I går fikk jeg litt flashback til den perioden da Luna var nyfødt baby. Da ville Alma aldri gjøre som jeg ville, ble sint og sur for alt, og jeg visste ikke min arme råd. Det handlet selvfølgelig også om at det var vanskelig å plutselig ha en lillesøster å måtte dele mamma og pappa med.
Nå har hun roet seg veldig, selv om hun selvfølgelig har "sine dager". Men i går ar ville hun først ikke ta på jakka da vi skulle gå fra bhg, så jeg ble sittende en liten evighet og vente på henne, til det plutselig løste seg. Så, da vi kom ut, tok hun av lua til Luna som lå i vogna. Jeg tok den på henne igjen, og forklarte at Luna ble kald, hvorpå Alma tok den av henne en gang til. Da kjente jeg at hun trigget tålmodigheten min..og hevet selv stemmen, men så ble kompromisset at Luna skulle få ha på hennes lue. Men så, etter noen minutter, ville hun ha tilbake sin egen igjen... Jeg tok Alma på ryggen i meitai det siste stykket hjem, og da sovnet hun et par min., var selvfølgelig stuptrøtt. Så tok det helt av mens jeg stod og lagde middag her. Hun ville ha rosiner rett før middag, noe jeg sa nei til. Hun hadde fått en banan av meg da jeg hentet i bhg, og jeg vil ikke at hun skal spise seg så mett at hun ikke orker middag (hun blir veldig fort mett og er generelt ikke en stor middags-spiser, så jeg er opptatt av at hun skal få i seg mer enn bare brød og frukt).
Hvorpå hun roper og hyler, henter stolen sin, går i skapet og skal hente rosinene selv. Jeg løftet henne ned, og hun gikk til angrep på meg. Hun var så sint at hun freste, og prøvde å bite meg og slå meg. Så skjedde det samme igjen, og jeg løftet henne ned. Jeg måtte holde begge armene hennes for å holde henne såpass på avstand at hun ikke beit meg. Jeg la rosinene høyere opp i skapet, da gikk hun til angrep på meg igjen. Så flyttet jeg stolen hennes inn på et annet rom. Da gikk hun inn på rommet sitt mens hun hylgråt. Jeg gikk etter hvert etter, sa at jeg forstod at hun var sulten og sikkert sliten etter bhg og spurte om hun ville ha en klem. Det ville hun ikke. Etter noen min. alene på rommet derimot, kom hun inn på kjøkkenet og var i perlehumør igjen! Jeg sa til henne at jeg ikke liker at hun slår og prøver å bite og at jeg blir lei meg. Etter en stund ville hun bare sitte på fanget og kose. Jeg prøvde å spørre hva det var som skjedde da hun var så sint, men hun svarte "men nå vil jeg bare kose, mamma".
Andre som opplever slikt temperament? Jeg tror Alma er født med et intenst temperament, for hun har i grunnen alltid sagt "sin mening" svært så tydelig. Luna ser ut til å være en helt annen type. Men det er klart, når blodsukkernivået faller og barna i tillegg er trøtte, er dette noe alle og enhver kan finne på? Lurer på om jeg ser dette igjen hos Luna når hun blir like gammel...
Hva gjør dere dersom barna deres slår og biter? (hun fikk ikke bitt meg altså, jeg klarte å sno meg unna:)
Det hele endte med at hun spiste kjempebra til middag, og fikk rosiner etterpå :)
Nå har hun roet seg veldig, selv om hun selvfølgelig har "sine dager". Men i går ar ville hun først ikke ta på jakka da vi skulle gå fra bhg, så jeg ble sittende en liten evighet og vente på henne, til det plutselig løste seg. Så, da vi kom ut, tok hun av lua til Luna som lå i vogna. Jeg tok den på henne igjen, og forklarte at Luna ble kald, hvorpå Alma tok den av henne en gang til. Da kjente jeg at hun trigget tålmodigheten min..og hevet selv stemmen, men så ble kompromisset at Luna skulle få ha på hennes lue. Men så, etter noen minutter, ville hun ha tilbake sin egen igjen... Jeg tok Alma på ryggen i meitai det siste stykket hjem, og da sovnet hun et par min., var selvfølgelig stuptrøtt. Så tok det helt av mens jeg stod og lagde middag her. Hun ville ha rosiner rett før middag, noe jeg sa nei til. Hun hadde fått en banan av meg da jeg hentet i bhg, og jeg vil ikke at hun skal spise seg så mett at hun ikke orker middag (hun blir veldig fort mett og er generelt ikke en stor middags-spiser, så jeg er opptatt av at hun skal få i seg mer enn bare brød og frukt).
Hvorpå hun roper og hyler, henter stolen sin, går i skapet og skal hente rosinene selv. Jeg løftet henne ned, og hun gikk til angrep på meg. Hun var så sint at hun freste, og prøvde å bite meg og slå meg. Så skjedde det samme igjen, og jeg løftet henne ned. Jeg måtte holde begge armene hennes for å holde henne såpass på avstand at hun ikke beit meg. Jeg la rosinene høyere opp i skapet, da gikk hun til angrep på meg igjen. Så flyttet jeg stolen hennes inn på et annet rom. Da gikk hun inn på rommet sitt mens hun hylgråt. Jeg gikk etter hvert etter, sa at jeg forstod at hun var sulten og sikkert sliten etter bhg og spurte om hun ville ha en klem. Det ville hun ikke. Etter noen min. alene på rommet derimot, kom hun inn på kjøkkenet og var i perlehumør igjen! Jeg sa til henne at jeg ikke liker at hun slår og prøver å bite og at jeg blir lei meg. Etter en stund ville hun bare sitte på fanget og kose. Jeg prøvde å spørre hva det var som skjedde da hun var så sint, men hun svarte "men nå vil jeg bare kose, mamma".
Andre som opplever slikt temperament? Jeg tror Alma er født med et intenst temperament, for hun har i grunnen alltid sagt "sin mening" svært så tydelig. Luna ser ut til å være en helt annen type. Men det er klart, når blodsukkernivået faller og barna i tillegg er trøtte, er dette noe alle og enhver kan finne på? Lurer på om jeg ser dette igjen hos Luna når hun blir like gammel...
Hva gjør dere dersom barna deres slår og biter? (hun fikk ikke bitt meg altså, jeg klarte å sno meg unna:)
Det hele endte med at hun spiste kjempebra til middag, og fikk rosiner etterpå :)