vestlandsjento
Gift med forumet
FØDSELSHISTORIER Her kan du dele din fødselshistorie med oss
Fødselshistorier
- Trådstarter vestlandsjento
- Opprettet
-
- Tags
- Ingen
FØDSELSHISTORIER Her kan du dele din fødselshistorie med oss
vestlandsjento
Gift med forumet
Då Helle Alida kom til verden – 21.07.09
Det var enda ei veke igjen til termindato, men me hadde så smått begynt å venta på at noko skulle skje. Eg hadde gått ein del gonger til modningsakupunktur og det var lenge sidan hovudet var festa.
Denne tirsdagen var eg litt kvalm og veldig trøtt så eg gjekk og la meg igjen etter frokost. Då eg stod opp i ett tida gjekk eg på do, og då kom det to rare knekkelyder og det var ganske ubehagelig å gå på do. Så kom slimproppen og litt vatn. Det var så lite vatn at eg ikkje var heilt sikker, så eg tok ein dusj og venta på om det kom meir. Det kom litt og litt vatn og eg fekk litt murringer i ryggen. Eg ringte då til føden men dei sa det høyrtes meir ut som utflod og sidan eg ikkje var sikker på at eg hadde rier var det berre å venta. Det blei etter kvart litt vondare så eg ringte Steinar og fekk han heim. Eg var no sikker på at det var rier, men dei var veldig korte så eg trudde det kom til å ta litt tid enda. Men på den andre sida kom dei veldig tett og blei raskt vondare så eg ville på sjukehuset. Det var selvfølgelig midt i rush trafikken så den bilturen var rimelig slitsom og me tok eit par frekke manøverer for å komma raskare fram.
Me ankom sjukehuset ca halv tre. Sjukehuset har ikkje parkering ved inngangen, så Steinar måtte sleppa av meg og så finna parkering. Eg hang meg fast i ein kant og folk såg veldig på meg der eg slo i veggen når det kom rier. Eg fekk eit par ”Lykke til” av forbi passerande. Det var enormt med folk der, så eg var gla når Steinar kom springande og me fekk kommet oss inn . På vei inn i heisen var eg sikker på at ungen skulle komma og blei nok litt panisk. Da var fantastisk og komma opp til føden og inn på undersøkelsesrommet. Dette var midt i vaktskiftet så eg blei lagt på registrering medan det var overlapping.
Då jordmora kom inn såg ho riene var veldig tette så ho skulle undersøka korleis åpningen var. Ho hadde ikkje kjent lenge etter før ho strakk seg etter ei snor; ”her er det heilt utflata” – full åpning med andre ord. Det kom fleire andre inn i rommet og dei var ikkje sikre på om me rakk å komma inn på føderommet. Men dei tok sjangsen og eg fekk komma opp i fødeseng. Eg var ganske satt ut over at det hadde gått så raskt. Det hadde jo ikkje vore så vondt? Eg hadde sett for meg mange timar med gradvis stigande smerter, aller helst tilbrakt i badekar og med rolig stemning, og no skulle eg faktisk presse babyen ut!
Eg fekk beskjed om å trykka visst eg følte eg måtte det. Det måtte eg og det var veldig godt. Men riene hadde dabba kraftig av og trykkinga var derfor ikkje effektiv. Babyen hadde og ein såkalla fødesvulst som vokste gradvis. Eg blei råda til å spare krefter og heller pusta meg igjennom riene. Det var nesten heilt umulig, eg ville berre trykka. Til slutt ville jordmora ha legevurdering, for dette tok tid. Den første legen ville avventa litt, men dei skulle prøva å få kraftigare rier med drypp. Den ria som kom då var alt for lang så dei tok vekk dryppet igjen. Etter kvart kom ein ny lege. Eg hadde vel då pressa i to timar og var rimelig sliten. Han avgjorde då at dei skulle hjelpe med vakuum. Etter litt ”teknisk” ordning med drypp og maskiner var alt klart for at babyen kunne komma. Dryppet fungerte visst ikkje, men no var riene kraftigare igjen. Alle hjalp til med å pressa for no skulle babyen ut! Steinar og pressa ganske hardt trur eg;-) Han var forresten heilt fantastisk støtte. Eg trudde nesten augene mine skulle detta ut, så hardt pressa eg. Og etter tre rier så kjente eg at heile babyen kom! Da var ein heilt utrulig følelse! Babyen skreik ikkje med ein gong, så eg spurte ”korfor skriker den ikkje?”. Og då kom den finaste lyden eg nåken gong har høyrt.
Så fekk eg ho opp på magen og ho var så varm og god. Eg sjekka sjølv kva kjønn det var og såg raskt at det var ei lita jente. Steinar fekk ikkje klippa navlestrengen då. Det var litt dumt, men det var nok sidan det blei litt ”dramatikk” på slutten. Dette var ein rask fødsel og eg fekk tips om at me ikkje burde bu på landet dersom me skulle ha fleire små;-) Legen sa det var sjelden pressriene stoppa opp når ein hadde født før.
Å holda sin eigen nyfødte er rett og slett ubeskrivelig og heilt fantastisk!
Helle Alida kom til verden den 21. juli 2009 klokka 18.03. Ho var 3890 gram og 49 cm. Hodeomkrets var 36,5 cm.
Og ho er den nydeligste litla jento i heile verden!
Klippet bare fra da Henry var nyfødt[;)]
Klokka 7 lørdags morgen var jeg på do (igjen), og gikk tilbake i senga for å sove... Låg en stund før jeg sovnet og kjente på magen og aktiviteten, ingen forskjell, altså en mega aktiv liten tass. Sovnet nesten igjen, før jeg kjente at det begynte å renne litt klokken halv 8... Tok en stund før jeg skjønte at dette kunne være fostervann, men da det gikk opp for meg var jeg fort ute av sengen (uten å grise[;)])! Vekket sambo, og gikk på do igjen, det sluttet nesten å renne, så jeg tenkte at det var falsk alarm... Skiftet bind, og reistemeg igjen, og det begynte å sildre mer, og jeg fikk et tak i magen[:)]
Sambo gikk å ringte til føden, og de sa vi måtte bare komme. Jeg pakket siste rest, mens det rant og jeg hadde noen tak i mage og rygg. Fergen gikk klokken 9, og da vi kom i land på andre siden begynte det skikkelig! Fikk ikke med meg mye av turen fra fergen til sykehuset, men sambo sa senere at han hadde håpt at det ikke var fartskontroll, da hadde han vært uten lappen...[&:]
Vel fremme fikk jeg på ctg, men klart ikke ligge i ro, så det ble ikke noe særlig rett måling, men hjertelyden var normal da. Ble sjekke, hadde 3 cm. og var helt utflatet. Fikk fødestue i 10.30 tiden, prøvde badekar, men det var ikke noe, jeg måtte stå og gå! De spurte om epidural, men jeg ville prøve litt til, men takket ja til lystgass. Det var ikke noe, ble bare svimmel og sur. Ble sjekket, hadde "gode" 4 cm.
Riene kom så tett at jeg følte det ikke var opphold mellom de, og jeg begynte å miste all kontroll. Fikk sagt at jeg ville ha epidural, og da kom de og tok prøver av meg, og satte en veneflon, klarte faktisk å sitte i ro.
Så var det å vente på anestesilegen, vet ikke hvor lenge jeg ventet, kanskje en halv time, men det var grusomt! Når han kom, ble jeg påtvunget lystgass fordi jeg hadde så tette rier, og da ble det gøy, pustet lystgass og fikk epidural (kjente ikke at de satt den), og alt ble bra, kjente litt tak av og til, bare. Pustet lystgassen bare på gøy[:D] Epiduralen ble vel satt ti over ett, eller noe. Sambo gikk og spiste middag, og jeg døste og preiket med jordmor, helt til jeg måtte drite... Og det måtte jeg, men sambo stakkar måtte være med fordi jeg var i en salig rus.. Fikk gjort meg ferdig, og inn i senga igjen, men det sluttet ikke! Fikk JM til å sjekke meg ca. 10 på 2, og hadde da 10 cm og hun tok babyen på hodet[:D][:D] 6 cm. på langt under 1 time, og jeg hadde nesten ikke kjent noe[:D] Da begynte JM å stresse litt, hadde ikke gjort klart noe..
Presset og presset, ble snudd i alle retninger i sengen, han satt litt fast! Til slutt tilbake på rygg, og jeg presset som en gal, ble klippet, og så kom han til slutt, etter nesten en time med strev og pressing! Han hadde kjempekort navlestreng, så fikk han ikke opp til meg før etter at sambo hadde klippet, men han skrek og var helt fin! Litt spiss i hodet fordi han hadde satt fast. Morkaken satt litt fast, og navlestrengen røk litt da de prøvde å dre den ut, jeg revnet "mer enn gjennomsnittet", men herregud for en fantastisk fødsel! Under 7 timer fra vannet gikk til han var ute[:D][:D]
Jeg var oppe og i fin form nesten med en gang vi kom fra fødestuen, og har følt meg nesten super siden[:D]
Henry var 4150 g, og 52 cm, og helt perfekt! Festet blikket nesten med en gang han var ute, og løftet hodet også samme dag
Klokka 7 lørdags morgen var jeg på do (igjen), og gikk tilbake i senga for å sove... Låg en stund før jeg sovnet og kjente på magen og aktiviteten, ingen forskjell, altså en mega aktiv liten tass. Sovnet nesten igjen, før jeg kjente at det begynte å renne litt klokken halv 8... Tok en stund før jeg skjønte at dette kunne være fostervann, men da det gikk opp for meg var jeg fort ute av sengen (uten å grise[;)])! Vekket sambo, og gikk på do igjen, det sluttet nesten å renne, så jeg tenkte at det var falsk alarm... Skiftet bind, og reistemeg igjen, og det begynte å sildre mer, og jeg fikk et tak i magen[:)]
Sambo gikk å ringte til føden, og de sa vi måtte bare komme. Jeg pakket siste rest, mens det rant og jeg hadde noen tak i mage og rygg. Fergen gikk klokken 9, og da vi kom i land på andre siden begynte det skikkelig! Fikk ikke med meg mye av turen fra fergen til sykehuset, men sambo sa senere at han hadde håpt at det ikke var fartskontroll, da hadde han vært uten lappen...[&:]
Vel fremme fikk jeg på ctg, men klart ikke ligge i ro, så det ble ikke noe særlig rett måling, men hjertelyden var normal da. Ble sjekke, hadde 3 cm. og var helt utflatet. Fikk fødestue i 10.30 tiden, prøvde badekar, men det var ikke noe, jeg måtte stå og gå! De spurte om epidural, men jeg ville prøve litt til, men takket ja til lystgass. Det var ikke noe, ble bare svimmel og sur. Ble sjekket, hadde "gode" 4 cm.
Riene kom så tett at jeg følte det ikke var opphold mellom de, og jeg begynte å miste all kontroll. Fikk sagt at jeg ville ha epidural, og da kom de og tok prøver av meg, og satte en veneflon, klarte faktisk å sitte i ro.
Så var det å vente på anestesilegen, vet ikke hvor lenge jeg ventet, kanskje en halv time, men det var grusomt! Når han kom, ble jeg påtvunget lystgass fordi jeg hadde så tette rier, og da ble det gøy, pustet lystgass og fikk epidural (kjente ikke at de satt den), og alt ble bra, kjente litt tak av og til, bare. Pustet lystgassen bare på gøy[:D] Epiduralen ble vel satt ti over ett, eller noe. Sambo gikk og spiste middag, og jeg døste og preiket med jordmor, helt til jeg måtte drite... Og det måtte jeg, men sambo stakkar måtte være med fordi jeg var i en salig rus.. Fikk gjort meg ferdig, og inn i senga igjen, men det sluttet ikke! Fikk JM til å sjekke meg ca. 10 på 2, og hadde da 10 cm og hun tok babyen på hodet[:D][:D] 6 cm. på langt under 1 time, og jeg hadde nesten ikke kjent noe[:D] Da begynte JM å stresse litt, hadde ikke gjort klart noe..
Presset og presset, ble snudd i alle retninger i sengen, han satt litt fast! Til slutt tilbake på rygg, og jeg presset som en gal, ble klippet, og så kom han til slutt, etter nesten en time med strev og pressing! Han hadde kjempekort navlestreng, så fikk han ikke opp til meg før etter at sambo hadde klippet, men han skrek og var helt fin! Litt spiss i hodet fordi han hadde satt fast. Morkaken satt litt fast, og navlestrengen røk litt da de prøvde å dre den ut, jeg revnet "mer enn gjennomsnittet", men herregud for en fantastisk fødsel! Under 7 timer fra vannet gikk til han var ute[:D][:D]
Jeg var oppe og i fin form nesten med en gang vi kom fra fødestuen, og har følt meg nesten super siden[:D]
Henry var 4150 g, og 52 cm, og helt perfekt! Festet blikket nesten med en gang han var ute, og løftet hodet også samme dag
Guria
Elsker forumet
Onsdag 18.02.09 våknet jeg av at jeg måtte på do i 2 - halv 3 tiden. Gikk så og la meg som jeg pleier. Men så fikk jeg så vonde tak i magen min, og de kom så ofte at jeg fikk problemer med å sovne. Kjente også at jeg ble litt våt i trusa, så jeg sto opp og gikk på badet og satte meg på do. Der rant det ned mye væske og jeg stusset for meg selv om dette kunne være vannet som gikk? Satt en god stund og bare lot det renne. Vurderte til og med å bruke det siste glasset jeg hadde til å ha urinprøver i. Tenkte det kunne være greit å samle noe av denne væsken i glasset, så sykehuset kunne konkludere med at det var fostervannet. men slo fra meg tanken. Var fødselen i gang, måtte da vel sykehuset se det! Tørket meg og så at det var en god del blod på papiret. Funderte på hva jeg skulle gjøre videre, vekke mannen min? Dusje? Ringe sykehuset? Bestemte meg for å dusje, i tilfelle det skulle bli sykehus-tur. Barberte til og med leggene [8D] Fant reine klær og satte meg ned foran dataen for å google litt om vannet som går og blødninger (ja, ville jo være sikker i min sak før jeg ringte sykehuset! ). Mannen min våknet av at jeg kom inn og hentet klærne. Han spurte om alt var var bra. Jada svarte jeg og gikk ut igjen. Ville ikke at han skulle stå opp og bekymre seg om det viste seg at jeg ikke skulle på sykehuset enda. Tok også frem ri-telleren på nettet og den kunne fortelle meg at jeg hadde rier ca. hvert 5.min (om det nå var rier jeg hadde da).
Bestemte meg så for å ta en telefon til sykehuset, det kunne jo ikke skade. Ble enige med dem om at jeg skulle komme nedover og at jeg kunne ta med meg baggen. Gikk så og vekte min kjære og kunne fortelle ham at vi skulle på føden! Og da ble han litt stresset! Hehe, lurte på om han rakk å spise en brødskive [:)]
Var fremme på sykehuset klokken 6, og ble lagt til registrering fra 6.30 til ca. 7.45. Registreringen viste at jeg hadde sammentrekninger ofte, nesten kontinuerlig. Men, de var ikke så sikre på at det var fødsel riktig enda. Bindet jeg hadde med meg var bare blod i, ingen dråper med fostervann.. Det var mulig at en lege skulle komme inn og undersøke meg, og røske litt til der inne.. Også kunne jeg eventuelt få dra hjem! Men, etter vaktskifte klokken 7.30, bestemte den nye jordmoren seg for å ta en liten sjekk av meg. Og hva finner hun ut? Joda, jeg har 8 cm åpning! Så da bar det rett inn på fødestuen. Grunnen til at jeg ikke hadde blitt trodd, var visstnok fordi jeg var så rolig hele tiden. Var jo så konsentrert om å puste jeg!
Tiden gikk og jeg fikk etterhvert full åpning, men slet litt med å få hodet orntlig ned. Så det ble prøvd ut litt forskjellige stillinger for å hjulpet hodet ned. Brukte 1 time og 15 min på å få henne ut da, var visstnok litt i det lengste laget. Var like før de måtte tilkalle en lege (er noen restriksjoner der..).. Heldigvis klarte jeg det til slutt da, og ut kom denne nydelige lille jenta
Nelly Linea er oppkalt etter min bestemor Nelly, som døde samme dag som vi hadde egguttak og befruktning (27.mai 08).
Lystgassen var en god venn [:)] Endelig på mammas bryst [:)]
Nydelige lille Nelly Linea ,som har vokst seg til en stor og flott liten jente [:D]
(Får ikke plassert teksten under rette bildet... og får ikke større avstand mellom bildene [&:])
Bestemte meg så for å ta en telefon til sykehuset, det kunne jo ikke skade. Ble enige med dem om at jeg skulle komme nedover og at jeg kunne ta med meg baggen. Gikk så og vekte min kjære og kunne fortelle ham at vi skulle på føden! Og da ble han litt stresset! Hehe, lurte på om han rakk å spise en brødskive [:)]
Var fremme på sykehuset klokken 6, og ble lagt til registrering fra 6.30 til ca. 7.45. Registreringen viste at jeg hadde sammentrekninger ofte, nesten kontinuerlig. Men, de var ikke så sikre på at det var fødsel riktig enda. Bindet jeg hadde med meg var bare blod i, ingen dråper med fostervann.. Det var mulig at en lege skulle komme inn og undersøke meg, og røske litt til der inne.. Også kunne jeg eventuelt få dra hjem! Men, etter vaktskifte klokken 7.30, bestemte den nye jordmoren seg for å ta en liten sjekk av meg. Og hva finner hun ut? Joda, jeg har 8 cm åpning! Så da bar det rett inn på fødestuen. Grunnen til at jeg ikke hadde blitt trodd, var visstnok fordi jeg var så rolig hele tiden. Var jo så konsentrert om å puste jeg!
