Fødselshistorier

#2

Gift med forumet
Augustmødrene 2014
her kan vi jo legge inn fødselshistoriene våre hvis vi vil dele den med andre[:)]
 
mi fødsels historie.
 Våkna søndag den 16 des. skulle ha besøk av tante onkel å søsken barnet mitt med barn.. Kjente tak i ryggen men gadd ikke bry meg så hard.kjente de sann me jevne mellom rom heile dagen..
 
Gikk for å legge oss i 23 tia. Skulle tidelig opp å på sykehuset for vekst kontroll å vurdere igang setting neste dag
 Men nei no begynte taka å bli hyppigere. kom me 1o min i mellom ca. Låg å makka ei stund Men sto til slutt opp Satt meg å såg film..
 
kom me 5-10 min mellom rom... i 4 tia gikk jeg på loftet å prata litt me samboern å fortalte hvordan ting var . å han da jaja vekk meg når det nærma se du. (grrrr) gikk ned igjen å dusja å gikk opp å la meg i 5 tia.
 
Rundt halv 9 kjørte vi til sykehuset. Blei sjekka å hadde 3-4 cm åpning.
Fikk føde stue. Men gikk ned på sykehuset å kjøpe oss litt mat å gikk en tur på butikken.
 
JM jeg hadde gjorde alt klart til epidural Men ville vente så ho som kom på neste vakt kunne ordne det. MEn da neste kom sjekka ho å hadde 8 cm åpning så ho meinte epidural ikke var nødvendig at jenta skulle vere ute til 4..
 
Hadde sterke rier å kl blei 4 men ingen baby var kommet, Babyen låg fortsatt høyt oppe(vannet ha heller ikke gått)
 
Begynte å blir så sliten så blei avgjort at skulle få epidural.
 
Fikk den kl 16.10. Var jo som å komme til himmelen ;)
Fikk maks dose av epidural. så ho satt på drypp for riene ikkje skulle forsvinne.
 
Fikk endelig slappa av . drakk litt vann å åt dumle ;)
 
kl 18 gikk vannet av seg selv. å 18.27 kom jenta til verden.
 
Låg på sia da jeg fødte ho.  God stilling
 
fikk 2 sting på 2 små innvendige rifter
 
 
Fikk for føste gang babyen rett på magen å pappan fikk klippa navle strengen..
 
En kjempe flott fødsel. (ting ha vert heilt perfekt om hadde fått epiduralen et par tima før MEN siden fikk slappa av så pass lenge med epiduralen så var jeg i god for da ho skulle ut..
 
jenta var 3800 og 52 cm
 
Etter å ha gått noen dager og kjent på mens-lignede smerter i magen og ryggen, våknet jeg fredag 07.12 opp med regelmessige rier. Begynt å ta tiden og det var ca 8 minutter mellom hver ri og dette varte hele fredagen. Det var selvfølgelig akkurat så merkbart at jeg ikke fikk sove natt til lørdag, noe som gjorde at jeg ikke var så veeeldig opplagt med tanken på å føde...
 
Lørdag fortsatte riene, men kom stadig tettere, ikke helt regelmessig, men varierte fra 8 minutter og helt ned i 4 minutter melom hver rie. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle prøve å være hjemme så lenge så mulig og bevege meg mest mulig hele dagen i håp om at babyen skulle synke godt ned i bekkenet (hadde fått beskjed på torsdag av jordmor at hodet ikke var festet) og at det skulle hjelpe på å gjøre fødselen lettere.
 
Når klokken var rundt 13 lørdag ringte jeg til fødeavdelingen for å høre når det var på tide å reise til klinikken og lurte på om det hadde noe å si at hodet ikke var festet. Så ble enig med jordmor å ringe tilbake når jeg følte at jeg ikke holdt ut riene lenger. Det at hodet ikke var festet gjorde ingenting. Riene var fremdeles ikke regelmessig etter boken, men varierte mellom 3-7 minutter, men de var blitt kraftigere. Så da gikk jeg hjemme å vagget i leiligheten helt til kl nærmet seg 19! Da var riene så sterke at jeg ringte for å høre om jeg kunne komme inn til en sjekk.
 
Vel inne på sykehuset ble jeg undersøkt av en koselig jordmor og jordmor-student. Hodet var da synket godt ned i bekkenet og GODT festet [:)] og jeg hadde 5 cm åpning!! Jippi tenkte jeg og samboren da slipper vi hvertfall å reise hjem igjen. Jordmoren målte også utenpå magen at babyen kom til å veie rundt 3300 gram og hadde et lite hode...enda mer YES for min del å høre det [:)].
 
Fikk fødestue med en gang og vagget videre med riene. På dette tidspunkte sluttet jeg å ta tiden mellom hver ri, men jeg tror fremdeles ikke at de kom regelmessig, bare at de var veldig kraftige. Etter å ha fått klyster og vagget videre en liten stund ba jeg om å få badekar. Det å synke nedi badekaret var helt fantastisk der og da!! Riene ble ikke så vonde lenger, men jeg begynte å å skikkelig trykketrang. Etter å ha blitt undersøkt av jordmor igjen hadde jeg 8 cm åpning og fikk streng beskjed om at dersom jeg følte for å trykke måtte jeg ut av badekaret for de hadde ikke vannfødsler der. Samboeren min fikk da beskjed om å ringe på jordmor dersom han synes jeg presset. Så på neste ri klarte jeg jo selvsagt ikke å holde igjen presset, samtidig gikk vannet, og samboren min var grepet av panikke et øyeblikk og heiv seg i snoren for å tilkalle jordmor [:D]. Da ble det ikke noe mer bad på meg.
 
Da bar det rett i fødesengen med 10 cm åpning, men det rare er at presse trangen forsvant helt...så da låg jeg da å prøvde å presse ut en baby på hver ri uten å kjenne trang til å presse i det hele tatt. Hadde ganske mange rier (vil ikke kalle det press-rier en gang...) før endelig lille gullet kom ut. Klokken var da 22.47 lørdags kveld. Hun var 3200 gram, 49 cm og 35 cm rundt hodet og helt perfekt [:)] Brukte ingen smertelindrende midler annet enn badekaret. Måtte sy 3 sting og det var nesten det værste med hele fødselen for det kilte så innmari nedi der når jeg ble vasket og sydd. Så jeg låg jo der og lo, det høres jo helt teit ut...
 
Fødselen min var nett som bestilt. Jeg har ikke kvidd meg i det hele tatt til fødselen, men prøvd å være positivt innstilt og nyskjerrig på det som skulle skje. Jeg hadde på forhånd bestemt at så langt det var mulig skulle jeg klare meg uten epidural og heller satse på badekar eller akupunktur. Det at jeg hadde vært i bevegelse hele dagen tror jeg selv var med å gjøre fødselen så "raskt" unnagjort. Fikk mye skryt av jordmødrene for måten jeg hadde taklet fødselen på siden jeg var førstegangsfødende. I fødselspapirene står det "sprek mor"...hehe det er jo kjekt å se [:)]. Tilslutt vil jeg bare si at for meg var dette den perfekte fødsel.
 
 
 
 
 
Alt skjedde så plutselig denne lørdagskvelden 8.des.. Jeg hadde tidligere den uken vært å fått greie på at onsdag 12.des skulle jeg bli satt i gang.. så slo meg litt til ro med det, selvom jeg håpte på en naturlig fødsel før det.
 
Jeg hadde sittet litt på bv, og så på klokka at den var blitt 20.30... var på tide å gå opp for vi skulle se Harry Potter. Men måtte på do først.. Og når jeg satt meg ned kom det et klikk liksom, nede ved livet der.. Tenkte jøss for en merkelig følelse. Så skulle jeg tørke meg, og det kom blod og slim på papiret. Så jeg regnet med det var slimproppen.. (hadde akkurat lest på bv her om blod når slimproppen gikk[:D])... begynte fort å sjelve, for har jo lest også at det kan skje rett før fødsel...
 
