Hei!
Jeg skriver her for første gang i håp om å få noen gode råd fra andre med tilsvarende erfaring eller generelle gode råd.
Vår lille gutt bikker 4 mnd om noen dager. Som førstegangsforeldre vil jeg påstå at vi har hatt noe mer utfordringer med gutten vår enn hva vi kunne forutsett. Problemstillngen(e) er samensatt av div., som jeg skal gjøre mitt ytterste å forklare så enkelt som jeg kan.
Jeg vil starte med å skrive at vi var gjennom en tøff og langvarig fødsel hvor det endte med at gutten ble tatt med vakum. Koppen glapp en gang, og det måtte flere forsøk til av hele 3 leger for at han til slutt fikk se verdens lys. Selv var jeg sterkt preget etter fødsel, og det tok noen dager før jeg var i stand til å ivareta ham selvstendig selv.
Må formidle at jeg var aleine i starten ettersom at far bor utenlands. Han kommer på hyppige reiser for samvær med oss.
Helt fra starten var det tydelig at gutten vår ikke hadde det bra. Han skrek og skrek til alle døgnes tider. Jeg fikk ammeutfordinger og måtte gi meg etter tre uker. Da gikk jeg over til mme og flaskemating. Dette var en lettelse for oss alle, og småen spiste godt og jevnt mens han lå i armene mine. Som ved ammingen skrek han under mating. Han kunne fremstå helt rolig, før han stoppet og hylte brått. Så satt han i gang igjen. Etter måltid og rap var det leven uten like.
Jeg var i kontakt med leger og helsesøstre som mente alt var bra, men at han nok hadde kolikk og at dette var årsaken til uroen, dette ville gå over.
I 2. Mnd alder fikk jeg nok. Gutten vår var begynt å vegre seg for flasken, og gråtingen tok aldri slutt. Det ble mer og mer utfordrende å få i han mat. Vi måtte flere ganger på legevakten ved tilfeller hvor timene ble mange mellom hvert måltid. 17 timer ved lengste mellomrom. Der ble problemet bagatallisert, og vi ble oppfordret til å ha is i magen.
Etter 3. Gang på legevakten krevde jeg videreføring til Bk. Der har vi hatt to korte opphold med observasjon som formål. Begge oppholdene varte i ett døgn, og småen spiste en flaske eller to uten særlige utfordringer på bk.
Vi ble sendt hjem igjen, uten videre oppfølging.
Kontakt med helsestasjonen var og er tett. Vektmåling og samtale om "hvordan det går" foregår her.
Mitt spørsmål er: Hvor er veiledningen og rådene mine? Hvem kan fortelle meg hva som er galt?
Etterhvert har vi kommet frem til at han etter all sannsynlighet har melkeproteinallergi. Det må nevnes at vi hele veien har forsøkt alt av ulike mme på markedet, samt disse uten melkeprotein. Problemet var at smaken på disse var frastøtende, noe som gjorde at vi ikke fikk i han en dråpe. Samtidig ble vi hele veien beroliget om at han ikke hadde allergi ettersom at de klassiske symptomene ikke var fremtredende.
Etterhvert fikk vi tips om å bruke en ts . Sukker i en melkeprotein fri mme (neocate), dette funket! Ukene gikk og gutten vår sluttet å gråte, han sov, og han fremsto som et tilfreds barn.
Problemet har siden vært at selve matvegringen har blitt mer og mer fremtredende. Ikke fordi at han nå opplever smerte, men fordi han har denne erfaringen i bagasjen. Vi presser aldri barnet vårt til å spise, vi tilbyr og vi lar ham drikke til han er mett. Dette uten fokus på ml.
Hovedproblematikken er å sette i gang matingen. Det å få han til å begynne å suge på flasken. Han vrir og vender seg, og hyler ustoppelig. Vi stopper, gir ham smokk og roer han.. så prøver vi litt til. Noen ganger må vi gi oss, andre ganger får han tak og sluker maten. Det er tydelig at han er sulten.
Han har ingen fysiske tegn på at noe er galt (muskler, stramt tungebånd osv).
Vi får kun mate han når han ligger på sofaen med dempet belysning og ro. Aldri ute, noen ganger på sofaen til mine foreldre. Dette begrenser aktiviteter utenfor hjemmet. Det er kun far og jeg som får i han flasken. Vi har forsøkt å mate ham i armene, på stellebord, i vippetol og mens vi går. Dette fungerer altså ikke i det hele tatt.
Han har fin vektøkning (faktisk litt over gjennonsnittet).
Jeg vil med mine erfaringer påstå at alt av annet i fht. Utvikling virker normalt. Han gir god kontakt, og han leker fint både selvstendig og med andre. Han kan virke noe urolig hvis jeg kommer ut av synet for lenge. Han får nok søvn og tilstrekkelig med stimuli, uten at det blir for mye.
Jeg hadde blitt så glad for å høre noe fra noen som kanskje har lignende erfaring eller som har en kommentar eller to på hjertet. Jeg er så redd for at jeg gjør noe feil, men jeg opplever å ikke få hjelp.
Jeg skriver her for første gang i håp om å få noen gode råd fra andre med tilsvarende erfaring eller generelle gode råd.
Vår lille gutt bikker 4 mnd om noen dager. Som førstegangsforeldre vil jeg påstå at vi har hatt noe mer utfordringer med gutten vår enn hva vi kunne forutsett. Problemstillngen(e) er samensatt av div., som jeg skal gjøre mitt ytterste å forklare så enkelt som jeg kan.
Jeg vil starte med å skrive at vi var gjennom en tøff og langvarig fødsel hvor det endte med at gutten ble tatt med vakum. Koppen glapp en gang, og det måtte flere forsøk til av hele 3 leger for at han til slutt fikk se verdens lys. Selv var jeg sterkt preget etter fødsel, og det tok noen dager før jeg var i stand til å ivareta ham selvstendig selv.
Må formidle at jeg var aleine i starten ettersom at far bor utenlands. Han kommer på hyppige reiser for samvær med oss.
Helt fra starten var det tydelig at gutten vår ikke hadde det bra. Han skrek og skrek til alle døgnes tider. Jeg fikk ammeutfordinger og måtte gi meg etter tre uker. Da gikk jeg over til mme og flaskemating. Dette var en lettelse for oss alle, og småen spiste godt og jevnt mens han lå i armene mine. Som ved ammingen skrek han under mating. Han kunne fremstå helt rolig, før han stoppet og hylte brått. Så satt han i gang igjen. Etter måltid og rap var det leven uten like.
Jeg var i kontakt med leger og helsesøstre som mente alt var bra, men at han nok hadde kolikk og at dette var årsaken til uroen, dette ville gå over.
I 2. Mnd alder fikk jeg nok. Gutten vår var begynt å vegre seg for flasken, og gråtingen tok aldri slutt. Det ble mer og mer utfordrende å få i han mat. Vi måtte flere ganger på legevakten ved tilfeller hvor timene ble mange mellom hvert måltid. 17 timer ved lengste mellomrom. Der ble problemet bagatallisert, og vi ble oppfordret til å ha is i magen.
Etter 3. Gang på legevakten krevde jeg videreføring til Bk. Der har vi hatt to korte opphold med observasjon som formål. Begge oppholdene varte i ett døgn, og småen spiste en flaske eller to uten særlige utfordringer på bk.
Vi ble sendt hjem igjen, uten videre oppfølging.
Kontakt med helsestasjonen var og er tett. Vektmåling og samtale om "hvordan det går" foregår her.
Mitt spørsmål er: Hvor er veiledningen og rådene mine? Hvem kan fortelle meg hva som er galt?
Etterhvert har vi kommet frem til at han etter all sannsynlighet har melkeproteinallergi. Det må nevnes at vi hele veien har forsøkt alt av ulike mme på markedet, samt disse uten melkeprotein. Problemet var at smaken på disse var frastøtende, noe som gjorde at vi ikke fikk i han en dråpe. Samtidig ble vi hele veien beroliget om at han ikke hadde allergi ettersom at de klassiske symptomene ikke var fremtredende.
Etterhvert fikk vi tips om å bruke en ts . Sukker i en melkeprotein fri mme (neocate), dette funket! Ukene gikk og gutten vår sluttet å gråte, han sov, og han fremsto som et tilfreds barn.
Problemet har siden vært at selve matvegringen har blitt mer og mer fremtredende. Ikke fordi at han nå opplever smerte, men fordi han har denne erfaringen i bagasjen. Vi presser aldri barnet vårt til å spise, vi tilbyr og vi lar ham drikke til han er mett. Dette uten fokus på ml.
Hovedproblematikken er å sette i gang matingen. Det å få han til å begynne å suge på flasken. Han vrir og vender seg, og hyler ustoppelig. Vi stopper, gir ham smokk og roer han.. så prøver vi litt til. Noen ganger må vi gi oss, andre ganger får han tak og sluker maten. Det er tydelig at han er sulten.
Han har ingen fysiske tegn på at noe er galt (muskler, stramt tungebånd osv).
Vi får kun mate han når han ligger på sofaen med dempet belysning og ro. Aldri ute, noen ganger på sofaen til mine foreldre. Dette begrenser aktiviteter utenfor hjemmet. Det er kun far og jeg som får i han flasken. Vi har forsøkt å mate ham i armene, på stellebord, i vippetol og mens vi går. Dette fungerer altså ikke i det hele tatt.
Han har fin vektøkning (faktisk litt over gjennonsnittet).
Jeg vil med mine erfaringer påstå at alt av annet i fht. Utvikling virker normalt. Han gir god kontakt, og han leker fint både selvstendig og med andre. Han kan virke noe urolig hvis jeg kommer ut av synet for lenge. Han får nok søvn og tilstrekkelig med stimuli, uten at det blir for mye.
Jeg hadde blitt så glad for å høre noe fra noen som kanskje har lignende erfaring eller som har en kommentar eller to på hjertet. Jeg er så redd for at jeg gjør noe feil, men jeg opplever å ikke få hjelp.
