Følelser i etterkant - erfaringer

[Veientilbabylykke]

Hvordan har dere det i ettertid etter dere mistet? Mistet i juni og det var naturligvis veldig tungt lenge, men så begynte jeg å akseptere det å gå videre. Mens jeg var gravid så regnet jeg ut ca dato for når mini skulle komme. Nå som termin måneden min nærmer seg så kjenner jeg at det begynner å bli ekstra tungt. Jeg gråter mye og klarer ikke lenger være like glad over de som er gravid. Jeg har klart å glede meg over andres gravidlykke, men nå som min egen måned nærmer seg så blir det vondt. Hadde hatt termin i januar om jeg ikke mistet. Og jeg har en kusine som er gravid. Hun var faktisk kun 2 uker lenger enn meg, og det gjør vondt bare av tanken. Jeg skal i etterhvert på babyshower for henne, og jeg kjenner jeg gruer meg. Jeg skulle vært i hennes sko bare noen uker senere

I tillegg er jeg lesbisk, og kan ikke "bare" håpe på å bli gravid med litt sengekos. Ble gravid gjennom inseminasjon i Danmark. Prøvde igjen i september uten å lykkes og neste forsøk er i desember. Det eneste jeg vil er jo å bli gravid, så det gjør ekstremt vondt at jeg ikke bare kan prøve når jeg vil. Og jeg er så redd for at jeg skal bruke en evighet på å bli gravid igjen!

Jeg skriver blogg, og i mitt siste innlegg har jeg utdypet litt bedre hvordan jeg har det. Hvis dere vil lese innlegget eller følge veien min videre så er det hyggelig. Adressen er https://veientilbabylykke.vilbligravid.no/

Jeg føler meg så alene i denne sorgen. Er bare tullete, for det er jo mange som kjenner på akkurat det samme som jeg kjenner på, men likevel føler jeg meg så innmari alene Og det føles som alle rundt meg er gravide

 

[Lexi1987]

Det er veldig vondt å ha gravide rundt seg etter man har mistet selv! Vi mistet i dødfødsel (uke 22) i november 2017, ble endelig gravid igjen i februar i år men endte i en spontanabort, og enda en spontanabort i august. Kollegaen min er ca like langt på vei som jeg skulle vært nå, og det er veldig slitsomt og utmattende å jobbe så tett på en gravid kjenner jeg. Har hatt flere gravide på jobben, men ikke på samme avdeling, så de har jeg sluppet å forholde meg så mye til. Er så innmari lei av prøving nå og, klarer heller ikke ha troen på at det skal gå bra neste gang siden vi har hatt så uflaks til nå. (Har heldigvis en fireåring fra før, så det er vel håp )

 

[FruHenriksen]

Jeg har hatt 3 senaborter, alle tre i uke 18/19.. Kjenner også veldig på den følelsen av at det har gått bra en stund og begynt å akseptere det som har skjedd, men så har en så mange rundt seg som er gravid eller venner som har barn/akkurat fått barn.. Det er utrolig vanskelig for meg denne gangen og akseptere det og klare å gå videre, skulle fått tvillinger i februar dersom alt hadde gått som det skulle og det eneste jeg klarer å tenke på nå er at jeg bare vil ha dem tilbake i magen min.

 

[Ikke i bruk]

Vil bare få sende deg en stor klem jeg

 

[Veientilbabylykke]

Det er veldig vondt å ha gravide rundt seg etter man har mistet selv! Vi mistet i dødfødsel (uke 22) i november 2017, ble endelig gravid igjen i februar i år men endte i en spontanabort, og enda en spontanabort i august. Kollegaen min er ca like langt på vei som jeg skulle vært nå, og det er veldig slitsomt og utmattende å jobbe så tett på en gravid kjenner jeg. Har hatt flere gravide på jobben, men ikke på samme avdeling, så de har jeg sluppet å forholde meg så mye til. Er så innmari lei av prøving nå og, klarer heller ikke ha troen på at det skal gå bra neste gang siden vi har hatt så uflaks til nå. (Har heldigvis en fireåring fra før, så det er vel håp )

Herregud... Jeg aner ikke hva jeg skal svare tilbake.. Forstår så godt at du har det tøft Du var jo over halvveis, herremin hatt.. Kunne så inderlig ønske jeg kunne gitt deg en klem nå. Det må være min største frykt . Jeg mistet i uke 9,så det var enda tidlig, og det var vondt nok det... Håper virkelig det klaffer for oss begge snart

 

[Veientilbabylykke]

Jeg har hatt 3 senaborter, alle tre i uke 18/19.. Kjenner også veldig på den følelsen av at det har gått bra en stund og begynt å akseptere det som har skjedd, men så har en så mange rundt seg som er gravid eller venner som har barn/akkurat fått barn.. Det er utrolig vanskelig for meg denne gangen og akseptere det og klare å gå videre, skulle fått tvillinger i februar dersom alt hadde gått som det skulle og det eneste jeg klarer å tenke på nå er at jeg bare vil ha dem tilbake i magen min.

