BIBBI3
Forumet er livet
Har en tendens t å bli litt negative ting når jeg først skriver her inne, ikke meninga.. men føler jeg må få lufte meg.
Her er problemet:
Dattera t søstera t sambo er 12 (snart 13) og er ei skikkelig guttejente som elsker å spille trommer og fotball.
Men av en eller annen grunn så har ho aldri likt meg. Har selvsagt vært en del episoder hvor jeg har satt ho på plass for ho har en tendens til å finne på en del kreative ting som jeg synes er på kanten.
Ho er vel et resultat av fri oppdragelse og har blitt ledd av pga alt tullet, og da sier det seg at ho føler ho får lov.
Hjemme hos oss har ho bestandig sneket rundt i 2 etasje sammen med de mindre barna og fått de til å gjøre ting som jeg ikke synes noe om. Som. f.eks å kaste ting ned trappa etc..
Å på grunn av at Ben er den minste så har vel jeg vært litt ofte opp å titta for å se at ting går bra. Dette har ho merka seg og jeg har hele tiden følt hennes misnøye på å bli ettersett. Noen ganger har jeg vel også sagt at ho kan slutte å vise de små hvordan de skal gjøre de "gærne" tinga og heller leke fint. Det har ikke blitt godt tatt i mot, og jeg er usikker på egentlig hva som skjer bak min rygg.
Tidligere har jeg vel tenkt at det ikke er mitt problem, og har jeg nevnt det for de andre så har de bestandig sagt at det går sikkert bra.. hun er jo der.
Opplever også at når barna "bråker/krangler" så blir de sendt opp på loftet av søstrene t sambo. Ikke helt min stil, men har tenkt at de ordner jo opp best selv.
For en måned siden kom ho på døra sammen med en kompis og sa de samlet inn penger til fortballklubben. Jeg syntes det var litt rart for dem ha jo ingenting med som beviste det.
Dagen etter fikk vi vite at det bare var tull. Jeg følte at jeg burde si til dem at de ikke bør gå rundt å lyge sånn, for noen mennesker kan finne på å melde dem. Foreldra satte seg helt i forsvarsposisjon når jeg sa dette og jeg bare trekte meg unna....... Selvsagt foreldra som burde si det til henne, men får litt inntrykk av at de bare unskylder henne.
I går var vi i selskap og barna holdt som vanlig på sammen i ei anna stue enn oss. Plutselig hører jeg Benjamin storgråte så sårt at jeg følte jeg måtte sjekke. Joa, da hadde ho satt seg ned for å tegne med de to andre små (5 og 7 år), mens Benjamin ikke fikk lov fordi han bare kaster fargeblyantene på gulvet. Så da sa jeg til henne at hun kanskje burde heller si det til ham at han ikke skal kaste fargeblyantene da istedetfor å skubbe han unna tegnebordet. Da fikk jeg de frekke svara tbake.. Om at jeg kunne bare holde meg unna og at det er faktisk ikke alle sammen som er like "fornuftige" som meg etc.. Jeg ble litt satt ut for det var veldig respektløs måte ho svara meg på og jeg kjente jeg formelig dirra av sinne. Har vel egentlig aldri opplevd maken av en "unge".
Jeg gikk så bort til mora og spurte om dattera bestandig var så obsternasig og frekk mot voksne. Da var det bare spørsmål om hva hun sa...?!
Jeg telte til ti og gikk inn igjen, og sa til henne rolig at hun burde ha mer respekt for voksne og ikke svare på den måten. Mora kom inn og ba henne be om unskyldning, men jeg fikk bare "Unnskyld da" på en krass og frekk måte, men jeg orka ikje si mer. Benjamin tror jeg forsto at jeg var ganske ute av meg og hadde for en gang skyld ingen protester da vi bestemte oss for å dra hjem. Han sa bare L..T... er ikke snill mot meg...
Sitter igjen med en følelse av at jeg ikke kan stole på henne og at hun på en eller annen måte straffer Benjamin pga meg..
Lurer også veldig på om hun har overhørt mye negative kommentarer om meg fra andre og at det kan være derfor hun er sånn mot meg. Vet at søstrene til sambo er gode til å sladre og snakke negtivt om andre mens barna er tilstede...
