Følelser i graviditeten

[Team M]

Er alle bare glade, føler masse trivsel og spenning?
Eller er det noen som føler noe annet?
Tristhet?
Ikke føler seg gravid eller føler den lykken det egentlig er?

Er i uke 14 nå, og kjenner at jeg ikke er så happy og begynner å tenke om det er noe jeg må være obs på. Skal ikke til JM før om 3 uker, så må klare meg inntil det.
Har ikke sagt det til hverken barna eller foreldrene våre ennå, og det verste av alt er at jeg føler at det ikke er så viktig på en måte. Jeg gjemmer bare magen, og tenker at det klarer jeg frem til oul i uke 20.

Merkelig følelse, sånn følte jeg ikke med førstemann for 13 år siden. (har også 3 bonusbarn, så 3 barn i hjemmet vårt).

Noen som har noen tanker her?

 

[Lillegull92]

Er alle bare glade, føler masse trivsel og spenning?
Eller er det noen som føler noe annet?
Tristhet?
Ikke føler seg gravid eller føler den lykken det egentlig er?

Er i uke 14 nå, og kjenner at jeg ikke er så happy og begynner å tenke om det er noe jeg må være obs på. Skal ikke til JM før om 3 uker, så må klare meg inntil det.
Har ikke sagt det til hverken barna eller foreldrene våre ennå, og det verste av alt er at jeg føler at det ikke er så viktig på en måte. Jeg gjemmer bare magen, og tenker at det klarer jeg frem til oul i uke 20.

Merkelig følelse, sånn følte jeg ikke med førstemann for 13 år siden. (har også 3 bonusbarn, så 3 barn i hjemmet vårt).

Noen som har noen tanker her?

jeg har slete den del med og glede meg oppi alt dette! Dette var veldig uplanlagt og ble gravid på pillen. Vi var blitt enige om at vi var ferdig og var glad for si to vi har.
Jeg har alt vert en gang hos jordmor. Og skal igjen 28 mai. Jeg har snakket me venner og familie. Mannen vet også om hva jeg føler og jordmor. Fikk derfor ny time hos henne så hun kunne følle med på hvordan utviklingen min er i form av hva jeg føler.. jeg har mer akseptert det nå etter vi fortalte det til di kommende storesøstrene. Men jeg kjenner fortsatt at jeg sliter litt i forhold til og være glad og sånn. Men tror jeg får det mer innover meg nor jeg er ferdig med eksamen og har vert på OUL!!! Jordmor nevnte at det var nor alt og føle det slik siden det var så uplanlagt. Men at det var viktig og følle meg opp så jeg ikke havnet helt på bunn. Og at jeg fikk snakke om det og da vite at det er andre i samme båt. Svangerskapsdepresjon er ikke uvanlig! Men trenger da oppfølging..
tror det er det at jeg gruer meg sånn til og få slengt i tryne at jeg igjen har kort livmorhals og inn og ut av sykehuse, at det er noe som gjør at jeg ikke får helt gleden oppi dette. Men godt og h folk rundt som aksepterer at jeg har det sånn
Håper dette hjelper deg noe og at vi er flere i samme båt
Og at vist det er noe du føler du må lufte så kan vi alltids prate aiden vi går igjennom det samme of kjenner kanskje på mye av det samme

 

[Team M]