Jeg gikk opp og sa det til sambo, han bare: Å herregud vi må ringe til sykehuset[:D][:D] Jeg roet han ned med at dette er jo noe som kan skje en god stund før fødsel også da.. men når klokka var blitt 21.00 gikk vannet mens jeg satt i stolen. Hadde heldigvis lagt et sånn tisselaken under, i TILFELLE![:)]
 
Så ringte vi føden og dem sa at vi kunne komme med en gang hvis vi var klar. SÅ treg som jeg har vært ble det til at sambo måtte pakke bagen min mens jeg satt på do og dryppet fra meg[:D]
 
Sånn ca 21.45 var vi på sykehuset. Ble koblet til den ctg maskina. Og sånn rundt 22.30 begynte de sterke riene å komme.. Tiden mellom ble bare kortere og kortere. Sambo var veldig god å holde rundt når dem kom. Han måtte i tillegg måle bl.sukkeret mitt hver halvtime siden jeg har diabetes. Hadde sånn nålting i hånda som gled ut 3 ganger, pga jeg var så svett at plasteret glapp taket, kom mye blod... Og så spøy jeg i tillegg, så var mye rart i senga etter fødselen..[:D]
 
Åpningen gikk fra 3 cm til 7 cm på veldig kort tid. Syns nå jeg da.. Men da når jeg var 7 cm så begynte jeg å få trang til å presse.. Da fikk jeg lystgass. Og beskjed om at det ikke var tid for å presse riktig enda. Så hver gang rien kom, måtte jeg puste skikkelig fort. Veldig vondt det der... Men så var det tid for å presse. Kl. var da 02.00 fikk jeg høre.. Men selvfølgelig da så begynte riene å dabbe av, en stund mellom hver pressri. Så for å få snuppa gjennom den verste passeringen slik at resten ikke var så tungt når jeg skulle presse ho ut, tok en evighet. Hun gled liksom tilbake etter hver press. Endte med at jeg presset uten ri også, og da fikk jeg ho faktsik et stykke fram[:D] JM lo da.
 
Så etter mye pressing, kom jenta vår 02.47!      3930 gram, 49 cm og 35 cm rundt hodet[:)]
 
Brukte lystgass som smertelindring, men syns ikke det hjalp noe særlig.. Og på slutten når riene dabba av satt ho noen nåler i meg som jeg ikke skjønte hvorfor.. Fikk greie på i ettertid at det var akupunktur så riene ikke skulle slutte av..[:D]
 
Så JM konkluderte med at fødselen varte i 4 timer og 20 min.[:)]
 
Tenkte jeg kunne skrive litt om min fødsel, i mine øyne var det en drømme fødsel. Har jo født en gang før og den fødselen var lang og grusom.
        Hadde masse kynnere hele dagen den 18 des, men har jo blitt lurt av de før så jeg gikk å la meg tidlig i håp om at det skulle skje noe men nei da så fort jeg var i seng stoppa det. Vokna sånn ved 3-4 tida igjenn at jeg måtte tisse og etter det kom det vonde kynnere med 6 min mellomrom. Oida tenkte jeg det var da veldig så regelmessig de kom da og tida blei bare kortere i mellom.
         Da var det på tide å få ringt til fødeavdelingen, ringer dit og de mener at ettersom jeg ikke har så veldig vondt så kan jeg vente med å komme .Får levert snuppa hos bestemor og kl har blitt 0530 da tør ikke jeg vente lenger så reiser på føden.
          Kommer på fødeavdelingen kl 0615 og blir satt inpå et værelse med rie registrering og sånn som måler hjerte aktiviteten til babyen(ctg tror jeg) Syns fremdeles ikke riene er så veldig vonde var vel 50 på måleren, men babyen reagerte på riene og pulsen hans sank. Blei da undersøkt og til min store overaskelse var det 6 cm åpning.
           Blei da fulgt inn på føde stua kl 08 30 ca, og pga at babyen reagerte så veldig på riene så tok de vannet å satte på sann dings på babyens hode og en fødsels lege kom inn sånn at de kunne følge med på babyen.
           Da begynte det å gjøre Jæv**** vond og jeg roper etter epidural. Ja epidural skulle jeg få må da sette meg opp å få ei kanyle med saltvann i armen, men den gang ei kommer meg ikke opp. Roper høyt til jordmor jeg mååååå såååå innmarii bommelomme. Blei ikke noe epidural for det eneste jeg tenkte var å presse.
           kl 0852 var lille prinsen min ute i den store værden[:D][:D] .Trodde jeg kom til å holde på kjempe lenge men 20 min brukte jeg fra de tok vannet. Han kom ut med navlesnora rundt halsen og med den ene hånda over hodet og jeg slapp unna med å sy 5 sting, syns de stinga var det vondeste med hele fødselen brølte skikkelig til da hu sydde, bedøvelsen funka ikke noe.
           Hadde aldri trodd jeg skulle få en sånn grei fødsel[:D][:D]
Min lille prins kom til verden 19 desember kl 0852.
 
Det var godt han ville ut av seg selv "Med lille prins i magen"[:D][:D]
Og selv om det tok tid så virker som om det gikk fint[:D][:D]

Den epiduralen er god den...Hadde ikke klart meg uten jeg tror jeg...

Og så like guttene våre var i str...Tinus veide nemlig 4060,var 52 lang og 35,5 rundt hodet[:D][:D]
 
9 desember hadde vi besøk av sambo sin bror og hans 2 barn. Pepperkake baking sto på dagsorden ,og jeg feis rund hjemme å fiksa å ordna til dem skulle komme. etter mange timer med frustrasjon ,kakebaking og steking ,satt vi oss ned mens ungene så barnetv og slappet litt av.
Da vi hadde shippa besøk ut av dørene ,var min siste kommentar til sambo sin bror ,"at hvis ikke dette setter riene igang ,så skjer det aldri". mye styr å kaos den kvelden kan man si.

vi fikk sønnen vår i seng ,å satte oss ned for å slappe av...da begynnte jeg å kjenne noen små tak ,men feide dem bort som kynnere. sambo var bestemt på å ta tia mellom dem ,så vi fant frem penn og papir ,og skreiv ned klokkesletta[:D]

begynnte med 12 min mellom ,og da vi var nede i 8 min ,ringte jeg føden for å høre om når vi skulle komme inn ,om det gjorde vondere utover kvelden. siden jeg var andregangs fødenede ,kunne jeg komme når jeg ville ,siden ting kunne gå litt fort andre gang.....Lite ante vi hva som var i vente den natta. hehe


da vi kom inn på ullevål var klokka ca 1. i det vi tar i dørknappen for å åpne døra inn til barsel B ,begynner jeg å gråte ,å har bestemt meg for at dette vil jeg ikke allikevel..hehe

jeg blir vist inn på en kjempe fødestue med badekar ,og jordmor vil sjekke åpning.

til min store skuffelse ,så klare hun såvidt å presse inn en finger,og jeg hadde ikke åpning. blei skikkelig lei meg ,men siden jeg ikke hadde så vondt ,så kunne jeg ikke si så mye på det. Hun mente det var i gang ,og at vi kunne få bli ,siden det var bare 2 andre som var på føde avdelingen den kvelden.
Jeg fikk en tablett ,å la meg til å sove. Klokka 4 våknet jeg å måtte opp å gå ,for nå begynnte jeg å kjenne takene veldig godt. Jordmor kom inn for å sjekke om vi fortsatt sov da klokka var 5 ,men siden jeg var våken ,så villle hun sjekke åpningen igjen...2 hele cm..wow!!

jeg la meg i badekaret ,og der hadde jeg 3 rier som jeg pusta megfint gjennom ,og spøkte å lo med sambo gjennom pausene....jordmor trodde sikkert jeg var den mega pysa som kom inn så tidlig...hehe
da kloka ble halv 6 begynnte ting virkelig å skje.
Da kjenner jeg at det kommer en heeeeelt forjævlig smerte og jeg måtte reise meg opp å stå i badekaret. Riene kom uten stopp ,der den ene ria toppa seg ,starta den neste....jeg kava meg ut av senga ,og fikk en prekestol. hun hadde funnet frem akupungturnåler som hun satte i hodet og hendene mine. jeg spurte om jeg vær så snill kunne få epidural ,å jeg brølte å hylte. "vi får se senere" var svaret jeg fikk...så spurte jeg om hun kunne sjekke åpning..."nei ,vi venter hvertfall til kvart over 6" sa hun da. i det hun går ut ,sier det PLASK!!! ,og vannet gikk mens jeg sto. sambo dro i snora ,og hun kom tilbake ,så sa jeg til henne "ta de jævla nålene ut av hendene mine nå!!!!" for da dovna hendene mine bort ,og jeg dreiv å sugde for livet i lystgass maska...hehe

"jeg må bæsje"...hæ sier jordmor..."jeg må bæsjebæsje!!" sier jeg til henne...hehe
etter en hel dag med diare og klystær som jordmor gav meg ,så hun bare rart på meg....og da klarte ikke kroppen å holde meg oppe lenger ,og hun hjalp meg opp i senga...

ett og et halvt minutt senere var noah ute.
han pustet ikke ,og jordmor gav han hjertemasasje og blåste innblåsninger. da klippet dem over navlesnoren ,og løp avgårde med ham.

etter en stund hørte vi babygråt ,og jeg spurte om det var babyen min....hvis det er babygråt ,så er det din ,for du er den eneste som har født her i kveld[:D] 

sambo fikk bli med å se ham ,mens jeg fikk ett bitte lite pyntesting. trodde jeg hadde revna hele greia jeg ,men jeg hadde flaks å fikk bare en liten rift[:)]

fødselen fra 2 cm åpning til han var ute ,tok ca 15 minutter.
jordmora sa at i de 20 åra hu hadde jobba som jordmor ,så hadde hun hverken sett eller hørt om noen som hadde hatt en så rask fødsel. [8|]  ikke en rekord jeg har lyst å prøve å slå ved senere annledning...hehehehe
 
Ja da var det min tur til å skrive inn her! Tirsdagskveld den 18 des så hadde jeg kjempe vondt i ryggen, klarte nesten ikke å ligge på sofan og se på tv. Sambo sa at kanskje det var noe på gang. Men det ville jeg ikke tro på, i og med at jeg hadde en falsk alarm natt det 5 des og ble sendt hjem fra føden med 3 cm åpning. Tok meg to paracet og la meg. Onsdag morgen våknet jeg uten noen plager. Tenkte ikke noe mere på det. Satte i gang med å lage litt konfekt kuler til jul etter at sambo hadde reist på jobb. Måtte på jobben i ett par timer. Når han kom tilbake så skulle vi til mormora hans og lage marsipanfigurer og litt sånt. Så etter vært kom også mora hans hjem fra jobben. (det er en genersasjonsbolig) Når hun kom hjem så spiste vi grøt og koste oss veldig. Så plutselig begynner jeg og kjenne litt murringer i ryggen igjen. Ja ja tenkte jeg. Så jeg sa det at jeg begynte å kjenner noe. Da sa svigermor at jeg måtte få mere murringer. Og jeg bare lo, vi får se hva som skjer nå da sa jeg. Etter at vi hadde spist så skulle vi eller sambo og svigerina mi pynte pepperkakehuset. Jeg satt og så på for jeg orka ikke det da. Så ca kl 16.15 så skulle jeg på do. Og reiser meg opp og går ett skritt og sier bare: OJ!!! Så sier sambo: har du tissa på deg! Svigermor: Nei, vannet gikk! Svigerinna mi hoppa opp og ned sa: jeg skal bli tante, jeg skal bli tante. Mormora sa: ring sykehuset. Ja jeg må vel det da sa jeg. Må bare komme meg på do. Og svigermor løper ned for å hente noen tørre klær til meg. Og det rant og det rant. Gud som jeg skalv. Sambo sto sammens med meg på do og var ganske så oppspillt han også. Fikk omsider ringt føden og forklart meg. De spurte om jeg hadde rier men det hadde jeg ikke. Men fikk beskje om å komme fordet i og med at jeg hadde åpning osv. Så var det bare å reise hjem for å hente bagen og pakke ned dem siste tingene. Så kl 17.10 så reiste vi hjemme fra, (bor 10 min fra svigers). Så hadde vi ikke kommet mere enn ca 1 km hjemme fra så kjente jeg den første rien. Og sambo: du kjenner vel ikke noe så fort vel?! Jooooo sa jeg. Så om sider kom det en til. Så sier sambo at nå må begynne og ta tiden. Hvorfor det da sa jeg, vi er jo på vei til sykehuset nå jo. Men det kom en til og da tok vi tiden. 9 min mellom hver. Ja ja sier jeg. Detta kommer til og ta sin tid. Og før jeg viste ord av det så var det 4 min mellom hver. Og når vi hadde parkert på sykehuset ca kl 17.45 så var jeg nedi 2,5 min mellom hver. Jeg klarte og stabbe meg ut av bilen. Da kom det mere vann. Så var det bare prøve og stabbe seg av gåre, det var ikke lett med våt bukse og håndkle og rier. Litt av ett syn. Når jeg kom opp på føden så ble jeg lagt til CTG, alt sto bare bra til med den lille. Den viste ikke så veldig mye til riene mine. Så skulle dem sjekke åpningen min. Var ca 4 cm. Sambo fortalte jordmorda at jeg veldig gjerne vill ha vannfødesel. Og da sa hun at der må jeg nok skuffe deg. Det er ikke alle førstegangsfødene som får oppleve det. Er vist endel kriterier som man må oppnå fikk jeg til svar. Så spurte hun meg om jeg ville ha noen annen form for smertelindring. Hvis det blir verre enn detta så vill jeg ha epudural. Åja det blir verre sa henne. Jippi tenkte jeg! Men jeg får ikke bestillt føre du er inne på føden og alt er klart. Så kom deg i dusjen nå sa hun. Fikk jo stablet meg inn der. Sambo sier nå i etter tid at han trodde jeg skulle rive ned den veggen, huff ja det gikk hardt for seg, hehe. Kl 19.00 var jeg inne på fødestua. Så skulle dem sette sånn kanyle på meg. Og det var lettere sakt en gjort. For dem rulla sa jordmora. Så kl 19.30 først var jeg klar. Så da sjekke hun åpningen igjen og da var det 6 cm. Så kom hun tilbake etter noen min og sa at anestesilegen kom om ca 30 min for han var opptatt. Så da han kom ca kl 20.00 så hadde jeg allerede att ett par pressrier. Fikk beskje om å ikke presse, men dæven det er vanskelig sa jeg. Så skulle hun sjekke åpningen for en siste gang. Da fikk anestesilegen beskje om å bare gå igjen. For detta går ikke. Å jeg bare lå der og var helt forsjamset, skulle jeg ikke få noe liksom. Så sier jordmor at hun kunne sette enn annen form for bedøvesle. (husker ikke av det var). Hun måtte iallefall lagt oppi åpnngen. Så skulle hun sette dette og sier bare at nei dette går ikke for hode er for langt ned. Og da skal jeg si dere at da ble det fart på sakene. Da kom det benholdere senga ble satt opp i ryggen. Og ja nå få lov til å presse på, sa jordmora. Og det jeg synes var så merkelig var at all smerte var borte. Så ca kl 20.15 begynte jeg og presse. Sambo sto bak meg med klade kluter som han la på panna mi. Det var godt, for kroppen jobba ganske så hardt nå må jeg si. Plutselig kjenner jeg at jeg må nr 2. Og jeg sier det. Jordmora sa at det er helt normalt. Jeg tissa og nr 2 på meg. Og jeg gråt over det. For dæven så flaut det var!! Men det er helt normalt sa dem. Så kl 21.05 var den peneste jenta født! Hun gråt føre hun ble lagt på magen min sa sambo. Og jeg gråt, mens den lille lå på magen og ble tørka litt, mens sambo klippa stolt over navlestrengen. Ja nå var hun endelig fri fra meg!! Så skulle morkaka ut. Jordmora klemte på magen min samtidig som jeg pressa så varden ute. Vi spurte om vi kunne se på den. Det så rett og slett ut som en lever klump. Syntes ikke det var ekkelt å se på, det samme sa sambo. Så sier jordmora at hun måtte sy noen få sting. Mest for å pynte det opp igjen. Ett bitte litte rift opp og ett lite ned. Det er vist det minste som går ann og revne fikk jeg vite den dagen jeg skulle reise hjem. Takk gud for det! Så skulle den lille jenta vår veies. 3270 gram og 48 cm lang og 35 cm om hode. Ikke store jenta detta nei! Men gud så nydelig hun er. Veldig lik sin far må jeg og andre si. Han får ikke juge i fra seg den sier dem, hehe! Jeg skulle så gjerne ha lagt ut bilde. Men får desverre ikke det til.
Dette var min lannnnnge historie om å få den lille jenta som skal hete Maiken!
 
 
Min Fødselshistorie.
 
Natt til onsdag 28November: Våknet rundt halv fire-fire tiden den natta fordi jeg måtte på do. Da jeg tørket meg var det blod på papiret. Ble litt redd for at det var noe galt, men samtidig visste jeg at det kunne være noe på gang så jeg ringte jordmor. Da fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne legge meg igjen, men ringe henne hvis det skulle komme noen rier. Så jeg gikk å la mg igjen, men lå ike lenge før jeg begynte å merke svake sammentrekkinger. Det begynte å bli 5 min mellom hver så da sto jeg opp igjen og ringte jordmor igjen.
 
