Mandag 10.12 gikk vannet. Jeg våknet kl 6 av at det rant fosser nedover lårene mine og jeg vekket samboer og sier at fødselen er i gang. Etter en samtale med føden, pakker vi ferdig bagen og reiser til føden. Kjenner ingen rier enda, bare vannet som fortsetter å renne. På føden blir jeg undersøkt, for så å bli sendt hjem, med beskjed om å vente på riene og når det er 3 rier på 10 min er det på tide å komme tilbake. Vi reiser hjem og venter spent. Ved 12 tiden begynner riene, vi samarbeider godt. Hver gang det kommer en rie, sier jeg ifra til samboeren og han tar tiden på riene og mellom hver. Veldig komisk å tenke på i ettertid, at vi ligger i senga, jeg med stadig mer vonde rier og han med en hånd masserende på korsryggen min og en hånd som tar tiden med mobilen. Kl 21 er det 3 min mellom hver rie og den varer i 1.5 min hver. Vi ringer føden og blir bedt om å komme. Jeg blir lagt inn på fødeavdelingen og undersøkt på nytt, riene er hyppige nå og fødselen er i gang. Foreløpig er det ikke veldig smertefult og jeg gleder meg til fødselen kommer ordentlig i gang. Jeg får beskjed om å bevege meg mest mulig og puste meg gjennom de stadig sterke riene. Jordmoren er en hyggelig litt eldre dame, som tydeligvis er for fødsel uten smertestillende. Etter en liten samtale med henne, er jeg ganske optimistisk til å greie fødselen kun med naturlig smertelindring. Lite visste jeg da om hva som skulle skje senere..... Ved 2 tiden om natten var riene så sterke at vi bestemte oss for å prøve badekar, det var deilig å ligge i badekaret med levende lys og lavendeldråper, og riene var nå vonde, men ikke uutholdelige. Ved 4 tiden var det tilbake i senga, åpningen var nå 7 cm og nå hadde riene tiltatt veldig. Heldigvis hadde jeg en utrolig samboer som masserte korsryggen min konstant, og ellers gjorde alt jeg trengte uten at jeg nesten behøvde å si noe. Ved 8 tiden målte jormoren igjen åpningen og hun sa at det nå var 9 cm åpning og kun en liten kant igjen, og at når jeg følte trang til å presse var det bare å komme igjen. Kl halv ni begynte pressriene og jeg begynte å presse, jordmoren skulle gå av vakt kl 9 og sa til meg før hun gikk av at babyen nok var ute iløpet av en times tid. Den ligger helt riktig til sier hun, og alt er klart til fødsel.
En jordmor student fikk hovedansvaret videre nå, sammen med en annen jordmor. Jeg presset når riene kom, men plutselig var pressriene over. Jeg ble undersøkt igjen, og nå ble begge litt rare i ansiktet. De mente at åpningen nå kun var 7 cm, og at babyen hadde snudd hodet. Den lå nå med ansiktet vendt oppover. Og det var da marerittet begynte. De måtte ha meningen til andre fagfolk, og inn kom den ene jordmoren og legen etter den andre. Alle skulle kjenne hvordan babyen lå, og det virket som om ingen var enige. Jeg ble etterhvert så sår nedentil av alle undersøkelsene, at det nesten overdøvet riene. Det viste seg at babyen hele tiden greide å få snudd litt på hodet, og at når jeg hadde presset den litt lenger ned i bekkenet så gikk babyen oppover igjen. Kl 11 var jeg så sliten av alle undersøkelsene og alle riene at gråten bare kom over meg av bare fortvilelse. Det ble bestemt at jeg skulle få epidural babyen trengte å komme lenger ned i bekkenet, og kroppen min orket snart ikke mer. Riene var veldig kraftige, og jeg kjente en vannvittig pressetrang, men samtidig var det innimellom opphold på mange minutter mellom riene som bekymret jordmødrene. Dryppet var oppe i 250 på det meste for å sette i gang riene ordentlig, og jeg fikk også akkupunktur for å øke hyppigheten.
