Førstegangsfødende...

S

Sarah's mum

Andre møte med forumet

Syns det virker så skummelt å føde, og at det skal gjøre så veldig veldig vondt... 
Hva mener dere om epidural og andre metoder for å lette på smertene?
er det sant at hvis man tar epidural at fødselen varere lengre?

noen si er at de ikke kjenner epiduralen når de får den og at den funker veldig raskt, mens andre sier at å få epidural er helt forferdelig vondt? Er det fordi å føde ikke var så vondt for dem at de kjenner epiduralen eller treffer de feil når de setter den eller??? 

og så sier legen at det er vanlig å klippe for at det ikke skal revne på feil måte, kjenner man dette og?? noen sier de kjenner det ikke i det hele tatt, andre sier det gjør alt enda vondere???

hvordan skal jeg best forberede meg slik at jeg ikke får helt angst når tiden kommer? er det slik at hvis man ikke greier å slappe av at det blir enda vanskeligere å føde??

har også hatt endel problemer med urininfeksjon og greier, er det større sjangs for å føde for tidlig hvis det aldri går helt vekk???

~ nervøs fremtidig mor ~
 
Jeg er også førstegangsfødene, men jeg tror alle har forskjellige måter å oppleve smerte. tror man skal være litt forsiktig med hva man hører av historier og leser. Prøv å gled deg til fødselen, du skal ENDELIG få se det lille barnet som har ligget i magen din hele denne tiden. Jeg har også hørt t hvis man klarer å godta smertene og gjøre alt i sin makt for å jobbe sammen med kroppen for å få ut barnet, skal det hjelpe fødselen.

Men vi er bare mennesker. Frykt og redsel er en del av oss. men prøv å vri det til noe positivt så kanskje fødselen går knirkefritt:):)
 
Jeg har to venninner som gruet seg forferdelig til fødselen og begge sa til meg at det var overhodet ikke så vondt som de hadde fått høre. Hun ene merket ikke at hun hadde rier før det kom en liten blødning, så hun dro og sjekket det. Da hadde hun allerede 5 cm!! Så det er tydelig at det oppleves forskjellig, man har ulike smerteterskler, og ikke minst er de med voldsomme fødsler ofte veldig glade i å fortelle om hvor grusomt de hadde det og blablabla. Ei venninne av meg har jobbet på føden og hun sa det er MANGE som ikke skriker engang under fødselen, men de hører man ofte ikke om...
 
Synes ikke du skal tenke mer på dette i det hele tatt. Det er ingen i hele verden som kan fortelle deg hvordan din fødsel skal bli, og ingenting blir lettere av å bekymre seg. Lett å si.. ;P
Da jeg nærmet meg min første fødsel, forberedte jeg meg enkelt og greit på at dette skulle bli det VONDESTE jeg noen gang skulle oppleve. Tenkte at det kom til å bli så vondt at jeg trodde jeg skulle dø, men kvinner har gjort det siden tidenes morgen, kroppen min er bygget nettopp for dette, og dette klarer jeg! Bestemte meg for å prøve så godt jeg kunne uten smertestillende, men se det an hvordan jeg takler det. Alt dette gjorde meg mye roligere.
Og vet du hva? Det var LANGT ifra så vondt som jeg hadde sett for meg. Hele fødselen gikk helt fint, var fullt fokusert på å puste meg igjennom riene, og rakk ikke tenke tanken på smertelindring engang. 

Så ikke hør på andres "skrekkhistorier", bare forbered deg mentalt på at det er en tung og vond jobb du må igjennom, men resultatet er den beste premien i hele verden. Tenk igjennom hvordan du kan ha kontroll over deg selv i kampens hete. Ta en ri av gangen og tenk at den snart er over, ikke hvor vondt du har det akkurat nå.

Ang revning/klipping er det noe jordmoren tar fortløpende vurdering om under fødselen. Og tro meg, det er det siste du bekymrer deg for der og da! Jeg revnet, men det merket jeg aldri noe av.

Babyen kommer nok uansett om du slapper av eller ikke, men du gjør det mye vondere for deg selv om du stritter imot kroppen din i panikk istedenfor å jobbe sammen med den. Så som jeg sa rett over, konsentrer deg om en ting av gangen og tenk fremover.

Lykke til, sikker på at du fikser dette kjempefint! ;)

 
Jeg grua meg til å føde men det er jo egentlig ikke noe vei tilbakke så man må bare gjøre det:)
Ang. spørsmål, så har jeg født uten epidural, men har blitt klipt, det merka jeg ikke i det hele tatt,  fikk vite det når dem sydde meg.
 
Jeg er også ganske redd for og fø, men vet egentlig ikke helt hva jeg er redd for..litt rart..men man kan planlegge sin egen fødsel med smertelindring og evt ha med deg musikk inn for og få deg til og slappe av..

men prat med jordmor, dette skal være våres største opplevelse i livet, det skal være en god opplevelse.
 

muffinpuff skrev:

Syns det virker så skummelt å føde, og at det skal gjøre så veldig veldig vondt... 
Hva mener dere om epidural og andre metoder for å lette på smertene?
er det sant at hvis man tar epidural at fødselen varere lengre?

noen si er at de ikke kjenner epiduralen når de får den og at den funker veldig raskt, mens andre sier at å få epidural er helt forferdelig vondt? Er det fordi å føde ikke var så vondt for dem at de kjenner epiduralen eller treffer de feil når de setter den eller??? 

og så sier legen at det er vanlig å klippe for at det ikke skal revne på feil måte, kjenner man dette og?? noen sier de kjenner det ikke i det hele tatt, andre sier det gjør alt enda vondere???

hvordan skal jeg best forberede meg slik at jeg ikke får helt angst når tiden kommer? er det slik at hvis man ikke greier å slappe av at det blir enda vanskeligere å føde??

har også hatt endel problemer med urininfeksjon og greier, er det større sjangs for å føde for tidlig hvis det aldri går helt vekk???

~ nervøs fremtidig mor ~

er skummelt å føde, men oppleves så forskjellig. epiduralen kjente jeg at ble satt ved at det kom et ekstra press.. 

og siste spørsmålet.. ja er større sjanse for prematur.. om du har UVI er det viktig å få det behandlet helt til den er vekke... 
 
De følelsene du kjenner på tror jeg nok er helt naturlig, alt er nytt for en når en er førstegangsfødende og man hører mye fra andre som har født og leser gjerne en del om det før man skal igjennom samme greie selv. Vondt gjør det, men hvor vondt det er forskjellig fra person til person.

Jeg måtte ha epidural under min fødsel av medisiskegrunner, den gjorde ikke noe vondt annet at man kjente ett lite press i ryggen. Hos meg vorket den med en gang og tok vekk smertene. De sier at riene kan avta noe med epidural, men om det skjer så vet de løsningen på det :-)
Det som skjedde med meg under epiduralbedøvelsen var at jeg mistet følelsen i det ene benet, veldig rart, men det lindret smertene ved rier som kom tettere enn hagel! ;-)

Om angsten for fødselen skremmer deg og påvirker deg veldig i hverdagen syns jeg du skal ta det opp med jordmor/lege- de hjelper deg igjennom det, og om ikke de kan så henviser de deg nok videre til noen som kan det :-)

 
Prøv å ikke bekymre deg for mye før fødselen, ting går som regel mye bedre enn planlagt
Jeg fikk epidural og det tok bort hele smerten, også pressriene. Er usikker på om jeg ville valgt det samme igjen, men med tvillinger så hadde jeg ikke noe valg.

Jeg ble ikke klippet, men de sier at i noen tilfeller så er det det beste, da det er enklere å sy etterpå.
 
Jeg har før raske fødsler til at epidural vil fungere, så det kan jeg ikke si noe om. Men det du skal vite er at samme hvor jævlige du syns smertene er når det står på, de er borte med en gang barnet er ute.

Jeg ble klippet på min første fødsel. To pyntesting og ikke noe problem. De så ifra når de gjorde det og jeg kjente ingen ting.

Fødsel 2&3 fikk jeg ingen rifter i det hele tatt.
 

muffinpuff skrev:

Syns det virker så skummelt å føde, og at det skal gjøre så veldig veldig vondt... 
Hva mener dere om epidural og andre metoder for å lette på smertene?
er det sant at hvis man tar epidural at fødselen varere lengre?

noen si er at de ikke kjenner epiduralen når de får den og at den funker veldig raskt, mens andre sier at å få epidural er helt forferdelig vondt? Er det fordi å føde ikke var så vondt for dem at de kjenner epiduralen eller treffer de feil når de setter den eller??? 

og så sier legen at det er vanlig å klippe for at det ikke skal revne på feil måte, kjenner man dette og?? noen sier de kjenner det ikke i det hele tatt, andre sier det gjør alt enda vondere???

hvordan skal jeg best forberede meg slik at jeg ikke får helt angst når tiden kommer? er det slik at hvis man ikke greier å slappe av at det blir enda vanskeligere å føde??

har også hatt endel problemer med urininfeksjon og greier, er det større sjangs for å føde for tidlig hvis det aldri går helt vekk???