Onsdag 28 november kl 07.30: Fikk komme til jordmor får å bli undersøkt. Hadde da 2cm åpning, men ikke moden ennå, men det var tydelig at det var noe på gang. Men jeg fikk dra hjem å legge meg igjen, men måtte ringe hvis jeg merket noe forandring.  Riene begynnte å dabbe av littda jeg kom hjem, men de var fortsatt der, men veldig uregelmessig.
 
Kvelden 28 november: utpå kvelden begynte riene å bli vondrer ognå var det 5 min mellom hver ganske så regelmessigt. Hadde veldig vondt i hodet og hadde hatt det hele dagen så jeg ringte jordmoren igjen og fikk komme 21.30. Da ble jeg undresøkt igjen, men hadde fortsatt bare 2cm åpning. Jeg hadde veldig høyt blodtrykk så etter at hun hadde tatt en tlf til Ringerike sykehus så ble det bestemt at jeg skulle dra nedover. Vi fikk kjøre selv.(tar ca en og en halv time å kjøre) Så da dro vi hjem å hentet sykehusbagen og dro nedover.
 
Natt til torsdag 29november: Vi ankom sykehuset rundt 01.00. Sjekket blodtrykket som da var fint og ble satt til registrering av fosterlyd og styrken på riene. Vi fikk rom og la oss for natta.
 
Torsdag 29 november: Våknet med rier. Ble satt til ny registrering av fosterlyd/sparkeprøve/riestyrke. De var tette med 3-1 min mellom hver. Hele dage gikk med å puste seg gjennom riene og gåing i gangene for å få fortgang i sakene, Ble undersøkt først rundt 23.00 den dagen Av ei gammal snerpete inntørka peppermø. (ble så forbanna på henne). Fikk da beskjed om at det bare var 2cm åpning og ingen fødsel på gang og dette kunne ta mange dager!!! Jeg var så sikker på at nå var det i gang pga de smertene og fordi riene var så tette. Jeg ble så lei meg så nå ble riene bare enda vondere for jeg klarte ikke å takle de på samme måte som jeg hadde gjort før på dagen. Ble tatt ny sparkeprøve som jeg sto med i over en time!! og hadde så sinnsykt vondt!!!! Det var vondt å stå og ligge og jeg fikk ikke noe smertelindrene. Da jeg var ferdig med sparkeprøva så var jeg så utslitt pga riene for de var så tette så jeg fikk tilslutt 2tabletter og en morfinsprøyte så jeg fikk "slappet" av litt den natta. Men ringte på 100 ganger for å få hjelp til å snu meg for jeg hadde fortsatt veldig vondt, men var bare veldig sløv i hodet.
 
Fredag 30november. Etter å pustet meg gjennom natta så våknet jeg med rier også denne dagen. Ble satt til ny sparkeprøve. Riene var sterkere i styrke denne dagen, men jeg syns ikke de var sååå vonde som de natta før. Dagen gikk med til å gå MASSE i gangene også denne dagen. Nå¨var jeg så sliten så hadde det ikke blitt noe større åpning den dagen så hadde jeg krevd keisersnitt. Jeg ble undersøkt for første gang den dagen rundt 16.00. HURRA, da hadde jeg 3cm åpning og jordmora ville sette epiduralpå meg, men jeg sa nei så hun tappet heller i varmt vann i badekaret inne på fødestua for meg. Endelig var fødselen i gang, jeg var så glad. Jeg satt  i badekaret med lavendeldråper i, lystgass, dempa belysning og julemusikk![:D] Da ting begynte å virkelig satte i gang så gikk det så fort. 18.13 så var jack-william ute. Han ble født i badekaret. Det var en utrolig fin fødsel og jeg som hadde grua meg sånn. Jordmora har regna fødselen min som aktiv i seks timer. Onsdagen og Torsdagen var bare maserier. Så neste fødsel så må jeg komme meg fort til sykehuset, fordi at fødselen min denne gangen var utrolig rask til tross for at jeg var førstegangsfødene.
 
Denne ble visst lang,så takk til de som gadd å ta seg tid til å lese dette.[:D]
 
 
Har jo skrevet en form for fødselshistorie tidligere, men tenkte eg skulle prøve å få ned en mer fullstendig fødselshistorie nå. Er litt treig hehe

Fredag 21. desember kl 08 hadde eg time til overtidskontroll, da hadde eg gått 11 dager over tiden. Eg var så klar for at han skulle komme og alle hadde sagt til meg at eg måtte ikke gi meg, og ville eg ha fødsel den dagen skulle eg ha det også hehe. Ble først vist inn til ctg test, det viste at Sigurd Johan hadde det veldig bra, og ei dame der sa at det kunne godt hende at eg kunne gå på overtid til julafta. Da hadde eg mest lyst å begynne å grine.. Så var det venting og samtale og UL hos overlegen. UL var fin og overlegen kunne fortelle at Sigurd Johan kom til å bli lang, lårbeinet hans var hele 8 cm! Hun estimerte han til å bli ca 4400 gr. Hun sa at egentlig var det ingen medisinsk grunn til at de skulle sette meg i gang, men når eg fortalte at mamma hadde gått 21 dager over tiden med meg og legene har i ettertid trodd at det er grunnen til at eg fikk det handikappet eg har, skjønte hun at eg ville bli satt i gang. Vi fikk beskjed om å gå ut på gangen mens hun skrev noe greier. Men rett etterpå komer hun ut og spør om eg kan komme inn igjen. Hun så veldig alvorlig ut. Så sa hun: "Det står i papirene dine at du er stoffmisbruker". Eg ble helt paff! Vimsen som eg er, hadde eg ikke kikket så nøye på helsekortet mitt, men JM hadde krysset av for det! Ikke skjønner eg hvorfor. Så eg forklarte at det var eg ikke og overlegen sa at hun hadde ikke trodd det heller, men måtte bare spørre.

Så ble jeg undersøkt og fikk den første modningspilla. Måtte ligge i ro i en time etterpå, så fikk eg gå rundt omkring. Skjedde ikke så mye i starten, og JM`en som skulle undersøke meg hver 3. time hadde det så travelt, så eg ble ikke undersøkt før det hadde gått mellom 4 og 5 timer...Da hadde eg 2 cm åpning, men det hadde ikke skjedd så mye, så de tøyde litt og sånn. Men de ville ikke gi meg en ny pille med en gang. De ville at eg skulle gå litt til og se. Når eg skulle reise meg opp fra senga kjente eg at det ble vått nedentil. Så eg sa bare "Oi, der tror eg vannet gikk". Riene kom med en gang. Den lengste pausen eg hadde mellom riene var 1.5 min! Dessverre var det fullt på alle fødestuene så eg ble lagt inn på et rom på obs posten. Det eneste eg husker fra det rommet var at det var gult.

Etter 30 min var det endelig et rom ledig. Eg husker ingenting fra den trilleturen og sambo sa at det var noe av det vondeste han har vært med på, for eg hadde så vondt og han kunne ikke gjøre noe. Fikk ei kjekk JM, ung og koselig. Hun sjekket meg og eg hadde 5 sm åpning. Plutselig kom pressriene! Eg ville presse, herregud som eg hadde lyst til å presse. Noen ganger brølte eg det ut, og da "brølte" JM tilbake at det fikk eg ikke lov til. Eg maste om at hun måtte sjekke meg, for eg ville høre at eg nå hadde komt til full åpning og kunne presse, etter ei stund som for meg virket som en evighet, sjekket hun meg, da hadde eg 8 cm...ikke godt nok. Eg hadde hele tiden sagt at eg ville ha epidural, og det ville eg ha da! JM sa hun skulle gå ut og se om anestesilegen var ledig..typisk min uflaks var han opptatt...

