Fødselshistorier

[Nektarin]

Tenk, desember som vi ventet i evigheter på er snart ved veis ende og de aller fleste babyene er kommet til verden. Hvem skulle tro det i mars/april når vi satt der med de positive testene våre.
Jeg elsker å høre fødselshistorier og nå er jeg nysgjerrig på hvordan din fødsel var. Jeg synes så få har skrevet fødselshistoriene sine, meg inkludert, så tenkte vi kanskje kunne samle de i denne tråden?
Og litt sånn i sympati med de som fremdeles venter så kan kanskje de med "drømmefødsler" skrive først, mens de med mer traumatiske opplevelser venter litt? ;-)

 

[Nektarin]

Min fødselshistorie.
Termin søndag 13.desember.

Uka startet med ultralyd på mandag med sjekk av fostervannsmengde da jeg syntes at aktiviteten var vel rolig i litt for lange perioder. I begge de to tidligere svangerskapene falt mengden fostervann mot slutten, og den første fødselen ble i igangsatt på grunn av det kombinert med vekstavvik. Nummer to kom imidlertid av seg selv dagen etter termin.

Kvelden før hadde vi oss en runde i sengehalmen i håp om at ting skulle starte, men den gang ei. Jeg følte likevel at kynnerne på mandag minte mer om rier ved at de strålte ned i lårene. Men tirsdag tror jeg nesten ikke at jeg hadde en kynner en gang.

Onsdag hadde jeg time hos jordmor og spurte da om hun kunne sjekke om det var noen åpning og om hun kunne "røske" litt der nede. Gleden var stor når mormunnen viste seg å være helt avflatet og 2cm åpning. Hun tøyde lett til 3-4cm. Hodet lå godt nede i bekkenet. Storebror kom dagen etter at jeg ble strippet, så jeg la meg tidlig i håp om at jeg våknet med rier dagen etter.

Torsdag ble en rar dag. Igjen minte kynnerne om rier, men ingen ting kom regelmessig, bortsett fra perioder med 10-12minutter mellom. Det ville aldri tiltak, men jeg fikk ikke ro i kroppen. Været var dårlig og siden vi bor på ei øy hvor vi er avhengig av ferge for å nå sykehuset ringte jeg for å høre om jeg fikk komme for en sjekk. Ferga legger stilt på natt og å skaffe barnevakt midt på natta, og reise med ambulansebåt så jeg på som lite aktuelt. Min mor kom i 10 tiden og klokka 11 var vi på sykehuset. Åpningen var da på 4cm og jordmor kunne lett tøye til 5-6cm. Jeg fikk heldigvis lov å bli og skulle ikke hjem uten baby, hurra!

Men natta ble lang. Riene kom fremdeles bare hvert 8-12minutter og varte ca et minutt. Viss jeg stod kom de litt oftere, men varte bare et halvminutt. Kl 07 satte de på en ctg og på 30minutter kom det nøyaktig tre rier. Den siste synes jeg var litt tøffere enn de andre, men på dette tidspunktet var jeg begynt å bli lei og tenkte at nå kunne det til helvete bare være. Nå ville jeg prøve å sove.

Det var nok det som skulle til for å få fart på sakene, for fra nå av ble det virkelig vondt. Riene kom mye tettere og var virkelig vonde. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å rekke badekar som smertelindring denne gangen heller. Klokka 9 hadde jeg full åpning og kunne begynne å presse. På første pressrie gikk vannet med et splæsj. Jordmora stod heldigvis på siden av meg, sikkert klok av skade Som sist hadde jeg ikke den store trykketrangen og tok meg god tid enn så rart det høres ut.

Men han her, som på mandag ble estimert til å være ca 3800, viste seg å være 4110g og 37cm rundt hodet, to cm større enn storebror, og jo det merket jeg på slutten, for jeg måtte virkelig frem med urkreftene mine denne gangen. Kl 09.42 fredag 11.desember kom gutten vår til verden. Verdens nydeligste selvsagt. :-D Og mor slapp unna uten en eneste rift. Mistet litt mer blod enn vanlig, ca 700ml og tar nå jerntabletter, men formen etterpå var og er upåklagelig.

 

[Treblirfire]

Hiver meg på jeg også

Termin 14. desember

Onsdag 25. november kom det blod på papiret litt utpå dagen, sammen med en del slim. Fram til fredag fulgte dager med regelmessige tak som aldri tok seg opp i smerte. Syntes derimot at slimet ble tynnere og tynnere, og på lørdag morgen den 28. november var det veldig bløtt i trusa. Byttet truse, og den nye trusa ble også våt. Luktet ikke søtt slik som fostervann "skal" lukte, så var usikker.. Ringte føden kl 13 og fikk beskjed om å komme inn. Ventet til sambo var ferdig på jobb kl 14 og leverte storesøster. Var fremme på sykehuset ca 15.30. Ingen planer om å føde, fødebagen lå hjemme, og forberedte meg selv på bomtur

Ble tatt CTG, alt så fint ut. Så ble det tatt prøve om det var forstervann, og prøven var positiv. Fikk da beskjed om at siden jeg var usikker på når det gikk over fra å være slim til å være forstervann måtte de ta utgangspunkt i at lekkasjen hadde startet på onsdag, og at jeg dermed måtte settes igang pga infeksjonsfare. Men klokken 17 fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta en innvendig ul for å sjekke hvor mye fostervann som var igjen, for hun kjente en slags "blære" der inne, og at det kunne bare være falsk vannavgang.. Ble veldig skuffet da husker jeg Under undersøkelsen viste det seg at det var fostervann og med fingre stappet oppi der og med øyekontakt sier legen "her lekker det! Du har 3,5 cm åpning og ikveld blir det fødsel! Ungen er her før kl 22! " Jeg var med andre ord allerede for godt igang til å settes igang med tabletter e.l og ble helt ubeskrivelig glad for at jeg ikke skulle bli sendt hjem!

De bestemte seg for å bare ta resten av vannet mitt for å få fortgang på det. Klokken var da litt før 18. Riene kom nesten rett etterpå. Tror ikke det gikk 10 minutter engang. Tette rier som allerede kom med 5 min mellomrom og varte i 1,5 min. Jordmoren sjekket åpning ca kl 19 og da var det 5 cm. Sto en del med prekestol i denne tiden for å jobbe med riene og flytte henne nedover, men likte bedre å ligge, så la meg igjen etter en stund. Fra klokken 19 tok riene seg kraftig opp i styrke og lengde, og husker jeg så på klokken og håpet inderlig legen som undersøkte meg hadde rett i at hun kom før kl 22! rundt halv åtte tok jeg lystgassen fatt, og kl halv ni skulle jeg absolutt reise meg fra sengen og gå på do fordi jeg syntes jeg måtte sånn på do. Satte meg ned, og fikk ei kraftig rie og reiste meg opp igjen før rumpa rakk å røre doet og bestemte meg for at å gå på do var bare å glemme! måtte sett ganske fortvilt ut der jeg sto med trusa rundt anklene og gråt meg igjennom den mest intense rien så langt.. Jordmoren mistenkte at det var trykketrang jeg forvekslet med at jeg måtte på do og ville undersøke meg igjen.. Og det gjorde hun rett i, for jeg hadde full åpning! Klokken var 20.55 da jeg begynte å presse, og klokken 21.11 var Frida her. Masse mørkt hår, født 16 dager før termin Med andre ord en veldig rask fødsel på 3 timer fra de tok vannet til hun var ute Veldig fornøyd med fødselen til tross for noen rifter

 

[Finallymom2be!]

Kan jo dele min også

Hadde termin på julaften og våknet spent tidlig denne dagen! Kjente godt etter.. Nei ingen planer om å føde på julaften så det var greit

Reiste til mamma og pappa som avtalt, og hjalp til litt før resten av gjestene kom. Kl 17:20 får vi beskjed om å sette oss tilbords, reiser meg fra sofaen og der blir det vått.. Løper på do og lurer på hva som skjer.. Skifter bind og reiser meg.. Og det bare renner.. Må jo være vannet som går og ringer derfor føden. Joda høres sånn ut, men da jeg ikke hadde andre smerter enn mensmurringer så fikk jeg beskjed om å feire jul med familien, spise mat og åpne pakker før vi skulle opp på en sjekk!

