Far bare være med på deler av fødselen..

[Katta]

Risikoen for at far ikke rekker det har jo ingenting med mor og barns helse å gjøre. Jeg skjønner poenget ditt, men samtidig syns jeg det er veldig trist at far som er i samme husstand som mor har gått glipp av alt av ultralydtimer og kontroller samt at han kan risikere å gå glipp av fødsel om det går fort fra 4-10 cm. Det er jo like mye fars barn som mors og en spesiell opplevelse for far. Ser ikke at far er noen høyere smitterisiko enn mor, så jeg syns det er kjempetrist at det er slik og jeg ønsker å dele fødselsopplevelsen med mannen min og gruer meg i tilfelle vi skulle være så uheldige at han ikke rekker det. Mye kan gå galt, men å si at det er en bagatell om far ikke er der er veldig spesielt

Jeg er helt enig med deg. Det er alltid noen som sier at mannen ikke gjør nytte for seg uansett osv, men veldig mange har veldig god støtte i mannen seg. Fødsel er den største påkjenningen i de flestes liv, og å bagatellisere at det er en situasjon der man har behov for støtte synes jeg er på grensa til ufint.

 

[Bkno8629962]

Jeg hadde også styrtfødsel med førstemann, men jeg er ikke veldig bekymret for om samboer får være med eller ikke Enten så er han der eller så er han ikke der, ut kommer ungen uansett og ettersom jeg følte meg veldig godt ivaretatt ved første fødsel, så er det ikke noe krise om han ikke får vært der

For meg så vet eg at eg greier en fødsel uten at han er der, men er jo like mye hans barn og vet at han har lyst å være en del av fødselen, så synes det blir veldig trist om han ikke får tatt del i det!

 

[MaTe]

Hvordan man ser for seg sin egen fødsel er helt individuelt og alle har ulike preferanser for hva de mener eg best for seg selv. Høres kjempe flott ut at man ikke ser noe behov for far tilstede i det hele tatt og at man regner med helsepersonell kan dekke opp denne delen helt fint.

Som ung og førstegangs er jeg utrolig sårbar og har aldri vært i en situasjon som dette før. Det er helt nytt og jeg skulle mer enn alt i verden hatt samboer sammen med meg, om det så bare er å være i nærheten. Under selve fødsel er ikke der jeg trenger han mest, ettersom jeg kan se for meg at jeg da har en jobb å gjøre. Før og etter kan jeg se for meg at det er mange nye inntrykk jeg mer enn gjerne vil snakke om sammen med han og trenger nok en del nærhet. Man må også huske at det finnes ingen garantier for at man slik som dere over får helsepersonell som kan dekke akkurat mitt behov, noen har uheldige opplevelser og da kan det være greit å ha med partner som gir deg hva du trenger.

Vi skal nok alle klare det til tross for restriksjoner- det er det ingen tvil om. Men, må allikevel være lov å bekymre seg og synes at hele denne situasjonen som påvirker fødsel er utrolig urettferdig og ikke ideel.

 

[Skach]

For meg så vet eg at eg greier en fødsel uten at han er der, men er jo like mye hans barn og vet at han har lyst å være en del av fødselen, så synes det blir veldig trist om han ikke får tatt del i det!

Samboer her er også der at enten så går det eller så går det ikke, uansett så er det bare noen dager på sykehuset, før vi skal hjem og fortsette resten av livet vårt sammen Vi prøver å fokusere på det positive uansett hvordan det blir, med førstemann feks så synes samboer det var adskillig mer traumatisk enn meg, så om han ikke får vært med denne gangen så slipper han eventuelt enda en så kjip opplevelse for han, og om han får vært med så får han vært der for meg (som er hans hovedfokus oppi det hele)

 

[Ønskemamma91]

Jeg er så lei av dette, og lei meg over dette! Skjønner at korona påvirker mange negativt, men syns det har vært en veldig stor byrde at hele graviditeten har vært prega av korona. Mannen får ikke være med på noe, og føler bare det er forventet at vi skal klare absolutt alt alene liksom. Jeg har i tillegg sittet på hjemmekontor siden 12.mars, så ikke noe støtte eller oppmuntring fra kolleger heller. Og venner og familie må vi holde avstand til, og det må vi helt sikkert etter fødselen også. Dette ble sikkert litt rotete, men er så lei sv dette og har en veldig dårlig dag

Jeg er så enig med deg og har det på samme måte! Jeg har full forståelse for smittevern i forhold til covid, men føler virkelig ikke jeg har fått den omsorgen jeg har hatt bruk for, og følt meg skikkelig ensom og alene som førstegangs. Jordmødre som ikke har tid til meg fordi vi bor et lite sted og kommunen ikke har satt inn ekstra, timer som blir flyttet, ingen faste leger på grunn av tid, og i bunn og grunn lite stabilitet. Den eneste ordentlige støtten jeg har hatt er samboer og merket hvor mye jeg har hatt bruk for han spesielt da jeg var alene på ultralyd med veldig ubehagelig jordmor. Det var ikke en god opplevelse som preget meg i lang tid. Nå har jeg planlagt hjemmefødsel som jeg har tenkt på i de mange årene vi har prøvd og håper virkelig det skjer da jeg ikke ønsker å føde på sykehus covid eller ikke. Men hvis jeg må inn så må jeg jo det, men tanken om at han ikke kan være der når jeg mest trenger han gjør utrolig vondt.