jeg har slete den del med og glede meg oppi alt dette! Dette var veldig uplanlagt og ble gravid på pillen. Vi var blitt enige om at vi var ferdig og var glad for si to vi har.
Jeg har alt vert en gang hos jordmor. Og skal igjen 28 mai. Jeg har snakket me venner og familie. Mannen vet også om hva jeg føler og jordmor. Fikk derfor ny time hos henne så hun kunne følle med på hvordan utviklingen min er i form av hva jeg føler.. jeg har mer akseptert det nå etter vi fortalte det til di kommende storesøstrene. Men jeg kjenner fortsatt at jeg sliter litt i forhold til og være glad og sånn. Men tror jeg får det mer innover meg nor jeg er ferdig med eksamen og har vert på OUL!!! Jordmor nevnte at det var nor alt og føle det slik siden det var så uplanlagt. Men at det var viktig og følle meg opp så jeg ikke havnet helt på bunn. Og at jeg fikk snakke om det og da vite at det er andre i samme båt. Svangerskapsdepresjon er ikke uvanlig! Men trenger da oppfølging..
tror det er det at jeg gruer meg sånn til og få slengt i tryne at jeg igjen har kort livmorhals og inn og ut av sykehuse, at det er noe som gjør at jeg ikke får helt gleden oppi dette. Men godt og h folk rundt som aksepterer at jeg har det sånn
Håper dette hjelper deg noe og at vi er flere i samme båt
Og at vist det er noe du føler du må lufte så kan vi alltids prate aiden vi går igjennom det samme of kjenner kanskje på mye av det samme

Tusen takk for at du ville svare meg på dette innlegget!
Skjønner, jeg skal ta å sende en melding til jordmor for å lufte dette. Vet egentlig ikke hva dette bunner i men dette svangerskap var veldig planlagt for vår del. Planla hvilke mnd vi skulle prøve ca 1 år før, og måtte prøve 4 mnd før det gikk. Ble glad for to streker uke 3+4 men trodde ikke helt på det. Så ble jeg liggende 23/7 ca fra uke 4+5 - det letta med symptomer i uke 9/10. Det var hardt, men allikevel var jeg så glad at jeg kom meg igjennom det!
Så har jeg gått fra uke 11-13 med variable følelser, mest bra. Men nå uke 14 snur det, jeg var på tul 12+4 og så at barnet var der, alt så bra ut. Men allikevel så dabber gleden av...

Vi hadde planer om å si det til min partners fire foreldre neste helg, og samt ringe mine(de bor ikke her vi bor), deretter skulle vi informere ungene etter på. Hans to og min..
Men nå har jeg snudd, ønsker ikke å si noe til hverken foreldrene våre eller barna. Gjemmer magen og prøver å ikke tenke på at jeg er gravid, og så klarer jeg jammen å tro på det også! Tenker at magen er blitt mindre, tenker at det er sikkert en MA, tenker at foreldrene våre ikke vil bli glade fordi vi har allerede 3 barn (mine og dine). For meg er det viktig å få sammen, nettopp fordi jeg ønsker fler og fordi vi tok en selvvalgt abort sammen sist jeg ble gravid. Årsaken var at vi ikke var klare, vi hadde vært kjærester 1 mnd, på tidspunktet vi fant det ut..

Nå er planlagt oul 8 juli og jeg tenker at det ikke er mulig å skjule magen helt til da, og jeg har panikk for at de skal se det slev og spørre. Er opptatt av at det blir fortalt med glede, men hvor er gleden???
Skal til jordmor 17 juni og tenker at 22 juni (da ungene skal være 2 uker med mødre og fedre), da forteller vi det til foreldre og når barna kommer tilbake 3 juli så må vi si det. Da kan de se frem til 8 juli hvor kjønnet vil avsløres.

Merkelig hvorfor jeg er sånn, det er irriterende og det gjør meg trist. Jeg gjemmer meg bare på hobbyrommet og orker ikke være med de andre.

 

[Lillegull92]

Tusen takk for at du ville svare meg på dette innlegget!
Skjønner, jeg skal ta å sende en melding til jordmor for å lufte dette. Vet egentlig ikke hva dette bunner i men dette svangerskap var veldig planlagt for vår del. Planla hvilke mnd vi skulle prøve ca 1 år før, og måtte prøve 4 mnd før det gikk. Ble glad for to streker uke 3+4 men trodde ikke helt på det. Så ble jeg liggende 23/7 ca fra uke 4+5 - det letta med symptomer i uke 9/10. Det var hardt, men allikevel var jeg så glad at jeg kom meg igjennom det!
Så har jeg gått fra uke 11-13 med variable følelser, mest bra. Men nå uke 14 snur det, jeg var på tul 12+4 og så at barnet var der, alt så bra ut. Men allikevel så dabber gleden av...

Vi hadde planer om å si det til min partners fire foreldre neste helg, og samt ringe mine(de bor ikke her vi bor), deretter skulle vi informere ungene etter på. Hans to og min..
Men nå har jeg snudd, ønsker ikke å si noe til hverken foreldrene våre eller barna. Gjemmer magen og prøver å ikke tenke på at jeg er gravid, og så klarer jeg jammen å tro på det også! Tenker at magen er blitt mindre, tenker at det er sikkert en MA, tenker at foreldrene våre ikke vil bli glade fordi vi har allerede 3 barn (mine og dine). For meg er det viktig å få sammen, nettopp fordi jeg ønsker fler og fordi vi tok en selvvalgt abort sammen sist jeg ble gravid. Årsaken var at vi ikke var klare, vi hadde vært kjærester 1 mnd, på tidspunktet vi fant det ut..

Nå er planlagt oul 8 juli og jeg tenker at det ikke er mulig å skjule magen helt til da, og jeg har panikk for at de skal se det slev og spørre. Er opptatt av at det blir fortalt med glede, men hvor er gleden???
Skal til jordmor 17 juni og tenker at 22 juni (da ungene skal være 2 uker med mødre og fedre), da forteller vi det til foreldre og når barna kommer tilbake 3 juli så må vi si det. Da kan de se frem til 8 juli hvor kjønnet vil avsløres.

Merkelig hvorfor jeg er sånn, det er irriterende og det gjør meg trist. Jeg gjemmer meg bare på hobbyrommet og orker ikke være med de andre.

Det er ikke lett og si hva disse følelsene kommer fra! Men vil så absolutt hatt tatt det opp med jordmor før og fått kommet inn før! For det er utrolig tungt og havne nedi den dumpen og det og snakke om det er veldig viktig for du skal ha det godt. Skal ikke si det blir bedre med en gang, men bare det og ha noen som hører på hva du sier og at følelsene ikkje tar helt overhånd! For da komme du ikke noen vei da blir du sykmeldt og ting blir bare tyngre derfra! Så fra min erfaring så snakk om det. Fortell dine nermaste at du venter og dine barn. La di får lov og kjenne gleden for det gjør noe med deg og. Også fortell foreldre hele greien med at du ikkje kjenner gleden i dette! For bare man er på vei inn i en svangerskapspermisjon så sier ikke det at du ikke kommer til og elske ungen noe den kommer ut.
Men jeg hører rundt meg di er så glad på våres vei og di to små så spør om den lille. Og det er liksom helt greit. Ikke akkurat det man vil snakke om men av min erfaring så har jeg lært og godtatt at di er glad for meg/oss og at det vil komme forhåpentligvis meg også.

Og jeg ville heller ha fortalt det til barna dine før du forteller det til dine og hans foreldre. For du kan fortelle som det er. For ungene vil forstå deg at det er tungt for deg. Og den støtten er dyrbar! Bare det at di sier til meg hver dag "mamma går det fint i dag?" "Det kommer til og gå bra mamma, vi er sammen om dette" det hjelper meg mye!! Og hva dine/ hans foreldre tenker spiller ingen rolle! Det er din lille familie som har noe og si og det er jo dere som skal bo og hver med hverandre hver dag

Denne banen vil ta tid for oss og det må va bare akseptere, men det og ha noen med oss på veien som heier på oss og som ser at du ikke har det heilt greit oppi dette er godt

Sender deg en stor klem og håper noe av dette hjelper

 

[Majah.]

Ville også anbefalt og hørt med jordmor om og komme inn litt før, evnt bestille en time til legen eller noen og snakke med..

Har ikke vært borti akuratt det du nevner, men noelunde, og det er krevende. Følelser og hormoner kommer fra overalt! Men for meg personlig hjalp det veldig masse og slippe bomben til familie, barn og venner, kaansje det gjør det for deg også, istedenfor og gruse seg
Om det er til en litt lettende/morsom historie så har jeg ei vennine som holdt på og flytte fra mannen sin når hun ble gravid igjen! Fra hun ble gravid og til hun var hallveis så mista hun alt for mannen, irriterte seg grenseløst over han og syntes han var ekkel og det var helt på styr! Hun sjønte ikke selv hvorfor hun plutselig følte det sånn! Vipps en dag ut av det blå, så kom hun tilbake til seg selv, og fårsto etterhvert det var noen merkelige uforklarelige tanker og følelser hormonene satte igang... så gravid og hormoner er virkelig noen snåle greier..

Jeg håper det går bra med deg, og krysser fingrene for at dette går fort over for deg
Heier på deg

 

[Team M]

Ville også anbefalt og hørt med jordmor om og komme inn litt før, evnt bestille en time til legen eller noen og snakke med..

Har ikke vært borti akuratt det du nevner, men noelunde, og det er krevende. Følelser og hormoner kommer fra overalt! Men for meg personlig hjalp det veldig masse og slippe bomben til familie, barn og venner, kaansje det gjør det for deg også, istedenfor og gruse seg
Om det er til en litt lettende/morsom historie så har jeg ei vennine som holdt på og flytte fra mannen sin når hun ble gravid igjen! Fra hun ble gravid og til hun var hallveis så mista hun alt for mannen, irriterte seg grenseløst over han og syntes han var ekkel og det var helt på styr! Hun sjønte ikke selv hvorfor hun plutselig følte det sånn! Vipps en dag ut av det blå, så kom hun tilbake til seg selv, og fårsto etterhvert det var noen merkelige uforklarelige tanker og følelser hormonene satte igang... så gravid og hormoner er virkelig noen snåle greier..

Jeg håper det går bra med deg, og krysser fingrene for at dette går fort over for deg
Heier på deg

Jeg tok tipset ditt om å snakke med noen, så klarte å nevne noe av dette til samboeren min. Han har heller ikke visst noe, og han ble glad for at jeg fortalte det og ville hjelpe/jobbe sammen med meg om dette!

Har også send sms til jordmor, så hun kontakter meg når hun er ledig!

Ja, jeg tror nok det blir bedre når de rundt får vite det,men siden vi har store barn så har jeg ikke ønsket eller vært klar for at "ekser" skal vite og evt lage styr, så derfor tror jeg at jeg ikke har villet. Og så et det vel for å slippe at ventetiden skulle bli lang for barna, og evt redd for å miste.

Derfor jeg har tenkt å ta foreldre først er fordi at når barna får vite det så vet alle det innen noen timer, og jeg ønsker å fortelle våre foreldre og søsken selv!

Hehe, morsom historie om venninnen din. Ja jeg forstår dette at nå er det mye rare følelser. I helgen har jeg vært sur og iritert på mannen, men i dag tidlig våknet jeg å så på han og hadde bryllupstanker i hodet. Tenkte bare... Når frir han egentlig! Haha.
Kanskje det hjalp å snakke med han i går!?

Håper det, tusen takk.

 

[Azu]

Det er ikke bare lyckliga gatan her. Denne gangen er jeg mye mer følsom og har litt kortere lunte enn de første to svangerskapene.

Med de andre var det skikkelig ying/yang bjelleklang, jeg var så happy og rolig. Nå blir jeg så stresset og påvirket av å måtte mase og tjase med to smågutter, og generelt vår livssituasjon og bosituasjon.

Dette er et planlagt barn, og jeg kjenner at jeg bygger en relasjon med det allerede, selv om jeg ikke vet kjønn eller kjenner noe særlig liv enda.

 

[kaffeguri]

Jeg synes det er litt vanskelig å glede seg enda... men de rundt meg viser sin glede veldig godt.

kanskje fordi jeg ikke vet hvordan det føles enda siden det er første gang?

Men jeg kjenner på en god del bekymringer... spesiellt rundt svigermor og far nå. Vi bor på samme gård, men har et veldig fint forhold. Jeg tenker ofte det verste om situasjoner, og nå bekymrer jeg meg for at de skal renne ned huset hele tiden i starten. Svigermor er også veldig direkte og ærlig, ikke redd for å si sin mening. Så jeg må nok være god på å sette egne grenser og å stole på at jeg som blir mamma vet best. Vi er nok veldig forskjellige når det gjelder mye... men det kan jo bli veldig fint å ha de her og, hva vet vell jeg før jeg står i det

 

[Panda2013]

Jeg har hatt det veldig turbulent. Røff start for oss, men det går heldigvis litt bedre. Vanskelig å glede seg enda da. Ikke noe kjekt å ha disse følelsene liksom ikke glede seg over noe ved det

 

[Mts96]

Er alle bare glade, føler masse trivsel og spenning?
Eller er det noen som føler noe annet?
Tristhet?
Ikke føler seg gravid eller føler den lykken det egentlig er?

Er i uke 14 nå, og kjenner at jeg ikke er så happy og begynner å tenke om det er noe jeg må være obs på. Skal ikke til JM før om 3 uker, så må klare meg inntil det.
Har ikke sagt det til hverken barna eller foreldrene våre ennå, og det verste av alt er at jeg føler at det ikke er så viktig på en måte. Jeg gjemmer bare magen, og tenker at det klarer jeg frem til oul i uke 20.

Merkelig følelse, sånn følte jeg ikke med førstemann for 13 år siden. (har også 3 bonusbarn, så 3 barn i hjemmet vårt).

Noen som har noen tanker her?

Er alle bare glade, føler masse trivsel og spenning?
Eller er det noen som føler noe annet?
Tristhet?
Ikke føler seg gravid eller føler den lykken det egentlig er?

Er i uke 14 nå, og kjenner at jeg ikke er så happy og begynner å tenke om det er noe jeg må være obs på. Skal ikke til JM før om 3 uker, så må klare meg inntil det.
Har ikke sagt det til hverken barna eller foreldrene våre ennå, og det verste av alt er at jeg føler at det ikke er så viktig på en måte. Jeg gjemmer bare magen, og tenker at det klarer jeg frem til oul i uke 20.

Merkelig følelse, sånn følte jeg ikke med førstemann for 13 år siden. (har også 3 bonusbarn, så 3 barn i hjemmet vårt).

Noen som har noen tanker her?

Kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har ingen egne barn men samboeren min har to. Han ønsket ikke flere barn og var ærlig om det, men så har jeg blitt uplanlagt gravid på p-pillen. Kjenner ingen glede ved graviditeten og er generelt veldig nedstemt. Vi har blitt enige om å få forholdet til å fungere, men jeg sliter veldig med dårlig samvittighet overfor han som ikke ville ha barn. Tenker annenhver dag at jeg bør gå i fra han.

Skal nevnes at jeg var inne for å ta abort, men det klarte jeg ikke. I de 5 ukene før jeg skulle ta abort fortalte han meg at jeg måtte velge mellom han eller baby. Jeg er nå 15+5 og skal til jordmor for første gang om ei uke. For min del har det ikke hjulpet å snakke med lege.

Håper du får det bedre snart

 

[Azu]

Kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har ingen egne barn men samboeren min har to. Han ønsket ikke flere barn og var ærlig om det, men så har jeg blitt uplanlagt gravid på p-pillen. Kjenner ingen glede ved graviditeten og er generelt veldig nedstemt. Vi har blitt enige om å få forholdet til å fungere, men jeg sliter veldig med dårlig samvittighet overfor han som ikke ville ha barn. Tenker annenhver dag at jeg bør gå i fra han.

Skal nevnes at jeg var inne for å ta abort, men det klarte jeg ikke. I de 5 ukene før jeg skulle ta abort fortalte han meg at jeg måtte velge mellom han eller baby. Jeg er nå 15+5 og skal til jordmor for første gang om ei uke. For min del har det ikke hjulpet å snakke med lege.

