Flau

gutt11og?

Elsker forumet
Jeg er flau, og synes at det er pinlig at jeg er gravid[:-]
Hva er det som skjer med meg?[&o]
Jeg klarer ikke å si til folk at jeg er gravid.
Skjønner ikke hvorfor jeg har det sånn:( er ikke så lenge siden jeg hadde lyst å rope det ut til hele verden!!!
Er mitt første svangerskap, har ett stabilt og godt forhold til min kjære...
Sukk[&:][&o]

Noen andre som har det sånn, eller har noen råd til meg??
 
Vet ikke helt hva jeg skal si til deg...kanskje er det bare en tilvenningsprosess du går igjennom? Gravide føler jo så mye rart og det er jo mye som skjer med kroppen...
Men helt sikkert en god ting at du er ærlig om følelsene dine [:)][:)][:)]
Du skal se det går over det du føler nå...

Stor klem [:D]
 
Vet du nå ble jeg faktisk veldig glad! Jeg har det sånn som deg! Synst det er helt forferdelig å ha det sånn:/
Trur kanskje det er litt normalt jeg? Altså de først 3mnd så vil man jo helst holde det for seg selv (å de aller nærmeste) men så "plutselig" er det liksom helt normalt å rope det ut til alle.
Jeg snakka en goddel om det til min lege å han mente at det der gikk seg til etterhvert. Kanskje du synst det er godt å bære på hemmeligheten for deg selv?:) Du har jo mange mnd igjen på å fortelle det på.
Ta den tiden du trenger, du kommer nok til et punkt der du vil rope det ut!
 
Du er ikke alene....Føler akkurat det samme selv, har egentlig ikke lyst til å fortelle det til hele verden.
Har liksom ikke synket helt inn hva som er i ferd med i skje selv om det var planlagt[:)]
 
jeg følte det sånn også i begynnelsen med Emma..
Har det LITT sånn denne gang og.. men egentlig mest pga av at når jeg sier jeg er gravid, at jeg føler folk er litt sånn "det er jo tidlig enda".. de sier det ikke, men har veldig sånn følelse.. vanskelig å forklare men..
Det går nok over [;)] gjorde det med meg sist, og tenker ikke såå mye på det nå [:)]
Men det er rart å tenke sånn ja, men er nok ganske vanlig tror jeg..
 
det viktigste er å tenke på at uansett hva du føler, så er det helt greit!!
vi er alle forskjellige og det er mye nytt å venne seg til når man er gravid. og oppi alt det her er vi FULLE av hormoner som tuller med kroppene våre.
og som du ser over her er du jo ikke alene, jeg tror det er vanlig å ha mange forskjellige følelser og tanker i løpet av et svangerskap.

jeg slet med å si det til folk, for jeg gikk konstant å tenkte at; hva hvis det ikke er sant, hva hvis jeg bare har drømt dette?? og så forteller jeg det til alle også går det opp for meg at det bare er løgn. det var jeg redd for[8D] gikk litt over etterhvert heldigvis.

bare gi deg selv litt tid, og rom til å føle det du føler[:)]
*klem*
 
Jeg hadde det ikke sånn med nr 1.. da bare ventet jeg som en gaaaal med å fortelle.. Men denne gangen merker jeg at jeg føler meg flau over det.. Skullle fortelle å jobb på tisdag og var dødsflau [:)] Ikke har jeg klart å tenke så mye over dette med at det kommer en til heller... men alt til sin tid:) Det kommer sikkert med den voksende magen og etterhvert... Er mange måneder vi skal gå og dte er nok en grunn til at det tar så lang tid. Da får mor tid til å forberede seg [;)]

Stor klem til deg !
 
jeg gruer meg bare til å fortelle det på jobb, men der synes jeg rett og slett det er flaut ja.

Begynner endelig 100% igjen nå neste uke, etter et års redusert stilling etter permisjonen med forrigemann, og det første som skjer er at jeg må fortelle at jeg er tilbake... men bare for et halvt års tid...
 
ORIGINAL: *Stella*

jeg gruer meg bare til å fortelle det på jobb, men der synes jeg rett og slett det er flaut ja.