 

[JanetJ]

Jeg synes dette er skikkelig ille.
Av erfaring vet jeg at jeg blir veldig, veldig innadvendt under en fødsel, jeg tenker kun på meg selv og vil helst være i fred. Husker at jeg i en av fødslene hadde glemt å ta på hårstrikk, og la halvveis på siden, halveis med hodet ned i puta... og med hår i hele ansiktet. En eller annen av helsepersonellet spurte om hun ikke skulle hjelpe meg å få håret litt vekk, men nei, det ville jeg ikke... De to siste fødslene mine har i tillegg gått fort. Og jeg synes åpningsfassen er det verste, når utdrivingsfasen kommer er det jo snart slutt, og du kan hjelpe til selv.

Så et realistisk forløp for fødselen min blir vel:
1. Jeg kommer inn alene, er fortsatt noenlunde ved mine fulle fem, har avtalt med far at han skal få beskjed så fort som mulig, og er stressa for å få gitt beskjed i tide. Altså at de vil sjekke det ofte nok, slik at det ikke plutselig er 8 cm og for sent. Så den første delen av fødselen går med til å stresse og fokusere på dette.
2. Etter hvert blir det så ille at jeg ikke klarer å tenke på noe som helst annet enn at nå dør jeg. Var det noe jeg skulle ha gjort? En telefon jeg skulle ta? Gudene vet, jeg har så vondt at det umulig kan være riktig, dette må bare ta slutt. Og helsepersonellet er travle og/eller arrogante, den fødende har ikke etterlyst far, det er vel hennes jobb?
3. I et kort øyeblikk av klarhet, etter at jeg har fått beskjed om at nå er du 10 cm, nå kan du begynne å trykke, registrerer jeg at far ikke er der. Men det er uaktuelt å ringe nå.
Og far, som kun har fått vært med på en tidlig, privat UL, får etter hvert (på sykehuset? hjemme, etter et par dager?) holde et barn som visstnok er vårt, og som visstnok kom til verden i en fødsel som var slik og sånn.

Og dette er om alt går bra, gud forby at jeg skal oppleve komlikasjoner, at noe skal skje med meg eller barnet. Da vil jeg altså måtte videreformidle til han hva som skjedde og hvorfor, samtidig som jeg er knekt av sorg/smerte/uro. For far får vel ikke noen samtale med lege eller annet fagpersonell i et slikt tilfelle heller, regner jeg med.

Nå har jeg ikke termin før tidlig i november, men siden de ikke endret praksis i sommer, da smittetallene var ekstremt lave, tviler jeg veldig sterkt på at noe vil endre seg innen den tid.

Og som andre her har påpekt, vi er i samme husstand, hva er det de tror far kan spre som ikke jeg også har og kan spre?

 

[Skach]

Jeg synes dette er skikkelig ille.
Av erfaring vet jeg at jeg blir veldig, veldig innadvendt under en fødsel, jeg tenker kun på meg selv og vil helst være i fred. Husker at jeg i en av fødslene hadde glemt å ta på hårstrikk, og la halvveis på siden, halveis med hodet ned i puta... og med hår i hele ansiktet. En eller annen av helsepersonellet spurte om hun ikke skulle hjelpe meg å få håret litt vekk, men nei, det ville jeg ikke... De to siste fødslene mine har i tillegg gått fort. Og jeg synes åpningsfassen er det verste, når utdrivingsfasen kommer er det jo snart slutt, og du kan hjelpe til selv.

Så et realistisk forløp for fødselen min blir vel:
1. Jeg kommer inn alene, er fortsatt noenlunde ved mine fulle fem, har avtalt med far at han skal få beskjed så fort som mulig, og er stressa for å få gitt beskjed i tide. Altså at de vil sjekke det ofte nok, slik at det ikke plutselig er 8 cm og for sent. Så den første delen av fødselen går med til å stresse og fokusere på dette.
2. Etter hvert blir det så ille at jeg ikke klarer å tenke på noe som helst annet enn at nå dør jeg. Var det noe jeg skulle ha gjort? En telefon jeg skulle ta? Gudene vet, jeg har så vondt at det umulig kan være riktig, dette må bare ta slutt. Og helsepersonellet er travle og/eller arrogante, den fødende har ikke etterlyst far, det er vel hennes jobb?
3. I et kort øyeblikk av klarhet, etter at jeg har fått beskjed om at nå er du 10 cm, nå kan du begynne å trykke, registrerer jeg at far ikke er der. Men det er uaktuelt å ringe nå.
Og far, som kun har fått vært med på en tidlig, privat UL, får etter hvert (på sykehuset? hjemme, etter et par dager?) holde et barn som visstnok er vårt, og som visstnok kom til verden i en fødsel som var slik og sånn.