Håper du får det bedre snart

Nei, vet du hva! P-piller (og prevensjon ellers) er ikke en 100% sikkerhet mot graviditet, selv ved korrekt brukt. Voksne folk må da kunne være rasjonelle nok til å forstå at det alltid vil være en viss risiko for graviditet ved sameie, samme hvor nøye man er.
Å true deg med å måtte velge mellom ham og babyen er så uendelig barnslig. Dette var ikke noe du planla, og da får han for fillern stille opp. Man kan ikke lage barn alene.

Beklager, men det er så provoserende å lese.
Håper du får ristet litt vett inn i ham, og får opp entusiasmen for denne flotte opplevelsen du skal få ha.

 

[Team M]

Kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har ingen egne barn men samboeren min har to. Han ønsket ikke flere barn og var ærlig om det, men så har jeg blitt uplanlagt gravid på p-pillen. Kjenner ingen glede ved graviditeten og er generelt veldig nedstemt. Vi har blitt enige om å få forholdet til å fungere, men jeg sliter veldig med dårlig samvittighet overfor han som ikke ville ha barn. Tenker annenhver dag at jeg bør gå i fra han.

Skal nevnes at jeg var inne for å ta abort, men det klarte jeg ikke. I de 5 ukene før jeg skulle ta abort fortalte han meg at jeg måtte velge mellom han eller baby. Jeg er nå 15+5 og skal til jordmor for første gang om ei uke. For min del har det ikke hjulpet å snakke med lege.

Håper du får det bedre snart

Huff, ikke greit å høre! Får håpe du virkelig får en god tid hos jordmor på første timen og husk å luft alt dette. Er hun en dyktig jordmor så hjelper hun deg med alle følelsene!

Ja jeg har det bedre nå. Er 15+2 og vi skal fortelle det til foreldre og svigerforeldre om 2 uker, og til barna 2 uker etter det igjen ( fordi alle 3 er hos mødre/fedre på sommerferie 2 uker da.
Har delt graviditeten med en venninne og det hjalp veldig. Nå ser jeg frem til forskjellige prosjekter vi har i huset og gleder meg til vi skal starte handling i august/september. Sommeren går jo så fort!

Masse lykke til, og husk du må bare skrive om du trenger. Mange flotte mennesker her inne som kan svare deg.

 

[Panda2013]

Kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har ingen egne barn men samboeren min har to. Han ønsket ikke flere barn og var ærlig om det, men så har jeg blitt uplanlagt gravid på p-pillen. Kjenner ingen glede ved graviditeten og er generelt veldig nedstemt. Vi har blitt enige om å få forholdet til å fungere, men jeg sliter veldig med dårlig samvittighet overfor han som ikke ville ha barn. Tenker annenhver dag at jeg bør gå i fra han.

Skal nevnes at jeg var inne for å ta abort, men det klarte jeg ikke. I de 5 ukene før jeg skulle ta abort fortalte han meg at jeg måtte velge mellom han eller baby. Jeg er nå 15+5 og skal til jordmor for første gang om ei uke. For min del har det ikke hjulpet å snakke med lege.

Håper du får det bedre snart

Hei! Så vondt å lese litt det samme her..

Mannen her ble plutselig usikker og ville ikke ha barn likevel. Jeg har ett barn, han har ingen. Dette barnet her var veldig planlagt! Vi prøvde i mange mnd, så sjokket ble stort for å si det sånn...

Han ba meg ta abort og ville heller ikke ha forholdet. Verden raste sammen. Jeg var inne til abort i uke 11, men greide ikke gjennomføre. Han har snudd, men vi sliter fortsatt. Jeg er ekstremt skuffa vært en veldig tøff tid! Vi prøver å få forholdet til å funke, men det er slitsomt. Nå er jeg 18+2 og han kan innrømme at han gleder seg litt. Fremdeles sliter han med å forholde seg til det. Har egentlig ikke noen tips til deg. Bare vær flink til å snakke om følelsene deres. Håper for dere to og for meg og min!