Så var det vaktskifte og eg fikk den mest erfarne JM på hele avdelingen [:)] Eg spurte igjen om epidural. Men da hadde eg 10 cm årning og den var helt utelukket...[:'(] men eg fikk endelig lov til å presse. Og eg presset! Men etter ei lita stund sa JM at han lå for høyt oppe i bekkenet at det hjalp ikke å presse, så eg måtte ligge litt til med pressrier og ikke presse...selve pressingen gikk fort syns eg nå i ettertid. men når endelig hode var ute, var eg ganske sliten og spurte om eg kunne få hvile litt, men det kunne eg jo ikke. Noen press til og lille([;)]) Sigurd Johan var ute [:)] Fikk ha han ei stund oppå magen og så var det tid for måling og veiing. JM trodde ikke sine egne øyne når hun så at han var 57 cm! Hun målte 2 ganger [:D] og overlegen hadde bomma litt på vekta, for han var over 400 gr tyngre, han veide 4820 gr [:)]

I løp av fødselen var eg forresten innom alle humørspektre som finnes, eg grein, eg lo eg var sliten, eg banna, eg var lei meg, alt sammen [;)] en halvtime etter Sigrud Johan kom til verden, kom foreldrene mine, så de fikk se han først :)

Eg revnet ganske mye, og selv om fødselen var ganske intens, var den ganske grei også. Så er eg litt stolt over meg selv, som hadde hele tiden sagt at eg skulle ha epidural, men klarte meg uten [:)]
 
dette er min lille fødselshistorie.. (det skal sies at med normal kjøring tar det 45 min til sykehuset medregnet ferge. vi brukte 32..)

alt gikk bare fint. vannet gikk hjemme kl 07.45, det var 7min mellom riene, de var ikke så veldig vonde enda. ambulanse kom og henta meg og vi kjørte til fergkaia og skulle ta ferge 08.30.  jm kom i ambulansen på kaia og undersøkte meg. "dette kommer til å gå fort jenta mi, her er det full opning og ingen kant igjen!"
Da ferga dro fra kaia var det 3 min mellom riene, men fortsatt ikke så vonde. fergemannskapet fikk beskjed om å speede opp. det gjorde de..
da vi kjørte av ferga var det 2 min mellom riene. jm sa "det er ikke sikkert vi kommer til sykehuset, dette skjer grusomt fort!" ambulansen kjørte med blålys og endel over fartsgrensen for å prøve å rekke sjukehuset.

tanken på å skulle føde i ambulansen fristet ikke, men jeg var ikke redd. jeg tenkte hele tiden at vi rakk frem, for det var ikke så veldig vondt enda.
etter 4 min kjøring var vi nede i 1min mellomrom og jm sa noe til sjåføren som jeg ikke fikk med meg..
da kom sirenene på og jeg blei stroppa med en ekstra sele.

vi kom inn på sjukehuset kl 09.02, opp i 8 etg, og kl 09.05 var jeg kommet opp i ei fødeseng med bare ei skjorte på meg. jeg fikk ei kjempekoslig jm som var veldig flink og prata meg gjennom hver rie.
jeg fikk pressrier kl 10.10 og 10.25 var gutten ute![:)]
jeg revnet ingenting!
den stolte pappa var så flink under fødselen, henta vann, og klut og til og med fiksa lystgassmaska (da jeg kneip den så den løsna totalt fra hverandre..[:)] hehe) og han  fikk klippe navlestrengen[:)] da var han TYDELIG stolt!
 
jeg er sååå takknemlig for den jm jeg fikk! hun var helt fantastisk! og jeg glemmer aldri følelsen av å få gutten på magen etter han kom ut![:)]
takk bror! sa jeg da(for at han sendte meg en perfekt lillebror[:)])
 
det fine er at han ligna litt på broren sin, men det syns jeg bare er fint![:)] skulle jo bare mangle, det er jo lillebroren.(var jo litt spent på hvordan jeg kom til å reagere)

men det går fint![:)]
 
fødselen gikk veldig greit.. ble lagt inn på føden torsdag 20.12 ca kl 0100  med 2 cm åpning...
la oss nepå litt for å  sove men det gikk ikke så bra.. =)
jeg var heldig å fikk fødestua med badekar... og det var nydeli.. lå vel oppi der fram til halv seks.. men da haddejeg ganske vonde rier. og jorddmora ville sjekke åpning igjen.. hadde da full åpning og pressriene var igrunn igang.. ble lagt i senga og fikk lystgass=)
vannet ble tappet i en riepause i full fart.. for de varbare rie pauser på noen få sekunder mellom hver.. litt slitsomt men greit at det gikk så fort likevell:)
akkuratpå slaget seks kom snuppa vår.. 3746g og 50cm lang og 34 hodeomkrets..=)
jm sydde 3 sting på "skrubbsårene" mine som hun kalte de=)
når jeg skulle reise meg for å bytte rom svimte jeg av i samboers armer...hadde vist litt lite jern under og etter fødselen.. så jeg måtte holde senga den første dagen og se det litt ann etterhvert.. men nå er vi kommet hjem og det er kjempe deilig.. =)






 
 

Her er min fødselshistorie.
Jeg gikk og la meg sent den kvelden (kl 1). (natt til 12.desember)
Samboeren min sa til meg : Vekk meg i natt og si at fødselen er i gang da! jada svarte jeg, det er greit det :-)
 
kl 0137 (hehe så på klokka med en gang) merket jeg at vannet gikk, det kom ikke mye, men hodet var festet. Ganske rett etterpå merket jeg at riene kom, de begynte ganske sterke med en gang.
 
Da klokka var halv fire, gikk jeg ned på kjøkkenet og laget noe mat. Jeg gikk opp til samboeren min og sa : Du skal ikke på jobb i dag, fødselen er i gang.
 
Jeg hadde da hatt regelmessige rier siden kvart over 2, det var ikke mer enn ca 5-7 min mellom riene. Jeg fortalte samboeren min at det ble sikkert like lang tid som forrige fødsel (25 1\2 time)
 
Jeg fant ut at jeg skulle ringe føden, siden vannet hadde gått. Jeg fikk beskjed om å møte kl 9.
 
kl 6 hørte jeg sønnen min på 6 1\2 år rope at siden vi hadde stått opp, ville han også :-)
Han var så herlig og strøk meg på ryggen under riene.....
Vi kjørte ham til skolen først.
 
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra på sykehuset, for jeg hadde lyst til å være hjemme lengst mulig, så jeg brukte lang tid på å gjøre meg klar før vi kjørte.
 
Kl 0920 kom vi til sykehuset, jeg ble undersøkt og fikk beskjed om at jeg hadde 3 cm åpning.
Jeg hadde lyst til å dra hjem igjen, men jordmora sa jeg kunne få fødestue med en gang, siden riene var så sterke og regelmessige. Jeg måtte le da jordmora sa hun het Tiril, det var jo det prinsessa mi skulle hete :-)
 
Jeg fikk tilgang til lystgass, prøvde en gang, men hadde ikke noe lyst på det.
Jordmora ga meg noe som het fentanyl (tror jeg). Hun sa jeg måtte slappe av og derfor måtte jeg ha dette. Jeg ble fulgt ekstra godt opp, siden jeg var 13 dager over tida.
1045 var neste kontroll, jeg hadde da 4/5 cm åpning. Hun sa at hun kom tilbake kl 12 for neste sjekk, og at jeg måtte rope dersom noe skjedde før.
 
Jeg spurte om de trodde hun kom i løpet av dagen, eller om det ville drøye til natta. Hun flirte og sa at det ikke tok så lang tid.... (jeg hadde overbevist meg om at dette ville ta tid)
kl 1130 sa jeg til samboeren min at jeg måtte presse, og fikk til svar : nei ikke enda!!! hehehe
Jordmora kom og sjekket, jeg hadde full åpning, og det var bare å presse.
Plutselig sier hun at pulsen til prinsessa mi er lav, hun tilkaller flere inn i rommet,
jeg hører de sier at hun har lite oksygen.
Jeg får noe over munnen og får beskjed om at jeg må puste i den mellom pressriene, det er oksygen......
De sier jeg må puste rolig, sånn at hun skal få nok luft.....
Jeg får nesten panikk, men tenker at det er opp til meg at alt skal gå bra nå.....må bare være rolig....
Etter noe som virker som en evighet, sier jordmora at hun må klippe for å få henne ut fortest mulig, for hun puster ikke.... Ikke lenge etterpå kjenner jeg at hun kommer ut, men det er helt stille, jeg roper ut : puster hun, puster hun??? Snart kommer heldigvis den herligste lyden, og tårene renner hos meg.....
 
Jeg fikk senere beskjed om at navlestrengen hadde surret seg rundt hodet hennes, og hun var helt blå da hun kom ut.
 
Det tok 5 pressrier før hun var ute, 3140 gr og 47 cm lang:-)
Hun ble født 12. desember kl 1144, og var helt perfekt :-)
 
14 desember kom vi hjem fra sykehuset...
 