~ nervøs fremtidig mor ~

Jeg tenkte helt likt som deg da jeg var gravid for første gang! Jeg var rett og slett redd  for å dø når jeg skulle føde, alle andre snakket jo om hvor grusomt det var bla,bla,bla.
 
MEN jeg syntes ikke det var så vondt som jeg trodde det skulle være!Jeg fikk epidural,de stakk meg 3 ganger og dette var heller ikke vondt!...før de stikker bedøver de deg med en krem...så du kjenner litt press eneste. Epiduralen gjorde at pressriene stoppet opp hos meg (Jeg lå med pressrier når de satt epiduralen), men lillegutt kom ut til slutt, men ble litt tyngre å presse, siden kroppen ikke hadde de beste pressriene:)

Snakk med legen eller jordmoren din om alt du lurer på....det hjalp meg mye!

Når tiden er inne er du nok rolig...er du som kjenner kroppen din:) Lykke til!
 
Jeg er og førstegangfødene, og tro meg så kvir jeg meg veldig. Er så redd når jeg leser av man blir revnet og må sy, og all den smerten tiden etter. MEN, tross det vil jeg ønske å føde på vanlig måte, vil ikke ta noe bedøvelse eller noe, for dette skal jeg gjennomgå.. Men, det kan fort ombestemmes den dagen jeg sitter i fødestuen.. ihih..

Min venninne fekk en liten gutt august ifjor, mannen hennes hadde filma hele fødselen så jeg satt og så på det, for meg virker det som at ho ikke hadde det vondt. Men den etterfølge smerten var ubeskrivelig sier ho, siden ho måtte sy 2 sting så gjorde det veldig vondt å gå på do.. huff huff.. 

Skal si mannfolka skal være glade for at de slipper unna dette =P
 
Jeg er og førstegangfødene, og tro meg så kvir jeg meg veldig. Er så redd når jeg leser av man blir revnet og må sy, og all den smerten tiden etter. MEN, tross det vil jeg ønske å føde på vanlig måte, vil ikke ta noe bedøvelse eller noe, for dette skal jeg gjennomgå.. Men, det kan fort ombestemmes den dagen jeg sitter i fødestuen.. ihih..

Min venninne fekk en liten gutt august ifjor, mannen hennes hadde filma hele fødselen så jeg satt og så på det, for meg virker det som at ho ikke hadde det vondt. Men den etterfølge smerten var ubeskrivelig sier ho, siden ho måtte sy 2 sting så gjorde det veldig vondt å gå på do.. huff huff.. 

Skal si mannfolka skal være glade for at de slipper unna dette =P
 
Jeg var veldig redd,fikk nesten ikke sove på slutten...Bare tenkte..Hadde jo også hørt masse forskjellig..Søsteren min sa det var vondest og føde ut barnet,moren min sa at åpningen fra 3-10cm var verst! Mamma hadde rett...Så jeg var forberedt på det..Leste masse om fødsler de 3siste mnd,for det visste jeg hvordan det gikk..

Hadde ingen bedøvelse i det hele tatt...Og jeg hadde grunn til å grue meg...
Jeg syntes åpningen fra 3-10cm var nesten uutholdelig,nesten ikke opphold,før det kom en ny ri igjen...:(

Ville faktisk dø der jeg lå....:(
Men,nå når jeg har fått det litt på avstand...har jeg et litt annet syn på det...
Ble også klippet,men merket det ikke...Var nok ganske fjern hehe...
Men,glad jeg gjorde det...Selvom det var vondt med stingene i ettertid...Faktisk 6 uker før jeg gikk normalt igjen,og orket å sitte osv:/

Men,når du får lille babyen opp til brystet,sså er mye glemt...Det er så verdt det...
Kanskje går det veldig fort for deg,og ikke 2dager fra veer starter osv:)
Lykke til! Kvinnekroppen er laget for dette :)
 
Er selv en førstegangsfødende, og selvfølgelig gruer jeg meg like mye til fødselen pga smerter og opplevelser jeg ikke har opplevd før. Jeg vet at alle fødsler er helt individuelle, og vi vet aldri hvordan VÅR fødsel blir selv om man har hørt hva alle andre opplever. Jeg vil råde deg til å tenke positivt over opplevelsen du skal igjennom, og prøve å forberede deg på det som skjer ETTER fødselen. Det er det jeg fokuserer på når jeg blir ekstra redd. Jeg tenker på den unike, vakre, helt utrolig spesielle mirakelet som hviler og bor i min mage til den dag den skal få komme ut til oss.

