Majaflyfly
Glad i forumet
Masse lykke til i innspurten 
Jeg kan vel ikke akkurat bli beskyldt for å være den ivrigste dagbokskriveren her inne, for nå er det bokstavelig talt år og dag siden sist gang!
Vår overraskelse nummer 2 ble født i mai 2023, og det var nok en gang en gutt som gjemte seg inni magen.
Vannet gikk av seg selv denne gangen også, men jeg ble til slutt igangsatt 1,5 døgn senere da lite hendte. Fødselen var tøffere enn med førstefødte, for mageboeren ville ikke komme helt ned, og det ble etter hvert merkbare utslag på overvåkningen for hver rie (hjertefrekvensen sank hver gang om jeg husker riktig), og det var visst problemer med overvåkningen også. Og det ble bare flere og flere folk inne på rommet… Selv om ingen sa noe, så skjønte jeg at det bare var et tidsspørsmål før det ble keisersnitt i full fart. Men så hadde han plutselig beveget seg helt ned likevel, og de kunne bruke vakuum og få ham ut. Jeg fikk høre av mannen min at det var en gutt, men så ble han tatt bort. Det ble ingen navlesnorklipping, for han pustet ikke selv så han ble tatt med bort på en benk der de begynte å arbeide med ham. De sekundene (minuttene?) de holdt på var uendelig lange for faren, som fikk med seg alt og så alt som hendte fra der han satt. Jeg husker ikke hva jeg tenkte, jeg var så sliten etter riene og all pressingen. Men jeg tenkte vel mest at det måtte gå bra, det kunne ikke ende på noe annet vis.
Heldigvis begynte han å puste selv igjen, og etterpå fikk han komme opp på brystet mitt og vi kunne slappe av og nyte det at vi var blitt tobarnsforeldre.
Nå er han 1,5 år, en blid og aktiv liten luring som er sin storebrors største fan!
Så… hva nå?
Vi trodde både før og rett etter sistemann at vi var ferdige på 2 men nå har vi begynt å tenke tanken på 3 også…. Først jeg, men mannen har ikke vært vanskelig å «overtale» akkurat. Vi er jo strålende fornøyde - og takknemlige - over de to vi allerede har, for veien fram mot førstemann var ikke lett. 3 barn i stedet for 2 fører jo en del ekstra med seg også (vi må bytte bil blant annet). Og så tenker jeg «Må du være så storforlangende? Kan du ikke være fornøyde med de du har, da?» Og det er jeg jo, absolutt! Og nå har vi jo fått to friske, herlige gutter, vi sier stadig til oss selv at vi er så utrolig heldige. Men så har jeg jo hjerterom for en til..
Alt sånn praktisk vil jo ordne seg, det kan vi jo finne ut av.
Så, jeg er i tenkeboksen, men kan ikke tenke alt for lenge heller pga alderen min. Så kanskje, kanskje blir det prøving på nyåret.. Så ser vi hva som skjer
Vår overraskelse nummer 2 ble født i mai 2023, og det var nok en gang en gutt som gjemte seg inni magen.
Vannet gikk av seg selv denne gangen også, men jeg ble til slutt igangsatt 1,5 døgn senere da lite hendte. Fødselen var tøffere enn med førstefødte, for mageboeren ville ikke komme helt ned, og det ble etter hvert merkbare utslag på overvåkningen for hver rie (hjertefrekvensen sank hver gang om jeg husker riktig), og det var visst problemer med overvåkningen også. Og det ble bare flere og flere folk inne på rommet… Selv om ingen sa noe, så skjønte jeg at det bare var et tidsspørsmål før det ble keisersnitt i full fart. Men så hadde han plutselig beveget seg helt ned likevel, og de kunne bruke vakuum og få ham ut. Jeg fikk høre av mannen min at det var en gutt, men så ble han tatt bort. Det ble ingen navlesnorklipping, for han pustet ikke selv så han ble tatt med bort på en benk der de begynte å arbeide med ham. De sekundene (minuttene?) de holdt på var uendelig lange for faren, som fikk med seg alt og så alt som hendte fra der han satt. Jeg husker ikke hva jeg tenkte, jeg var så sliten etter riene og all pressingen. Men jeg tenkte vel mest at det måtte gå bra, det kunne ikke ende på noe annet vis.
Heldigvis begynte han å puste selv igjen, og etterpå fikk han komme opp på brystet mitt og vi kunne slappe av og nyte det at vi var blitt tobarnsforeldre.
Nå er han 1,5 år, en blid og aktiv liten luring som er sin storebrors største fan!
Så… hva nå?
Vi trodde både før og rett etter sistemann at vi var ferdige på 2 men nå har vi begynt å tenke tanken på 3 også…. Først jeg, men mannen har ikke vært vanskelig å «overtale» akkurat. Vi er jo strålende fornøyde - og takknemlige - over de to vi allerede har, for veien fram mot førstemann var ikke lett. 3 barn i stedet for 2 fører jo en del ekstra med seg også (vi må bytte bil blant annet). Og så tenker jeg «Må du være så storforlangende? Kan du ikke være fornøyde med de du har, da?» Og det er jeg jo, absolutt! Og nå har vi jo fått to friske, herlige gutter, vi sier stadig til oss selv at vi er så utrolig heldige. Men så har jeg jo hjerterom for en til..
Alt sånn praktisk vil jo ordne seg, det kan vi jo finne ut av.
Så, jeg er i tenkeboksen, men kan ikke tenke alt for lenge heller pga alderen min. Så kanskje, kanskje blir det prøving på nyåret.. Så ser vi hva som skjer