Mandag 17.desember våknet jeg av noen helt vanvittige smerter i magen. Sønnen min sov enda, det var jeg som skulle levere han i barnehagen. Jeg gikk på do å spydde. Var så dårlig at jeg turde ikke gå i fra badet. Jeg ringte samboeren min på jobb og sa at jeg var kjempedårlig og jeg klarte ikke kjøre gutten i barnehagen.
Han kom hjem og leverte gutten til meg, så dro han på jobb igjen.
Jeg ringte jordmor og forklarte at infeksjonen i magen var kommet tilbake. Jeg dro til legen, og der fikk jeg vite at symfysemålet var blitt mindre (-igjen!!) og jeg måtte på sykehuset.
Ble innlagt på barsel, hvor jeg tok utallige prøver og fikk intravenøs. Var på ul og da viste det dårlig blodgjennomstrømning i navlestrengen, og babyen ble estimert til å vere ca 2800g.  

Tirsdag 18.desember, etter en lang og VOND natt kom legen og jordmor inn til meg klokka ni. De sa at om jeg følte meg bedre i dag så ville de sette igang fødselen, pga babyen var liten og det var dårlig gjennomstrømning i navlestrengen.
Jeg svarte uten å tenke meg om at jeg følte meg mye bedre. Selv om dette ikke var helt sant, så sa jeg det fordi jeg visste at til flere dager som går til verre kommer jeg til å bli om jeg ikke får i meg mat. Så like greit å få ut ungen fort.
Fikk modningstablett klokka 12. Hadde 1cm åpning, og riene kom med en gang. Klokka 18.00 ble jeg sjekka igjen. Ingen forandring på åpninga, men riene var så tette at jordmor trodde det tok seg opp selv så jeg fikk ingen ny tablett.
Jeg lå på rommet mitt på barsel og såg på tv. Klokka 22.00 fikk jeg sovetablett og smertestillende. Riene forsvant og jeg sov hele natta.

Onsdag 19.desember, jordmor kom inn klokka ni å satte inn ny tablett. Jeg hadde ca 2cm åpning, men var fremdeles ikke særlig moden. Merka ingenting før klokka var ca 16.30, da kom masse slim og blod. Sambo var hjemme med sønnen våres, og siden det tar 1,5time å kjøre til sykehuset så ringte jeg til han og forklarte at han kunne ha sånn i bakhodet at det kanskje ble fødsel i dag[;)] 
Litt før klokka 18.00 ble jeg sjekka av jordmor, da hadde jeg 3cm åpning og riene var begynnt. Jeg ringte sambo å sa at nå måtte han komme. Jeg ble trilla inn på fødeavdelingen, og fikk ei fødestue. Hun kobla meg på registrering og nå var riene jævlig vonde. Vannet gikk, og jeg ringte sambo igjen å sa at han måtte få både bilen å ræva si i gir for nå trengte jeg han.
Jeg hadde blitt lovet tidlig epidural pga fødselsangst, og jeg nærmest brølte til jormor at nå var tiden for å sette den!! Klokken var ca ti på sju og hun sjekka meg. Jeg hadde 3-4cm åpning og hun lovde at hun skulle gjøre alt klart for epidural og ringe på anestesilegen.
Jeg kjempa meg gjennom rie etter rie og spurte jormor sikkert en million ganger hvor det ble av epiduralen min.
Klokka ble halv åtte og sambo kom løpende inn på fødeavdelingen. Da var jeg utslitt av smerter, og jeg tenkte bare at nå klikker det for meg. I løpet av noen minutter kom pressriene.
Ti over halv åtte kom anestesilegen, og med det samme hun stakk hodet inn brølte jeg til henne midt i ei pressrie: "OG DUUUU KAN DRA TIL HEEEEELVETTE"..... Så det var vel litt ufint sagt, men om jeg hadde fått tak i hun da så hadde jeg vridd hodet av henne.

Klokka 19.53 var prinsessa vår født. Sambo rakk heldigvis frem i tide, men jeg kunne ønska at han var der litt før. Selv om det gikk fint[:)]

Kommer så garantert til å aldri føde vaginalt igjen. De lovde på tro og ære at de skulle hjelpe meg gjennom denne fødselen med smertestillende, og det gjorde de ikke. Så selv om fødselen gikk bedre denne gang, så kommer jeg aldri til å stole på de knehønene der ute igjen.
 
Vi møtte på sykehuset 20.desember, klokka 09.30 til noe vi trodde var atter en ultralyd og blodprøvekontroll pga jeg hadde ganske heftig svangerskapsløe.
Fikk da plutselig tildelt et rom, og beskjed om at de vurderte å sette meg i gang på grunn av at kløen umulig kunne være behagelig for meg. Det skulle komme en lege og vurdere om jeg skulle bli igangsatt om en liten stund.. Klokken 10.45 kom en lege inn sammen med en student. Hun hadde med sånn pille de skulle sette og alt. Alt jeg klarte å teke nå var "Oj.. Jeg blir snart mamma!". På dette tidspunktet var jeg glad for at bagen min sto ferdig pakket i bilen, og jeg sendte sambo ut for å hente den. Pilla ble satt og nesten nøyaktig en time etterpå
 
Altså klokken 11.45, begynte jeg å kjenne små tak, og jeg sa til sambo at her var det noe på gang. Vi lå til klokken var ca kvart på 4 da det kom en dansk vikarjordmor inn og sjekket åpning og mormunn. 4 cm åpning og mormunnen var helt borte som hun sa. Her var det bare å flytte inn på fødestue så skulle de ta vannet. Vi flytta oss sakte men sikkert inn på fødestua. Jordmora tok vannet og gikk bort til en benk og skulle skrive noe greier og lete etter utstyr. I og med hun var vikar så hadde ikke hun snøring på hvor noe var[8D]
Det kom MASSE fostervann, og LIKE etterpå kom riene oppå hverandre. ene var ikke ferdig før andre begynte. Jeg satt på en sånn ball og pustet og peste meg gjennom, og fant ut at jeg skulle prøve lystgass!
 
Joda.. Pustet meg gjennom et par rier og fant deretter ut at dette var ingenting for meg for jeg følte meg mer og mer på fylla og visste jeg kom til å spy hvis jeg fortsatte. Deretter skulle jeg prøve badekar! Men ombestemte meg da karet var halvfullt, for det hadde jeg IKKE lyst til.. (Klarer ikke bestemme meg når jeg har vondt[8D]). Til slutt fant jeg ut at jeg ville ha epidural. Jordmora klarte overraskende nok å overtale meg til å prøve litt til.. Det gikk vel en time (tror jeg.. Tida gikk FORT under hele fødselen), og så fant jeg ut at jeg ville ha epidural. Jordmora gikk opp og henta ting og tang og skulle så sjekke åpning. Mens jordmora var borte, kontaktet sambo mamma, for jeg ville at Hun skulle komme[8D]
"Du kan nok ikke få epidural nå, for her er det NESTEN full åpning!" sa jordmora i det hul sjekket.
 
I det øyeblikket kom pressriene, og jeg presset det jeg var god for, men det så ikke ut til å nytte. Smertene forsvant når jeg presset, og det var DEILIG, selv om hver muskel i hele kroppen var spent. Nå var klokken ca ti på 6. Mamma var ankommet men satt ute i gangen. Jeg fikk riestimulerende, men i løpet av fødselen klarte jo jeg å rive ut den dere kanylen(ikke før hun var ute altså[8D]). Klokka ti over halv7, ble gynekolog tilkalt. De ville prøve sugekopp. Gynekologen ville først prøve å presse oppå magen min for å se om det hjalp, og endte dermed i krangel(!!) med jordmor for hun syns IKKE det var noen god idè. Sambo satt og sa at de skulle gjøre det som var best for meg. Gynekologen vant til slutt, men magepressing funka ikke.. DA fant de fram sugekoppen. Gynekologen satt og holdt, og jordmora klippet.. MELLOM to rier! AKKURATT når jeg slappet av så kjentes det ut som om hele meg revnet, og jeg satte meg opp og skrek "HVA I HELVETTE ER DET DU GJØR MED MEG!?".Sambo var nå mer eller mindre svimt av og fikk beskjed om å gå ut. Noe han nektet på, og satte seg atter en gang ned med meg. Jeg satt nå og beroliget sambo, gråt bittelitt og lo om hverandre.. (Ja.. Jeg lå og LO! Adrenalin anyone??[8D] Stakkaren så reddere ut enn meg[:o] "dette går bra!dette klarer vi skal du se! Går så fint atte!!" Kom det fra meg mellom hver rie. Så var det på tide å prøve denne sugekoppen.. Jeg presset det jeg var god til og kjente at NÅ skjedde det noe!. Med min nyskjerrighet så måtte jo jeg kikke jeg.. Og der så jeg en arm, etter to rier med sugekopp. Så kom et vakkert lite blått hode, før en hel jentekropp ble lagt oppå magen min.
 
