du vil ha avlastning. Selv dusjet jeg ikke der inne for lille lå og kastet opp fostervann og da tørde jeg rett og slett ikke. Falt meg ikke inn å spør om hjelp

Haha samme her. Andre ting som må ordnes utenom corona før det blir en baby nr 2

Takk, i like måte

 

[Violet Hill]

Jeg sniker, har født to barn utenfor korona, siste del av permisjonen med yngste ble under nedstegningen med storebror hjemme de siste 6 ukene, og har hatt hjemmekontor siden.

Jeg vil egentlig bare si at de følelsene du har er ganske vanlige å ha etter permisjon også helt utenom pandemien. Å ha vært borte så lenge fra jobb, å ha et barn som tar fokus og som ma gjerne skulle vært mer sammen med, noe urolig og/eller for lite søvn osv er en oppskrift på at det er litt tøft å være tilbake i jobb. Hvis du legger til hjemmekontor, som kan være bra på mange måter,så kan det føre til at du opplever det tøft å ta opp tråden igjen med jobb. Det er større terskel for å spørre andre over epost enn å bare gå til dem på arbeidsplassen.

Jeg har opplevd det litt tøft å gå tilbake til jobb etter permisjon med hver av de to ungene mine. Med gutten visste jeg tross alt at jeg ikke skulle være så lenge på jobb fordi jeg var gravid med nr to, og vi klarte å strekke den permisjonen lengre. Med jenta begynte jeg jobbe da hun var7,5 mnd gammel, noe jeg synes er for tidlig. Men med hjemmekontor var jeg jo her under samboers permisjon også,og fikk på den måten mye mer tid med henne, som gjorde at det føltes lettere enn å dra fra henne til kontoret. Med begge to, og særlig nr to, har det vært tungt å komme tilbake til jobb pga det du beskriver: lite hukommelse, lite konsentrasjon. Jeg tror det er helt normalt. Livet på jobb har gått videre mens du var borte og du har glemt en del. I tillegg er det mye nytt for de fleste pga koronasituasjonen.

Jeg tror du må prøve å best mulig få nok søvn. Legg deg noe kvelder kl 20 hvis det trengs (men ikke hver kveld,da kan det føles deprimerende å aldri ha kveld i sofaen), og gi deg selv tid til å bli kjent med jobben igjen. Vær passe ærlig med de rundt deg at det er del urolige netter og at konsentrasjon ikke alltid er på topp, og spør de om hjelp når du har glemt. De fleste forstår at man glemmer mye den tiden man er i permisjon. Senk skuldrene. Du kommer deg opp igjen, men å ha barn tar nok litt av prestasjoner fra jobb så lenge de er små. Det må vi som foreldre akseptere, det at vi blir påvirket av urolige netter og mer, og det må også kolleger og ledere akseptere.

Da fikk du vel en litt annen avslutning på permisjonen enn du hadde sett for deg

Takk for at du deler erfaringer, jeg tror nok du har rett i at dette er ting mange føler på etter permisjon, korona eller ikke! Jeg prøvde også å forberede meg på at det kom til å bli krevende, men det som plager meg litt er at jeg synes det er verre nå etter 2,5 mnd enn de første ukene etter at jeg startet å jobbe... men det er mulig jeg bare må jobbe med å finne balansen. Å få nok søvn er nok et lurt sted å starte ja

Jeg har god dialog med sjefen min, så han er klar over ståa. Dessverre kan jobben min være ganske krevende i perioder, men jeg kan jo alltids bytte om det ikke blir bedre på sikt. Men jeg tenker jo at det er litt dumt å slite med disse følelsene hvis dette ikke «bare» er en forbigående «tilbake på jobb»-fase. Litt dårlig formulert, merker at jeg sliter litt med å sette ord på tankene mine

 

[Violet Hill]

Må bare skyte inn at det ikke stemmer at 80% av ALLE som føder under pandemien får fødselsdepresjon. Men det har vært en markant økning, og 75% flere enn tidligere får det. Som selvsagt er alvorlig!