Begynner endelig 100% igjen nå neste uke, etter et års redusert stilling etter permisjonen med forrigemann, og det første som skjer er at jeg må fortelle at jeg er tilbake... men bare for et halvt års tid...


Hehe, det er det samme her. Jeg jobber 60% og har 40% permisjon enda, og slik blir det ut året. Så blir det en full mnd på jobb før neste permisjon starter. Akkurat det kjenner jeg er litt pinlig, men så begynte jo jeg i 60% etter bare 6 mnd full permisjon også, så det er jo egentlig ikke noe å tenke på.

Uansett hva man føler for graviditeten så må man ikke føle seg unormal. Jeg kjenner igjen følelsen av å være flau, men hos meg gikk det over til stolthet ganske snart sist, og det håper jeg at det gjør for deg også snart. Vent med å fortelle det til det føles naturlig for DEG, og kos deg med frøet ditt så lenge.[:)]
 
Har det litt sånn selv også.... [8|]
Inni meg er jeg jo kjempe glad, men når vi skulle/skal fortelle dette til familie og venner, syns jeg ikke det var noe stas [8|]
Men tror dette skyldes, for min del, at det er så tett oppi snuppa og at jeg er redd hva folk tenker [8|] Og at jeg har lagt en del på meg (selv om det da burde være en lettelse å få si det etter som dette er en forklaring på hvofor jeg har gått opp i vekt [8|])
Folk blir jo kjempe glad når vi forteller det, og det er INGEN som har reagert negativt [:)]
Er vell hormonene som spiller oss ett puss.... [;)] Hehe...
 
Tusen takk for alle svar[:)] setter stor pris på det!
Problemet her er at det nå er veldig mange som veit at jeg er gravid, pga jeg ikke får jobbe mere. Jobber i en ganske liten bedrift, der alle kjenner alle. Så i og med jeg måtte ut i permisjon nå, så følte jeg at familien burde få vite det før alle kollegaene mine. Klarte ikke å si det når jeg hadde de fleste rundt meg (familieselskap), så det ble til at når jeg dro hjem, sendte jeg sms til en av de som var igjen, som fortalte det videre...

Føler meg bare teit og pysete[&o]
Har ellers lite kontakt med folk rundt meg, bare fordi jeg føler de tenker stygt om meg, fordi jeg er gravid...
Skal til jordmor om 2 uker, og håper det er ei som virker ok, så jeg klarer å fortelle det til henne....

*syte syte*
sorry...
 
Hei <3

Jeg må faktisk innrømme at jeg heller synes ikke det er noe særlig festlig å fortelle lenger. Nå er det liksom de vanskelige som er igjen, for det er de jeg kvier meg for å fortelle det til. Jeg ser for meg å høre at "oi, når forholdet deres er SÅ nytt?" osv. Ikke at det bør gå inn på meg så lenge jeg har trua selv, og det har jeg jo. Men man tenker jo mye, og man vet jo aldri hva som vil skje i framtida.

Jeg må fortelle det på nye jobben min på mandag, noe jeg ikke ser spesielt fram til.. Blir heller ikke så gøy å føle at man skaper bemanningsproblemer pga lege- og jordmoravtaler osv.osv. Det første jeg skal jeg jo allerede på onsdag, UL på riksen. Så må bare fortelle.. Men prøver å ikke ta sorger på forskudd, det kan jo hende sjefen tar det helt fint.

Lykke til videre, Linn [:)]
 
Sjefen min har visst det i noen uker, i og med jeg måtte søke om svangerskapspenger, fordi han måtte skrive under på at det ikke er mulig å tilrettelegge jobben! Men kollegaene mine blir "bekymret" når jeg plutselig er borte, og ikke kommer på jobb, så da blir det selvfølgelig mange spm!
Så har sendt mld til de to jeg trives best sammen med, så nå veit snart hele arb.plassen det!
Må vel snart dra å rydde skapet mitt også, noe jeg gruer meg til...
Skulle jo bare være kos å være gravid... Trodde jeg...

Ligger å soler meg nå, og prøver å tenke på ingenting, men det er ikke enkelt...
 
Jeg skjønner hva du mener. Liker ikke tanken på at alle skal vite hvordan jeg har det hele tiden og glo på magen[8D]
 
Back
Topp