Faren min hater meg

S

steinbukken0301

Blir kjent med forumet
I det siste har faren min avist meg. Han vil ikke snakke med meg, og oppfører seg avisande mot meg. Grunnen til at faren min oppfører seg slik mot meg, var at jeg ikke ble slik som han ønsket, at jeg ikke oppfører meg slik som han ønsket, og at jeg velger gutter i livet mitt, som han ikke liker. Mamma spurte faren min om han ikke var glad i meg. " Nei, det er jeg ikke". hadde han sagt. Han vil ikke vite hvordan jeg har det, ville ikke engang vite at jeg er gravid, når jeg prøvte å fortelle han det, og sa at jeg hadde gode nyheter, sa han, "Nei, du har berre dårlige nyheter." Jeg vil ikke vite noe, vil ikke ha noe med deg å gjøre " Du oppfører deg feil." Jeg er ikke glad i deg mer. Biologisk sett er du min datter, men jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre...
Hva synes dere ? jeg har bodd sammen med begge foreldrene mine i nesten 28 år, også sier han dette.. [:(]
 
en sak har alltid 2 sider vanskelig og se helheten i hvorfor en far velger og si noe så grusomt til sin datter!!
skriv et brev til han og si din mening...
 
uff... dette var trist å lese... vet ikke hva jeg an svare på noe sånt siden jeg ikke opplever det selv!
Skjønner ikke at en far kan si noe sånt til en datter [:(] kan liksom ikke tro at han mener det... det er ikke noe annet i livet hans som har gått galt da, så han lar det gå utover deg???? selv om det er null unnskyldning til å si noe slikt.. kan hende det heller er seg selv han er skuffa over...
 
Det nytter ikke å snakke til min far lengre. Sier jeg noe blir jeg avspist med; Nei, jeg vil ikke høre. Nei, du får ikke stille spørsmål. Nei, nå legger du opp til krangel...Hvorfor faren min hater meg er: Du oppfører deg ikke slik jeg ønsker, du tar feil valg, du er annerledes, du er ikke sånn som du skulle være. Vi oppdro deg til å bli snill, grei, lydig og anstendig og til å bli slik som oss. Du ble ikke slik, og da kan jeg ikke vedkjenne meg deg. [:(] Jeg snakket med faren min og sa: "Er jeg ikke barnet ditt, pappa" ? NEI ! "Er du ikke glad i meg ? ! NEI !! [:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(][:(]
 
Nei, graviditeten min vet han ikke. [&:] Han hater meg, han liker meg ikke, liker ikke mitt liv. At jeg ble som jeg ble. Dett er utsagn han har kommet med, som jeg husker.
"Du er bare til bry og plage for alt og alle i samfunnet." "Det er ingen som liker deg." "Ingen som vil ha deg eller noe med deg å gjøre." Og om typen min sier han. " Han er en ubrukelig slask som bare utnytter deg, bare for sex, han har andre damer og er ikke glad i deg." " Kom deg vekk." Jeg er ikke glad i deg, vil ikke ha noe med deg å gjøre." " Mamma er redd for bråk, og når jeg prøver å sankke med faren min, skriker [:@]hun, "NEI NEI!! Du får ikke snakke med faren din, det blir bare bråk, nei, du får ikke spørre, nei vi vil ikke svare..."

Min mor støtter meg i alt...

MEN LIKEVEL [>:]Jeg føler meg [&o][:-][:o][8|][X(][>:][:(][&:]
 
Vet du hva, det høres nesten akkurat ut som venninna mi og hennes forhold til sin far, bare i mer ekstreme former... Hun har hatt spiseforstyrrelser og har hatt en del plager pga det. Han mener hun forstyrrer familiefreden, og med en gang hun er hjemme en tur flyger de i tottene på hverandre og sier de verste ting. Ikke uvanlig at det blir kastet ting heller. Og jeg kjenner henne som verdens snilleste og blideste jente!! Og heeelt uskyldig! Hun søker hele tiden hans bekreftelse og støtte, noe som ender med skikkelig lavt selvbilde, for han gir henne ALDRI den bekreftelsen. Ingentig er bra nok.

