Hei dere fantastisk kommende mammaer,
Skriver dette med veldig tungt hjerte og har tenkt i hele dag på hvordan eg skulle skrive dette innlegget.
Som noen tidligere kanskje husker la eg ut er innlegg for koen uker siden hvor eg ble sterkt anbefalt å ta abort pga en barnefordelingssak som nå er blitt ganske stygg og ender op i retten med min eks. Nå er da også min samboer sin unge oppe i damme greiene så nå har vi to vi skal prøve å få foreldreretten over.
På kanten har eg stått of ikke helt visst hva eg skal tenke eller tro. Samboeren mente at det er jo bare p ta det vekk å prøve en gang det passer. Eg for min del føler eg begynner å bli for gsmmel med en 9åeing og er over 30 år nå.
En abort for meg er egentlig helt utenkelig og eg blir fysisk dårlig av tanken på det.
Eg har tenkt en del og etter å ha tatt to aborter i løpet sv de siste tre år med samme mann så er eg lei.
Eg fortalte at eg ikke orket mer, eg orker ikke å prøve igjen. Jeg har en historie med over 10spontanabortet bak meg og noe MA. Eg fortalte at eg ønsker å sterilisere meg, da var helvete løs.
Han har mye å tenke på i sin jobb med eget firma og alle andre mennesker som søker råd hos han og han må alltid stille opp for andre. Akkurat de siste dagene trenger alle hans hjelp og eg føler eg står alene i situasjonen.
Om få timer har eg time på sykehuset til abort uke 11+5, eg er helt utav meg og har grått konstant i flere dager.
Eg vêr jo at det er egoistisk å velge et ufødt barn over to gutter vi kjemper for, men føler at det får ut over meg. Eg er den som sitter ifjen med alle de vonde følelsene.
Det er rett og slett helt jævelig å tenke på å skulle ta en abort jeg ikke ønsker bsre pga andre mennesker.
Ville uansett bare takke for en fin tid her inne og synes at det har vært superkoselig å følge trådene og diskusjonene her. Håper dere får flotte svangerskap og koser dere i graviditeten og med deres nye barn.
Beklager at innlegget ble så langt.
Tiden takk for meg....
Skriver dette med veldig tungt hjerte og har tenkt i hele dag på hvordan eg skulle skrive dette innlegget.
Som noen tidligere kanskje husker la eg ut er innlegg for koen uker siden hvor eg ble sterkt anbefalt å ta abort pga en barnefordelingssak som nå er blitt ganske stygg og ender op i retten med min eks. Nå er da også min samboer sin unge oppe i damme greiene så nå har vi to vi skal prøve å få foreldreretten over.
På kanten har eg stått of ikke helt visst hva eg skal tenke eller tro. Samboeren mente at det er jo bare p ta det vekk å prøve en gang det passer. Eg for min del føler eg begynner å bli for gsmmel med en 9åeing og er over 30 år nå.
En abort for meg er egentlig helt utenkelig og eg blir fysisk dårlig av tanken på det.
Eg har tenkt en del og etter å ha tatt to aborter i løpet sv de siste tre år med samme mann så er eg lei.
Eg fortalte at eg ikke orket mer, eg orker ikke å prøve igjen. Jeg har en historie med over 10spontanabortet bak meg og noe MA. Eg fortalte at eg ønsker å sterilisere meg, da var helvete løs.
Han har mye å tenke på i sin jobb med eget firma og alle andre mennesker som søker råd hos han og han må alltid stille opp for andre. Akkurat de siste dagene trenger alle hans hjelp og eg føler eg står alene i situasjonen.
Om få timer har eg time på sykehuset til abort uke 11+5, eg er helt utav meg og har grått konstant i flere dager.
Eg vêr jo at det er egoistisk å velge et ufødt barn over to gutter vi kjemper for, men føler at det får ut over meg. Eg er den som sitter ifjen med alle de vonde følelsene.
Det er rett og slett helt jævelig å tenke på å skulle ta en abort jeg ikke ønsker bsre pga andre mennesker.
Ville uansett bare takke for en fin tid her inne og synes at det har vært superkoselig å følge trådene og diskusjonene her. Håper dere får flotte svangerskap og koser dere i graviditeten og med deres nye barn.
Beklager at innlegget ble så langt.
Tiden takk for meg....
Lykke til i barnefordelingssaken