Tiden gikk og jeg fikk etterhvert full åpning, men slet litt med å få hodet orntlig ned. Så det ble prøvd ut litt forskjellige stillinger for å hjulpet hodet ned. Brukte 1 time og 15 min på å få henne ut da, var visstnok litt i det lengste laget. Var like før de måtte tilkalle en lege (er noen restriksjoner der..).. Heldigvis klarte jeg det til slutt da, og ut kom denne nydelige lille jenta
Nelly Linea er oppkalt etter min bestemor Nelly, som døde samme dag som vi hadde egguttak og befruktning (27.mai 08).
Lystgassen var en god venn [:)] Endelig på mammas bryst [:)]
Nydelige lille Nelly Linea ,som har vokst seg til en stor og flott liten jente [:D]
(Får ikke plassert teksten under rette bildet... og får ikke større avstand mellom bildene [&:])
Søndag 30.08.09
På morningen i 10-tida merka eg at det var litt tak på gong i magen, fant ut eg ville teste denne rietelleren som var på nettet for å sjå om det kanskje var noko.. :)
den kom fram til at eg hadde litt små-tak som varte alt i fra 25-50 sek og kom med mellomrom alt fra 3 min til 10-15 min. Så særlig regelmessig var det ikkje då..
Desse «riene» fortsatte utover dagen, men følte det dabba litt av i mellom kl.15 og 16.. Så då vart eg jo litt skuffa..
Men så i 17-tida begynte taka å bli ganske regelmessige, mellom 2-5 min mellom riene og de varte mellom 50-80sek.
De var også begynt å bli vondere enn tidligere på dagen, men fremdeles gikk det ganske greitt.
I 18-tida måtte eg hive meg i dusjen, då var det begynt å bli skikkelig vonde tak syns eg.
Varmen hjalp litt, men blei så anpusten og ekkel av å være i dusjen så gjekk utav igjen etter et kvarter.
Morten hjalp meg med å få klede på, å så bestemte me oss for å ringe opp til føden og snakke litt med de.
Då var klokka rundt halv 7, og me fekk beskjed om at me kunne få komme opp på en sjekk.
Fant ut at me kunne ta med oss fødebagen og fotobagen i tilfelle det skulle være fødsel på gong.
På sjukehuset blei me vist inn på undersøksrommet og eg blei satt på ctg-registrering.
Fy f kor fælt det var å måtte ligge i ro med det på mens riene kom.. :(
etter en 20 min med ctg, så sjekka JM meg nedantil, då var opningen 3 cm og eg var moden og mjuk og vannhinna var fast.
Med andre ord, me fekk ikkje reise heim.. :) Klokka var kvart over 7 når ho sjekka meg..
Me fekk tildelt fødestova, den eg hadde sett meg ut når me var på omvisning ;) heldig med den!
Måtte kort tid etter me var komt inn der på do, og då hadde eg tegningsblødning.
Cd-spelaren som var på rommet var god hjelp, høyrde på radio og gynga meg gjennom riene med musikk.
Satt i eine stolen, sånn god stol/ammestol og gynga fram og tilbake. Fødekrakken snudde me på hovudet og eg brukte den så fotstøtte.
JM gjekk litt til og frå i denne fasen, spurde også om eg hadde tenkt på smertelindring eg ville bruka,
nevnte badekar, gymball, fødekrakken, sjølvsagt lystgass og epdiural også, og då ho nevnte varmeflasker så tenkte eg da vil eg prøve.
Fekk først berre ei varmeflaske, hadde den i ryggen, og gubba kor deilig det var altså!!
Spurde etter ei stund om ei flaske til magen også og fekk så det. Dette lindra godt under riene et par timar.
Men etter vaktskifte i halv 10-tida og lytting på babyen så måtte eg ta vekk den varmeflaska på magen,
babyen blei stressa av varmen, så pulsen hennas var høg.
Riene kom titt og ofta etter dette og blei vondare og vondare. Holdt på å sovna mellom taka, var heilt utslitt.
Så i 11-tida trur eg det var måtte me ut av fødestova.
Det var ei som var lengre i fødsel enn meg, og med to fødestover og 3 fødslar blei eg vist inn på eit familierom.
Det var ikkje så kjekt. Og me følte egentlig at me blei litt «forlatt» der inne.
Var jo nattevakt, og då er det jo mindre folk på jobb enn vanlig, men me var der inne lenge følte eg. Uten å bli sjekka på.
Mandag 31.08.09
Men når klokka nærma seg 1 kom JM inn og sa at me snart skulle få komme inn på fødestova igjen.
Og kvart på 2 var me tilbake på fødestova.
Eg hadde fremdeles med meg varmeflaska til ryggen, men måtte slutta med den kort tid etter me kom inn på fødestova igjen.
Hadde fått 1.grads forbrenning nede i korsryggen visst..
Jm sjekka opningen og den var på 7 cm, og då spurde ho meg om eg ville at ho skulle ta vatnet eller om me skulle venta.
Eg spurde om det ville få fortgong på ting og ho sa at det kunne det, men ikkje noko garanti.
Eg sa ho kunne berre ta det. Vannhinnene var visst ganske sterke, så ho brukte litt tid før ho fekk stukke hol på de.
Men så fossa da plutselig, merkelig følelse. Når vatnet blei tatt begynte eg med lystgass og brukte det fram til pressriene, så fekk eg ikkje bruke det meir.
Fostervatnet var sterkt misfarga som det stod i fødselsjournalen eg fekk med meg,
så ho måtte setta på elektrode på hovudet til snuppa for å passe på. Og det måtte komme inn enda ei jm, dersom det skulle vere noko med snuppa når ho kom ut.
Tida gjekk og riene blei meir intense etter at vatnet var tatt,
etter sjekk kl.3 fekk eg beskjed om at eg hadde full åpning og måtte gi beskjed når trykketrongen kom,
i mens gjekk ho ut ein liten tur i rommet rett atmed.
Det gjekk et kvarter,-20 min så kjente eg at eg måtte «trykke». Rar følelse.
Brukte stemma ein del under de første riene med trykketrang. Eg sa til Morten at "No må du henta jm!!" Og han henta:)
Småtrykka fram til klokka var halv 4 og deretter var det effektiv trykking.
Jm hjalp meg under pressriene og når ho var komt ned i opningen så måtte eg ikkje trykke, og det klarte eg å la være.
Men dææven kor vondt det var, svei godt ja!!!
Så etter 19 min med pressrier og så var snuppa ute:)
navlestrengen var litt kort, så eg fekk ho ikkje heilt opp på brystet med det samme, men så godt som:)
Morten klypte navlestrengen, så tørka de ho litt og eg fekk ho tilbake på brystet igjen.
Sa til Morten "Tenk ho er berre vår, berre vår:)" Ho var nydelig svart hår og mørke store auger:) 3470 gram og 51 cm lang. Heilt perfekt:)
Og ho fant fram til puppen kjapt og låg å sugde når de sjekka meg for sår etter fødselen.
Fekk to rifter og beskjed om at mellomkjøttet mitt var veldig tøyelig, så neste gong kom eg sikkert ikkje til å rivne.
Etter at riftene var sydd trilla de inn senga mi inn så eg kunne smyge meg over (hadde fått store skjelven no så skalv og skalv).
Så trilla de meg inn på rommet og Morten bar snuppa inn, då var vel klokka nærmere halv6-6 trur eg.
Snuppa blei lagt til det andre brystet og sugde seg fast ganske så kjapt. Etter en halvtimes tid blei ho lagt i senga si og sovna.
Og så la me oss for å sove litt og, eller, eg låg jo alt:)
Alt i alt, en fin fødselsopplevelse:)
Litt bilder:
Nett komt inn på rommet her[:)] -Godt med pupp
Kvile seg litt 1 dag gammel her[:)]
Kose på brystet etter mat, 5 dagar her[:)]
På morningen i 10-tida merka eg at det var litt tak på gong i magen, fant ut eg ville teste denne rietelleren som var på nettet for å sjå om det kanskje var noko.. :)
den kom fram til at eg hadde litt små-tak som varte alt i fra 25-50 sek og kom med mellomrom alt fra 3 min til 10-15 min. Så særlig regelmessig var det ikkje då..
Desse «riene» fortsatte utover dagen, men følte det dabba litt av i mellom kl.15 og 16.. Så då vart eg jo litt skuffa..
Men så i 17-tida begynte taka å bli ganske regelmessige, mellom 2-5 min mellom riene og de varte mellom 50-80sek.
De var også begynt å bli vondere enn tidligere på dagen, men fremdeles gikk det ganske greitt.
I 18-tida måtte eg hive meg i dusjen, då var det begynt å bli skikkelig vonde tak syns eg.
Varmen hjalp litt, men blei så anpusten og ekkel av å være i dusjen så gjekk utav igjen etter et kvarter.
Morten hjalp meg med å få klede på, å så bestemte me oss for å ringe opp til føden og snakke litt med de.
Då var klokka rundt halv 7, og me fekk beskjed om at me kunne få komme opp på en sjekk.
Fant ut at me kunne ta med oss fødebagen og fotobagen i tilfelle det skulle være fødsel på gong.
På sjukehuset blei me vist inn på undersøksrommet og eg blei satt på ctg-registrering.
Fy f kor fælt det var å måtte ligge i ro med det på mens riene kom.. :(
etter en 20 min med ctg, så sjekka JM meg nedantil, då var opningen 3 cm og eg var moden og mjuk og vannhinna var fast.
Med andre ord, me fekk ikkje reise heim.. :) Klokka var kvart over 7 når ho sjekka meg..
Me fekk tildelt fødestova, den eg hadde sett meg ut når me var på omvisning ;) heldig med den!
Måtte kort tid etter me var komt inn der på do, og då hadde eg tegningsblødning.
Cd-spelaren som var på rommet var god hjelp, høyrde på radio og gynga meg gjennom riene med musikk.
Satt i eine stolen, sånn god stol/ammestol og gynga fram og tilbake. Fødekrakken snudde me på hovudet og eg brukte den så fotstøtte.
JM gjekk litt til og frå i denne fasen, spurde også om eg hadde tenkt på smertelindring eg ville bruka,
nevnte badekar, gymball, fødekrakken, sjølvsagt lystgass og epdiural også, og då ho nevnte varmeflasker så tenkte eg da vil eg prøve.
Fekk først berre ei varmeflaske, hadde den i ryggen, og gubba kor deilig det var altså!!
Spurde etter ei stund om ei flaske til magen også og fekk så det. Dette lindra godt under riene et par timar.
Men etter vaktskifte i halv 10-tida og lytting på babyen så måtte eg ta vekk den varmeflaska på magen,
babyen blei stressa av varmen, så pulsen hennas var høg.
Riene kom titt og ofta etter dette og blei vondare og vondare. Holdt på å sovna mellom taka, var heilt utslitt.
Så i 11-tida trur eg det var måtte me ut av fødestova.
Det var ei som var lengre i fødsel enn meg, og med to fødestover og 3 fødslar blei eg vist inn på eit familierom.
Det var ikkje så kjekt. Og me følte egentlig at me blei litt «forlatt» der inne.
Var jo nattevakt, og då er det jo mindre folk på jobb enn vanlig, men me var der inne lenge følte eg. Uten å bli sjekka på.
Mandag 31.08.09
Men når klokka nærma seg 1 kom JM inn og sa at me snart skulle få komme inn på fødestova igjen.
Og kvart på 2 var me tilbake på fødestova.
Eg hadde fremdeles med meg varmeflaska til ryggen, men måtte slutta med den kort tid etter me kom inn på fødestova igjen.
Hadde fått 1.grads forbrenning nede i korsryggen visst..
Jm sjekka opningen og den var på 7 cm, og då spurde ho meg om eg ville at ho skulle ta vatnet eller om me skulle venta.
Eg spurde om det ville få fortgong på ting og ho sa at det kunne det, men ikkje noko garanti.
Eg sa ho kunne berre ta det. Vannhinnene var visst ganske sterke, så ho brukte litt tid før ho fekk stukke hol på de.
Men så fossa da plutselig, merkelig følelse. Når vatnet blei tatt begynte eg med lystgass og brukte det fram til pressriene, så fekk eg ikkje bruke det meir.
Fostervatnet var sterkt misfarga som det stod i fødselsjournalen eg fekk med meg,
så ho måtte setta på elektrode på hovudet til snuppa for å passe på. Og det måtte komme inn enda ei jm, dersom det skulle vere noko med snuppa når ho kom ut.
Tida gjekk og riene blei meir intense etter at vatnet var tatt,
etter sjekk kl.3 fekk eg beskjed om at eg hadde full åpning og måtte gi beskjed når trykketrongen kom,
i mens gjekk ho ut ein liten tur i rommet rett atmed.
Det gjekk et kvarter,-20 min så kjente eg at eg måtte «trykke». Rar følelse.
Brukte stemma ein del under de første riene med trykketrang. Eg sa til Morten at "No må du henta jm!!" Og han henta:)
Småtrykka fram til klokka var halv 4 og deretter var det effektiv trykking.
Jm hjalp meg under pressriene og når ho var komt ned i opningen så måtte eg ikkje trykke, og det klarte eg å la være.
Men dææven kor vondt det var, svei godt ja!!!
Så etter 19 min med pressrier og så var snuppa ute:)
navlestrengen var litt kort, så eg fekk ho ikkje heilt opp på brystet med det samme, men så godt som:)
Morten klypte navlestrengen, så tørka de ho litt og eg fekk ho tilbake på brystet igjen.
Sa til Morten "Tenk ho er berre vår, berre vår:)" Ho var nydelig svart hår og mørke store auger:) 3470 gram og 51 cm lang. Heilt perfekt:)
Og ho fant fram til puppen kjapt og låg å sugde når de sjekka meg for sår etter fødselen.
Fekk to rifter og beskjed om at mellomkjøttet mitt var veldig tøyelig, så neste gong kom eg sikkert ikkje til å rivne.
Etter at riftene var sydd trilla de inn senga mi inn så eg kunne smyge meg over (hadde fått store skjelven no så skalv og skalv).
Så trilla de meg inn på rommet og Morten bar snuppa inn, då var vel klokka nærmere halv6-6 trur eg.
Snuppa blei lagt til det andre brystet og sugde seg fast ganske så kjapt. Etter en halvtimes tid blei ho lagt i senga si og sovna.
Og så la me oss for å sove litt og, eller, eg låg jo alt:)
Alt i alt, en fin fødselsopplevelse:)
Litt bilder:
Nett komt inn på rommet her[:)] -Godt med pupp
Kvile seg litt 1 dag gammel her[:)]
Kose på brystet etter mat, 5 dagar her[:)]
Kanutten80
Gift med forumet
Fødsels historien om vårt lille prøverørsbarn[:D]
Onsdag 10. september ringte samboeren til min jordmor pga min fødsels angst. Han spurte om det var mulig for meg å få keisersnitt selv om jeg hadde termin om 2 dager. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste nettene pga at jeg var redd fødselen skulle starte.
Så hun ringte kvinneklinikken på Fredrikstad sykehus, å jeg fikk komme ned med en gang.
Jeg dro ned å fikk prate med overlegen. Han undersøkte meg og han sa at livmor tappen var ikke helt avflatet enda, men fødselen kunne sette i gang når som helst. Når det gjaldt det å få innvilget et keisersnitt, så ville han ikke at jeg skulle det. Dette pga at jeg var så sunn og frisk, og at babyen lå perfekt tilrette inni magen også var den lille passe stor (ca 3600 gram).
Så da gikk jeg gråtende ut i bilen, fortsatt like redd. Å samtalen hjalp ingen ting.
Senere på dagen tok jeg modnings akupunktur hos en jordmor, mens jeg lå der kjente jeg at kroppen var litt sånn rar og "uggen" og mye kynnere. Etter at nålene var tatt ut, så skulle hun kjenne på pulsen min. Å da sa jeg til henne at at, nå har jeg nok føde puls, følte at det var noe på gang.
Hun målte pulsen og sa at ja du har føde puls. Så fødselen skjer innen kort tid.
Jeg kjørte innom apoteket og "kynnerene" begynte å bli så kraftige og jeg måtte stoppe opp når de kom, klokka var nå 16:00. Tenkte ikke noe mer over det å dro hjem med disse kraftige "kynnerene".
Når jeg kom hjem lurte Lars på hva det var med meg. Lurer på om jeg har rier, svarte jeg.
De ble kraftigere, men uregelmessige. Vi begynte å ta tiden på de, å de varte i 50-60 sekunder.
Søsteren min kom utover kvelden, å hun tok tiden sammen med oss.
Riene var veldig uregelmessige hele kvelden og natten. Prøvde å legge meg på kvelden, men klarte ikke å sove.
Så jeg la meg på sofaen og duppa av litt i mellom slaga denne natta.
Ca 05:00 torsdag den 11. september gikk slimproppen og det kom friskt blodslim.
Riene var fortsatt uregelmessige og vonde.
Hadde time til min jordmor 12:30 for vanlig rutine kontroll, hun sjekket meg og jeg var moden, men det var ingen åpning.
Ble så skuffet, hadde jo hatt så mye vondt til ingen nytte.
Jeg og Lars kjørte hjemover, å på veien ble riene så vonde at jeg måtte holde meg fast. De begynte nå å bli mer regelmessige.
De kom nå med 11 minutters mellomrom.
Klokka 19:00 kom de med ca 8 minutters mellomrom og jeg måtte stå å holde meg fast, når jeg pustet meg gjennom riene.
Søsteren min kom også denne kvelden for å ta tiden, de kom med 5- 8 minutters mellomrom. Søsteren min ville hele tiden at jeg skulle dra på føden for å få en sjekk. (Min søster fødte nemlig 6 timer etter første rie med begge sine).
Men jeg sa nei, var redd jeg ble sendt hjem. Så jeg tok et bad, å da kom de med 5 minutters mellomrom. Ble litt redd da, men så kom de med 7 minutters mellomrom.
Så ca klokka 22:00 dro vi på føden. Ble sjekket og jeg hadde 3 cm åpning. De ville at jeg skulle bli der over natta, så vi fikk et rom. Der fikk jeg morfin og noe annet for å få meg litt søvn. Jeg leverte fødebrevet mitt. Så de kunne gå igjennom det. Der stod det alt om fødsels angsten min. (Jeg var redd for at den lille skulle dø under fødselen, eller at det skulle skje noe akutt og at det kunne bli et akutt keisersnitt og for smerten).
Den natten vandret jeg rundt på sykehuset med rier. Klarte ikke å ligge i senga. Uff, var så sliten og det gjorde så vondt. Denne natten ble utrolig lang. Hadde veldig vondt i ryggen, så jeg fikk en varme flaske som jeg holdt på ryggen mens jeg gikk rundt. De sjekket fosterlyden med jevne mellomrom.
På morgenen den 12. september var det 3 stykk på avdelingen som var i fødsel, så jeg måtte vente på en jordmor som kom fra en annen avdeling. Nå hadde jeg så vondt at jeg holdt på å klikke, ble så irritert når ikke jeg fikk hjelp.
Men når jordmoren kom, så var jeg glad jeg ventet. For ho var bare toppers, en energi bunt i slutten av 30 åra. Hun hadde lest fødebrevet og det viste seg at hun jobbet for morgen røden (der blir de som har fødsels angst sendt for å ha en samtale). Så jeg var utrolig heldig.
Hun sjekket åpning, å det var fortsatt 3 cm åpning. Jeg ble så skuffet.
Lege ble tilkalt, å hun ville at jordmor skulle ta vannet. Dette pga at det ikke var noe framgang selv om jeg hadde hatt hyppige rier. Også var de spent på fostervannet. Jeg måtte så veldig tisse, men det fikk jeg ikke lov til. Jordmor sa at det var det ikke tid til nå, siden legen hadde sagt at vannet skulle bli tatt. Så måtte de gjøre det med en gang. Så hun katetriserte meg, litt senere.
De satt en epidural på meg før de tok vannet, dette for at jeg var så sliten og for at jeg var redd smerten ville ta seg kraftg opp så fort vannet var tatt.
Jordmor tok vannet 09:40, hun klarte da ikke å se om vannet var missfarget pga at det var så mye blod som kom ut samtidig. Å det var ikke så store mengder som kom ut. Hun satt på drypp for å få fortgang og mer kraft i riene.
De festet noe til hodet til den lille for å følge med på om han tålte dryppet. Også hadde jeg disse to beltene på magen for å sjekke hvor sterke riene var og hvor lenge de varte. Også var det et belte for å sjekke hjerteslagene til den lille. Jeg hadde en lege og en jordmor inne hos meg under hele fødselen. En av de satt å fulgte med på hjerteslaga til den lille hele tiden.
(Fra 09:40 til 16:00, så husker jeg ingen klokkeslett. Det pga av all smerten og alt som skjedde rundt meg).
Nå som jeg hadde fått drypp, så håpet jeg virkelig at det ville gi fart på sakene.
Jeg hadde så utrolig vondt når jeg hadde rier, så jeg sa at epiduralen kan umulig fungere. De øket den i styrke og når den stod på fullt og jeg hadde like vondt. Smertene var så vonde, å riene kom hyppig, å jeg fikk lystgass for å se om det kunne hjelpe på smertene. Jeg fikk en kraftig krampe i ryggen, som ble værre når jeg prøvde å puste inn under en rie. Fosterlyden sank, å lege ble tilkalt. Det ble sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm. De satt dryppet ned på det minste for at ikke foserlyden skulle synke igjen. Han tålte ikke dryppet.
Anestesilegen legen ble tilkalt for å sjekke epiduralen som ikke fungerte. Han tok den ut, å det viste seg at det var krøll på slangen. Så han bestemte seg for å sette en ny. På denne tiden var smertene så intense og vonde. Jeg hadde nå 3 rier på 10 minutter som varte i ca 50 sekunder. Så det var effektive rier. Det var ikke lett å få satt den epiduralen. Jeg satt å prøvde å bruke lystgassen for å puste riktig når de satt den. Krampen i ryggen gjorde at det var vanskelig for meg å puste.
Jeg var nå så sliten, at jeg sa at jeg ikke orket mer. Jeg hadde vist sagt at jeg vurderte å hoppe ut av vinduet (Lars fortalte meg det).
De fikk satt epiduralen, å det var som å komme til himmelriket.
Nå kjente jeg nesten ikke riene og krampen i ryggen. Gud så godt det var å få slappet av.
De satt å fulgte med på hjertelyden, også sank den igjen.
Lege ble tilkalt og det ble sjekket åpning samtidig, fortsatt 3 cm åpning. Uff, nå så jeg svart på det, så mye smerte og til ingen nytte.
Smertene begynte å ta seg opp igjen og de økte epiduralen, men den hadde sluttet å fungere den også. Nå var det også vaktskifte og jeg fikk en ny hærlig jordmor.
Jordmoren som jeg hadde hatt på dagen ringte fødsels lege og det kom to grønnkledde menn opp. De sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm åpning.
Så litt før klokka 16:00 bestemte de seg for å ta keisersnitt pga ingen fremgang i fødsel og at hjertelyden til den lille hadde sunket flere ganger. Legen som hadde fulgt meg hele dagen sluttet egentlig 15:30, men hun ble igjen for å bli med på keisersnittet. Det satt jeg utrolig stor pris på.
Da jeg lå der med rier også måtte jeg ta ut alle persingene mine i øra, nesa og tunga. Å det var ikke lett. Så mellom riene prøvde jeg og jordmor å ta de ut med litt sykehus utstyr (Må le av det virr varret nå).
Så lå jeg der på oprasjons bordet med sterke rier og en krampe i ryggen som var så vond at jeg gråt og skalv. Men den snille legen som hadde vært sammen med meg hele dagen stod å maserte krampen mens de rigget i stand til keisersnittet. Å det lindret og var godt.
Så satte de en spinal bedøvelse i ryggen min, sånn at jeg kunne være med under keisersnittet. Lars satt ved siden av meg. Også sa de at de begynte med keisersnittet, 3 minutter senere klokka 16:58 den 12/09 2008 hørte vi et vakkert skrik fra lille Lars Victor. Han veide 3155 gram og var 50 cm lang også 34 cm rundt hodet.
En fantastisk opplevelse. Både jeg og Lars gråt av glede.
Å endelig var fødselen som jeg hadde grua meg sånn til over.
Det viste seg at han hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen, det derfor hjertelyden hadde sunket. Han lå som en stjernekikker. Han lå feil vei med hodet. Legen sa han ikke hadde kommet ut uten hjelp med keisersnitt, da han bare lå å stanga.
Så jeg er så glad for at de bestemte keisersnitt til slutt.
På kvelden samme dagen som jeg fødte fikk jeg høre at jordmoren som jeg hadde hatt på dagen, hadde ringt å spurt hvodan det hadde gått med meg. Så utrolig koselig.
Selv om jeg har hatt en lang og tøff fødsel så et det så klart verdt det.
Vi koser oss veldig med Lars Victor, han vokser jo så utrolig fort. Nå har han blitt over 1 år allerede[:D]
Onsdag 10. september ringte samboeren til min jordmor pga min fødsels angst. Han spurte om det var mulig for meg å få keisersnitt selv om jeg hadde termin om 2 dager. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste nettene pga at jeg var redd fødselen skulle starte.