Så mitt råd er å prøve å heve deg over det, og tenk at det ikke er hos deg men hos ham problemet ligger. Nå kjenner jeg ikke historien godt nok, men det er tross alt han som er faren DIN og skal elske deg og respektere deg uansett hvilket liv du velger å leve. Virker som han mangler selvinnsikt, og er livredd for å få skraper i lakken. Kanskje han ikke har så varmt forhold til egne foreldre? Sorry, skikkelig kvasipsykologi dette, men jeg BLIR SÅ PROVOSERT og frustrert på dine vegne...
 
ORIGINAL: Hun har hatt spiseforstyrrelser og har hatt en del plager pga det. Han mener hun forstyrrer familiefreden, og med en gang hun er hjemme en tur flyger de i tottene på hverandre og sier de verste ting. Ikke uvanlig at det blir kastet ting heller. Og jeg kjenner henne som verdens snilleste og blideste jente!! Og heeelt uskyldig! Hun søker hele tiden hans bekreftelse og støtte, noe som ender med skikkelig lavt selvbilde, for han gir henne ALDRI den bekreftelsen. Ingentig er bra nok.
Livredd for å få skraper i lakken.


AKKURAT sånn er det !!
 
moren hennes oppfører seg akkurat som din mor også. Når de er på tomannshånd støtter hun henne og er verdens snilleste. Men med en gang hun kommer hjem er hun livredd for konfrontasjon, og tørr ikke å støtte henne. Her har vi nok med meeget sterke menn å gjøre.. Familie rådgivning hadde vært tingen, men det er de jo altfor stolt til å bli med på. Og det er vel ikke DERE som har ett problem, men DU! Arrrg..
 
SORRY MEG, MEN FOR ET RÆVHÅL. DET ER IKKE DEG DET ER NOE I VEIEN MED, DET ER DEFINITIVT HAN DET ER NOE HAKKENDE GALE MED.
 
Kjære steinbukken0301!

Trist å høre om forholdet ditt til faren din...
Har ikke akkurat opplevd det samme som deg, men noe tilsvarende...
Min mor vil ikke vite av meg. Det hele startet for noen år tilbake.
Hele livet mitt har jeg "tekket" min mor. Hun kan være ganske krevende, men jeg er glad i henne.
Men så en dag forlangte hun noe jeg ikke kunne gi. Hun ville at jeg skulle kutte ut noen som
står meg nært. Dette kunne jeg ikke, da jeg synes det er galt. Et sted går grensen min!
Jeg er da voksen og bestemmer selv hvem jeg skal omgås, hun trenger ikke like det, men
må bare respektere mine valg. MEN.... det ble veldi galt for henne. Dermed valgte hun
å avskrive meg som sin datter. Det var veldig tungt... og er det fortsatt!
Har ikke snakket med henne siden den gang (vi bor ikke i samme landsdel).
Men fortsatt sender jeg henne bursdagsgaver og julegaver. Sender også bilder ol.
av ungene når vi sender til andre i familien. Jeg gjør dette for å vise henne at det er hun
som ikke vil treffe meg og mine, ikke motsatt. Forhåpentligvis innser hun det en dag, og kan akseptere mitt valg...
Men det er tungt... særlig med tanke på ungene. Min mor har ennå ikke møtt vårt nye tilskudd i familien...
Det er trist! Og den eldste savner bestemoren sin.... Vi snakker ofte om situasjonen i familien, og den eldste skjønner
heldigvis vårt valg....