Jeg vet at fødselen vil gjøre utrolig vondt, være enten meget lang eller veldig kort. Det vet ingen. Hva jeg vet er at smerten jeg vil få er nokså kortvarig og liten sammenlignet med den smerte jeg allerede har opplevd gjennom hele livet, og jeg har tro på at det mirakelet som kommer den dagen det måtte skje, vil redde meg. Derfor fokuserer jeg på barnet når jeg er livredd. Jeg sliter med ting som ikke er så lett å snakke om. Det at jeg skal ha barn, og er sammen med faren, er bortimot et mirakel for meg. Ingen glede vil være større eller sterkere. 

Så gled deg heller, kjære deg. Det er en vond opplevelse, ja, men den er kortvarig sammenlignet med det herlige livet du vil få med ditt barn som kommer :)  
 
Nå har jeg aldri vært redd for å føde, så klarer kanskje ikke helt å sette meg inn i hva du føler... Jeg er yngst av 4 søsken, og min mor har, når jeg har spurt, fortalt om fødslene. Det var 4 forskjellige fødsler, som varte fra 3-48 timer. Det eneste hun sa var likt, var at det ikke var noe problem å føde. Hun sa "vil heller føde enn å ha migreneanfall, under fødselen jobber kroppen aktivt mot noe, og man kan hjelpe til selv på slutten, det er en smerte det er lett å takle". Så jeg bestemte meg for å tro på henne, og fokusere på det jeg visste ville gjøre min fødsel enklere - etter tips fra mamma lærte jeg meg pusteteknikker, forestilte meg fødselen i hodet mitt og hva jeg ville gjøre når jeg fikk rier, prøvde å forberede meg på å slappe av uansett hvor vondt det var...

Og det fungerte. Jeg hadde en laaang fødsel, men den var kjempeflott! Hadde epidural i et par timer på slutten, da var jeg helt utslitt og trengte å hvile. Den ble heldigvis slått av da pressriene kom, så jeg fikk være med på den fantastiske jobben kroppen gjør! Fy søren, jeg har aldri følt meg så levende og så tilstede i meg selv! 

Mannen og jeg begynte å snakke om søsken da jeg fikk gutten vår på brystet :p Og det var etter nesten 2 døgn med rier! Og jeg hadde vondt, men det er bare smerte, jeg hadde brukt 9 mnd på å "lære meg" at smerte ikke er farlig, og jeg klarte å holde fast ved det under fødselen. Jeg ble aldri panisk av smertene.

Nå er jeg halvveis i svangerskapet med nr 2, og jeg gleder meg sånn til fødselen at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal klare å vente :p Den følelsen av å være så levende er helt fantastisk. Mange jeg har snakket med mener jeg hadde en tung fødsel, inkludert jordmor, allikevel husker jeg den som helt fantastisk... Så hvis du vil ha positiv input før fødsel bør du prate med meg :p Jeg GLEDER meg så sinnsykt (og jeg er helt seriøs) til neste gang :D 

Hvis epidural er det rette for deg, så er epidural det du skal ha. Snakk med jordmor, skriv et ønskebrev. Du kan vektlegge at du ønsker en jordmor som er spesielt god på å unngå revner (vet ikke om det er forskjell på dem, men vet mange jordmødre er veldig obs på dette). Det var det eneste jeg var bekymret for, at jeg skulle få en jordmor som ikke var så nøye på det. Fikk ei som var helt fantastisk, og jeg fikk bare skrubbsår. :) Det jeg har fått beskjed om er at de helst ikke klipper med mindre de mener det er nødvendig, om barnet må ha hjelp for å komme ut f.eks. Men snakke med jordmor om det! IKKE hør på legen, for leger har gjerne ikke peil.

Hvis du får skrubbsår og det svir når du tisser, så kan jeg anbefale å smøre med locobase repair (kan brukes selv nedentil på sår, svir ingenting) - smør et TYKT lag før du tisser, og et tykt lag etterpå. Da må urinen vaske bort den fete salven for å komme til såret, og det rekker den ofte ikke. Drikk masse vann så urinen ikke blir konsentrert.

Hvis du er redd for å bæsje under riene, skriv i ønskebrevet at du VIL ha klyster. Kan GARANTERE at du da får tømt tarmen ;)

Dette her ble langt... Uansett - pass på å ikke høre på de som ikke hadde positiv fødselsopplevelse. Som med alt annet, så er det de som har noe negativt å fortelle som roper høyest, og som man hører mest av. 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp