ElisabethRB
Forumet er livet
Er det noen som vil dele sin(e) fødselshistorie(r) med meg?
Syns det er så koselig å lese[;)]
Syns det er så koselig å lese[;)]
Fødselshistorier...
- Trådstarter ElisabethRB
- Opprettet
ElisabethRB
Forumet er livet
Ja, da skal jeg prøve å få skrevet om da Spencer Nicolay kom til verden fredag 17.04.09.
Jeg våknet fredagsmorgen rundt 5 tiden, måtte tisse. Merket at jeg hadde litt vondt i magen, men det var jo ingen nyhet, siden jeg hadde gått med slike smerter i mange uker... La meg tilbake i senga, men bråvåknet 05.45 av et vanvittig tak i magen. Varte i ca 1 min, men rier og fødsel var ikke i mine tanker engang... Prøvde å legge meg tilrette igjen, men etter 3 min fikk jeg enda et tak som også varte rundt minuttet... "Nei", tenkte jeg. "Dette gidder ikke jeg prøve på engang." Så jeg stod opp og prøvde å traske litt rundt i stua. Da disse takene bare fortsatte, og de var regelmessige. Da forstod jeg at jeg ENDELIG var i fødsel[:D]
Mannen min skulle på jobb, og siden riene ikke var så vonde, hadde jeg ingen probemer med å sende han avgårde om morgenen. Jeg var jo tross alt i uke 41+6. Og siden prinsen ikke hadde hatt det travelt med å komme ut til nå, hadde han det helt sikkert ikke travelt med å komme ut nå heller... Stakkars mannen min var jo helt fra seg, ringte hjem hver 30 min. Og da jeg ikke svarte han da han pratet med meg (midt under en rie), ble han i alle fall bekymret. Men sa det til han at det ikke var noe å tenke på. Kom til å ta lang tid enda! Han jobbet kun 2 timer (sykemeldt resten). Men da sa jeg at han kunne reise på treningsstudioet. Jeg så ikke vitsen med at han skulle komme hjem bare for å sitte sammen med meg... Etter enda noen timer, bad jeg han om å dra og spille basket med en kammerat. Heller fordi jeg ikke orket tanken på at han skulle komme hjem... Jeg var ikke i humør til å hverken prate med andre mennesker, langt mindre la noen ta på meg... Jeg hadde det vondt, og ville være i fred med dusjen og varmtvannet mitt... Han ville jo blitt syk av bekymring uansett, og jeg orket ikke mas om at vi måtte reise inn på sykehuset...
Jeg hadde ringt og pratet med ei jm på sykehuset ved 11 tiden, og hun sa at jeg kunne være hjemme så lenge jeg måtte ønske det. Siden jeg skulle ha en naturlig fødsel, spilte det ingen rolle om jeg var hjemme eller der. Jeg kjente jo litt til lillegutt, så var ikke bekymret for han... Da kl. ble 15.00 ringte jeg til mannen min. Da hadde jeg brukt opp 2 varmtvannstanker her hjemme, og det begynte å bli "krise" i heimen... Hehe[:D] Han kom hjem ved 16 tiden, og jeg laget litt middag til han. Ringte sykehuset og sa at jeg kom inn etterhvert, og jm sa hun hadde ventet på meg i noen timer nå... Haha[:D] Gubben fikk ta seg en kald dusj (hehe[:D]), og så var jeg klar for å reise innover til sykehuset.
Ved 17 tiden var vi inne på fødestua, og jeg fikk meg en prekestol jeg kunne henge over under riene. Hjalp endel. Ventet på at jm skulle bli ledig, slik at hu kunne sjekke meg. Da hu kom inn, fikk jeg lagt meg i senga, og hun kunne informere om at jeg hadde gode 4 cm åpning. What??? 4 cm?? Etter 11 timer med rier??? Var sikker på at jeg kom til å dø. Var kjempe skuffet. Men jm var utrolig positiv og garanterte meg om at det ikke ville ta like lang tid til han var ute. Men da fikk hun høre det... De hadde i grunnen garantert meg under hele svangerskapet om at han ville komme før tiden. Og at jeg ville få en kjapp og grei fødsel, siden jeg hadde gått i så mange uker med åpning og vondter. Så hu trengte ikke komme her og garantere meg noe som helst! For jeg hadde et stabeist i magen som gjorde hva han ville... Jeg fikk akkupunkturnåler i ryggen, magen, hendene og i panna, men det hjalp jo ikke, så jeg reiv dem ut igjen... Var bare i veien...
Jeg fikk klyster, og fikk løpt på do... Det var helt jævlig å sitte på do med rier. Riene kom uten stans nå, og det var umulig å få tørka seg bak. Heldigvis tok mannen min det som en ekte champ, og bretta opp erma og hjalp sin fødene kone. Haha[:D]
La meg i badekaret ved 18 tiden, men da kl. ble 19.30 ville jeg opp... Var dårlig og følte meg svak etter å ha liggi i det varme vannet... Ble sjekket på nytt, og nå var det godt og vell 6 cm. DA ble rommet fyllt med temperementet mitt for å si det sånn... 2.5 timer, og kun 2 usle cm lenger. Hadde lyst til å fike til jm, som hadde lovet meg at dette skulle gå så mye raskere enn de første 4 cm. Men hun var jo strålende fornøyd. Hun hadde absolutt ikke regnet med at jeg skulle ha kommet opp i 6 cm så fort. Kikket bare dumt på henne, og nektet i grunnen å prate med henne nå.. Ble bare irritert...
Nå hadde jeg det vondt, og ønsket denne ungen ut. Fikk tilbud om slike "vepsestikk". 4 sprøyter rett i magen. De var helt JÆVLIGE å få. Jm hadde advart meg på forhånd, men det kan ikke forestilles... Og det værste var at de ikke hjalp en dritt... Byttet på å vagge på gulvet, ligge i senga og fly på do. (Var fremdeles ikke helt tømt...). Ved ni tiden var jeg klar for å kaste inn håndkle. Dette var absolutt ikke gøy, og jeg ville ikke dette mer. Nå skulle jeg ha epidural, og forlangte å bli overflyttet til vanlig fødestue. Jm begynte nesten å le, og kunne fortelle meg at jeg hadde over 9 cm åpning, og babyen straks ville være ute. Hun spurte om jeg ville ha en sackosekk opp i senga, som jeg kunne henge over, mens mannen min var på den ene siden av meg, holdt meg i hånda og prøvde å prate rolig til meg. Jm satt bak meg og masserte ryggen. Lå sånn i en halvtime ca, så ville jm ha meg i badekaret, for nå var det klart for å få prinsen ut. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg fra senga til badekaret, for det var et smertehelvete.
Jeg fikk endelig lov til å presse... (Hadde småpressa allerede den halvtimen jeg lå i senga. Eller kroppen min pressa, ikke jeg... Men det var fordi vannet ikke var gått fikk jeg greie på i ettertid.) Jeg presset som en gud, var sikkert blå i trynet. Dette gjorde satans vondt. Jeg kjente jeg begynte å revne langt oppi skjeden, og det fristet ikke til å fortsette for å si det sånn... Uten noen form for smertestillende, kun badevannet. Jeg kjente lillegutt komme lenger og lenger ned, og jeg revnet mer og mer... Men det var noe som stoppet for at han skulle komme lenger ned... VANNET!! Trodde jeg skulle bli gal... Endelig, etter at jeg hadde presset i ca 30 min, gikk vannet. Det var en lettelse i sikkert 2 sekunder, for jeg måtte presse mer. Hodet til gutten kom ut og inn av åpningen, og mannen min tok bilder, mens han holdt meg, og maste "press, press, press". Ble forbanna og snudde meg til han og brølte ut: "Hva faen er det du tror jeg gjør da??" Haha[:D] Han prøvde jo bare å hjelpe stakkars... Jeg skreik til jm om at hun kunne ta tak i hodet hans og dra han ut, men det gjorde hu ikke. Bad meg bare om å fortsette...
ENDELIG, kl 22.13 kom han ut. 3460 gr., 52 cm. lang og 35 cm i h.o. Helt grålilla i huden, men gud så våken. Kulerunde øyne som kikket opp på mammaen og pappaen sin[:D] Han var perfekt
Han ville ikke skrike da. Enda hvor mye vi strøyk, dyttet og slo han på rompa... Mannen min blåste han i annsiktet, og fikk et par klynk tilbake. Men siden han var så våken, og lå der og smattet, var både jm og barnepleier fornøyd med det...
Etter 1 min. eller så, klippet mannen min over navlesnora, og fikk ta med seg lillegutt ut i senga, hvor han ble tullet inn i pledd oppe på pappas bryst. Jm og barnepleieren hjalp meg opp av badet, og fikk spylt av meg. Jeg følte meg vakent fresh, men skalv noe helt forferdelig... Kom meg ut i senga til guttene mine, og en ny jm skulle sy meg. De prøvde å sette bedøvelse, men jeg hylte til bare de tok på meg nedentil. Så det endte med at jeg ble fraktet inn til den andre fødeavdelingen hvor de har mer smertestillende, slik at de kunne sy meg der. En lege kom inn, og jeg skulle puste inn lystgass. Det hadde jeg ikke lyst til, for jeg visste at jeg ville bli dårlig. Men det var det eneste valget mitt fikk jeg beskjed om. Jaja. Jeg pustet, og ble selvfølgelig dårlig. Kastet den fra meg, så legen fikk heller ikke sydd meg der. Jeg prøvde å fortelle dem at jeg hadde revnet masse innvendig. Hadde jo tross alt kjent alt... Det endte med at jeg ble sendt på operasjonssalen, lagt i narkose og sydd der. Jeg hadde hatt riktig jeg. Revnet grad 3, i tillegg til at jeg brakk halebeinet...
Kl. 05.00 kom jeg endelig opp til rommet der guttene mine var. Det var så ubeskrivelig deilig å endelig se dem igjen...
Temparaturen til lillegutt var visst veldig lav da han ble målt. 35.7 grader... Han fikk varmepledd over seg, og jeg ammet han. Litt etter steg gradene til 36.8, og de var fornøyde. Han hadde nå også fått farge og var så god der han lå
Alt i alt. En tøff fødsel på 16.5 timer... Jeg knasker smertestillende og vagger rundt. Klarer ikke sitte ordentlig, og sliter litt med halebeinet... Men det blir vel bedre etterhvert...
Lille Spencer Nicolay er verdt alle vondter gjennom svangerskapet, og til og med fødselen... Han er verdens beste sønn, som vi ikke kunne ha vært mer stolte av Kjempe snill. Gråter aldri, veldig våken og elsker all oppmerksomheten han får...[:D] Elsker mat, og kunne godt liggi ved puppen 24/7 om mammaen hadde latt han få lov til det... Han gikk for øvrig bare ned 60 gram på sykehuset... Haha[:D] God gutten til mammaen sin det
Jeg våknet fredagsmorgen rundt 5 tiden, måtte tisse. Merket at jeg hadde litt vondt i magen, men det var jo ingen nyhet, siden jeg hadde gått med slike smerter i mange uker... La meg tilbake i senga, men bråvåknet 05.45 av et vanvittig tak i magen. Varte i ca 1 min, men rier og fødsel var ikke i mine tanker engang... Prøvde å legge meg tilrette igjen, men etter 3 min fikk jeg enda et tak som også varte rundt minuttet... "Nei", tenkte jeg. "Dette gidder ikke jeg prøve på engang." Så jeg stod opp og prøvde å traske litt rundt i stua. Da disse takene bare fortsatte, og de var regelmessige. Da forstod jeg at jeg ENDELIG var i fødsel[:D]
Mannen min skulle på jobb, og siden riene ikke var så vonde, hadde jeg ingen probemer med å sende han avgårde om morgenen. Jeg var jo tross alt i uke 41+6. Og siden prinsen ikke hadde hatt det travelt med å komme ut til nå, hadde han det helt sikkert ikke travelt med å komme ut nå heller... Stakkars mannen min var jo helt fra seg, ringte hjem hver 30 min. Og da jeg ikke svarte han da han pratet med meg (midt under en rie), ble han i alle fall bekymret. Men sa det til han at det ikke var noe å tenke på. Kom til å ta lang tid enda! Han jobbet kun 2 timer (sykemeldt resten). Men da sa jeg at han kunne reise på treningsstudioet. Jeg så ikke vitsen med at han skulle komme hjem bare for å sitte sammen med meg... Etter enda noen timer, bad jeg han om å dra og spille basket med en kammerat. Heller fordi jeg ikke orket tanken på at han skulle komme hjem... Jeg var ikke i humør til å hverken prate med andre mennesker, langt mindre la noen ta på meg... Jeg hadde det vondt, og ville være i fred med dusjen og varmtvannet mitt... Han ville jo blitt syk av bekymring uansett, og jeg orket ikke mas om at vi måtte reise inn på sykehuset...
Jeg hadde ringt og pratet med ei jm på sykehuset ved 11 tiden, og hun sa at jeg kunne være hjemme så lenge jeg måtte ønske det. Siden jeg skulle ha en naturlig fødsel, spilte det ingen rolle om jeg var hjemme eller der. Jeg kjente jo litt til lillegutt, så var ikke bekymret for han... Da kl. ble 15.00 ringte jeg til mannen min. Da hadde jeg brukt opp 2 varmtvannstanker her hjemme, og det begynte å bli "krise" i heimen... Hehe[:D] Han kom hjem ved 16 tiden, og jeg laget litt middag til han. Ringte sykehuset og sa at jeg kom inn etterhvert, og jm sa hun hadde ventet på meg i noen timer nå... Haha[:D] Gubben fikk ta seg en kald dusj (hehe[:D]), og så var jeg klar for å reise innover til sykehuset.
Ved 17 tiden var vi inne på fødestua, og jeg fikk meg en prekestol jeg kunne henge over under riene. Hjalp endel. Ventet på at jm skulle bli ledig, slik at hu kunne sjekke meg. Da hu kom inn, fikk jeg lagt meg i senga, og hun kunne informere om at jeg hadde gode 4 cm åpning. What??? 4 cm?? Etter 11 timer med rier??? Var sikker på at jeg kom til å dø. Var kjempe skuffet. Men jm var utrolig positiv og garanterte meg om at det ikke ville ta like lang tid til han var ute. Men da fikk hun høre det... De hadde i grunnen garantert meg under hele svangerskapet om at han ville komme før tiden. Og at jeg ville få en kjapp og grei fødsel, siden jeg hadde gått i så mange uker med åpning og vondter. Så hu trengte ikke komme her og garantere meg noe som helst! For jeg hadde et stabeist i magen som gjorde hva han ville... Jeg fikk akkupunkturnåler i ryggen, magen, hendene og i panna, men det hjalp jo ikke, så jeg reiv dem ut igjen... Var bare i veien...
Jeg fikk klyster, og fikk løpt på do... Det var helt jævlig å sitte på do med rier. Riene kom uten stans nå, og det var umulig å få tørka seg bak. Heldigvis tok mannen min det som en ekte champ, og bretta opp erma og hjalp sin fødene kone. Haha[:D]
La meg i badekaret ved 18 tiden, men da kl. ble 19.30 ville jeg opp... Var dårlig og følte meg svak etter å ha liggi i det varme vannet... Ble sjekket på nytt, og nå var det godt og vell 6 cm. DA ble rommet fyllt med temperementet mitt for å si det sånn... 2.5 timer, og kun 2 usle cm lenger. Hadde lyst til å fike til jm, som hadde lovet meg at dette skulle gå så mye raskere enn de første 4 cm. Men hun var jo strålende fornøyd. Hun hadde absolutt ikke regnet med at jeg skulle ha kommet opp i 6 cm så fort. Kikket bare dumt på henne, og nektet i grunnen å prate med henne nå.. Ble bare irritert...
Nå hadde jeg det vondt, og ønsket denne ungen ut. Fikk tilbud om slike "vepsestikk". 4 sprøyter rett i magen. De var helt JÆVLIGE å få. Jm hadde advart meg på forhånd, men det kan ikke forestilles... Og det værste var at de ikke hjalp en dritt... Byttet på å vagge på gulvet, ligge i senga og fly på do. (Var fremdeles ikke helt tømt...). Ved ni tiden var jeg klar for å kaste inn håndkle. Dette var absolutt ikke gøy, og jeg ville ikke dette mer. Nå skulle jeg ha epidural, og forlangte å bli overflyttet til vanlig fødestue. Jm begynte nesten å le, og kunne fortelle meg at jeg hadde over 9 cm åpning, og babyen straks ville være ute. Hun spurte om jeg ville ha en sackosekk opp i senga, som jeg kunne henge over, mens mannen min var på den ene siden av meg, holdt meg i hånda og prøvde å prate rolig til meg. Jm satt bak meg og masserte ryggen. Lå sånn i en halvtime ca, så ville jm ha meg i badekaret, for nå var det klart for å få prinsen ut. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg fra senga til badekaret, for det var et smertehelvete.
Jeg fikk endelig lov til å presse... (Hadde småpressa allerede den halvtimen jeg lå i senga. Eller kroppen min pressa, ikke jeg... Men det var fordi vannet ikke var gått fikk jeg greie på i ettertid.) Jeg presset som en gud, var sikkert blå i trynet. Dette gjorde satans vondt. Jeg kjente jeg begynte å revne langt oppi skjeden, og det fristet ikke til å fortsette for å si det sånn... Uten noen form for smertestillende, kun badevannet. Jeg kjente lillegutt komme lenger og lenger ned, og jeg revnet mer og mer... Men det var noe som stoppet for at han skulle komme lenger ned... VANNET!! Trodde jeg skulle bli gal... Endelig, etter at jeg hadde presset i ca 30 min, gikk vannet. Det var en lettelse i sikkert 2 sekunder, for jeg måtte presse mer. Hodet til gutten kom ut og inn av åpningen, og mannen min tok bilder, mens han holdt meg, og maste "press, press, press". Ble forbanna og snudde meg til han og brølte ut: "Hva faen er det du tror jeg gjør da??" Haha[:D] Han prøvde jo bare å hjelpe stakkars... Jeg skreik til jm om at hun kunne ta tak i hodet hans og dra han ut, men det gjorde hu ikke. Bad meg bare om å fortsette...
ENDELIG, kl 22.13 kom han ut. 3460 gr., 52 cm. lang og 35 cm i h.o. Helt grålilla i huden, men gud så våken. Kulerunde øyne som kikket opp på mammaen og pappaen sin[:D] Han var perfekt
Han ville ikke skrike da. Enda hvor mye vi strøyk, dyttet og slo han på rompa... Mannen min blåste han i annsiktet, og fikk et par klynk tilbake. Men siden han var så våken, og lå der og smattet, var både jm og barnepleier fornøyd med det... Etter 1 min. eller så, klippet mannen min over navlesnora, og fikk ta med seg lillegutt ut i senga, hvor han ble tullet inn i pledd oppe på pappas bryst. Jm og barnepleieren hjalp meg opp av badet, og fikk spylt av meg. Jeg følte meg vakent fresh, men skalv noe helt forferdelig... Kom meg ut i senga til guttene mine, og en ny jm skulle sy meg. De prøvde å sette bedøvelse, men jeg hylte til bare de tok på meg nedentil. Så det endte med at jeg ble fraktet inn til den andre fødeavdelingen hvor de har mer smertestillende, slik at de kunne sy meg der. En lege kom inn, og jeg skulle puste inn lystgass. Det hadde jeg ikke lyst til, for jeg visste at jeg ville bli dårlig. Men det var det eneste valget mitt fikk jeg beskjed om. Jaja. Jeg pustet, og ble selvfølgelig dårlig. Kastet den fra meg, så legen fikk heller ikke sydd meg der. Jeg prøvde å fortelle dem at jeg hadde revnet masse innvendig. Hadde jo tross alt kjent alt... Det endte med at jeg ble sendt på operasjonssalen, lagt i narkose og sydd der. Jeg hadde hatt riktig jeg. Revnet grad 3, i tillegg til at jeg brakk halebeinet...
Kl. 05.00 kom jeg endelig opp til rommet der guttene mine var. Det var så ubeskrivelig deilig å endelig se dem igjen...
Temparaturen til lillegutt var visst veldig lav da han ble målt. 35.7 grader... Han fikk varmepledd over seg, og jeg ammet han. Litt etter steg gradene til 36.8, og de var fornøyde. Han hadde nå også fått farge og var så god der han lå
Alt i alt. En tøff fødsel på 16.5 timer... Jeg knasker smertestillende og vagger rundt. Klarer ikke sitte ordentlig, og sliter litt med halebeinet... Men det blir vel bedre etterhvert...
Lille Spencer Nicolay er verdt alle vondter gjennom svangerskapet, og til og med fødselen... Han er verdens beste sønn, som vi ikke kunne ha vært mer stolte av
Kjempe snill. Gråter aldri, veldig våken og elsker all oppmerksomheten han får...[:D] Elsker mat, og kunne godt liggi ved puppen 24/7 om mammaen hadde latt han få lov til det... Han gikk for øvrig bare ned 60 gram på sykehuset... Haha[:D] God gutten til mammaen sin detElisabethRB
Forumet er livet
ORIGINAL: Arielle
Begynte å grine jeg nå.... For en fin historie.. Og så utrolig gøy med bilder og alt!!! :):) Fant de ut hvorfor du revnet så mye..?
Nei... De tror det er fordi han kom med den ene armen over hode...[&o]
For han var ikke unormalt stor, og ikke kom han i rakettfart heller...
ElisabethRB
Forumet er livet
ORIGINAL: Arielle
Men er du veldig nervøs for å føde nå eller? Ble du veldig sliten?
Det gikk fint å føde. Sliten blir man, men jeg var aldri på tanken å gi opp fordi jeg ikke klarte det liksom... Du vet jo det at det kommer noe helt fantastisk ut av det
Det mest slitsomme var vel egentlig å sitte på do med konstante rier.....[8|]Ser ikke frem til fødselen nå, pga sterk sykehus/legeskrekk, og i tillegg med tanke på at det kan gå like ille neste gang, siden det ikek er så lenge siden sist... Kan velge ks, men liker ikke tenken på å ligge på et operasjonsbord... Men får god hjelp av både jm mi, og leger og jm på sykehuset. Så det skal nok gå fint[;)]
Men et lite råd: Ikke gru deg til fødselen. Det er en helt sinnsyk opplevelse, som kommer til å ligge i hjertet ditt resten av livet ditt!! Du får et vanvittig kick av det, og føler deg som verdens beste etterpå[:D] Jeg gleder meg samtidig som jeg har vonde tanker om forrige fødsel.. Rart det der...
Her kommer min fødselshistorie.. Slik jeg husker den nå [:)]
To dager over termin, gikk vannet (trodde jeg) rundt midtnatt, hadde regelmessige rier med 5 minutters mellomrom som ikke var noe spesielt vondt, ringte sykehuset og fikk beskjed om å komme med en gang..
Vi gjorde oss klare og kjørte til sykehuset (ca 45 minutters kjøretur), og inn og ble sjekket med en gang, joda, kunne tøye med til 1 cm!!! [&o] Meget skuffa ble jeg, men fikk tildelt fødestue og seng både jeg og sambo, og jm mente vi skulle prøve å sove litt.. Riene kom fortsatt med 5 minutters mellomrom, men neeeeeida ikke noe mer skjedde.. ble sjekket hele tiden følte jeg.. Og sov meget lite.. Når klokka var 14.00 hadde jeg 3 cm!! Jm som da sjekket meg (som også skulle til å gå av vakt) så/kjente at det lå ei vannlomme framom hodet til snuppa, og tok hull på denne rundt 15.00.. Dette kjente jeg ingenting av, men kjente bare plutselig av senga ble våt [8D]
DA ble det liv... Riene kom som kastet over meg, jeg hang over en prekestol og pustet og peset som en hund.. Greide ikke snakke eller noenting, og følte jeg mistet all kontroll av kroppen min.. Jm lurte nå på om jeg ville prøve badekar, men jeg ble ras og sa jeg skulle ha epidural NÅ.. Anestesi ble kalt, og de kom nokså snart heldigvis.. [:)] Vet ikke hvordan jeg kom meg fra prekestolen til senga, men tror sambo nesten bærte meg [8D] Jeg klarte ikke gå, for riene kom uten mellomrom.. epidural ble satt (noe som var vondt, men sikkert verdt det..)
Nå trodde jeg at det ble pause og avslapning, men neeeeeida, det fortsatte som før.. men med pressrier.. jeg hadde full åpning.. etter bare 45 minutter!! Jepp, gikk fra 3 til 10 cm på 45 minutter.. fikk beskjed om å bare presse.. dette strevde jeg litt med siden jeg hadde epidural og ikke kjente hele riene mine, men etterhvert skjønte jeg litt mer hvordan jeg skulle presse.. og etter 1,5 time med inntens pressing kom endelig gulletDet var kjærlighet ved første blikk.. tårene rann...
Sambo og barnepleier tok med seg gullet for å kle på henne litt og veie og måle henne, mens jeg skulle bli sydd sammen.. gynekolog ble kalt, fordi jeg blødde nokså mye.. de presset nå mye på magen min for å få ut morkaka, og når endelig denne kom tok jm denne med seg for å sjekke den, manglet to-tre biter, så gynokologen måtte ta utskrapet på meg for å få ut de siste bitene.. heldigvis kunne utskrapinga foregå på fødestua siden jeg allerede hadde epidural.. Blødde tilsammen 8 dl (noe som er mye!), ble deretter sydd sammen (bare et par sting) og jm hjalp jeg og vaske meg litt..
Prøvde å reise meg opp, men alt ble svart, så jeg måtte bli liggende i senga pga blodtapet mitt.. Sambo og gullet kom inn igjen.. 3690 gr & 50 cm.. Helt perfekt selvfølgelig [:)]
Alt i alt en litt skummel opplevelse siden jeg blødde såpass mye etterpå, så denne gangen blir det sendt brev til føden av min jm, at de skal være obs på dette under fødsel og etterpå.. Og det blir lagt inn veneflon med en gang jeg kommer inn, slik at de kan gi meg medisin for å stoppe å blø etterpå.. Det var også litt skummelt å minste kontrollen slik jeg gjorde, men alt i alt det beste jeg noen gang har opplevd
To dager over termin, gikk vannet (trodde jeg) rundt midtnatt, hadde regelmessige rier med 5 minutters mellomrom som ikke var noe spesielt vondt, ringte sykehuset og fikk beskjed om å komme med en gang..
Vi gjorde oss klare og kjørte til sykehuset (ca 45 minutters kjøretur), og inn og ble sjekket med en gang, joda, kunne tøye med til 1 cm!!! [&o] Meget skuffa ble jeg, men fikk tildelt fødestue og seng både jeg og sambo, og jm mente vi skulle prøve å sove litt.. Riene kom fortsatt med 5 minutters mellomrom, men neeeeeida ikke noe mer skjedde.. ble sjekket hele tiden følte jeg.. Og sov meget lite.. Når klokka var 14.00 hadde jeg 3 cm!! Jm som da sjekket meg (som også skulle til å gå av vakt) så/kjente at det lå ei vannlomme framom hodet til snuppa, og tok hull på denne rundt 15.00.. Dette kjente jeg ingenting av, men kjente bare plutselig av senga ble våt [8D]
DA ble det liv... Riene kom som kastet over meg, jeg hang over en prekestol og pustet og peset som en hund.. Greide ikke snakke eller noenting, og følte jeg mistet all kontroll av kroppen min.. Jm lurte nå på om jeg ville prøve badekar, men jeg ble ras og sa jeg skulle ha epidural NÅ.. Anestesi ble kalt, og de kom nokså snart heldigvis.. [:)] Vet ikke hvordan jeg kom meg fra prekestolen til senga, men tror sambo nesten bærte meg [8D] Jeg klarte ikke gå, for riene kom uten mellomrom.. epidural ble satt (noe som var vondt, men sikkert verdt det..)
Nå trodde jeg at det ble pause og avslapning, men neeeeeida, det fortsatte som før.. men med pressrier.. jeg hadde full åpning.. etter bare 45 minutter!! Jepp, gikk fra 3 til 10 cm på 45 minutter.. fikk beskjed om å bare presse.. dette strevde jeg litt med siden jeg hadde epidural og ikke kjente hele riene mine, men etterhvert skjønte jeg litt mer hvordan jeg skulle presse.. og etter 1,5 time med inntens pressing kom endelig gullet
Det var kjærlighet ved første blikk.. tårene rann... Sambo og barnepleier tok med seg gullet for å kle på henne litt og veie og måle henne, mens jeg skulle bli sydd sammen.. gynekolog ble kalt, fordi jeg blødde nokså mye.. de presset nå mye på magen min for å få ut morkaka, og når endelig denne kom tok jm denne med seg for å sjekke den, manglet to-tre biter, så gynokologen måtte ta utskrapet på meg for å få ut de siste bitene.. heldigvis kunne utskrapinga foregå på fødestua siden jeg allerede hadde epidural.. Blødde tilsammen 8 dl (noe som er mye!), ble deretter sydd sammen (bare et par sting) og jm hjalp jeg og vaske meg litt..
Prøvde å reise meg opp, men alt ble svart, så jeg måtte bli liggende i senga pga blodtapet mitt.. Sambo og gullet kom inn igjen.. 3690 gr & 50 cm.. Helt perfekt selvfølgelig [:)]
Alt i alt en litt skummel opplevelse siden jeg blødde såpass mye etterpå, så denne gangen blir det sendt brev til føden av min jm, at de skal være obs på dette under fødsel og etterpå.. Og det blir lagt inn veneflon med en gang jeg kommer inn, slik at de kan gi meg medisin for å stoppe å blø etterpå.. Det var også litt skummelt å minste kontrollen slik jeg gjorde, men alt i alt det beste jeg noen gang har opplevd
Ju9ta
Forumet er livet
Kan jo dele min historie jeg og..[:)]
Kopierte denne rett fra d jeg skrev da jeg kom hjem fra sykehuset..[:)]
Jaa, da er vi kommet hjem fra sykehuset..[;)]
Skjedde litt raskere enn d jeg hadde håpet på gitt..
Showet startet på fredag 16/2,16 dager før termin, vannet gikk kl.23.45..Hadde akkuratt lagt meg og skulle se filmen på Tv2..[8D]
Kjente to små "knepp" i magen, og trodde selv at d sikkert bare var luft..
Å så plutselig kjente jeg d ble varmt mellom beina..
Spretter opp av senga, kikker på sambo, springer på do.. "Jepp,d var vannet ja,pus.."
Trodde hjertet skulle hoppe ut av brystet på meg da, ble plutselig så innmari nervøs å litt småredd, men mest av alt veeldig spent.. Nå skjer d tenkte jeg..[:D]
Middagen, litt hopping og sex tidligere gjorde susen gitt..[8D][:D]
Måtte ringe mamma å si at hun ikke kom t å rekke fødselen, og vannet hadde gått.
Planen var at hu skulle komme ne uke før termin, og bli med på fødsel.. Men d gikk altså ikke da..[;)]
Dro inn til føden kl.00.20, og fikk beskjed om jeg hadde 1 cm åpning.. Fikk lov til å dra hjem igjen( jeg ville d), og på turen hjem så begynte riene gitt.. De satt som hagl..
Klarte ikke å ta tiden mellom dem..De kunne komme me 2 min-5 min mellom hver rie.. Skikkelig mens-smerter føltes d ut som..[&:]
I 03-tida syns jeg de kom altfor ofte, så vi ringte føden og dro inn igjen..
Hadde 3 cm åpning kl.03.30..Fikk kommet meg oppi badekaret, og slappet godt av den lille halvtimen jeg var der, men riene kom enda hardere nå og jeg klarte ikke mer..
Fikk tilbud om akupunktur etterpå i 04 tida, tenkte "Hvorfor ikke?? "
Men ikke pokker om jeg skal ta d igjen senere nej..
Jordmor mente i ettertid at d fikk fortgang på fødsel'n min..
Jeg var en av de "uheldige" sa hun..
Fra ca klokken 04.30 til 05.15 gikk jeg fra 3cm til 6 cm åpning!!
Fikk ingen pause mellom riene nå, og jeg var totalt utslitt..Jordmor mente at nå måtte jeg ha epidural for jeg trengte å slappe av noen timer og sovet litt..
Den snille epidural-mannen kom ca 05.45-06.00 (men,fy satan d var vondt å måtte sitte heeelt i ro mens han holdt på, og riene kom haglende på, men aaaabsolut verdt d..[:D])
Klarte endelig å snakke litt med sambo å jordmor igjen nå..
Og så kom den "sviingen" jeg hadde lest om, og trangen til å virkeli DRITE!!
Brølte ut t Jordmora at denne driten ikke funker, og at d er like vondt!!
Jordmor lurte på om jeg hadde lyst til å presse litt nå kanskje, og smilte lurt..
"Hva?? jeg d?? AAAllldrriii.."
D er 5 timer for tidlig d, jeg har lest at førstegangsfødende bruker 10-12 timer første gangen,sa jeg t jordmor..
Men da sa jordmor at hvis jeg klarte å holde igjen i 5 timer,så var jeg veldig god..[8D] hehe
Press-riene startet ca kl. 07.15-20, og jeg presset, samtidig som jeg var litt redd for å drite på meg [:o] så jeg holdt igjen litt istedet, tenkte at dette kan jeg vente med, vil ikke dette nå lixom..[8D]
Men kroppen tok fullstendig over, og presset startet nærmest fra hodet og bølget seg nedover kroppen..
Hadde aldri trodd jeg skulle være den som ropte, men hjelpe meg, d gjorde siiiiinnsykt godt å rope mens jeg presset..[;)]
Jeg formante sambo om å ikke se "der nede", noe han oxo ikke gjorde..Men han såg hodet hennes sto litt fast i åpningen, og nærmest presset ivej han oxo der han sto ved siden av meg..[8D] hehe
Jordmora og barnepleier'n la meg over på sida, og da fikk jeg presset skikkelig, uten å miste kraften i riene.. Kjente d lixom sa "swopt" så skled hun ut, og hun skrek høyt ja..[:)]
Tårene kom sprutende, og sambo gråt litt og klipte navlestrengen..[;)]
(Og jeg revnet ikke heller, kun et pyntesting..[;)] )
Hadde ikke klart meg uten min kjære, han var min store trygghet hele vejen, og har vært helt fantastisk i helgen oxo..[:)][:)] Love you,pusen..
Ayla Emine kom 17.februar kl.08.04, 3324 gram, 47 cm lang og 35 cm rundt hodet. 8 timer og 19 min etter vannavgang..[:)][:)] Og er selvfølgelig verdens søteste lille prinsesse..[:)][:)][:)]
Miniatyr-bilde
Vedlegg (1)
Kopierte denne rett fra d jeg skrev da jeg kom hjem fra sykehuset..[:)]
Jaa, da er vi kommet hjem fra sykehuset..[;)]
Skjedde litt raskere enn d jeg hadde håpet på gitt..
Showet startet på fredag 16/2,16 dager før termin, vannet gikk kl.23.45..Hadde akkuratt lagt meg og skulle se filmen på Tv2..[8D]
Kjente to små "knepp" i magen, og trodde selv at d sikkert bare var luft..
Å så plutselig kjente jeg d ble varmt mellom beina..
Spretter opp av senga, kikker på sambo, springer på do.. "Jepp,d var vannet ja,pus.."
Trodde hjertet skulle hoppe ut av brystet på meg da, ble plutselig så innmari nervøs å litt småredd, men mest av alt veeldig spent.. Nå skjer d tenkte jeg..[:D]
Middagen, litt hopping og sex tidligere gjorde susen gitt..[8D][:D]
Måtte ringe mamma å si at hun ikke kom t å rekke fødselen, og vannet hadde gått.
Planen var at hu skulle komme ne uke før termin, og bli med på fødsel.. Men d gikk altså ikke da..[;)]
Dro inn til føden kl.00.20, og fikk beskjed om jeg hadde 1 cm åpning.. Fikk lov til å dra hjem igjen( jeg ville d), og på turen hjem så begynte riene gitt.. De satt som hagl..
Klarte ikke å ta tiden mellom dem..De kunne komme me 2 min-5 min mellom hver rie.. Skikkelig mens-smerter føltes d ut som..[&:]
I 03-tida syns jeg de kom altfor ofte, så vi ringte føden og dro inn igjen..
Hadde 3 cm åpning kl.03.30..Fikk kommet meg oppi badekaret, og slappet godt av den lille halvtimen jeg var der, men riene kom enda hardere nå og jeg klarte ikke mer..
Fikk tilbud om akupunktur etterpå i 04 tida, tenkte "Hvorfor ikke?? "
Men ikke pokker om jeg skal ta d igjen senere nej..
Jordmor mente i ettertid at d fikk fortgang på fødsel'n min..
Jeg var en av de "uheldige" sa hun..
Fra ca klokken 04.30 til 05.15 gikk jeg fra 3cm til 6 cm åpning!!
Fikk ingen pause mellom riene nå, og jeg var totalt utslitt..Jordmor mente at nå måtte jeg ha epidural for jeg trengte å slappe av noen timer og sovet litt..
Den snille epidural-mannen kom ca 05.45-06.00 (men,fy satan d var vondt å måtte sitte heeelt i ro mens han holdt på, og riene kom haglende på, men aaaabsolut verdt d..[:D])
Klarte endelig å snakke litt med sambo å jordmor igjen nå..
Og så kom den "sviingen" jeg hadde lest om, og trangen til å virkeli DRITE!!
Brølte ut t Jordmora at denne driten ikke funker, og at d er like vondt!!
Jordmor lurte på om jeg hadde lyst til å presse litt nå kanskje, og smilte lurt..
"Hva?? jeg d?? AAAllldrriii.."
D er 5 timer for tidlig d, jeg har lest at førstegangsfødende bruker 10-12 timer første gangen,sa jeg t jordmor..
Men da sa jordmor at hvis jeg klarte å holde igjen i 5 timer,så var jeg veldig god..[8D] hehe
Press-riene startet ca kl. 07.15-20, og jeg presset, samtidig som jeg var litt redd for å drite på meg [:o] så jeg holdt igjen litt istedet, tenkte at dette kan jeg vente med, vil ikke dette nå lixom..[8D]
Men kroppen tok fullstendig over, og presset startet nærmest fra hodet og bølget seg nedover kroppen..
Hadde aldri trodd jeg skulle være den som ropte, men hjelpe meg, d gjorde siiiiinnsykt godt å rope mens jeg presset..[;)]
Jeg formante sambo om å ikke se "der nede", noe han oxo ikke gjorde..Men han såg hodet hennes sto litt fast i åpningen, og nærmest presset ivej han oxo der han sto ved siden av meg..[8D] hehe
Jordmora og barnepleier'n la meg over på sida, og da fikk jeg presset skikkelig, uten å miste kraften i riene.. Kjente d lixom sa "swopt" så skled hun ut, og hun skrek høyt ja..[:)]
Tårene kom sprutende, og sambo gråt litt og klipte navlestrengen..[;)]
(Og jeg revnet ikke heller, kun et pyntesting..[;)] )
Hadde ikke klart meg uten min kjære, han var min store trygghet hele vejen, og har vært helt fantastisk i helgen oxo..[:)][:)] Love you,pusen..
Ayla Emine kom 17.februar kl.08.04, 3324 gram, 47 cm lang og 35 cm rundt hodet. 8 timer og 19 min etter vannavgang..[:)][:)] Og er selvfølgelig verdens søteste lille prinsesse..[:)][:)][:)]
Miniatyr-bilde
Vedlegg (1)
ElisabethRB
Forumet er livet
Ingen andre som vil dele sin(e) historie(r)??
sesson
Elsker forumet
Har lagt ut denna förr men gör det gärna igen [:)] Så här är min historia.
Efter att inte ha haft en eneste kynnere så kände jag att magen startade att jobba kl 23.30 21 feb. Jag fick inte till å sove utan satt på internet å tok fram rietelleren. 15 min mellan var. Det gjorde inte alls ons. Jag gick runt i huset, tog mig en dusch å var egentligen inte alls nervös.
När klockan var 3.30 ringde jag føden då det var 10 min mellan var. De ville att jag skulle vänta till det var 5 min mellan eftersom jag bor så nära sykhuset. Klockan 5.30 väckte jag sambo å bad han duscha ifall det skulle bli värre. Før då kände jag lite smärta. Han tog det väldigt lugnt å hade all tid i världen. Han duscha, koka kaffe å kørde iväg hunden eftersom vi inte visste hur lång tid detta kommer att ta. Vi var først på sykhuset 8.30!
Nu gjorde det så pass ont att jag var tvungen att stanna upp var gång det kom en ri. De la mig på registrering men jag tyckte det var värst att ligga så det blev inte så länge. Då undersøkte hon mig å gav mig beskeden att jag var 7 cm åpen! In på fødestua ja... äh....det var jag inte alls beredd på. Jag frågade om smärtestillande å om jag ville ha epidural måtte jag få det nå annars var det før sent. Men jag tyckte inte att det gjorde så ont så jag tacka nej!!! (vet inte vem som fick mig til å si det men...)
La mig i badekaret en stund. Min snille samboer fyllde hela tiden upp med varmt vann å jag låg där i säkert 2 timmar. Sedan var det dags før undersøkning igen. 8 cm! Ha inte mer?!?!??!?! En god 8 fick jag till beskjed...huf å huf...på så lång tid. Men då blev det dags før lustgas å den blev verkligen min bästa vänn. Jag tyckte det var lättast att stå med prekestolen då kroppen jobbade med mig.
Sedan var det dags før dropp då de ville ha starkare rier. Men de satte på allt for mye som gjorde att lillegutt i magen blev stressad. Så vid 9 cm tog det vattnet å det var missfärgat. In på rummet kom det massa leger å min sambo vart helt vit i ansiktet. De føljde han ut. Full åpning å de ville ha ut han fort. De satte elektroner på hode hans å det var bara att sätta igång å pressa. Lillegutt kom i superman-stil å min jodmor ropa till mig att nu håller jag i hans hand. En press till å han var ute. Men allt gick så fort. Lillegutt hade det inte bra. Han var helt kritthvit å de bara sprang med han till intesiven. Jag såg bara en glimt av en hvit baby.
Sambo kom tillbaka. Vi fick bara reda på att han skulle stanna på intensiven i 3 timmar. Men nu var det dags før morkaka att komma ut. Men nej då...den satt fast. De drog å prøvde pressa ut den men den lossna inte. Jag blev satt upp på vänting till operation å de skicka hem sambo før att han skulle spise. De sa att han ändå inte fick se mig eller lillegutt på nån timme. Men då lossna den. 2 timmar efter att lillegutt kommit lossna den. Då hade de samtidigt sytt ihop mig. Å det gjorde såååå ont. Att få loss morkakan var det värsta på hela fødslen. De lyfte øver mig i en annan säng. De kom in med flagg å mat till oss båda å med världens finaste lilla baby. Men sambo...han var ju hemma, før de trodde ju att jag skulle på operation. Men han var fort på plats. Tårarna rann. Å vi var världens lyckligaste. Lillegutt mådde bra å fick namnet Sakarias. Han var 52 cm å 3610 g. Å kom till världen 22 feb -09 kl 13.20
Nu ska det sägas att i slutet av januar var jag å sambo på fødselssamtale på sykhuset då jag behøvde prata med nån angående fødslen. Då sa sambo till den jordmoren att han hade drømt att vi skulle få barn den 22/2 kl 13.10. Han bomma allts med 10 min!!! Vi hade termin 14 feb å jag gick alltså over 8 dagar. Detta hade blivit notert på bla facebook å många visste om hans drøm en månad innan. :-) Vi fick många kommentarer på detta hehe...
Jag hade en väldigt fin tid på barsel. Jag mista massa blod när morkakan skulle loss så jag blev kvar några dagar extra. Men vi är nu världens mest stolta føräldrar som har fått ett så vackert barn.
Efter att inte ha haft en eneste kynnere så kände jag att magen startade att jobba kl 23.30 21 feb. Jag fick inte till å sove utan satt på internet å tok fram rietelleren. 15 min mellan var. Det gjorde inte alls ons. Jag gick runt i huset, tog mig en dusch å var egentligen inte alls nervös.
När klockan var 3.30 ringde jag føden då det var 10 min mellan var. De ville att jag skulle vänta till det var 5 min mellan eftersom jag bor så nära sykhuset. Klockan 5.30 väckte jag sambo å bad han duscha ifall det skulle bli värre. Før då kände jag lite smärta. Han tog det väldigt lugnt å hade all tid i världen. Han duscha, koka kaffe å kørde iväg hunden eftersom vi inte visste hur lång tid detta kommer att ta. Vi var først på sykhuset 8.30!
Nu gjorde det så pass ont att jag var tvungen att stanna upp var gång det kom en ri. De la mig på registrering men jag tyckte det var värst att ligga så det blev inte så länge. Då undersøkte hon mig å gav mig beskeden att jag var 7 cm åpen! In på fødestua ja... äh....det var jag inte alls beredd på. Jag frågade om smärtestillande å om jag ville ha epidural måtte jag få det nå annars var det før sent. Men jag tyckte inte att det gjorde så ont så jag tacka nej!!! (vet inte vem som fick mig til å si det men...)
La mig i badekaret en stund. Min snille samboer fyllde hela tiden upp med varmt vann å jag låg där i säkert 2 timmar. Sedan var det dags før undersøkning igen. 8 cm! Ha inte mer?!?!??!?! En god 8 fick jag till beskjed...huf å huf...på så lång tid. Men då blev det dags før lustgas å den blev verkligen min bästa vänn. Jag tyckte det var lättast att stå med prekestolen då kroppen jobbade med mig.
Sedan var det dags før dropp då de ville ha starkare rier. Men de satte på allt for mye som gjorde att lillegutt i magen blev stressad. Så vid 9 cm tog det vattnet å det var missfärgat. In på rummet kom det massa leger å min sambo vart helt vit i ansiktet. De føljde han ut. Full åpning å de ville ha ut han fort. De satte elektroner på hode hans å det var bara att sätta igång å pressa. Lillegutt kom i superman-stil å min jodmor ropa till mig att nu håller jag i hans hand. En press till å han var ute. Men allt gick så fort. Lillegutt hade det inte bra. Han var helt kritthvit å de bara sprang med han till intesiven. Jag såg bara en glimt av en hvit baby.
Sambo kom tillbaka. Vi fick bara reda på att han skulle stanna på intensiven i 3 timmar. Men nu var det dags før morkaka att komma ut. Men nej då...den satt fast. De drog å prøvde pressa ut den men den lossna inte. Jag blev satt upp på vänting till operation å de skicka hem sambo før att han skulle spise. De sa att han ändå inte fick se mig eller lillegutt på nån timme. Men då lossna den. 2 timmar efter att lillegutt kommit lossna den. Då hade de samtidigt sytt ihop mig. Å det gjorde såååå ont. Att få loss morkakan var det värsta på hela fødslen. De lyfte øver mig i en annan säng. De kom in med flagg å mat till oss båda å med världens finaste lilla baby. Men sambo...han var ju hemma, før de trodde ju att jag skulle på operation. Men han var fort på plats. Tårarna rann. Å vi var världens lyckligaste. Lillegutt mådde bra å fick namnet Sakarias. Han var 52 cm å 3610 g. Å kom till världen 22 feb -09 kl 13.20
Nu ska det sägas att i slutet av januar var jag å sambo på fødselssamtale på sykhuset då jag behøvde prata med nån angående fødslen. Då sa sambo till den jordmoren att han hade drømt att vi skulle få barn den 22/2 kl 13.10. Han bomma allts med 10 min!!! Vi hade termin 14 feb å jag gick alltså over 8 dagar. Detta hade blivit notert på bla facebook å många visste om hans drøm en månad innan. :-) Vi fick många kommentarer på detta hehe...
Jag hade en väldigt fin tid på barsel. Jag mista massa blod när morkakan skulle loss så jag blev kvar några dagar extra. Men vi är nu världens mest stolta føräldrar som har fått ett så vackert barn.
mamma.til.2
Glad i forumet
Min fødehistorie *ikke les vist dere er redde eller skal ha keisersnitt*
Javell... hmmm det var bare hvordan jeg skal begynne.... hmmmm joo... uke 28 kom og jeg var på kontroll hos legen... ofof høyt blodtrykk og 3+ i ødem?? tror det er det det heter... innlagt på sykehuset og får beskjed om at det ikke kan holle gutten så mye lenger inne nå... diagnose; svangerskaps forgiftning...
låg på sykehuset en uke,,, og alt jikk bra.. ble sendt hjem med beskjed om å LIGGE I RO (la på meg 17 kg på 1,5 uke... myyyyye vann)
uke 38 kom å ingenting hadde sjedd.. har nå vert forberedt i 10 uker på at de skal ta han ut... er jo glad for att di ikke jore dette, men det er løye me det når du er forberet på dette..
30 mai og jeg er på kontroll på sykehuset.. blodtrykke har stege ennå mer å nå har de ikke noe valg...
ble sent hjem og fikk beskjed om at i mårra skal dere bli foreldremåtte møte kl 7.00... ( sov ca 1 time den natta ja)
31 mai.
07.30 sjekk og 3 cm åpning... får modningspiller og må ligge i ro... ingenting sjer.
13.00 vannet blir tatt og jeg får drypp ( dette fordi jeg ikke hadde noe rier)
13.10 RIER!!!!! FY F***!!!! dette var ikke kroppe min klar for!!!! starter med midium rier kvae 4 min... dette holler de på med til ca 15.30... er kvalmen å begynner og kaste opp... får lystgass, men det var ikke noe for meg nei... ALLDRI MER!
16.00 sterke rier... 5-6 (for de som har født vett at dette ikke noen behagelige rier)
16.30 jeg blir tvunget til og ta eppedural... HALLELUJA!!!! JEG ER I HIMMELEN... riene blir moderate igjenn... og jeg sovner... hehe noe jeg selvsakt ikke fikk lov til...
de lar meg spare krefter i 30 min så ca 17.00 blir det satt i gang drypp igjenn...
17.05 helvette er igang på nytt...
kl 20.00 jeg tror jeg skal dø.... ofof stakkers barnepleier hun er jo gravid med tvillinger og det er første gangen.... det eneste jeg gjør er og fortelle hun hvor jævig hun kommer til og få det...
forteller mannen min at skulle bare vist... han ler jo litt av meg, men blir etterkvert veldig bekjymmret for meg...
21.00 jeg klarer ikke mere 8 cm opning og pressriene kommer ( ikke normalt før 10 cm) klarer ikke å la være å presse og jordmor kommer inn... blodtrykke mitt stiger og barnet imagen har det ikke ok lenger...
21.30 blir trilt ned på oprasjonen og får beskjed om at barnet må ut nå....
21.50 de opner meg opp, men bedøvelsen har godt ut så jeg svimer jo av av smerten.... fy fader kommer aldrig tilk og glemme dette... så da ble det sjikkelig akutt og det blir full narkose og pappa blir sendt ut av rommet * stakkers mann*
men 22.04 kommer prinsen. 10 dager før termin og skriker med det samme...
jeg er jo i narkose og blir send videre til overvåkning...
men prinsen blir lagt på brystet til pappaen...
han var stor... veide 4330 gr, 53 ca lagt og 37 i hode...
jeg voknet 3 timer etter han ble født og synest dette var helt tragisk... blir deprimert og ligger i sengen i 3 dager uten å spise eller å stå opp...
HELDIGVIS HAR JEG EN SÅ SNILL MANN; SOM STILLTE SÅN OPP FOR LILLE PRINSEN VÅRES[:D]
lå på sykehuset i 8 dager og synest det var helt greit... var ganske syk etterpå, så vi fikk 2 manns romm så pappa var med hele tiden... men fyttigrisen for en utrolig deeeeilig følelse det er å bli mamma[:)]
denne gangen har jeg fødselsangst,å er ikke helt sikker på hvordan de skal gå... men jordmor anbefaler keisersnitt....
er det flere som skal ha dette?
Javell... hmmm det var bare hvordan jeg skal begynne.... hmmmm joo... uke 28 kom og jeg var på kontroll hos legen... ofof høyt blodtrykk og 3+ i ødem?? tror det er det det heter... innlagt på sykehuset og får beskjed om at det ikke kan holle gutten så mye lenger inne nå... diagnose; svangerskaps forgiftning...
låg på sykehuset en uke,,, og alt jikk bra.. ble sendt hjem med beskjed om å LIGGE I RO (la på meg 17 kg på 1,5 uke... myyyyye vann)
uke 38 kom å ingenting hadde sjedd.. har nå vert forberedt i 10 uker på at de skal ta han ut... er jo glad for att di ikke jore dette, men det er løye me det når du er forberet på dette..
30 mai og jeg er på kontroll på sykehuset.. blodtrykke har stege ennå mer å nå har de ikke noe valg...
ble sent hjem og fikk beskjed om at i mårra skal dere bli foreldre
måtte møte kl 7.00... ( sov ca 1 time den natta ja)31 mai.
07.30 sjekk og 3 cm åpning... får modningspiller og må ligge i ro... ingenting sjer.
13.00 vannet blir tatt og jeg får drypp ( dette fordi jeg ikke hadde noe rier)
13.10 RIER!!!!! FY F***!!!! dette var ikke kroppe min klar for!!!! starter med midium rier kvae 4 min... dette holler de på med til ca 15.30... er kvalmen å begynner og kaste opp... får lystgass, men det var ikke noe for meg nei... ALLDRI MER!
16.00 sterke rier... 5-6 (for de som har født vett at dette ikke noen behagelige rier)
16.30 jeg blir tvunget til og ta eppedural... HALLELUJA!!!! JEG ER I HIMMELEN... riene blir moderate igjenn... og jeg sovner... hehe noe jeg selvsakt ikke fikk lov til...
de lar meg spare krefter i 30 min så ca 17.00 blir det satt i gang drypp igjenn...
17.05 helvette er igang på nytt...
kl 20.00 jeg tror jeg skal dø.... ofof stakkers barnepleier hun er jo gravid med tvillinger og det er første gangen.... det eneste jeg gjør er og fortelle hun hvor jævig hun kommer til og få det...
forteller mannen min at skulle bare vist... han ler jo litt av meg, men blir etterkvert veldig bekjymmret for meg...
21.00 jeg klarer ikke mere 8 cm opning og pressriene kommer ( ikke normalt før 10 cm) klarer ikke å la være å presse og jordmor kommer inn... blodtrykke mitt stiger og barnet imagen har det ikke ok lenger...
21.30 blir trilt ned på oprasjonen og får beskjed om at barnet må ut nå....
21.50 de opner meg opp, men bedøvelsen har godt ut så jeg svimer jo av av smerten.... fy fader kommer aldrig tilk og glemme dette... så da ble det sjikkelig akutt og det blir full narkose og pappa blir sendt ut av rommet * stakkers mann*
men 22.04 kommer prinsen. 10 dager før termin og skriker med det samme...
jeg er jo i narkose og blir send videre til overvåkning...
men prinsen blir lagt på brystet til pappaen...
han var stor... veide 4330 gr, 53 ca lagt og 37 i hode...
jeg voknet 3 timer etter han ble født og synest dette var helt tragisk... blir deprimert og ligger i sengen i 3 dager uten å spise eller å stå opp...
HELDIGVIS HAR JEG EN SÅ SNILL MANN; SOM STILLTE SÅN OPP FOR LILLE PRINSEN VÅRES[:D]
lå på sykehuset i 8 dager og synest det var helt greit... var ganske syk etterpå, så vi fikk 2 manns romm så pappa var med hele tiden... men fyttigrisen for en utrolig deeeeilig følelse det er å bli mamma[:)]
denne gangen har jeg fødselsangst,å er ikke helt sikker på hvordan de skal gå... men jordmor anbefaler keisersnitt....
er det flere som skal ha dette?
Huff, griner jeg nå!!
Fikk beskjed av jormord om å ikke lese fødselshistorier, men klarer ikke la vær.. Jeg gruer meg noe sinnsykt til å føde[:(] Men kjempefine historier, jeg skal nok klare det jeg også... Prøver å ikke tenke så mye på det.
Fikk beskjed av jormord om å ikke lese fødselshistorier, men klarer ikke la vær.. Jeg gruer meg noe sinnsykt til å føde[:(] Men kjempefine historier, jeg skal nok klare det jeg også... Prøver å ikke tenke så mye på det.
Blue Dome
Elsker forumet
Da Sebastian kom til verden, 7 dager etter termin..
20.07.06
Natt til torsdag 20. juli våknet jeg av at jeg måtte på toalettet. Gløttet over på klokken av gammel vane, og den viste 01.59. Kom meg opp av sengen og vel ute i gangen eksploderte det plutselig i ryggen og magen..rie !
Ropte på sambo som ikke var helt overbevist - det var vel heller ikke jeg etter 3 netter med masrier tidligere den uka.. og kom meg inn på badet. 12 minutter etterpå kom nr.2 og da var jeg litt sikrere på at fødselen var igang, for nå var det skikkelig vondt gitt.. lite visste jeg da hva som ventet!
La meg i senga med varmepose og riene kom med alt fra 7 til 12 minutters mellomrom. Ringte føden for å varsle at ting var i gang, og stilte meg i dusjen mens sambo laget litt mat til meg. Ropte ut hver gang riene kom slik at han kunne holde orden på de.. Synes etterhvert at de kom rimelig tett og gikk ut av dusjen, ba sambo ringe føden for å si at vi kom, for nå var riene 3-4 minutter i mellom.
Turen ned til sykehuset var vond..skikkelig vond. Umulig å sitte behagelig i en bil med rier - det er sikkert å visst! Og hvilken kronidiot er det som har kommet på å legge brostein inne på ett sykehusomeråde ?? Garantert en mann...
Sambo slapp meg av på føden like før 06.00 og parkerte bilen..i mens sto jeg nede i resepsjonen å pustet og peset meg igjennom riene som fortsatt var ca 3 minutter i mellom. Nektet å gå opp uten han.. Ble henvist på ett føderom med en gang vi kom, fikk en koselig dansk jordmor som het Elna. Da hun sjekket åpningen var den på 4 cm ! Woohoo.. Var litt nervøs for å bli sendt hjem igjen ja, men her var det bare å kaste klærne og hive seg i badekaret ! Deilig.. i ca en time lå jeg å kjempet mot riene, klarte ikke å slappe av.. Ufattelig vondt, men glemte å spørre etter smertestillende! Føttene mine ristet og jeg følte ikke noen spesiell smertelindring annet enn de første 10 minuttene. Jordmor gikk ut, og jeg fikk beskjed om å ringe om jeg følte nedpress. Dette kom nok til å gå fort sa hun, så vi lovte på tro å ære å ringe med en gang det var noe.
Plutselig ble jeg kvalm - måtte kaste opp. Litt av ett syn skal jeg si deg.. Med rompa i været og magen over karet lå jeg med hodet i en søppelpose å kastet opp da jordmor kom inn. sambo stakkars var så snill, strøk på meg og holdt en kald klut på panna mi. Fikk beskjed av jordmor om å komme opp fordi hun mente kroppen min så ut som om den ville presse.. Ble sjekket åpning og den var nå på 9 cm. Da var klokken ca 07.30 - 07.45. Fikk lystgassen til hjelp mens hun gikk ut for å gi rapport til dagvakta. På første rie med lystgass snudde jeg meg mot sambo og sa at jeg følte meg full, på rie nr.2 snudde jeg meg og sa at jeg trodde jeg skulle besvime..som sagt, så gjort! Skal si den lystgassen ble kastet laaangt vekk ! Fysj, for en ekkel følelse.. Ingen kontroll, kjente ikke fingrene mine! Kjære stakkars var alene med meg da, men akkurat i det jeg våknet til kom jordmor Therese inn. Ei ung og rolig jordmor. Stooor hjelp! Sjekket åpning - 10 cm, og fikk beskjed om å presse forsiktig når jeg kjente at jeg måtte.