Fikk spist litt mat men var så spent så var ikke kjempe sulten. Så rundt 18:30 kom julenissen, og sammen med han kom riene! Ville vente litt før vi reiste, men da all julematen kom i retur fant vi ut at det var best å reise mot sykehuset 40 min unna. Og tro meg det var de lengste 40 min noen sinne.. Kjørt i 10 min og riene var så sterke at jeg nesten ikke klarte å sitte og kom jevnt med nesten 3 min mellomrom!

Vel fremme sjekker de åpning.. Joda 9 cm åpning og rett inn på fødestua! Og kl 21:36 kom vår fantastiske lille Theodor til verden <3

 

[Sara]

Kopiert fra dagboka, på Januar

På tide med fødselshistorie

Vesle Ingrid bestemte seg for å komme noe før vi hadde tenkt. Terminen var jo ikke før 10.1, selv om jeg selv mente 7.1 så hadde jeg nå tenkt januar i alle fall, selv om jeg hadde en liten følelse av at hun kanskje ville komme i romjula. Vel, så lenge det be tidligst søndag, sa jeg. Tredje juledag, 27.12, da var det ikke lenger helt sånn "umulig" å arrangere bursdager de neste årene, samt at jordmoren som skulle ha hjemmefødselen hadde ferie fra da så da ville hun ha mulighet. I selve jula jobbet hun nemlig.

Men så har det seg sånn at jeg lille julaften gikk en tur på do, syntes det kjentes så vått i trusa, tenkte det var mer av dette slimet fra de siste dagene. Det resulterte etterhvert i en tråd som startet med "Vått i trusa. Ok, på do. Mye slim. Greit, mer av det. En tyyyyyyynn tråd blod i det. Ikke mye, helt minimalt, og ikke noe mer. Men truseinnlegg. Ehh, ok, ut i gangen, ombestemmer meg. Bind."

Jeg fornektet tanken på at det var vannet som hadde gått i flere timer. Jeg pyntet hus, pakket gaver, så "hovmesteren" med ungene, og la ungene.

Jeg sa ikke noe til mannen, eller svigermor, for dette var jo ikke vannet. Det var jo bare tynn utflod, mye tynn utflod. Jeg tok på meg tørt bind og la meg, sent, sent på natt. Enda senere kom mannen i seng. Og så våkna jeg i firetiden. Jeg kjente at det rant,. ikke mye, men at det piplet og rant små dråper ut av meg mens jeg lå. Selvsagt mer når jeg reiste meg, Gjennomvått bind. På med et nytt. Og inn og vekke mannen. Ehh, kjære, jeg vet at dette ikke er noen god timing, men jeg tror kanskje dette blir en julebaby. Jeg tror vannet har gått... Og, vi må finne et navn!!!!

Etter litt sånn panikkmodus kommer vi til oss selv og begynner å tenke praktisk. Jordmor? Hun jobber i jula, jeg husker ikke vaktene hennes. Å RINGE henne midt på natta virker veldig invaderende, jeg sender en sms jeg, og tenker at jeg ringer når det blir morgen dersom hun ikke har svart. Rier har jeg altså ikke, men jeg tror vannet har gått. Trolig på kvelden lille julaften. Før hovmesteren en gang.

Jeg anbefaler mannen å prøve å sove, han har bare sovet en times tid. Jeg lover å vekke ham dersom jeg får rier eller jm svarer. Han klarer det faktisk. Det gjør ikke jeg. Klokken sju tikker svaret fra jm inn, om jeg tror det er vannavgang bør jeg sjekkes. Hun skal på vakt 8.30, og har derfor ikke mulighet til å komme hjem til meg (beredskap med backup for vaktene sine har hun nemlig ikke før fra 3.1, men før den tid har hun lovet å komme om hun har fri) men jeg kan komme inn på sykehuset så kan hun ta kontroll der. Vi hadde jo avtale om at hun skulle komme hjem til oss over helga, sånn ca i dag egentlig, for en sjekk av leie og sånn for å være sikker på hjemmefødsel. Og nå må vi vite om det er vannavgang. Kom i løpet av et par timer, sier hun. Klokka sju.