På samme tid er det da kommet noe positivt ut av denne familietragedien også.
Vår lille familie har fått mere fred, en mere stabil og trygg hverdag. Min mor hadde en tendens
til å kreve alt for mye, og lage sirkus dersom hennes ønsker ikke ble oppfylt.
Så på den måten har livet blitt lettere. Men jeg sliter forsatt med dårlig samvittighet overfor mine
barn.... men jeg har funnet ut at jeg ikke kan gå på akkord med mine prinsipper....

Jeg skjønner at det er sårt for deg... men noen ganger, når man har prøvd alt som er å prøve,
er den eneste løsningen å sette hardt mot hardt. Ofte vil da motparten få en "oppvåkning" og ting blir bedre.
Hva du skal gjøre, er jeg ikke istand til å si... Men gjør det som du føler er riktig!
Det viktigste er hva du føler er riktig for deg, at du har det bra!!!
Kanskje har du noen andre i familien som står deg nær, og som din far hører p?
Kanskje kan de snakke med ham i ditt sted??? La ingen "metoder" være uprøvd, om du vil ordne forholdet
til din far!!! Selv har jeg gjort alt jeg kan. Har prøvd alle "triksene" som "står i boka" og llitt til...
Nå er det opp til min mor.... jeg kan ikke gjøre mer enn det jeg gjør i dag, og har gjort.

Min trøst oppi det hele, er at jeg har en flott familie, som jeg trives og har det svært bra med!
Også vet jeg at jeg ikke er den eneste i verden som har problemer med familien... at jeg ikke er unormal...
(Liten trøst det... men...)

Lykke til med graviditeten, også håper jeg inderlig at du og din far kan klare å komme overends på et vis.


Stor klem fra
Lehcar
 
Dette er bare kjempetrist å høre om. Man kan si hva man vil om at en sak gjerne har to sider, men foreldre skal jo liksom være der og støtte og være glad i barna sine UANSETT hva som skjer og hva barna gjør. Man kan fordømme det barna gjør, men man slutter ikke å være glad i barna sine fordet. Til og med foreldrene til dømte drapsmenn/kvinner støtter jo somregel barna sine selvom de fordømmer det de har gjort.

Jeg kan ikke tenke meg at du kan ha gjort noe som er så ille at du fortjener denne behandlingen fra faren din. Håper han innser hvor feil hans oppførsel er før det er for sent. Kanskje han ombestemmer seg når han blir bestefar?

Lykke til med babyen og forholdet til faren din. Sånn fortjener ingen å ha det [&o]
 
dette er ikke no gøy, jeg vet ikke hva jeg skal si til dette men det er utrolig trist å høre om[:(]

jeg har selv en pappa som ikke er så go, eller hva jeg kan kalle det.
jeg og han har aldri vært venner, og han var bestandig liksom så "perfekt" alt han gjør er det beste for alle, tror han da..

det har vært mye vondt opp i gjennom oppveksten, men en dag var jeg bare nødt til å kutte han ut, jeg orket ikke ødelegge mitt liv pga hans terrorisering, og det gikk mange år uten kontakt, vi hilste ikke på hverandre i butikken en gang..
jeg har bestandig følt at han ikke er fornøyd med meg, han sa jeg var stygg , dum og ikke kunne noen ting, men jeg kunne, bare ikke på den måten han ville...

dette er kanskje ikke helt d samme som du opplever, men jeg kan skjønne på en måte hvordan det er alikevel.

jeg ville kuttet han ut, ikke bry deg, så ser han kanskje selv hva han går glipp av når han ikke vil ha noe med deg å gjøre..

men det er ikke lett, han er jo faren din for det liksom..

klem fra meg[:)]

lykke til[:)]
 
kjersti:)

nei det er ikke bestandig like lett dette livet..

men det er seg selv de ødelegger for, og ikke meg, ikke nå lenger[;)]

så nå får jeg min egen lille familie jeg også, og gleder meg masse til det, det skal vertfall ingen få ødelegge for meg[:)]
 
Så trist da.. Har dessverre ingen oppmuntrende ord å komme med.. Sender deg mange tanker! Håper det ordner seg for deg!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp