Følelse/knyttet til den i magen?

[Smily]

Tørr ikke knytte noen følelser til mini enda. Tenker at det blir mye mer virkelig når jeg er I andre trimester og etter ul dagen før uke tolv.
Det er nok en forsvarsmekanisme I tilfelle det går dritt. Egentlig så har jeg trua på at dette vil gå bra også, men man vet jo aldri.
Dette er første gang jeg er gravid, så har ingen andre å tenke på enn mannen og meg selv. Jeg trodde jeg skulle være I min egen boble, men det er jeg ikke foreløpig. Kanskje det blir mer virkelig når flere symptomer dukker opp

 

[Lillii]

Ja, og jeg vil gjerne presisere til alle som er førstegangs at det tok meg 3 - 4 mnd før jeg virkelig følte at jeg fikk kontakt med jenta jeg har nå. Tror ho var 3,5 mnd første gang jeg virkelig begynte å skjønne meg på grininga, fant metoder som fungerte, følte jeg fikk mer kontakt og ikke kun fungerte som et matfat for at ho ikke skulle skrike. Haha.

Veldig mange får den kontakten på sykehuset rett etter fødsel, men for å være ærlig; det gjorde ikke jeg. Og jeg stresset ikke med det heller, det var en situasjon man var oppe i og det kom til å ta litt tid. Og det gikk seg fint til når vi ble bedre "kjent"

Slik hadde jeg det med førstemann, tror det er veldig vanlig Mens med andremann kom følelsene med en gang, men da var jeg nok litt tryggere på livet med baby

 

[Lillii]

Hei. Må bare spørre om noen andre har lignende følelser. Sist jeg var gravid hadde jeg en sånn helt forelskelsesfølelse til det som var i magen, og jeg koste liksom oppå magen og sendte gode tanker til den lille. Da jeg kom hjem fra første UL så jeg på ultralydbilde og videon i mange timer og tittet på bildet hver dag. Denne gangen har jeg ingen sånn følelse, og ultralydbilde er bare en klump som ikke ligner noe på et vesen enda (lå med ryggen til og krummet), så har såvidt sett på bilde etter UL. Ble kjempeglad for å høre hjertet og fikk en fantastisk følelse, men etter det har jeg ikke tenkt noe på klump i magen. Er det andre som er like "kalde" som meg? Har kjempelyst på dette barnet, men bare har ingen følelse for det enda. Skal sies at jeg er dritdårlig og har en ettåring som krever alle rester av mammaenergi, men likevel, stakkars klump da. Håper det endrer seg på neste UL.

Er nesten som jeg skulle sagt det selv. Med di andre har jeg alltid kost å snakket med magen. Nå gjør jeg knapt noen av delene, og får veldig dårlig samvittighet for lille er veldig ønsket. Det er godt å lese at det er flere som føler det slik

 

[anines]

Har samme følelsene her, eller mangel på følelser.. Dette barnet var planlagt og ønsket, men det er ikke samme følelse som med første. Tror det har noe med å gjøre at sist var alt nytt og spennende, og livet ble jo mye mer forandret av å gå fra å ha all frihet til seg selv og kjæresten, til å bli foreldre og måtte ha ansvar for en liten 24/7. Nå har vi jo det ansvaret allerede, så sånn sett forandrer jo ikke ting seg like mye med dette barnet. Og man vet selvfølgelig hva man går til, både når det kommer til svangerskap, fødsel og livet med barn.

 

[Plutselig en til i magen]

For min del så er det vell mer at jeg ikke vil knytte meg, siden jeg gjorde det i sommer da jeg mistet og er livredd for at det skal skje igjen. Ble satt tilbake så langt på tidlig UL når jeg var der 17 Nov, skulle vært over 7uker men hun mente jeg bare var 5 og at det var for tidlig enda. Får det ikke til og stemme så venter på ny UL nå den 2 Des. Vet det høres fælt ut, men jeg har forberedt meg på det verste. Ønsker selvfølgelig dettw barnet, men tørr ikke å knytte meg før jeg får se et bankende hjerte.