Jeg vekker mannen, sier at vi skal være på sykehuset om to timer. Han sover liksom videre. Jeg ber ham bekrefte at han har hørt hva jeg sa. Joda, han har hørt, sykehuset om to timer, han forsøker å regne ut når det betyr at han må stå opp. NÅ!

Han gikk og varslet sin mor, og ungene kom enten tuslende eller ble vekket, det husker jeg ikke helt. Det er julaften, de er spente. Ja, de kan få klippe siste pakke på kalenderen, så skal vi spise, mamma og pappa på en tur på sykehuset på en sjekk av lillesøster, det er mulig hun vil ut allerede.

Det er ikke store frokosten, men jeg får da i meg litt mat, og pakker sammen i stelleveska, henteklær (etter den kommende storesøster, for hennes er ikke ferdig enda) og et par bleier, ammetopp til meg selv og et par andre nødvendigheter, mens mannen fester bilstol i bilen. Sånn i tilfelle vi ikke får dra hjem. Selv om jm sier jeg trolig får det, sånn i påvente av rier.

Spente kjører vi til sykehuset og diskuterer navn. Hvilke forslag har vi? Vi kommer med et hver, og smaker litt på dem. Kommer frem til sykehuset og rusler spent opp på fødeavdelingen. Jeg har jo kynnere, men slett ikke rier. Ikke vondt. Det skjer ikke noe. Jm er enig i det. Hun får bindene mine og tar en test, men er ikke egentlig i tvil, jeg har vel 4 gjennomvåte bind nå og enda et på meg. Det er ikke tvil, det er vannavgang. Og rutinen tilsier da at om jeg ikke får rier innen 24 timer skal fødselen settes igang, og antibiotika gis mot infeksjon. Jeg har ikke lyst. Men det viktigste er jo at babyen kommer ut. Igangsatt får jeg heller ikke badekar, bekrefter hun. Hun spørr når vannet gikk. Ja, det var vel før hovmesteren i alle fall. Den var klokka 2110. Vi avtaler at jeg må møte klokken 21 for blodprøver ang infeksjon og vurdering av igangsettelse dersom jeg ikke får rier av meg selv før den tid. Hun jobber til 15 og kan komme til meg da. Det beste er om jeg får rier mellom 15 og 20...

Vi reiser hjem, og julaften går sin gang. Vi lager mat, og blir enige om at vi kanskje spiser tidlig, avtaler med mine foreldre som kommer en tur på besøk som tidligere avtalt at nissen kanskje kommer litt tidlig om det passer seg sånn (dog blir det ikke sånn, vi sitter ved bordet klokken 17 når alt kommer til alt)

Litt etter 15 ringer jm og spørr hvordan det går, nei, her skjer det ikke noe. Vi blir enige om at hun da drar i det juleselskapet hun skal, jeg skal ringe om noe skjer. Dersom klokka drar seg mot kveld uten action anbefaler hun at jeg forsøker brystvortestimulering for å få rier, dersom jeg vil. For å slippe igangsettelse.

Kvelden går sin gang, og fødsel er det ikke tegn på. Det kommer stadig vann, men bare milde kynnere. Vi spiser. Vi går rundt treet. (dog bare en sang, nissen kom litt før vi hadde tenkt) Nissen kommer, og ungene er yre. Det er gavetid.

Jeg ser på klokka, og vil at vi skal bli ferdige, så jeg rekker å sette meg ned i ro for meg selv med brystvortestimulering før vi må dra. men det går ikke, her går tiden fort mens vi åpner gaver. Selvsagt. Ungene går litt lei, de har lyst å åpne gavene, leke med dem. Ok, jeg tar et valg. Greit, dere kan åpne gavene dere har fått, men da gir vi oss med gavene for i dag og sparer resten til i morgen. Det synes de er greit. (de ender med å åpne sine senere på kvelden, vi tar våre neste dag)
Jeg går på do. Jeg kjenner i det jeg går at her var det noe som var sterkere. Jeg håper.

På badet fastslår jeg at dette tar seg opp. Jeg finner frem mobilen og åpner rietelleren. Klokken er 1930 og jeg fastslår at jeg har rier ca hvert tredje minutt. Ikke VONDTVONDTVONDT, men det er rier. Jeg håper det kan bety hjemmefødsel. Mannen kommer siden han skjønner at noe muligens er på gang siden jeg blir så lenge. Ja, jeg slipper ham inn, jeg har rier. Jeg ringer jordmor. Han plukker med seg tannkostene til ungene og varsler bestemor og ungene om at nå skal de holde seg oppe, bruke gjestetoalettet om de skal på do og når de skal legge seg, for nå har jeg badet resten av kvelden og natta.

Klokka er ca 20 når jeg ringer jordmor. Hun er glad jeg ringer med rier, da kommer hun med en gang en halv time senere er hun der. Jeg sitter på gymmmatta på badegulvet og jobber med riene. Hun vil gjerne sjekke meg for åpning og sånn. 4-5 cm, hodet er nå et godt stykke oppi der. Jeg veksler mellom å ligge og å sitte. Ligger jeg er det lenger mellomrom mellom riene, sitter eller står jeg kommer de tettere. Og det presser på nedover. Ikke reelt pressetrang, men jeg klarer ikke la være å småpresse. Det er helt greit, ikke ta meg ut, men ikke kjempe mot, sier hun. Det er greit. Men det begynner å bli vondt. Hun har med akupunkturnåler om jeg vil prøve? Ja, greit det, jeg kan prøve det mens mannen fyller badekaret til meg. Det gjør vondt det også synes jeg, og helt ærlig vet jeg ikke om det virker heller, men de sitter nå der de nålene en halvtimes tid, så får jeg lov til å gå i badekaret i stedet. Det er veldig godt for bekkenet i alle fall.

Erfarte veldig stor forskjell på å ligge og sitte/stå på land, og det var sånn i vann også. Når jeg ligger, ble det lange pauser. Godt for meg, trøtt og sliten, men ikke så bra for fremdriften. Sitte opp/stå på kne gir mer rier. Intense rier, synes jeg. Det er vondt, det er sitsomt. Det går nemlig i lårene denne gangen også. Selve RIENE er til å leve med, men smertene i LÅRENE tar knekken på meg. Det er jo ikke noe fornuft i det! Og det presser på, selv om hodet er langt oppe, jeg var kommet til 6 cm åpning da, men fortsatt er det ifølge partogrammet jeg nå har fått kopi av egentlig ikke stort lenger nede enn "festet".

Etter en stund i vann anbefaler jm en pause, for variasjon er bra. Jeg står noen rier og henger på min mann. Det er vondt, jeg synes ikke jeg orker mye mer, jeg må sitte. kan jeg legge meg ned litt? Jeg vet det trolig blir lenger pause i riene da, og det passer meg egentlig bra. Jada, jeg kan ligge, så kan hun gjerne få sjekke meg, om jeg ligger på rygg sånn da får hun sjekket merdreiningen av hodet også, som hun ikke fikk sjekket skikkelig i badekaret. Til min skuffelse bare 7 cm klokken halv tolv. Jeg hadde 4-5 da hun kom klokken åtte, og seks etter en times tid, liksom. Det blir definitivt i morgen, sa jeg. Jm var enig. Hun lå da også ann til å bli stjernekikker, fødes med nesa i sky. Jm anbefalte et par rier mens jeg lå på siden for å se om hun snudde seg. (Her viser det litt hvor irrasjonell man kan finne på å være underveis i en fødsel, for reelt sett har jeg jo altså gått fra 4-5 cm til 7 på 3,5 time og det er bra fremgang det...)

Å ligge på siden gir god effekt. Plutselig er det bare en liten kant av livmoren rundt hodet som hun kan dytte til siden. Snudd seg rett vei har hun også gjort.

Nå kan jeg gå i badekaret igjen om jeg vil føde der. Men da er det NÅ! Mannen begynner å fylle litt nytt varmt vann. Glem det. Jeg kan ikke reise meg, nå er det trykking som gjelder, og tre heftige pressrier senere er hun født. "når du føder, så gjør du sannelig det!" sa jm, etter timer med det jeg synes gikk sakte, hun syntes var helt fin fremgang tok de siste tre cm og presse henne ut bare en halvtime tilsammen.
Det ble som jeg hadde sagt litt før, ikke julaften. Men det var bare så vidt. Mannen så på klokken 00.00 sa han da hodet var synlig. 00.02 sa jm at den da var når hun var ute.