Epiduralen hjalp mye og jeg fikk slappet av en times tid. Ved 12 tiden kjente jeg at epiduralen hadde liten virkning mer, og pressriene startet for alvor. Jeg fikk beskjed om å presse på, og jeg hentet alle kreftene jeg hadde og presset, og presset. Men til ingen nytte, babyen ville ikke ut! Det begynte å bli litt kritisk, ikke for babyen, han hadde de hele tiden oversikten på, og han hadde det utmerket. Det var en trøst oppe i det hele. Men det var kritisk for meg, smertene var uutholdelige og jeg kastet opp og hadde skjelvinger i kroppen. Jeg kunne jo ikke fortsette å presse uten nytte. Jeg fikk morfin og lokalbedøvelse for å dempe smertene noe, men det hjalp lite. Selv fikk jeg ikke med meg mye av det som skjedde rundt meg, jeg var inne i min egen smerte og presseboble og var kun konsentrert om å få ungen ut. Men jeg fikk senere vite at det på det minste var 6 jordmødre og leger inne på rommet. Jeg ble sikkert undersøkt over 100 ganger nedentil. Og de prøvde å snu babyen samtidig som jeg presset. Jeg var så sår, og følte at alle hendene bare gjorde det verre å presse. Ved et tilfelle skal jeg visst ha skreket til en jordmor: ” Nå tar du til helvete ut hendene fra f..... mi” og når dette ikke ble gjort skal jeg ha sparket mot ansiktet hennes, samboeren min fikk heldigvis akkurat avverget dette!
Jeg prøvde alle fødestillinger, og fortvilet prøvde jeg å presse alt jeg hadde, men kreftene ebbet mer og mer ut. Jeg var helt fortvilet og følte at dette går aldri. Jeg hørte keisersnitt bli nevnt, og tenkte at aldri i livet om jeg skulle det. Derfor prøvde jeg å presse alt jeg hadde, og babyen kom heldigvis til syne i åpningen. Men ansiktet var fortsatt vent oppover og jeg hadde nå presset i flere timer. Men det var jo nå jeg virkelig trengte å presse, for nå skulle hodet ut. Jeg fikk beskjed om at jeg nå skulle prøve 5 rier til, ellers så skulle babyen tas med vakum. 5 rier gikk, uten særlig resultat. Og sugekoppen ble tatt fram. Og nå begynte smertene værre enn jeg noen gang kunne tenke meg.Jeg ble klippet for å få plass til sugekoppen, og denne ble festet til babyens hode. De skulle forsøke å snu babyens hode mens jeg presset. En jordmor holdt det ene benet mitt, samboeren min det andre, en jormor satt med to fingre for å få størst mulig åpning, mens en lege nå stod opp i senga mi med et ben på hver side og dro i sugekoppen. Jeg ropte at jeg ikke klarte mer, og at kjente at jeg begynte å miste kontakten med virkeligheten. Da hører jeg samboer rope til meg at nå presser du alt du har for babyen vår. Og da tror jeg urkvinnen våkent i meg eller noe, så jeg hentet krefter jeg ikke visste jeg hadde og presset og presset og presset. Kl 16:14 hørte jeg et høylytt vræl og ut kom den skjønne gutten min, en stor gutt på 4200 gr. Det første han gjorde var å stikke ut tunga og lage smattelyder, og etter kort tid fikk han mat av mammen sin for første gang. Jeg kommer aldri til å glemme det nydelige ansiktet og den utrolige ømheten og kjærligheten som strømmet gjennom meg. Jeg bare holdt han inntil meg og gråt.
