Det var en veldig tøff fødsel. Lille lå i tverrleie og var stjernekikker. Han roterte i siste liten til å ligge med hodet ned, men han kom ikke langt nok ned i bekkenet. Ikke fikk vi noe informasjon og på slutten var det 7(!!!) leger og jordmødre inne i rommet, med ulyralydapparat og greier. Han kom ut til slutt, og hadde alt endt der ville jeg glatt født på nytt. Men neida, morkaken ville ikke løsne. Så mens jeg kosa meg et øyeblikk med babyen jobba jordmødrene med å få ut morkaka. Uten hell. Babyen ble gitt til far og de jobba videre. Så sa det plask...føltes som om vannet gikk på nytt, det gjorde det ikke, det var blod. Fikk en enorm styrtblødning og hadde ikke rommet vært folksomt før ble det iallfall det nå. På et øyeblikk var det 10 stykker der inne og jeg ble rulla avgårde til operasjon. Imens fossa det bare blod, føltes ut som jeg tissa på meg. Far satt alene igjen med babyen, og en enorm blodpøl. Han fikk ikke noe informasjon og ble sittende alene igjen i lang tid. Stakkaren trodde at nå ble han alenefar, og så for seg flaskemating og alt mulig. Morkaka ble operert ut og jeg stabilisert, våkna fra narkose et par timer seinere. Babyen ble født kl 16, først 18.30 fikk jeg hilse på han ordentlig og først da fikk mannen bekreftet at alt var bra med meg. Ingen god opplevelse for noen av oss. [emoji53]
er jo virkelig ikke slik det skal være 