Følelse/knyttet til den i magen?

[Håper_på]

Hei. Må bare spørre om noen andre har lignende følelser. Sist jeg var gravid hadde jeg en sånn helt forelskelsesfølelse til det som var i magen, og jeg koste liksom oppå magen og sendte gode tanker til den lille. Da jeg kom hjem fra første UL så jeg på ultralydbilde og videon i mange timer og tittet på bildet hver dag. Denne gangen har jeg ingen sånn følelse, og ultralydbilde er bare en klump som ikke ligner noe på et vesen enda (lå med ryggen til og krummet), så har såvidt sett på bilde etter UL. Ble kjempeglad for å høre hjertet og fikk en fantastisk følelse, men etter det har jeg ikke tenkt noe på klump i magen. Er det andre som er like "kalde" som meg? Har kjempelyst på dette barnet, men bare har ingen følelse for det enda. Skal sies at jeg er dritdårlig og har en ettåring som krever alle rester av mammaenergi, men likevel, stakkars klump da. Håper det endrer seg på neste UL.

 

[Zoooove]

Høres helt normalt ut har ikke noen voldsomme følelser ennå jeg heller...kommer vel når det blir mer virkelig, og ikke minst mer sikkert at det går bra

 

[Daim]

Føler selvklart noe, men om det er den samme altoppslukende følelsen jeg følte med nr 1? Nei, det er det ikke. Tror det er helt naturlig da andre ting holder meg opptatt og jeg ikke har tid til å la det bli like altoppslukende denne gangen. Enda.

 

[Forskern]

Samme her. Jeg gleder meg jo og synes det er spennende, -når jeg først tenker på det. Glemmer det ofte og er ikke så varme følelser ennå nei...men det er også litt av frykt for at noe skal være galt tror jeg. Vil nok være litt annerledes etter UL i uke 12, håper jeg? Og så er det jo den der lille detaljen med en ettåring og dårlig form, ikke en bra kombo for å fyre opp en forelskelse i en bønne liksom

 

[desemberbaby21]

Jeg er veldig likegyldig merker jeg. Sikkert en forsvarsmekanisme av noe slag. Akkurat nå føler jeg at det er bedre å miste nå enn så sent som sist

 

[Klomsis]

Er faktisk motsatt for meg. Er mere forelsket denne gangen en sist.

 

[Mozzarella]

Haha, nei her går det unna. Var på tidlig ultralyd, glemte at jeg hadde tatt bilde av babyen Kjæresten spurte meg dagen etterpå om legen så noe, og da ble jeg litt: "Åja! Ja, jeg har bilde! Har du lyst å se? Det er jo bare en klump enda."

Vet ikke om jeg vil kalle meg "kald", men jeg ser ikke helt på det som en ordentlig baby enda, så har ikke den kontakten

 

[abinoy]

Har ingen følelse enda, sliter fortsatt litt med tanken på at jeg faktisk er gravid, tror liksom ikke helt på det etter all prøvinga.. Så jeg håper nå følelsen konmer for har jo kjempe lyst på barn

 

[Bymåsen]

Har heller ingen sterke følelser. Jeg har også vanskelig for å tro at det er sant, og ikke minst at det skal gå bra. Hadde vært utrolig deilig å føle seg trygg og kunne glede seg. Og ikke minst planlegge (jeg elsker å planlegge)!

 

[Flurri]

Ingen følelser jeg heller, men mye kommer nok av min form, jeg er liksom på nippet til å ikke orke mer og klarer ikke å finne gleden i gevinsten i den andre enden.
Jeg haddejo selvfølgelig blitt svært skuffet om jeg skulle miste og sikkert blitt knust og alt det der, men jeg vet ikke om jeg hadde satt igang på nytt igjen.
Og barnet er absolutt ønsket, ikke det..

Men jeg har ingen følelser knyttet til det enda, men det kommer nok når vi kjenner liv og blir kjent med de inne i magen

 

[beakel]

Jeg har nesten alt for mye følelser for babyen i magen, så jeg kommer til å være helt knust om noe går galt, så gruer meg masse til tidlig UL. Er første, så er masse spenning og forventninger også.

 

[Mayamoren]

Kjenner meg veldig igjen i disse tankene. Da eg var gravid i mars, kom følelsen med en gang. Kikket på babyting og ville fortelle det til hele verden! Det endte i MA, og ble en enorm nedtur.

