Jeg var gravid første gang da jeg var 19år. Han som da var kjeresten min og far til barnet, sa ofte at gravide var noe av det styggeste han visste da jeg var gravid. En venninne fortalte om forandringene etter hennes svangerskap; slapp hud på mage, strekkmerker, endringene i brystene. Da vi var alene etterpå, sa han at han håpet virkelig ikke dette kom til å skje med meg. Etterhvert som jeg ble større, ble selvtilliten mindre. Han sluttet å si at han elsket meg, eller at han var glad i meg. Da barnet var født orket jeg ikke lenger å se meg selv i speilet. Jeg kjente ikke igjen kroppen min. Jeg var stort sett alene med barnet. Han dro på jobb, kom hjem igjen, la seg til å hvile, gikk på treningen, så var det på tide å finne puten. Når jeg endelig hadde han for meg selv i sengen om kvelden, tikket det inn meldinger på mobilen hans (da var jeg i 3.trimester). Det var "bare en jente fra treningen, som lurte på om han kom på trening"... etter et par kvelder ble jeg irritert. Kunne hun ikke vente å se om han kom eller ikke!! Det viste seg i ettertid at han hadde vært utro flere ganger under svangerskapet og etter barnet var kommet til verden.
Nå har jeg funnet verdens snilleste mann. Han har to barn fra før, og elsket tanken på at jeg skulle gå gravid en dag. Han sa han syns gravide kvinner var noe av det fineste han visste. Vi giftet oss for snart 1år siden nå, og venter nå et barn sammen. Han er veldig kjærlig, veldig omtenksom og hjelpsom. Han stryker meg ofte på magen og forteller hvor mye han gleder seg. Jeg trodde aldri jeg skulle ønske å bli gravid igjen, men denne mannen kom inn i livet mitt og endret alt. Likevel kjemper jeg en indre kamp med meg selv og selvtilliten. Foreløpig hater jeg den gravide kroppen min, men jeg håper at det er en mulighet for at det endrer seg. Mannen min gir meg hvertfall all den oppmerksomhet og bekreftelse jeg har behov for og mer enn det.