Hei. Jeg visste ikke om denne gruppen til nå. Jeg skrev opplevelsen min i barselklubb 2025 juni litt, men jeg skal skrive det her med litt mer detaljer.
Dette var mitt første svangerskap etter 1 års forsøk.
Jeg var 10+1 da jeg plutselig fikk rødt, ferskt blod fra skjeden på kvelden. Startet å føle smerter i magen min 4-5 timer etterpå, og deretter fikk en stor lever-lignende klump.
Jeg tok kontakt med fastlegen min og ble sendt til sykehus. De gjorde ultralyd og konkluderte det som spontanabort.
Alle leger og sykepleiere sa til meg at det er mest sannsynligvis pga egg/fostrets kromosomfeil og det ikke er min skyld. Men jeg kan ikke slutte å skylde på meg selv.
Jeg er en utlending og i hjemlandet mitt er det fortsatt gamle tro og skikker om svangerskap.
Jeg brukte en annen app på språket mitt, hvor det finnes lignende forum som denne. Da jeg snakket om styrketrening under graviditet, fikk jeg negative reaksjoner. De mente at jeg bør ikke bære tunge ting, og ikke gå på jobb heller. Da jeg sa at jeg venter på den første offentlege ultralyd i uke 12, sa noen til meg «Det er ikke trygt å vente på ultralyd til så sent. Gå på privatklinikk nå» «(hvis du ikke går på privatklinikk hver uke) Du er den verste moren som prioriterer pengene dine enn livet til babyen».
Jeg fortsatte å trene, gikk på jobb, og hadde kun 1 ultralyd hos privatklinikk i uke 7, fordi disse er helt normale i Norge. Men nå hadde jeg spontanabort, og den eneste som jeg kan tenke på er «Du er den verste moren». Jeg vet som kunnskap at styrketrening og å gå på jobb ikke påvirket svangerskapet mitt. Jeg forstår også at én til ultralyd ikke kunne unngå spontanaborten min. Jeg vet. Men jeg føler meg fortsatt at jeg drepte min egen baby.
Jeg har ikke snakket om at jeg ble gravid til noen, utenom mannen min. Ingen andre vet om svangerskapet mitt og spontanaborten min. Ikke familien min, ikke familien til mannen min, ikke vennene mine, ikke kollegaene mine. Ingen.
Jeg er redd for at noen kommer til å gi meg negative kommenterer igjen. Eller jeg er egentlig redd for alle typer reaksjoner fra andre som aldri har opplevd spontanabort.
Jeg føler meg mye tryggere å snakke om dette i denne gruppen.
Jeg tar Cytotec i morgen.
Jeg har allerede opplevd «fødselssmerter» 2 ganger i går, rett før jeg fikk store klumper fra skjeden. Det var såpass vondt at jeg ropte i noen timer og nesten besvimte.
Jeg vet at det skal være sånn dag igjen i morgen, og jeg er redd. Det er det tristeste å oppleve «fødselssmerter» ikke for å se babyen din, men for ingenting.
Jeg er knust. Jeg bare gråter og gråter.
Jeg håper at jeg kan bli gravid igjen og bli endelig mamma, en dag i fremtiden. Jeg er fortsatt trist og beklager for babyen min, men etter en stund når jeg er mentalt klar, vil jeg prøve igjen.
Tusen takk for at du leste hittil.
Jeg kommer til å slette Babyverden fra telefonen min etter en stund. Det viser fortsatt hvordan babyen min skulle vokse, og det er for vanskelig for meg å se det.
Håper at jeg kommer tilbake om ikke så lenge.
Dette var mitt første svangerskap etter 1 års forsøk.
Jeg var 10+1 da jeg plutselig fikk rødt, ferskt blod fra skjeden på kvelden. Startet å føle smerter i magen min 4-5 timer etterpå, og deretter fikk en stor lever-lignende klump.
Jeg tok kontakt med fastlegen min og ble sendt til sykehus. De gjorde ultralyd og konkluderte det som spontanabort.
Alle leger og sykepleiere sa til meg at det er mest sannsynligvis pga egg/fostrets kromosomfeil og det ikke er min skyld. Men jeg kan ikke slutte å skylde på meg selv.
Jeg er en utlending og i hjemlandet mitt er det fortsatt gamle tro og skikker om svangerskap.
Jeg brukte en annen app på språket mitt, hvor det finnes lignende forum som denne. Da jeg snakket om styrketrening under graviditet, fikk jeg negative reaksjoner. De mente at jeg bør ikke bære tunge ting, og ikke gå på jobb heller. Da jeg sa at jeg venter på den første offentlege ultralyd i uke 12, sa noen til meg «Det er ikke trygt å vente på ultralyd til så sent. Gå på privatklinikk nå» «(hvis du ikke går på privatklinikk hver uke) Du er den verste moren som prioriterer pengene dine enn livet til babyen».
Jeg fortsatte å trene, gikk på jobb, og hadde kun 1 ultralyd hos privatklinikk i uke 7, fordi disse er helt normale i Norge. Men nå hadde jeg spontanabort, og den eneste som jeg kan tenke på er «Du er den verste moren». Jeg vet som kunnskap at styrketrening og å gå på jobb ikke påvirket svangerskapet mitt. Jeg forstår også at én til ultralyd ikke kunne unngå spontanaborten min. Jeg vet. Men jeg føler meg fortsatt at jeg drepte min egen baby.
Jeg har ikke snakket om at jeg ble gravid til noen, utenom mannen min. Ingen andre vet om svangerskapet mitt og spontanaborten min. Ikke familien min, ikke familien til mannen min, ikke vennene mine, ikke kollegaene mine. Ingen.
Jeg er redd for at noen kommer til å gi meg negative kommenterer igjen. Eller jeg er egentlig redd for alle typer reaksjoner fra andre som aldri har opplevd spontanabort.
Jeg føler meg mye tryggere å snakke om dette i denne gruppen.
Jeg tar Cytotec i morgen.
Jeg har allerede opplevd «fødselssmerter» 2 ganger i går, rett før jeg fikk store klumper fra skjeden. Det var såpass vondt at jeg ropte i noen timer og nesten besvimte.
Jeg vet at det skal være sånn dag igjen i morgen, og jeg er redd. Det er det tristeste å oppleve «fødselssmerter» ikke for å se babyen din, men for ingenting.
Jeg er knust. Jeg bare gråter og gråter.
Jeg håper at jeg kan bli gravid igjen og bli endelig mamma, en dag i fremtiden. Jeg er fortsatt trist og beklager for babyen min, men etter en stund når jeg er mentalt klar, vil jeg prøve igjen.
Tusen takk for at du leste hittil.
Jeg kommer til å slette Babyverden fra telefonen min etter en stund. Det viser fortsatt hvordan babyen min skulle vokse, og det er for vanskelig for meg å se det.
Håper at jeg kommer tilbake om ikke så lenge.
Last edited:
. Så jeg ville bare gi deg noe støtte her i alle fall. Det er lett å bebreide seg selv. Vondt er det også. Leter liksom etter grunner.