Denne gangen er det lite entusiasme. Må nesten tvinge meg til å kikke litt på babyting. Ingen behov for å fortelle det til noen. Håper det kommer seg når formen kommer seg og når jeg kjenner det er noe som beveger seg der inne...

 

[candleburn]

tror det er helt normalt ☺
her kommer å går følelsene, alt etter dagsforma og humør, glemmer at jeg er gravid rett som det er om kvalmen er borte litt.

 

[Håper_på]

Tusen takk for alle svar! Virker som alle mulige tanker er normale. Blir nok noe helt annet når vi kjenner liv i magen eller ser ordentlig baby på ul, og ikke minst blir kvitt den forferdelige spy og kvalmen.

 

[capricorn91]

Kjenner meg godt igjen Jeg er førstegangsgravid, og sitter å venter på at jeg skal bli overlykkelig og bare ta av, men det skjer ikke.. Er selvfølgelig glad over å være gravid, men det er så sinnsykt fjernt Jeg er kjempeglad i å strikke, og har alltid trodd at jeg skulle starte på strikkeprosjekter med en gang testen ble positiv, men jeg er ikke der i det hele tatt En venninne er 20 uker på vei, og hun planlegger jeg masse strikka klær til
Det kommer seg vel etterhvert, tenker jeg Tar det med ro så langt

 

[Mozzarella]

Ja, og jeg vil gjerne presisere til alle som er førstegangs at det tok meg 3 - 4 mnd før jeg virkelig følte at jeg fikk kontakt med jenta jeg har nå. Tror ho var 3,5 mnd første gang jeg virkelig begynte å skjønne meg på grininga, fant metoder som fungerte, følte jeg fikk mer kontakt og ikke kun fungerte som et matfat for at ho ikke skulle skrike. Haha.

Veldig mange får den kontakten på sykehuset rett etter fødsel, men for å være ærlig; det gjorde ikke jeg. Og jeg stresset ikke med det heller, det var en situasjon man var oppe i og det kom til å ta litt tid. Og det gikk seg fint til når vi ble bedre "kjent"

 

[Vesla12]

Jeg er litt avventende kjenner jeg.. Etter så lang tid så tør jeg liksom ikke tro at vi endelig skal lykkes nå. Men tar meg jo i å drømme meg bort noen ganger, men stort sett er jeg nok litt avventende.. Håper det blir bedre etter ultralyd

 

[VanessaSol]

Ingen spesiell følelse. Det er alt for tidlig, så det er nok en forsvarsmekanisme. Og etter MA i uke 12 har jeg sikkert fått en "skrekk". Tror ikke det blir noe babyting før etter OUL heller.

 

[capricorn91]

Ja, og jeg vil gjerne presisere til alle som er førstegangs at det tok meg 3 - 4 mnd før jeg virkelig følte at jeg fikk kontakt med jenta jeg har nå. Tror ho var 3,5 mnd første gang jeg virkelig begynte å skjønne meg på grininga, fant metoder som fungerte, følte jeg fikk mer kontakt og ikke kun fungerte som et matfat for at ho ikke skulle skrike. Haha.

Veldig mange får den kontakten på sykehuset rett etter fødsel, men for å være ærlig; det gjorde ikke jeg. Og jeg stresset ikke med det heller, det var en situasjon man var oppe i og det kom til å ta litt tid. Og det gikk seg fint til når vi ble bedre "kjent"

Kloke ord å ta med seg, jeg har fryktet litt det du opplevde, men som du sier så kommer det etterhvert når man blir kjent Takk for at du deler!!

 

[Lenateacup]

Jeg har følt meg helt grusom de første ukene, jeg leste svangerskaps bøker opp og ned og så YouTube videoer uke for uke men jeg klarte ikke å føle meg knyttet til bildene som viste fosteret i uke 5, 6 og 7. Det ser jo ikke ut som noenting og for meg var det nesten litt skummelt! Hvordan kan jeg tenke noe slikt?? Nå når det har begynt å få armer og øyne og slikt og ligner litt mer på en baby begynner jeg å få litt mer følelser rundt det men jeg er svært skuffet over meg selv fordi jeg kan tenke noe så grusomt.