Så hun ringte kvinneklinikken på Fredrikstad sykehus, å jeg fikk komme ned med en gang.
Jeg dro ned å fikk prate med overlegen. Han undersøkte meg og han sa at livmor tappen var ikke helt avflatet enda, men fødselen kunne sette i gang når som helst. Når det gjaldt det å få innvilget et keisersnitt, så ville han ikke at jeg skulle det. Dette pga at jeg var så sunn og frisk, og at babyen lå perfekt tilrette inni magen også var den lille passe stor (ca 3600 gram).
Så da gikk jeg gråtende ut i bilen, fortsatt like redd. Å samtalen hjalp ingen ting.
Senere på dagen tok jeg modnings akupunktur hos en jordmor, mens jeg lå der kjente jeg at kroppen var litt sånn rar og "uggen" og mye kynnere. Etter at nålene var tatt ut, så skulle hun kjenne på pulsen min. Å da sa jeg til henne at at, nå har jeg nok føde puls, følte at det var noe på gang.
Hun målte pulsen og sa at ja du har føde puls. Så fødselen skjer innen kort tid.
Jeg kjørte innom apoteket og "kynnerene" begynte å bli så kraftige og jeg måtte stoppe opp når de kom, klokka var nå 16:00. Tenkte ikke noe mer over det å dro hjem med disse kraftige "kynnerene".
Når jeg kom hjem lurte Lars på hva det var med meg. Lurer på om jeg har rier, svarte jeg.
De ble kraftigere, men uregelmessige. Vi begynte å ta tiden på de, å de varte i 50-60 sekunder.
Søsteren min kom utover kvelden, å hun tok tiden sammen med oss.
Riene var veldig uregelmessige hele kvelden og natten. Prøvde å legge meg på kvelden, men klarte ikke å sove.
Så jeg la meg på sofaen og duppa av litt i mellom slaga denne natta.
Ca 05:00 torsdag den 11. september gikk slimproppen og det kom friskt blodslim.
Riene var fortsatt uregelmessige og vonde.
Hadde time til min jordmor 12:30 for vanlig rutine kontroll, hun sjekket meg og jeg var moden, men det var ingen åpning.
Ble så skuffet, hadde jo hatt så mye vondt til ingen nytte.
Jeg og Lars kjørte hjemover, å på veien ble riene så vonde at jeg måtte holde meg fast. De begynte nå å bli mer regelmessige.
De kom nå med 11 minutters mellomrom.
Klokka 19:00 kom de med ca 8 minutters mellomrom og jeg måtte stå å holde meg fast, når jeg pustet meg gjennom riene.
Søsteren min kom også denne kvelden for å ta tiden, de kom med 5- 8 minutters mellomrom. Søsteren min ville hele tiden at jeg skulle dra på føden for å få en sjekk. (Min søster fødte nemlig 6 timer etter første rie med begge sine).
Men jeg sa nei, var redd jeg ble sendt hjem. Så jeg tok et bad, å da kom de med 5 minutters mellomrom. Ble litt redd da, men så kom de med 7 minutters mellomrom.
Så ca klokka 22:00 dro vi på føden. Ble sjekket og jeg hadde 3 cm åpning. De ville at jeg skulle bli der over natta, så vi fikk et rom. Der fikk jeg morfin og noe annet for å få meg litt søvn. Jeg leverte fødebrevet mitt. Så de kunne gå igjennom det. Der stod det alt om fødsels angsten min. (Jeg var redd for at den lille skulle dø under fødselen, eller at det skulle skje noe akutt og at det kunne bli et akutt keisersnitt og for smerten).
Den natten vandret jeg rundt på sykehuset med rier. Klarte ikke å ligge i senga. Uff, var så sliten og det gjorde så vondt. Denne natten ble utrolig lang. Hadde veldig vondt i ryggen, så jeg fikk en varme flaske som jeg holdt på ryggen mens jeg gikk rundt. De sjekket fosterlyden med jevne mellomrom.
På morgenen den 12. september var det 3 stykk på avdelingen som var i fødsel, så jeg måtte vente på en jordmor som kom fra en annen avdeling. Nå hadde jeg så vondt at jeg holdt på å klikke, ble så irritert når ikke jeg fikk hjelp.
Men når jordmoren kom, så var jeg glad jeg ventet. For ho var bare toppers, en energi bunt i slutten av 30 åra. Hun hadde lest fødebrevet og det viste seg at hun jobbet for morgen røden (der blir de som har fødsels angst sendt for å ha en samtale). Så jeg var utrolig heldig.
Hun sjekket åpning, å det var fortsatt 3 cm åpning. Jeg ble så skuffet.
Lege ble tilkalt, å hun ville at jordmor skulle ta vannet. Dette pga at det ikke var noe framgang selv om jeg hadde hatt hyppige rier. Også var de spent på fostervannet. Jeg måtte så veldig tisse, men det fikk jeg ikke lov til. Jordmor sa at det var det ikke tid til nå, siden legen hadde sagt at vannet skulle bli tatt. Så måtte de gjøre det med en gang. Så hun katetriserte meg, litt senere.
De satt en epidural på meg før de tok vannet, dette for at jeg var så sliten og for at jeg var redd smerten ville ta seg kraftg opp så fort vannet var tatt.
Jordmor tok vannet 09:40, hun klarte da ikke å se om vannet var missfarget pga at det var så mye blod som kom ut samtidig. Å det var ikke så store mengder som kom ut. Hun satt på drypp for å få fortgang og mer kraft i riene.
De festet noe til hodet til den lille for å følge med på om han tålte dryppet. Også hadde jeg disse to beltene på magen for å sjekke hvor sterke riene var og hvor lenge de varte. Også var det et belte for å sjekke hjerteslagene til den lille. Jeg hadde en lege og en jordmor inne hos meg under hele fødselen. En av de satt å fulgte med på hjerteslaga til den lille hele tiden.
(Fra 09:40 til 16:00, så husker jeg ingen klokkeslett. Det pga av all smerten og alt som skjedde rundt meg).
Nå som jeg hadde fått drypp, så håpet jeg virkelig at det ville gi fart på sakene.
Jeg hadde så utrolig vondt når jeg hadde rier, så jeg sa at epiduralen kan umulig fungere. De øket den i styrke og når den stod på fullt og jeg hadde like vondt. Smertene var så vonde, å riene kom hyppig, å jeg fikk lystgass for å se om det kunne hjelpe på smertene. Jeg fikk en kraftig krampe i ryggen, som ble værre når jeg prøvde å puste inn under en rie. Fosterlyden sank, å lege ble tilkalt. Det ble sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm. De satt dryppet ned på det minste for at ikke foserlyden skulle synke igjen. Han tålte ikke dryppet.
Anestesilegen legen ble tilkalt for å sjekke epiduralen som ikke fungerte. Han tok den ut, å det viste seg at det var krøll på slangen. Så han bestemte seg for å sette en ny. På denne tiden var smertene så intense og vonde. Jeg hadde nå 3 rier på 10 minutter som varte i ca 50 sekunder. Så det var effektive rier. Det var ikke lett å få satt den epiduralen. Jeg satt å prøvde å bruke lystgassen for å puste riktig når de satt den. Krampen i ryggen gjorde at det var vanskelig for meg å puste.
Jeg var nå så sliten, at jeg sa at jeg ikke orket mer. Jeg hadde vist sagt at jeg vurderte å hoppe ut av vinduet (Lars fortalte meg det).
De fikk satt epiduralen, å det var som å komme til himmelriket.
Nå kjente jeg nesten ikke riene og krampen i ryggen. Gud så godt det var å få slappet av.
De satt å fulgte med på hjertelyden, også sank den igjen.
Lege ble tilkalt og det ble sjekket åpning samtidig, fortsatt 3 cm åpning. Uff, nå så jeg svart på det, så mye smerte og til ingen nytte.
Smertene begynte å ta seg opp igjen og de økte epiduralen, men den hadde sluttet å fungere den også. Nå var det også vaktskifte og jeg fikk en ny hærlig jordmor.
Jordmoren som jeg hadde hatt på dagen ringte fødsels lege og det kom to grønnkledde menn opp. De sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm åpning.
Så litt før klokka 16:00 bestemte de seg for å ta keisersnitt pga ingen fremgang i fødsel og at hjertelyden til den lille hadde sunket flere ganger. Legen som hadde fulgt meg hele dagen sluttet egentlig 15:30, men hun ble igjen for å bli med på keisersnittet. Det satt jeg utrolig stor pris på.
Da jeg lå der med rier også måtte jeg ta ut alle persingene mine i øra, nesa og tunga. Å det var ikke lett. Så mellom riene prøvde jeg og jordmor å ta de ut med litt sykehus utstyr (Må le av det virr varret nå).
Så lå jeg der på oprasjons bordet med sterke rier og en krampe i ryggen som var så vond at jeg gråt og skalv. Men den snille legen som hadde vært sammen med meg hele dagen stod å maserte krampen mens de rigget i stand til keisersnittet. Å det lindret og var godt.
Så satte de en spinal bedøvelse i ryggen min, sånn at jeg kunne være med under keisersnittet. Lars satt ved siden av meg. Også sa de at de begynte med keisersnittet, 3 minutter senere klokka 16:58 den 12/09 2008 hørte vi et vakkert skrik fra lille Lars Victor. Han veide 3155 gram og var 50 cm lang også 34 cm rundt hodet.
En fantastisk opplevelse. Både jeg og Lars gråt av glede.
Å endelig var fødselen som jeg hadde grua meg sånn til over.
Det viste seg at han hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen, det derfor hjertelyden hadde sunket. Han lå som en stjernekikker. Han lå feil vei med hodet. Legen sa han ikke hadde kommet ut uten hjelp med keisersnitt, da han bare lå å stanga.
Så jeg er så glad for at de bestemte keisersnitt til slutt.
På kvelden samme dagen som jeg fødte fikk jeg høre at jordmoren som jeg hadde hatt på dagen, hadde ringt å spurt hvodan det hadde gått med meg. Så utrolig koselig.
Selv om jeg har hatt en lang og tøff fødsel så et det så klart verdt det.
Vi koser oss veldig med Lars Victor, han vokser jo så utrolig fort. Nå har han blitt over 1 år allerede[:D]
Pelotte
Glad i forumet
Nå er det over 9 mnd siden jentene kom til verden, og jeg har (endelig) ork til å tenke på fødselen vi var igjennom.. Denne blir lang, og det har tatt tid.. blir vel en del av prosessen å bli ferdig med den opplevelsen...[;)]
Som diabetiker ble jeg (i tillegg til tvillingene) ekstra fulgt opp i svangerskapet. Hos indremedisinere, fødselsleger, jordmødre og ja.. Hver uke var jeg på sykehuset for sjekk! Og alt var helt flott med meg og jentene i magen. Helt til uke 30 hvor overlegen "plutselig" så at morkaka var forliggende og sperret HELE fødselskanalen. Lettere sjokkert lege som ikke helt trodde på meg at jeg ikke hadde hatt en eneste blødning i de 30 første ukene. Ble videre fulgt opp, og i uke 34+2 fikk jeg endelig beskjed om at det uten tvil ble ks. Ingen "fare" for fødsel, så jeg sendte mannen avgårde på ny jobb på andre siden av landet for en uke. Ny sjekk mandag 26.1, da 35+1 gravid, og fikk dato for ks uken etter (36+2).
Var hos mine foreldre, turte jo ikke å være alene etter skrekkhistorier om forliggende morkake og fødsel. Var så redd for å gå i fødsel av meg selv for da var det fare for at ingen av oss ville overleve.. Så jeg ble passet godt på av mamma. Kvelden kom og mine kynnere (som var begynt siste dagene å bli skikkelig harde) ble verre og verre, men gikk litt over og jeg nekta plent på at det kunne være noe på gang. Jeg var jo bare 35+1. Holdt meg fast i bordet og pustet meg igjennom lettere irritert på min mor som prøvde å ymte noe om fødsel...
Natta gikk, samme med neste morgen og dag - jeg reiste meg knapt ut av senga før klokka var 1530 - og da begynte blødningene.. Det var tirsdag 27.januar 2009, jeg var 35+2.
Rolig og fin fikk jeg ringt føden som avtalt, og rakk knapt å presentere meg før legen min visste hva det var. Ble kjørt de 4 minuttene opp til sykehuset og lagt på registrering. Mannen min fikk en sms om at det bare var å slappe av, jeg skulle jo IKKE føde før om en uke - det var jo planlagt keisersnitt.
Mamma var med inn og var sammen med meg i det jeg ble skrevet inn for obs. Vel... så gikk det vel en halvtime før disse "kynnerne" tok seg opp igjen.. Masse leger og jordmødre, og vi så på klokka - 15-20 min imellom og uregelmessige kynnere. Men det skulle bli verre. Mye heftigere og det kjapt. Litt kaos med mange forskjellige som var innom og sjekket meg og magen hele tiden.
Ca 2015 kom legen inn igjen (en av dem) og sa at de ønsket å ta ks morgenen etter og at jeg ikke kunne spise noe mer siden jeg skulle være fastende til morgenen. Det var jeg ikke klar for (var jo fortsatt en uke til ks??!!)
Skulle akkurat til å ringe mannen min og gi beskjed at han måtte hive seg i en leiebil og kjøre de 10 timene hjem i natt, men ble avbrutt av noen helsikes rier (jepp nå begynte jeg endelig å skjønne at det var rier jeg hadde hatt) Og før jeg rakk å tenke noe mer var det i gang. Klokka var 2045 og før den ble 21 var det ett minutt i mellom riene og jeg var helt kjørt. Blødningene tiltok og nå begynte angsten å komme krypende...Eller nei, helt ærlig så var jeg helt skrekkslagen og så utrolig redd for at dette ikke skulle gå fint.
Nå ble det fart i sakene, jeg ble overfalt med kateter, venefloner, beroligende sprøyter og full pakke. Avgårde til operasjon med pleiere løpende nedover gangen. Jeg holdt på å bli gal, livredd for de to små - og uten kontroll på noe som helst og kroppen full av tette rier. Blødningene tiltok og ungene var rett og slett på vei ut, og DET gikk jo ikke bra!!!
Heldigvis en super bakvakt av en lege som skulle ta ks, og et profesjonelt team rundt som alle gjorde alt de kunne for å gjøre dette raskt.
Spinalbedøvelsen ble satt, forhenget hengt opp, og der lå jeg og ristet.. Livredd, og helt utenfor meg selv. Savnet mannen min, og tryggheten jeg hadde sett for meg et planlagt ks skulle bli. Heldigvis var mamma der da, så helt alene var jeg jo ikke, bare føltes sånn!
Spinalen satt ikke, og da de begynte å skjære hylte jeg bare. Ikke fikk jeg puste, og med smerter fra såret i tillegg til redselen føltes dette som fortsettelsen på et mareritt. Det var jo ikke SÅNN det skulle være!!!
Men med flere doser lokalbedøvelse gikk det jo greit det og. Magen ble åpnet, og ut kom det rareste lille nurket jeg noen gang har sett! Og med et skrik!! Hadde en flott anestesilege som hjalp til med pustingen, det glemte jeg jo helt!! Tårene trillet av lettelse for at den lille jenta mi var kommet ut, og hun skrek! Da var hun i live, og alt var fint så langt..
Så skulle nr. 2 ut, hun måtte snus først, de lå hode/hode men sistemann måtte dyttes til seteleie før de kunne ta henne ut. Og det virket som en EVIGHET!! Noe så forferdelig vondt, to leger på utsiden som dyttet og hoppet på magen - og legene med armene inn i "magen" for å hente ut den andre. Tenkte vel at de bare kunne la henne være der inne, for dette orket jeg bare ikke å fullføre. .Mamma lente seg over forhenget for å få med seg alt - og jeg minnes min noe flaue kommentar : " Ja du skal nå ha med deg alt også da mamma" hehe...
Men ut kom hun, tvilling 2, med bena først - og med et hyl som sin søster- kun et minutt etter. Jeg følte magen bare sa poff - og borte var den!!!! Det må være det lengste minuttet jeg har opplevd, det føltes som en time..
Tårene rant og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller føle, før de kom inn med jentene og jeg fikk klemme dem litt imens jeg ble sydd igjen. Nå visste jeg at det hadde gått bra!! Og vi klarte oss alle tre!!! Så lettet og stolt - og så ufattelig sliten.. Fikk ringe mannen min imens min mor ble med jentene ut. 22.52 og 22.53 er klokkeslett jeg ALDRI kommer til å glemme, Pernille kom først og Lotte minuttet etter storesøster.
Ble ganske heftig etterpå idet morkaka var stor (halleluja, den veide jo over 1,6 kilo!!!) og blødde kraftig, så mistet mye blod(1,7liter) og det tok tid før jeg fikk roen og spinalen og alt det andre gikk ut av blodet. Våknet opp nærmere 03- av at jeg lå og ristet i senga. Tok ytterligere en time før det ga seg, så klokka ble ca 04. Fortsatt ganske fjern, men ble trillet opp på barsel. At jeg fikk sendt melding til sladrevennen min kan jeg ikke huske engang, men DET fikk jeg med meg!! (Ny Leigebuar i magen)
Jentene født 35+2 ble tatt med til nyfødtintensiven for overvåkning pga født før uke 36,men trengte heldigvis ingen behandling der. De var så modne og ferdige - med sine hhv 2695 og 2950 gram fordelt på 48 cm hver.
Så fulgte noen dager på barsel, jeg var oppe på do med litt hjelp ved 10 tiden neste morgen, og enda en gang litt senere. Det var fryktelig vondt, men etter gode råd om å takke ja til alt av smertelindring kom jeg meg igjennom. Det som var vanskeligst var at jeg ikke var i stand til å gå til jentene selv, men måtte ringe på noen som måtte sjekke om det gikk å få trillet dem til meg..
Vi fikk noen dager på nyfødt også før vi kom hjem - med litt ammetrening og avlastning på natta.. Og det var trygt og godt.
Fødselen og de neste dagene er fortsatt litt vanskelige å tenke på, og det er noen svarte hull her og der men det kommer seg!
NÅ vet jeg jo at det var verdt det!!! Og litt imponert om noen har orket å lese hele historien også.
Som diabetiker ble jeg (i tillegg til tvillingene) ekstra fulgt opp i svangerskapet. Hos indremedisinere, fødselsleger, jordmødre og ja.. Hver uke var jeg på sykehuset for sjekk! Og alt var helt flott med meg og jentene i magen. Helt til uke 30 hvor overlegen "plutselig" så at morkaka var forliggende og sperret HELE fødselskanalen. Lettere sjokkert lege som ikke helt trodde på meg at jeg ikke hadde hatt en eneste blødning i de 30 første ukene. Ble videre fulgt opp, og i uke 34+2 fikk jeg endelig beskjed om at det uten tvil ble ks. Ingen "fare" for fødsel, så jeg sendte mannen avgårde på ny jobb på andre siden av landet for en uke. Ny sjekk mandag 26.1, da 35+1 gravid, og fikk dato for ks uken etter (36+2).
Var hos mine foreldre, turte jo ikke å være alene etter skrekkhistorier om forliggende morkake og fødsel. Var så redd for å gå i fødsel av meg selv for da var det fare for at ingen av oss ville overleve.. Så jeg ble passet godt på av mamma. Kvelden kom og mine kynnere (som var begynt siste dagene å bli skikkelig harde) ble verre og verre, men gikk litt over og jeg nekta plent på at det kunne være noe på gang. Jeg var jo bare 35+1. Holdt meg fast i bordet og pustet meg igjennom lettere irritert på min mor som prøvde å ymte noe om fødsel...
Natta gikk, samme med neste morgen og dag - jeg reiste meg knapt ut av senga før klokka var 1530 - og da begynte blødningene.. Det var tirsdag 27.januar 2009, jeg var 35+2.
Rolig og fin fikk jeg ringt føden som avtalt, og rakk knapt å presentere meg før legen min visste hva det var. Ble kjørt de 4 minuttene opp til sykehuset og lagt på registrering. Mannen min fikk en sms om at det bare var å slappe av, jeg skulle jo IKKE føde før om en uke - det var jo planlagt keisersnitt.
Mamma var med inn og var sammen med meg i det jeg ble skrevet inn for obs. Vel... så gikk det vel en halvtime før disse "kynnerne" tok seg opp igjen.. Masse leger og jordmødre, og vi så på klokka - 15-20 min imellom og uregelmessige kynnere. Men det skulle bli verre. Mye heftigere og det kjapt. Litt kaos med mange forskjellige som var innom og sjekket meg og magen hele tiden.
Ca 2015 kom legen inn igjen (en av dem) og sa at de ønsket å ta ks morgenen etter og at jeg ikke kunne spise noe mer siden jeg skulle være fastende til morgenen. Det var jeg ikke klar for (var jo fortsatt en uke til ks??!!)
Skulle akkurat til å ringe mannen min og gi beskjed at han måtte hive seg i en leiebil og kjøre de 10 timene hjem i natt, men ble avbrutt av noen helsikes rier (jepp nå begynte jeg endelig å skjønne at det var rier jeg hadde hatt) Og før jeg rakk å tenke noe mer var det i gang. Klokka var 2045 og før den ble 21 var det ett minutt i mellom riene og jeg var helt kjørt. Blødningene tiltok og nå begynte angsten å komme krypende...Eller nei, helt ærlig så var jeg helt skrekkslagen og så utrolig redd for at dette ikke skulle gå fint.
Nå ble det fart i sakene, jeg ble overfalt med kateter, venefloner, beroligende sprøyter og full pakke. Avgårde til operasjon med pleiere løpende nedover gangen. Jeg holdt på å bli gal, livredd for de to små - og uten kontroll på noe som helst og kroppen full av tette rier. Blødningene tiltok og ungene var rett og slett på vei ut, og DET gikk jo ikke bra!!!
Heldigvis en super bakvakt av en lege som skulle ta ks, og et profesjonelt team rundt som alle gjorde alt de kunne for å gjøre dette raskt.
Spinalbedøvelsen ble satt, forhenget hengt opp, og der lå jeg og ristet.. Livredd, og helt utenfor meg selv. Savnet mannen min, og tryggheten jeg hadde sett for meg et planlagt ks skulle bli. Heldigvis var mamma der da, så helt alene var jeg jo ikke, bare føltes sånn!
Spinalen satt ikke, og da de begynte å skjære hylte jeg bare. Ikke fikk jeg puste, og med smerter fra såret i tillegg til redselen føltes dette som fortsettelsen på et mareritt. Det var jo ikke SÅNN det skulle være!!!
Men med flere doser lokalbedøvelse gikk det jo greit det og. Magen ble åpnet, og ut kom det rareste lille nurket jeg noen gang har sett! Og med et skrik!! Hadde en flott anestesilege som hjalp til med pustingen, det glemte jeg jo helt!! Tårene trillet av lettelse for at den lille jenta mi var kommet ut, og hun skrek! Da var hun i live, og alt var fint så langt..
Så skulle nr. 2 ut, hun måtte snus først, de lå hode/hode men sistemann måtte dyttes til seteleie før de kunne ta henne ut. Og det virket som en EVIGHET!! Noe så forferdelig vondt, to leger på utsiden som dyttet og hoppet på magen - og legene med armene inn i "magen" for å hente ut den andre. Tenkte vel at de bare kunne la henne være der inne, for dette orket jeg bare ikke å fullføre. .Mamma lente seg over forhenget for å få med seg alt - og jeg minnes min noe flaue kommentar : " Ja du skal nå ha med deg alt også da mamma" hehe...
Men ut kom hun, tvilling 2, med bena først - og med et hyl som sin søster- kun et minutt etter. Jeg følte magen bare sa poff - og borte var den!!!! Det må være det lengste minuttet jeg har opplevd, det føltes som en time..
Tårene rant og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller føle, før de kom inn med jentene og jeg fikk klemme dem litt imens jeg ble sydd igjen. Nå visste jeg at det hadde gått bra!! Og vi klarte oss alle tre!!! Så lettet og stolt - og så ufattelig sliten.. Fikk ringe mannen min imens min mor ble med jentene ut. 22.52 og 22.53 er klokkeslett jeg ALDRI kommer til å glemme, Pernille kom først og Lotte minuttet etter storesøster.
Ble ganske heftig etterpå idet morkaka var stor (halleluja, den veide jo over 1,6 kilo!!!) og blødde kraftig, så mistet mye blod(1,7liter) og det tok tid før jeg fikk roen og spinalen og alt det andre gikk ut av blodet. Våknet opp nærmere 03- av at jeg lå og ristet i senga. Tok ytterligere en time før det ga seg, så klokka ble ca 04. Fortsatt ganske fjern, men ble trillet opp på barsel. At jeg fikk sendt melding til sladrevennen min kan jeg ikke huske engang, men DET fikk jeg med meg!! (Ny Leigebuar i magen)
Jentene født 35+2 ble tatt med til nyfødtintensiven for overvåkning pga født før uke 36,men trengte heldigvis ingen behandling der. De var så modne og ferdige - med sine hhv 2695 og 2950 gram fordelt på 48 cm hver.
Så fulgte noen dager på barsel, jeg var oppe på do med litt hjelp ved 10 tiden neste morgen, og enda en gang litt senere. Det var fryktelig vondt, men etter gode råd om å takke ja til alt av smertelindring kom jeg meg igjennom. Det som var vanskeligst var at jeg ikke var i stand til å gå til jentene selv, men måtte ringe på noen som måtte sjekke om det gikk å få trillet dem til meg..
Vi fikk noen dager på nyfødt også før vi kom hjem - med litt ammetrening og avlastning på natta.. Og det var trygt og godt.
Fødselen og de neste dagene er fortsatt litt vanskelige å tenke på, og det er noen svarte hull her og der men det kommer seg!
NÅ vet jeg jo at det var verdt det!!! Og litt imponert om noen har orket å lese hele historien også.