Veldig trist, i grunnen. Tenk å faktisk synes at offentlig amming er så ille at man ikke engang klarer la være å si fra om det til den det gjelder. Hvor absurd er ikke det?
Det er slike historier som får meg til å grue meg litt ekstra for hver gang jeg må gi vesla mat ute en eller annen plass:
det er riktignok ingen stor sannsynlighet for at noen kommer til å komme opp til meg og si at jeg er vulgær, heslig eller provoserende. Likevel, det aner meg at noen av de forbipasserende kommer til å synes at jeg er nettopp det. Kanskje er det hun som spaserer tilforlatelig forbi, mens hun kaster et kjapt stjålent blikk og tenker sitt. Jeg kommer til å sitte der og smake litt på den skammen hun ønsker jeg skal føle - skammen over å amme.
Så ikke han litt rart på meg? Så ikke de litt sure ut? Hvisket de damene om meg? Synes noen her jeg er at jeg er ekkel? At babyen min er ekkel? Sukk.
Jeg kommer til å pakke meg så godt inn at selve ammingen går sånn passelig bra. Hovedpersonen i det hele, babyen, får det nok for varmt, for trangt, for ubehagelig. Måltidet avsluttes sikkert litt for kjapt.
Jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å beskytte dustene fra vulgære meg. De skal slippe å se noe. Heldige de.
Fy faen, altså. De finnes der ute. Alle dustene. Men de vinner jo heldigvis ikke? Jeg skal amme. Hver gang vesla vil.
For det er jo helt klart VI som er verstingene!
noen eldre mennesker er helt avskyelige...!