Og dette er om alt går bra, gud forby at jeg skal oppleve komlikasjoner, at noe skal skje med meg eller barnet. Da vil jeg altså måtte videreformidle til han hva som skjedde og hvorfor, samtidig som jeg er knekt av sorg/smerte/uro. For far får vel ikke noen samtale med lege eller annet fagpersonell i et slikt tilfelle heller, regner jeg med.

Nå har jeg ikke termin før tidlig i november, men siden de ikke endret praksis i sommer, da smittetallene var ekstremt lave, tviler jeg veldig sterkt på at noe vil endre seg innen den tid.

Og som andre her har påpekt, vi er i samme husstand, hva er det de tror far kan spre som ikke jeg også har og kan spre?

Da burde du kanskje skrive ett fødebrev hvor du også presiserer at det er veldig viktig for deg at far får beskjed og at du mest sannsynlig ikke er i stand til å gi den beskjeden, med telefonnr til far skrevet opp, samt litt av det andre du har skrevet her, så du kanskje føler deg litt tryggere på at beskjeder kommer frem

I tillegg vil jeg påpeke at han kan ha fått noe du ikke har rukket å få enda, og det er ikke automatisk at alle i en husstand får covid selvom en har fått det. Hos naboene våre er de 4 stk og det var bare faren i huset som fikk det selvom de alle måtte i karantene sammen når han fikk det påvist

 

[Isla]

Jeg har snakket med st Olavs i dag ang innleggelse i påvente på fødsel. På barselshotellet. Heldigvis så får far normal barselsopphold som mor etter fødselen. At han ikke må reise hjem når ungen er født.

Så da blir han hjemme med omsorgsdager med minste snuppa å kommer inn med engang det skjer noe. Må sikkert belage seg på en bomtur eller to da, men heller det enn å miste fødselen når det kan gå fort

 

[Extra]

Jeg har snakket med st Olavs i dag ang innleggelse i påvente på fødsel. På barselshotellet. Heldigvis så får far normal barselsopphold som mor etter fødselen. At han ikke må reise hjem når ungen er født.

Så da blir han hjemme med omsorgsdager med minste snuppa å kommer inn med engang det skjer noe. Må sikkert belage seg på en bomtur eller to da, men heller det enn å miste fødselen når det kan gå fort

Så godt å få det avklart! Håper han rekker fødselen og at alt går bra for dere

 

[Isla]

Så godt å få det avklart! Håper han rekker fødselen og at alt går bra for dere

Krysser fingrene for det

 

[Bkno5991110]

Her i Harstad står det at partner kan være med hele fødselsforløpet. Så virker som det er forskjellig praksis fra sykehus til sykehus

 

[Sonatine]

Antar det finnes lokale forskjeller, men jeg kjenner godt at dette er et tema jeg synes er forferdelig vanskelig å forholde meg til uten å bli ordentlig frustrert. For meg er det uaktuelt å skulle bli satt i gang for eksempel, dersom det har seg slik at jeg kan bli liggende alene hur lenge som helst før det plutselig skjer noe etc etc. Min jordmor har sagt at jeg da kan si til sykehuset at jeg heller ønsker keisersnitt hvis ledsager ikke får bli ved min side ellers. Nå er jeg egentlig ikke veldig interessert i keisersnitt heller, men er førstegangsfødende og er oppriktig engstelig og skjønner ikke hvordan jeg skal klare det alene. Nå er jeg også kommet dithen at jeg nesten ikke kommer meg rundt uten hjelp, og har enda 57 dager igjen til termin. At noen mener de klarer seg godt uten partner synes jeg er storartet for de. Skulle ønske jeg var like selvstendig, men det er jeg altså ikke. Til tross for mye rart i svangerskapet, er det koronarestriksjonene som har hatt størst påvirkning negativt på meg og min mentale helse. Jeg fatter ikke hvordan de kan rettferdiggjøre dette ovenfor seg selv og for oss som skal føde eller har født. - og på toppen av det såkalte barselsopprøret som bl.a bunner ut i at fødeavdelingene er underbemannede allerede. Det gir enda mindre mening for meg å da , helt bevisst og uten god grunn, ta fra den fødende en omsorgsperson som mange har stort behov for og som selvsagt også selv har behov for å være til stede. Det er lite som gjør meg så provosert som akkurat dette temaet,
Så beklager altså, dette ble veldig langt og bablete. Når alt dette er sagt, så spurte jeg chatteroboten på helsenorge.no om man kan ha med partner under fødsel, og det virker ikke som om det skal være noe problem for helsenorge i hvertfall. Vedlegg under her.

 

[Bjurstuss]

Var på samtale på sykehuset i vestfold idag.

Der får far bli med på hele fødselen, også første undersøkelse av evt åpning,

Og barsel er åpent for far fra 12-20 hver dag