Ja, det stemmer med hva jeg har lest! Men jeg hørte i en podcast med fødselslege fra Ullevål at normalen ligger på 1 av 8. Så hvis nærmere 1 av 4 utvikler fødselsdepresjon under korona er jo det uansett ganske mye. Synes 1 av 8 er for mye også, når vi vet hvor mye føde- og barseltilbudet er blitt bygget ned over lengre tid.

 

[Violet Hill]

Jeg fødte for 3 år siden og kjente på mye av det samme som du beskriver, og det på tross av at min samboer fikk komme på besøk på barsel på dagen, men han fikk ikke overnatte. Turte ikke sove på nettene, sov ingenting de første 48t etter fødselen, gråt mye og kjente meg ensom og redd. Fødte på ettermiddagen så samboer måtte forlate oss noen timer senere og jeg var alene. Nå blir det ikke helt det samme, men jeg kjente likevel på de samme følelsene du beskriver fra barseloppholdet likevel.
Nå har det gått så flere år siden dette men lenge begynte jeg å gråte av å snakke om eller skrive om denne opplevelsen (måtte være 5 dager), men nå som det har gått en tid er det greit å se tilbake på dette likevel.

Tror ikke nødvendigvis barseloppholdet det var selve årsaken til en form for mild barseldepresjon, det var nok en kombinasjon av mye og søvnmangel særlig påvirker. Jeg kjente på følelsen av å «miste» meg selv litt etter permisjonen og at det tok tid å finne seg selv igjen i arbeidslivet og morsrollen kombinert.
Uansett kan jeg godt forstå at disse følelsene blir forsterket av et år preget av mye ensomhet og usikkerhet. Mange fordeler med hjemmekontor men også endel ulemper og for min del har jeg egentlig godt av å komme ut av huset for å treffe folk.
Håper du får det bedre snart

Ja, jeg tror det er mange som har liknende opplevelser også etter å ha født i «normale» tider. Og jo mer jeg leser om det jo mer frustrert blir jeg over hvor dårlig tilbudet er (relativt sett, selvfølgelig!) - ikke bare under korona. Jeg tror også jeg hadde hatt det mye verre etterpå om jeg måtte bli så lenge som fem dager! Godt å høre at det går bedre for deg å tenke tilbake på det nå.

Kjenner meg igjen i det med søvnmangel, antar at der har en del å si for konsentrasjonen (selv om jeg sover mye bedre nå som pappaen tar de fleste oppvåkningene så regner jeg med at det henger i en stund). Og det er jo vanskelig å vite hva som skyldes hva.

Takk for det

 

[Violet Hill]

Jeg nøt roen, skal innrømme det. Men det mest irriterende var at jeg måtte ligge 3 netter pga den blodprøven måtte tas på formiddagen og han kom på kvelden. Også måtte jeg inn 3 dager etter vi kom hjem for å ta testen på ny, da den ikke ble tatt riktig i første omgang.

2 par i nær omkrets fødte en liten måned etter oss. Jeg klarte ikke glede meg skikkelig på deres vegne, for det eneste jeg tenkte på var urettferdigheten med at de fikk dobbeltrom på hotellet.
Har forstått en må mase/spør selv hvis du vil ha avlastning. Selv dusjet jeg ikke der inne for lille lå og kastet opp fostervann og da tørde jeg rett og slett ikke. Falt meg ikke inn å spør om hjelp

Haha samme her. Andre ting som må ordnes utenom corona før det blir en baby nr 2

Takk, i like måte

Åh, da hadde jeg blitt frustrert! Husker jeg maste på de for å være med i den første puljen de testet på morgenen 48 timer etter fødselen min

Jeg synes jo faktisk at sykehuset har et ansvar for å tilby hjelp. Jeg har aldri vært på sykehus før og det falt meg heller ikke inn å spørre om noen kunne passe babyen så jeg fikk tatt meg en dusj. Neste gang derimot, da skal jeg kreve dobbelt opp (det er jo i hvert fall lov å prøve seg)

Svigerinnen min fødte noen måneder etter meg (på et annet sykehus), og hun fikk både ha med partner på hele oppholdet (selv om hun ikke var i aktiv fødsel da hun kom inn) OG de ansatte tok babyen 6 timer den første natten sånn at foreldrene fikk sovet OG de fikk være en ekstra natt for å få mer hjelp med ammingen.... Bare så det er sagt var jeg glad på hennes vegne altså, men tror ikke jeg hadde klart å tenke sånn hvis hun fødte rett etter meg

 

[mmmi]

Takk for at du også deler, synd å lese at du hadde en slik opplevelse! Jeg blir faktisk ganske provosert at det fortsatt er slik, etter nesten et år med «unntakstilstand». For min del har det vært litt lettere å akseptere at ting ble som de ble fordi hele situasjonen var så ny for alle. Men nå er det heldigvis ganske mye oppmerksomhet rundt det i media, så det er jo lov å håpe at det blir bedre for de som føder etter oss.

Jeg synes det er så vanskelig å forstå hva som skal til for å kalle noe for en depresjon. Med tanke på det de andre skriver under her er det kanskje veldig vanlig å ha det sånn når man kommer tilbake i jobb. Men jeg tror nok uansett at du har rett i at jeg bør snakke med noen. Også er det god hjelp å dele erfaringer her.

Håper at det går bedre med deg nå og at du får en fin permisjon

Takk for det, det går veldig mye bedre nå Forståelig at det kan bli sånn når man går tilbake i jobb, er ikke bare bare det. Håper det blir bedre og at du isåfall finner en å snakke med som kan hjelpe. Enig i at det også hjelper å skrive her, det å sette ord på ting gjør veldig godt.

 

[mmmi]

Oi, dette var nesten som å lese om mitt opphold på barsel på KK. Følte meg helt overlatt til meg selv, personalet var knapt innom og jeg sov så og si ingenting de 2 døgnene jeg var der. Jeg hadde så vondt overalt, ble ikke bedre av en grusom seng. Neste fødsel blir jeg der ikke så lenge, det er helt sikkert.

Uff. Ganske sykt at det er sånn syns jeg. Vi fødte vel på samme sykehus til nesten samme tid, synd å høre at det er så mange som opplever dette. Og ja, helt enig i at sengene er grusomme Var en fryd å komme hjem til egen seng.

 

[Gressløken]

Uff. Ganske sykt at det er sånn syns jeg. Vi fødte vel på samme sykehus til nesten samme tid, synd å høre at det er så mange som opplever dette. Og ja, helt enig i at sengene er grusomme Var en fryd å komme hjem til egen seng.

Ja det var det, og jeg følte meg generelt mye mer avslappet av å komme hjem. Ingenting vondt å si om oppholdet på fødeavdelingen, men barsel var heller begredelig. Synd det er sånn der, de har jo ikke så godt rykte på seg på KK (barsel) dessverre og jeg kan forstå hvorfor.

(Ikke meningen å kuppe tråden TS)

 

[Emine89]

Jeg skjønner at du har det tøft, stakkars! En ting jeg vil si først er at mye av det du beskriver om situasjonen din nå er helt normalt. De fleste sliter mentalt når de begynner å jobbe igjen etter permisjon, rett og slett fordi man er så knyttet til den lille og har alt for mange tanker i hodet samtidig. Man vil jo gjerne jobbe, men gjerne også være hjemme, trenger den lille meg nå, klarer ikke konsentrere meg - det er helt vanlig!

Når man i tillegg må sitte på hjemmekontor uten miljøskifte og å treffe kolleger, så blir det fort veldig tøft. Husk bare på at alt dette gjelder mange nå, så det trenger ikke være fordi du hadde en tøff start på barseltiden.

Når det er sagt så synes jeg det er helt IDIOTISK at vi må utsettes for alt dette i forbindelse med fødsel. Og hvorfor snakker ingen om fars RETT til å se sitt barn? Jeg blir så provosert og oppgitt. Det er ikke sånn at smittevern alltid skal trumfe alle andre hensyn, herunder barnets beste, menneskerettigheter og alt mulig annet.

Vær stolt av deg selv for at du kom deg så bra igjennom dette, og trøst deg med at barseltiden er tøff nok uten alt dette, så nå kan du tåle alt livet måtte kaste på deg. Ønsker deg masse lykke til og vit at du ikke er alene