Pressriene var effektive, men veldig korte, så jeg hadde litt problemer med å utnytte de riktig. Sambo holdt meg i handa, støk på meg og sa hele tiden hvor flink jeg var. Snille mannen min.. Tror jeg ba om unnskyldning noen ganger for at jeg ropte sånn, ble en del banning! Spurte også jordmor om det bare var jeg som ropte sånn og var pinglete, men dette fikk hun fort avkreftet!
Fikk snu meg over på alle 4 slik at jeg hang over hjertebrettet på senga. Her gikk vannet, men det enset jeg ikke i det hele tatt, var så oppslukt i meg selv og riene. Etter noen minutter stående sånn måtte jeg snu meg igjen, for smertene var så intense at hele kroppen ristet. Jeg klarte ikke lenger å holde meg selv oppe. Ned på ryggen igjen, og nå var det på tide å få ut gutten vår. Spurte jordmor forsiktig om hun trodde gutten var stor.. " Ja, ca 6-7 kilo..." Takk for den du.. hehehe !! :)
Fikk beskjed om at de lot meg få 5-6 rier til, og om han ikke kom da måtte de sette drypp på meg. Da bestemte vi oss bare jeg og lilleprinsen, at nå var det nok! 4-5 pressrier etterpå var gullet ute.. Klokken var 09.05 og
verden var plutselig komplett! Sebastian var født... <3
Sambo fulgte med når hodet kom ut, og han så at lillegutt kom ut.. Det første lillegutt gjorde var å sperre opp øynene og se pappan sin rett inn i hjertet.. da jeg snudde meg og så min kjære stå der med tårer i øynene var det gjort - jeg gråt så jeg hikstet! Lillegutt hadde navlestrengen en gang rundt halsen, men det var ikke farlig. Fikk han rett på magen og ble forelsket fra første sekund. Pappan klippet navlestrengen og klarte å holde seg på beina under hele fødselen - flinke mannen min!
Sambo var med på måling og veiing, mens mamma fikk 3 pyntesting. Han var 53 cm lang, veide 4070 gram og hadde en hodeomkrets på 36 cm. Stor og fin gutt, alldeles perfekt... papsen satte seg i stolen og fikk for første gang holde sønnen sin.. da gråt mamma enda mer !!! :)
Satans vondt var det, uten noe smertestillende i hele tatt, men verdt det.. aldri kjent maken til total lykke!
20.07.06
Natt til torsdag 20. juli våknet jeg av at jeg måtte på toalettet. Gløttet over på klokken av gammel vane, og den viste 01.59. Kom meg opp av sengen og vel ute i gangen eksploderte det plutselig i ryggen og magen..rie !
Ropte på sambo som ikke var helt overbevist - det var vel heller ikke jeg etter 3 netter med masrier tidligere den uka.. og kom meg inn på badet. 12 minutter etterpå kom nr.2 og da var jeg litt sikrere på at fødselen var igang, for nå var det skikkelig vondt gitt.. lite visste jeg da hva som ventet!
La meg i senga med varmepose og riene kom med alt fra 7 til 12 minutters mellomrom. Ringte føden for å varsle at ting var i gang, og stilte meg i dusjen mens sambo laget litt mat til meg. Ropte ut hver gang riene kom slik at han kunne holde orden på de.. Synes etterhvert at de kom rimelig tett og gikk ut av dusjen, ba sambo ringe føden for å si at vi kom, for nå var riene 3-4 minutter i mellom.
Turen ned til sykehuset var vond..skikkelig vond. Umulig å sitte behagelig i en bil med rier - det er sikkert å visst! Og hvilken kronidiot er det som har kommet på å legge brostein inne på ett sykehusomeråde ?? Garantert en mann...
Sambo slapp meg av på føden like før 06.00 og parkerte bilen..i mens sto jeg nede i resepsjonen å pustet og peset meg igjennom riene som fortsatt var ca 3 minutter i mellom. Nektet å gå opp uten han.. Ble henvist på ett føderom med en gang vi kom, fikk en koselig dansk jordmor som het Elna. Da hun sjekket åpningen var den på 4 cm ! Woohoo.. Var litt nervøs for å bli sendt hjem igjen ja, men her var det bare å kaste klærne og hive seg i badekaret ! Deilig.. i ca en time lå jeg å kjempet mot riene, klarte ikke å slappe av.. Ufattelig vondt, men glemte å spørre etter smertestillende! Føttene mine ristet og jeg følte ikke noen spesiell smertelindring annet enn de første 10 minuttene. Jordmor gikk ut, og jeg fikk beskjed om å ringe om jeg følte nedpress. Dette kom nok til å gå fort sa hun, så vi lovte på tro å ære å ringe med en gang det var noe.
Plutselig ble jeg kvalm - måtte kaste opp. Litt av ett syn skal jeg si deg.. Med rompa i været og magen over karet lå jeg med hodet i en søppelpose å kastet opp da jordmor kom inn. sambo stakkars var så snill, strøk på meg og holdt en kald klut på panna mi. Fikk beskjed av jordmor om å komme opp fordi hun mente kroppen min så ut som om den ville presse.. Ble sjekket åpning og den var nå på 9 cm. Da var klokken ca 07.30 - 07.45. Fikk lystgassen til hjelp mens hun gikk ut for å gi rapport til dagvakta. På første rie med lystgass snudde jeg meg mot sambo og sa at jeg følte meg full, på rie nr.2 snudde jeg meg og sa at jeg trodde jeg skulle besvime..som sagt, så gjort! Skal si den lystgassen ble kastet laaangt vekk ! Fysj, for en ekkel følelse.. Ingen kontroll, kjente ikke fingrene mine! Kjære stakkars var alene med meg da, men akkurat i det jeg våknet til kom jordmor Therese inn. Ei ung og rolig jordmor. Stooor hjelp! Sjekket åpning - 10 cm, og fikk beskjed om å presse forsiktig når jeg kjente at jeg måtte.
Pressriene var effektive, men veldig korte, så jeg hadde litt problemer med å utnytte de riktig. Sambo holdt meg i handa, støk på meg og sa hele tiden hvor flink jeg var. Snille mannen min.. Tror jeg ba om unnskyldning noen ganger for at jeg ropte sånn, ble en del banning! Spurte også jordmor om det bare var jeg som ropte sånn og var pinglete, men dette fikk hun fort avkreftet!
Fikk snu meg over på alle 4 slik at jeg hang over hjertebrettet på senga. Her gikk vannet, men det enset jeg ikke i det hele tatt, var så oppslukt i meg selv og riene. Etter noen minutter stående sånn måtte jeg snu meg igjen, for smertene var så intense at hele kroppen ristet. Jeg klarte ikke lenger å holde meg selv oppe. Ned på ryggen igjen, og nå var det på tide å få ut gutten vår. Spurte jordmor forsiktig om hun trodde gutten var stor.. " Ja, ca 6-7 kilo..." Takk for den du.. hehehe !! :)
Fikk beskjed om at de lot meg få 5-6 rier til, og om han ikke kom da måtte de sette drypp på meg. Da bestemte vi oss bare jeg og lilleprinsen, at nå var det nok! 4-5 pressrier etterpå var gullet ute.. Klokken var 09.05 og
verden var plutselig komplett! Sebastian var født... <3
Sambo fulgte med når hodet kom ut, og han så at lillegutt kom ut.. Det første lillegutt gjorde var å sperre opp øynene og se pappan sin rett inn i hjertet.. da jeg snudde meg og så min kjære stå der med tårer i øynene var det gjort - jeg gråt så jeg hikstet! Lillegutt hadde navlestrengen en gang rundt halsen, men det var ikke farlig. Fikk han rett på magen og ble forelsket fra første sekund. Pappan klippet navlestrengen og klarte å holde seg på beina under hele fødselen - flinke mannen min!
Sambo var med på måling og veiing, mens mamma fikk 3 pyntesting. Han var 53 cm lang, veide 4070 gram og hadde en hodeomkrets på 36 cm. Stor og fin gutt, alldeles perfekt... papsen satte seg i stolen og fikk for første gang holde sønnen sin.. da gråt mamma enda mer !!! :)
Satans vondt var det, uten noe smertestillende i hele tatt, men verdt det.. aldri kjent maken til total lykke!