Hun var bare NYDELIG der hun lå og gurglet. Hun hadde STORE blå øyne som hun lå og kikket rundt seg med. Etter hvert tok de henne med seg for å gi henne litt oksygen, mens jeg ble sydd.
Da jordmora fant frem sprøyta, kom gullkornet.. "eeeh.. du..? Den bedøvelsen... Gjør den vondt??".. Så måtte jeg nesten le litt til før jeg ropte; "Du Cato?? Er hun fiiin???" REsponsen jeg fikk var at han tørket vekk en tåre fra kinnet sitt. Jeg tok det som et ja[:)]
 
Mamma og pappa kom inn da jeg var ferdigsydd, og Carina hadde fått tak på puppen (flinke jenta tok med en gang[:)])
 
Herlige lille jenta mi var 51 centimeter og 3755 gram, og selvfølgelig verdens nydeligste!
 
[hr]Våknet 05.30 mandag 17 des av murringer.Låg en stund før jeg omsider gadd å stå opp.
Da jeg endelig var komt meg opp og inn på badet,føltes det ut som om jeg tisset på meg.Begynte da å pakke beggen jeg skulle ha med meg på sykehuset [:)].Så pakket jeg skole sekken til andreas og fant frem klær til han.Da var det på tide og vekke sambo og Andreas.Etter det ringte jeg føden og vi kjørte opp.
Ble undersøk med en gang og hadde en åpning på bare to cm.Så ble vi vist inn til fødestuen og fant oss til rette der.Fikk frokost,men ettersom mann ikkje fikk pga innsparinger gikk vi opp i kantinen å hadde oss mat der i stedenfor.Jordmor kom inn for å sjekke åpningen og der var det lite forandring.Kun 3 ca [:@].
Vi hadde oss en lufte tur ut.Deiligt med litt friske luft ja.Så rett før elleve kom jordmor inn igjen,og jeg lurte på horfor de ikkje hadde tatt vannet,ettersom jeg bare hadde lekket litt.ÅÅ hun trudde vannet var gått hun.Så sjekket hun meg på nytt og tok vannet. Det hadde dannet seg en ny hinne.Skal si det fosset ut.Etter det begynte riene å bygge seg opp.Men ikkje sterke nok alikevel.Hadde da bare 3,5 cm åpning.Det er vel det man kaller sakte men sikkert.Så da kl var rundt ett fikk jeg satt drypp.Hadde jeg vist kor j.... det var ,hadde jeg aldrig gjordt det nei.Trudde jeg skulle dø,så vondt var det.
En time senere var det full åpning og jeg kunne begynne å presse.Jeg hylte og brølte og sa vel det verst tenkligeste trur eg.Press riene var grusome.Stakkarsen stod fast.Så etter rundt 50 min kom karoline til verden,helt blå.Skrek ikkje en gang.Fikk panikk med det førsten,men alt var heldigvis bare fint med henne.
På papirene står det risiko fødsel.Måtte en lege til for å snu henne og dra henne ut.
Så for meg var fødsel nr 2 mange ganger verre enn første gang.
Å skulle det bli en 3 gang,SKAL jeg ha epidural.
 
Mandag 10.12 gikk vannet. Jeg våknet kl 6 av at det rant fosser nedover lårene mine og jeg vekket samboer og sier at fødselen er i gang. Etter en samtale med føden, pakker vi ferdig bagen og reiser til føden. Kjenner ingen rier enda, bare vannet som fortsetter å renne. På føden blir jeg undersøkt, for så å bli sendt hjem, med beskjed om å vente på riene og når det er 3 rier på 10 min er det på tide å komme tilbake. Vi reiser hjem og venter spent. Ved 12 tiden begynner riene, vi samarbeider godt. Hver gang det kommer en rie, sier jeg ifra til samboeren og han tar tiden på riene og mellom hver. Veldig komisk å tenke på i ettertid, at vi ligger i senga, jeg med stadig mer vonde rier og han med en hånd masserende på korsryggen min og en hånd som tar tiden med mobilen. Kl 21 er det 3 min mellom hver rie og den varer i 1.5 min hver. Vi ringer føden og blir bedt om å komme. Jeg blir lagt inn på fødeavdelingen og undersøkt på nytt, riene er hyppige nå og fødselen er i gang. Foreløpig er det ikke veldig smertefult og jeg gleder meg til fødselen kommer ordentlig i gang. Jeg får beskjed om å bevege meg mest mulig og puste meg gjennom de stadig sterke riene. Jordmoren er en hyggelig litt eldre dame, som tydeligvis er for fødsel uten smertestillende. Etter en liten samtale med henne, er jeg ganske optimistisk til å greie fødselen kun med naturlig smertelindring. Lite visste jeg da om hva som skulle skje senere..... Ved 2 tiden om natten var riene så sterke at vi bestemte oss for å prøve badekar, det var deilig å ligge i badekaret med levende lys og lavendeldråper, og riene var nå vonde, men ikke uutholdelige. Ved 4 tiden var det tilbake i senga, åpningen var nå 7 cm og nå hadde riene tiltatt veldig. Heldigvis hadde jeg en utrolig samboer som masserte korsryggen min konstant, og ellers gjorde alt jeg trengte uten at jeg nesten behøvde å si noe. Ved 8 tiden målte jormoren igjen åpningen og hun sa at det nå var 9 cm åpning og kun en liten kant igjen, og at når jeg følte trang til å presse var det bare å komme igjen. Kl halv ni begynte pressriene og jeg begynte å presse, jordmoren skulle gå av vakt kl 9 og sa til meg før hun gikk av at babyen nok var ute iløpet av en times tid. Den ligger helt riktig til sier hun, og alt er klart til fødsel.
 
En jordmor student fikk hovedansvaret videre nå, sammen med en annen jordmor. Jeg presset når riene kom, men plutselig var pressriene over. Jeg ble undersøkt igjen, og nå ble begge litt rare i ansiktet. De mente at åpningen nå kun var 7 cm, og at babyen hadde snudd hodet. Den lå nå med ansiktet vendt oppover. Og det var da marerittet begynte. De måtte ha meningen til andre fagfolk, og inn kom den ene jordmoren og legen etter den andre. Alle skulle kjenne hvordan babyen lå, og det virket som om ingen var enige. Jeg ble etterhvert så sår nedentil av alle undersøkelsene, at det nesten overdøvet riene. Det viste seg at babyen hele tiden greide å få snudd litt på hodet, og at når jeg hadde presset den litt lenger ned i bekkenet så gikk babyen oppover igjen. Kl 11 var jeg så sliten av alle undersøkelsene og alle riene at gråten bare kom over meg av bare fortvilelse. Det ble bestemt at jeg skulle få epidural babyen trengte å komme lenger ned i bekkenet, og kroppen min orket snart ikke mer. Riene var veldig kraftige, og jeg kjente en vannvittig pressetrang, men samtidig var det innimellom opphold på mange minutter mellom riene som bekymret jordmødrene. Dryppet var oppe i 250 på det meste for å sette i gang riene ordentlig, og jeg fikk også akkupunktur for å øke hyppigheten.
Epiduralen hjalp mye og jeg fikk slappet av en times tid. Ved 12 tiden kjente jeg at epiduralen hadde liten virkning mer, og pressriene startet for alvor. Jeg fikk beskjed om å presse på, og jeg hentet alle kreftene jeg hadde og presset, og presset. Men til ingen nytte, babyen ville ikke ut! Det begynte å bli litt kritisk, ikke for babyen, han hadde de hele tiden oversikten på, og han hadde det utmerket. Det var en trøst oppe i det hele. Men det var kritisk for meg, smertene var uutholdelige og jeg kastet opp og hadde skjelvinger i kroppen. Jeg kunne jo ikke fortsette å presse uten nytte. Jeg fikk morfin og lokalbedøvelse for å dempe smertene noe, men det hjalp lite. Selv fikk jeg ikke med meg mye av det som skjedde rundt meg, jeg var inne i min egen smerte og presseboble og var kun konsentrert om å få ungen ut. Men jeg fikk senere vite at det på det minste var 6 jordmødre og leger inne på rommet. Jeg ble sikkert undersøkt over 100 ganger nedentil. Og de prøvde å snu babyen samtidig som jeg presset. Jeg var så sår, og følte at alle hendene bare gjorde det verre å presse. Ved et tilfelle skal jeg visst ha skreket til en jordmor: ” Nå tar du til helvete ut hendene fra f..... mi” og når dette ikke ble gjort skal jeg ha sparket mot ansiktet hennes, samboeren min fikk heldigvis akkurat avverget dette!
Jeg prøvde alle fødestillinger, og fortvilet prøvde jeg å presse alt jeg hadde, men kreftene ebbet mer og mer ut. Jeg var helt fortvilet og følte at dette går aldri. Jeg hørte keisersnitt bli nevnt, og tenkte at aldri i livet om jeg skulle det. Derfor prøvde jeg å presse alt jeg hadde, og babyen kom heldigvis til syne i åpningen. Men ansiktet var fortsatt vent oppover og jeg hadde nå presset i flere timer. Men det var jo nå jeg virkelig trengte å presse, for nå skulle hodet ut. Jeg fikk beskjed om at jeg nå skulle prøve 5 rier til, ellers så skulle babyen tas med vakum. 5 rier gikk, uten særlig resultat. Og sugekoppen ble tatt fram. Og nå begynte smertene værre enn jeg noen gang kunne tenke meg.Jeg ble klippet for å få plass til sugekoppen, og denne ble festet til babyens hode. De skulle forsøke å snu babyens hode mens jeg presset. En jordmor holdt det ene benet mitt, samboeren min det andre, en jormor satt med to fingre for å få størst mulig åpning, mens en lege nå stod opp i senga mi med et ben på hver side og dro i sugekoppen. Jeg ropte at jeg ikke klarte mer, og at kjente at jeg begynte å miste kontakten med virkeligheten. Da hører jeg samboer rope til meg at nå presser du alt du har for babyen vår. Og da tror jeg urkvinnen våkent i meg eller noe, så jeg hentet krefter jeg ikke visste jeg hadde og presset og presset og presset. Kl 16:14 hørte jeg et høylytt vræl og ut kom den skjønne gutten min, en stor gutt på 4200 gr. Det første han gjorde var å stikke ut tunga og lage smattelyder, og etter kort tid fikk han mat av mammen sin for første gang. Jeg kommer aldri til å glemme det nydelige ansiktet og den utrolige ømheten og kjærligheten som strømmet gjennom meg. Jeg bare holdt han inntil meg og gråt.
 