Jeg hadde vært lenge i fødsel og fikk en sprøyte for at livmoren skulle trekke seg raskt sammen, og da begynte et nytt mareritt, jeg tålte ikke sprøyta! Jeg følte at jeg gled lenger og lenger bort, og samboer har fortalt at det ble veldig kritisk igjen. En lege stod helt oppe i ansiktet og ropte navnet mitt og klappet meg lett i ansiktet, men jeg følte at det var umulig å holde meg våken og trodde seriøst det var sånn det måtte føles å dø. Jeg følte ikke kroppen min lenger og en periode der er alt svart. Det hadde strømmet på med leger og det ble festet kanyler med nye drypp i den andre hånden også. Jeg fikk noen nye sprøyter i låret, og etterhvert kom jeg til bevissthet igjen. Og da begynte de å skulle sy meg igjen, lokalbedøvelsen jeg fikk virket dårlig og jeg kjente godt at de sydde. Jeg prøvde å spørre hvor mange sting legen sydde, men fikk bare til svar at det var vanskelig å si. Men legen spurte etter tråd etter tråd, kan tenke meg at det ble rene bunadsømmen der nede.
Etter syingen fikk jeg litt tid med babyen på brystet igjen, før vi ble trillet på barsel. De trengte fødestua fort! Vel inne på barselavdelingen kom jeg på rom sammen med en annen jente, samboer kunne ikke være der om natten da de ikke hadde ledige familierom, så han ble sendt hjem. Så lå jeg der da med ganske sinnsyke smerter, og en baby som lå i senga si og som jeg ikke hadde mulighet til å få reist meg opp og løftet opp, til det hadde jeg for grusomme smerter nedentil. Da han satte i gang å gråte måtte jeg ringe på hjelp for jeg hadde ikke sjans til å få tatt han opp. Etter at babyen hadde begynt å falle til ro igjen kjente jeg at det skjedde noe merkelig nedentil, og før jeg visste ordet av det så (beklager detaljer) hadde hele tarmen min tømt seg i senga. Jeg ble fryktelig flau og skjønte ikke hvorfor dette skjedde. Tenkte at det kanskje var normalt og ikke føle at man måtte på do etter en fødsel? Men jeg måtte jo ha hjelp til å få skiftet på senga og komme meg på do så jeg måtte ringe på hjelp. Pleieren som kom inn så litt sjokka ut og jeg fortalte det som det var at det bare hadde skjedd uten noe forvarsel. Hun ringte på legen som hadde sydd meg under fødselen, og hun mente at det antakeligvis hadde blitt en skade på lukkemuskelen under fødselen. Og at jeg måtte undersøkes på nytt. Jeg fikk velge mellom narkose eller lokalbedøvelse og operasjonen måtte skje senere samme natt. Jeg ble helt hysterisk over tanken at noen skulle drive på der nede igjen, og jeg kjente at tårene kom strømmende igjen. De fant ut at jeg burde få enerom situasjonen tatt i betraktning og fant et ledig rom til meg. Samboer ble oppringt med beskjed om at hun burde komme å ta seg av babyen. Han kom tilbake ved 12 tiden, jeg lå og gruet med halve natten før jeg på morgenkvisten ble hentet til operasjonstuen. Der fant de ut at det hadde revnet store deler av lukkemuskelen og at det nå var full åpning mellom vagina og endetarmen.... Alle stingene fra fødselen måtte tas opp igjen før alt måtte sys sammen på nytt. Lokalbedøvelsen virket dårlig og jeg kjente hvert eneste nålestikk, men etterhvert så ble smertene så intense og jeg var så sliten at jeg sovnet og våknet ikke før utpå dagen neste dag. Blodprosenten var svært lav i dagene som fulgte, hadde mistet 1.5 liter blod og var svært dårlig. Følte at jeg ikke greide å ta meg av sønnen vår, og samboer var den som stelte den lille i dagene som kom. Fikk også brystbetennelse når melka kom og fikk høy feber og ble dårlig pga det,men sakte men sikkert bedret ting seg og etter 1 og en halv uke fikk vi reise hjemJ