 Herregud....  Tenk å ha opplevd det 3 ganger! Føler så med deg og vet ikke hva jeg skal svare. Det får min opplevelse til å virke som lommerusk i forhold.. Har dere vært på utredning eller noe? Kan det være en grunn til at dere mister hver gang rundt da? Når jeg leser sånne historier som du skriver så blir jeg enda mer redd. Redd for at det skal skje fler ganger.. Har jo liksom hørt at det er vanlig å miste en gang, men sjendent fler ganger.. Skjønner at du føler det sånn.. Vi skulle begge ha hatt mage nå, men den gang ei

 

[Veientilbabylykke]

Vil bare få sende deg en stor klem jeg

Tusen takk

 

[FruHenriksen]

 Herregud....  Tenk å ha opplevd det 3 ganger! Føler så med deg og vet ikke hva jeg skal svare. Det får min opplevelse til å virke som lommerusk i forhold.. Har dere vært på utredning eller noe? Kan det være en grunn til at dere mister hver gang rundt da? Når jeg leser sånne historier som du skriver så blir jeg enda mer redd. Redd for at det skal skje fler ganger.. Har jo liksom hørt at det er vanlig å miste en gang, men sjendent fler ganger.. Skjønner at du føler det sånn.. Vi skulle begge ha hatt mage nå, men den gang ei

Fant ikke ut noe første gang, men andre gang var det dårlig blodgjennomstrømming fra morkaken til babyen så da ble jeg satt på blodfortynnende, ble gravid igjen og mistet uke 8 og gravid 4 måneder etter det igjen og ble fult opp veldig tett og gyn sjekket livmorhalsen ofte og den ble dessverre ganske raskt fra 3,2cm til 2,6 cm (ca to uker) og ble da sydd, men det var nok litt for seint (uke 16),ellershar vi ikke fått utredet noe..

 

[Igloo]

Tiden mot termin var kjempetøff og jeg gruet meg noe voldsomt. Men jeg følte faktisk at ting lettet litt etter at dagen var kommet og gått. Da tenkte jeg ikke lenger på hvor langt på vei jeg skulle ha vært. Men det å ha andre gravide rundt meg var fremdeles litt vanskelig. Jeg meldte meg litt ut der. Hadde aldri klart å være med i babyshower...

 

[Cookies]

Hei, jeg er på akkurat samme sted som deg, termin rundt 20 desember. Alle tanker over det vi skulle glede oss til i jula i år kommer tilbake nå og jeg kjenner på en voldsom ensomhet, tristhet og likegyldighet nå som førjulstiden starter, følelser jeg ikke kjente på så mye for en mnd siden. Jeg har ikke fulgt med på hvor langt jeg skulle vært på vei osv og det har vært greit frem til nå og jeg tror kanskje jeg bare må passere datoen for at det skam bli bedre. Det føles sånn nå hvertfall! Sender deg en lang god klem!

 

[Vanillaflower]

Jeg føler det går veldig i bølgedaler, en dag føler jeg meg lettere til sinns og neste havner jeg helt nede i mitt eget personlige helvete igjen.
De tyngste øyeblikkene er grusomme, noen dager er det nok at jeg ser en annonse her på babyverden for noe babygreier også strigråter jeg en time etterpå. men på en god dag kan jeg se babyer i butikken og til og med si hei til disse uten å bikke over.
Sliter også veldig både med frykten for å ikke klare å få en nummer 2 noensinne og frykten over å faktisk bli gravid igjen.

 

[Kraakemor]

Jeg mistet i uke 15 i mars... Igjen må jeg sitere VanillaSukilla: Det går i bølgedaler. Og det er vondt å bli eksponert for triggere som ultralydbilder på sosiale medier, babyer i butikken, babyshowers...
Jeg har dessverre mange "melt-down"'s i løpet av hverdagen. Det er det tyngste jeg noen gang har opplevd, skjønner ikke hvordan jeg skal overleve dette innimellom. Det som hjelper er å avlede seg selv ved å være sammen med nære venner som du føler deg trygg sammen med. Få tida til å gå. Terapi har også hjulpet litt. Men frykten for å aldri få det til er overveldende innimellom.