Jeg hadde vært lenge i fødsel og fikk en sprøyte for at livmoren skulle trekke seg raskt sammen, og da begynte et nytt mareritt, jeg tålte ikke sprøyta! Jeg følte at jeg gled lenger og lenger bort, og samboer har fortalt at det ble veldig kritisk igjen. En lege stod helt oppe i ansiktet og ropte navnet mitt og klappet meg lett i ansiktet, men jeg følte at det var umulig å holde meg våken og trodde seriøst det var sånn det måtte føles å dø. Jeg følte ikke kroppen min lenger og en periode der er alt svart. Det hadde strømmet på med leger og det ble festet kanyler med nye drypp i den andre hånden også. Jeg fikk noen nye sprøyter i låret, og etterhvert kom jeg til bevissthet igjen. Og da begynte de å skulle sy meg igjen, lokalbedøvelsen jeg fikk virket dårlig og jeg kjente godt at de sydde. Jeg prøvde å spørre hvor mange sting legen sydde, men fikk bare til svar at det var vanskelig å si. Men legen spurte etter tråd etter tråd, kan tenke meg at det ble rene bunadsømmen der nede.
Etter syingen fikk jeg litt tid med babyen på brystet igjen, før vi ble trillet på barsel. De trengte fødestua fort! Vel inne på barselavdelingen kom jeg på rom sammen med en annen jente, samboer kunne ikke være der om natten da de ikke hadde ledige familierom, så han ble sendt hjem. Så lå jeg der da med ganske sinnsyke smerter, og en baby som lå i senga si og som jeg ikke hadde mulighet til å få reist meg opp og løftet opp, til det hadde jeg for grusomme smerter nedentil. Da han satte i gang å gråte måtte jeg ringe på hjelp for jeg hadde ikke sjans til å få tatt han opp. Etter at babyen hadde begynt å falle til ro igjen kjente jeg at det skjedde noe merkelig nedentil, og før jeg visste ordet av det så (beklager detaljer) hadde hele tarmen min tømt seg i senga. Jeg ble fryktelig flau og skjønte ikke hvorfor dette skjedde. Tenkte at det kanskje var normalt og ikke føle at man måtte på do etter en fødsel? Men jeg måtte jo ha hjelp til å få skiftet på senga og komme meg på do så jeg måtte ringe på hjelp. Pleieren som kom inn så litt sjokka ut og jeg fortalte det som det var at det bare hadde skjedd uten noe forvarsel. Hun ringte på legen som hadde sydd meg under fødselen, og hun mente at det antakeligvis hadde blitt en skade på lukkemuskelen under fødselen. Og at jeg måtte undersøkes på nytt. Jeg fikk velge mellom narkose eller lokalbedøvelse og operasjonen måtte skje senere samme natt. Jeg ble helt hysterisk over tanken at noen skulle drive på der nede igjen, og jeg kjente at tårene kom strømmende igjen. De fant ut at jeg burde få enerom situasjonen tatt i betraktning og fant et ledig rom til meg. Samboer ble oppringt med beskjed om at hun burde komme å ta seg av babyen. Han kom tilbake ved 12 tiden, jeg lå og gruet med halve natten før jeg på morgenkvisten ble hentet til operasjonstuen. Der fant de ut at det hadde revnet store deler av lukkemuskelen og at det nå var full åpning mellom vagina og endetarmen.... Alle stingene fra fødselen måtte tas opp igjen før alt måtte sys sammen på nytt. Lokalbedøvelsen virket dårlig og jeg kjente hvert eneste nålestikk, men etterhvert så ble smertene så intense og jeg var så sliten at jeg sovnet og våknet ikke før utpå dagen neste dag. Blodprosenten var svært lav i dagene som fulgte, hadde mistet 1.5 liter blod og var svært dårlig. Følte at jeg ikke greide å ta meg av sønnen vår, og samboer var den som stelte den lille i dagene som kom. Fikk også brystbetennelse når melka kom og fikk høy feber og ble dårlig pga det,men sakte men sikkert bedret ting seg og etter 1 og en halv uke fikk vi reise hjemJ
 
Min fødselshistorie
 
Torsdag 13 desember var jeg så rastløs og fikk ikke sove. Kl ble 03.30 før jeg sovna. 05.15 torsdagsmorgen våknet jeg av en rar følelse i underlivet og i neste øyeblikk gikk vannet. Litt forvirret tusla jeg på do og tenkte jaja da er det i gang. 05.25 kom første ria. Ringte føden og fikk beskjed om å bli hjemme og komme inn etter kl 10.00 (de hadde det travelt)
Ringte mamma i åtte tida og vi reiste sammen på sykehuset ca halv elleve. Der sjekka de åpningen og sendte meg hjem med beskjed om å komme tilbake neste dag hvis ikke noe skjedde.
Så var det bare å vente, riene kom hvert 7 min.
Prøvde å sove den natta men å våkne av riene var en pine, så 06.00 lørdag 15 desember sto vi opp og reiste på sykehuset igjen.
JM sjekka åpningen igjen og jeg ble lagt på fødestue 3. Så var det å vente igjen. Rier hvert 7 min fortsatt. Ca. 09.00 kom jordmor for å sette meg på drypp, men jeg hadde sovna så de ville ikke vekke meg.
Kl ble 12.00 før de hadde tid til å starte drypp på meg igjen. Etter dette har jeg ingen kontroll på tiden lengere, men vet at epiduralekspressen kom ca kl. 13. Etter det var det rier og lystgass om hverandre.
Ca. 15.30 begynte pressriene. Lå en stund på rygg å presset før jeg valgte å legge meg på siden. Jeg presset og presset, men Kristoffer hadde satt fast hodet i et eller annet bein så jordmor måtte dytte han løs, noe jeg ikke merket noe til. 16.45 kom han ut i stor fart, skrek og kavet med armer og bein. Jeg kunne se han mellom beina mine, helt utrolig!!!!!!
Så ble han lagt på magen min og mamma fikk klippe navlestrengen.
Ble sydd både utvendig og innvendig for jeg hadde det litt for travelt mot slutten. (35,5 timer var nok for meg[;)])
 
Back
Topp