Starten med en liten blødning med førstemann. Etter et døgn eller to opplevde jeg at en liten del av vannet gikk. Det var ikke mye, men ble en liten dam på gulvet. Føden trodde ikke på at det var vannavgang, og mente jeg hadde urinlekkasje, noe jeg aldri har hatt hverken da, før eller siden. Kom ikke mer vann enn noen få dråper, og endte med at jeg gikk alt for lenge med vannavgang før riene startet. Omsider ble jeg tatt inn for sjekk, hvor ei på sykehuset ba om å få et truseinnlegg jeg gikk med. Dette tok hun helt opp til nesa og sniffet på :-O hun så det var lyserosa væske og konkluderte med at det var vannet som hadde gått. Plutselig hastet det med å få ungen ut pga fare for infeksjon, og skulle settes i gang. Heldigvis startet riene av seg selv før jeg fikk pillene, så jeg slapp igangsetting. Fødsel nr to startet også med svært sparsommelig vannavgang, slik at det ble litt vått i trusa. Andre gang ble jeg trodd umiddelbart siden jeg var andregangsfødende. Utrolig provoserende!!! Så de som er førstegangsfødende, det er viktig å være klar over at man kan bli møtt på en litt ovenfra og nedholdning fra føden. Vannavgang trenger ikke å være som på film. Det kan bli hull på vannblæra, uten at den store flommen av vann kommer på en gang. Like før pressriene startet gikk «det store vannet», som et splæsj. Ellers når riene startet begynte det som snille mensmurringtak, ikke vondt. Etterhvert tok de seg opp i styrke og ble vondere. Lykke til med fødsel!
syns det høres så morro ut