Kanskje jeg overreagerer??? Jaja..uansett er dette lite moro...
Her er problemet:
Dattera t søstera t sambo er 12 (snart 13) og er ei skikkelig guttejente som elsker å spille trommer og fotball.
Men av en eller annen grunn så har ho aldri likt meg. Har selvsagt vært en del episoder hvor jeg har satt ho på plass for ho har en tendens til å finne på en del kreative ting som jeg synes er på kanten.
Ho er vel et resultat av fri oppdragelse og har blitt ledd av pga alt tullet, og da sier det seg at ho føler ho får lov.
Hjemme hos oss har ho bestandig sneket rundt i 2 etasje sammen med de mindre barna og fått de til å gjøre ting som jeg ikke synes noe om. Som. f.eks å kaste ting ned trappa etc..
Å på grunn av at Ben er den minste så har vel jeg vært litt ofte opp å titta for å se at ting går bra. Dette har ho merka seg og jeg har hele tiden følt hennes misnøye på å bli ettersett. Noen ganger har jeg vel også sagt at ho kan slutte å vise de små hvordan de skal gjøre de "gærne" tinga og heller leke fint. Det har ikke blitt godt tatt i mot, og jeg er usikker på egentlig hva som skjer bak min rygg.
Tidligere har jeg vel tenkt at det ikke er mitt problem, og har jeg nevnt det for de andre så har de bestandig sagt at det går sikkert bra.. hun er jo der.
Opplever også at når barna "bråker/krangler" så blir de sendt opp på loftet av søstrene t sambo. Ikke helt min stil, men har tenkt at de ordner jo opp best selv.
For en måned siden kom ho på døra sammen med en kompis og sa de samlet inn penger til fortballklubben. Jeg syntes det var litt rart for dem ha jo ingenting med som beviste det.
Dagen etter fikk vi vite at det bare var tull. Jeg følte at jeg burde si til dem at de ikke bør gå rundt å lyge sånn, for noen mennesker kan finne på å melde dem. Foreldra satte seg helt i forsvarsposisjon når jeg sa dette og jeg bare trekte meg unna....... Selvsagt foreldra som burde si det til henne, men får litt inntrykk av at de bare unskylder henne.
I går var vi i selskap og barna holdt som vanlig på sammen i ei anna stue enn oss. Plutselig hører jeg Benjamin storgråte så sårt at jeg følte jeg måtte sjekke. Joa, da hadde ho satt seg ned for å tegne med de to andre små (5 og 7 år), mens Benjamin ikke fikk lov fordi han bare kaster fargeblyantene på gulvet. Så da sa jeg til henne at hun kanskje burde heller si det til ham at han ikke skal kaste fargeblyantene da istedetfor å skubbe han unna tegnebordet. Da fikk jeg de frekke svara tbake.. Om at jeg kunne bare holde meg unna og at det er faktisk ikke alle sammen som er like "fornuftige" som meg etc.. Jeg ble litt satt ut for det var veldig respektløs måte ho svara meg på og jeg kjente jeg formelig dirra av sinne. Har vel egentlig aldri opplevd maken av en "unge".
Jeg gikk så bort til mora og spurte om dattera bestandig var så obsternasig og frekk mot voksne. Da var det bare spørsmål om hva hun sa...?!
Jeg telte til ti og gikk inn igjen, og sa til henne rolig at hun burde ha mer respekt for voksne og ikke svare på den måten. Mora kom inn og ba henne be om unskyldning, men jeg fikk bare "Unnskyld da" på en krass og frekk måte, men jeg orka ikje si mer. Benjamin tror jeg forsto at jeg var ganske ute av meg og hadde for en gang skyld ingen protester da vi bestemte oss for å dra hjem. Han sa bare L..T... er ikke snill mot meg...
Sitter igjen med en følelse av at jeg ikke kan stole på henne og at hun på en eller annen måte straffer Benjamin pga meg..
Lurer også veldig på om hun har overhørt mye negative kommentarer om meg fra andre og at det kan være derfor hun er sånn mot meg. Vet at søstrene til sambo er gode til å sladre og snakke negtivt om andre mens barna er tilstede...
Kanskje jeg overreagerer??? Jaja..uansett er dette lite moro...