Skrek med en gang, ikke et eneste sting trengs.

Hun var 3120 gram og 48 cm, og 33 cm rundt hodet.
Helt normal for alderen, sdien hun altså er født to uker før tiden.

Navlestrengen var faktisk bare ca en halv meter, så jeg fikk henne ikke helt opp til meg før mannen hadde klippet den. Han så henne følgelig først. Jm holdt henne opp så jeg fikk se, helt nydelig, mens vi ventet på at den skulle slutte å pulsere.

Endelig fri fra mor, og fikk komme helt opp på puppen.
Hun sliter litt med å få rett takk, og vi klarer det egentlig ikke når vi ligger, bare sittende. Men hun er jo helt ny, dette skal vi få til.

Morkaka lot som vanlig vente på seg, men noen nåler (akupunktur er ikke min greie fant jeg ut. Jeg har hatt en nål med hver av de andre uten at det har brydd meg, så jeg da hun kunne prøve det. Jeg synes det er vondt) og ei sprøyte senere kom den.

Jeg blødde ganske mye selv om livmoren ble fort imponerende liten, så jeg fikk noen stikkpiller (vi fikk da bruk for noe av medisinene jeg kjøpte. Bare ikke bedøvelsen til å sy, bla. Jm sier hun kan kjøpe det ut, for hun skal ha en ny hjemmefødsel om noen mnd. Vi finner ut av det. )

Hun ble her en stund og sjekket blodtrykket et par ganger, trykker på magen og presser ut blod. Men tilslutt er blødningen så normalisert uten at jeg er for berørt, så da drar hun hjem. Hun skal på tidligvakt igjen 7.30 og gjerne sove litt først. Men hun kommer en tur etter jobb for å se hvordan det går med oss. Og vi måtte bare ringe i mellomtiden om vi lurer på noe.

Hun er selvsagt verdens nydeligste, akkurat slik de to andre også var. (Jeg har en tendens til å kalle henne Kristine, hun er jo lillejenta mi.)

Husker ikke hva jeg har glemt å fortelle nå.

Mellomste, som jeg vil kalle lillesøster, kom på morgenkvisten innom og så på henne, klappet på henne. Hun sov jo da hun ble født. Storebror var faktisk våken, så iført pysj kom han innom like etter at hun var født (jeg hørte han var på vei og fikk mannen til å legge noe over meg) og så på henne.

Og med det er vi en familie på fem.

 

[Kykkelikokos]

Mange har sikkert fått med seg at jeg var veldig utålmodig på slutten. Jeg fødte de to eldste henholdsvis 5 og 8 dager før termin, så jeg håpet at lillebror skulle komme før termin han også. <br /><br />Var på kontroll hos jordmor 5 dager før termin, og fikk henne til å ta hinneløsning og sjekke modning. Det førte til mye rosa slim og maserier. Dagen etter kom det enda mer blodtilblandet slim og masse mensmurringer. Følte meg forstoppet, så jeg tok en Microlax. Har brukt det flere ganger på slutten av svangeskapet uten at det påvirket noe, men denne gangen fikk jeg kjempevonde rier. De var så vonde at jeg følte at det ikke var noe særlig OK å ha mellomste hjemme. Hun skulle egentlig vært i barnehagen, men hadde ikke vært helt i slag så jeg holdt henne hjemme. Pappaen hennes hadde heldigvis hjemmekontor, så han kom og hentet henne. <br /><br />Riene kom ikke spesielt tett, men JM hadde sagt at vi ikke skulle vente med å dra inn til føden siden de to andre fødslene gikk såpass fort. Ringte derfor til føden og fikk beskjed om at vi kunne komme inn hvis jeg følte at det var på tide å komme. Mannen min hadde blitt hjemme den morgenen, så jeg slapp heldigvis å ringe for å si at han måtte komme hjem fra jobb. <br /><br />Vi dro på sykehuset og fikk sjekket modning.. 4cm, men ikke avflatet. Jordmoren røsket ganske kraftig. Fikk tilbud om klyster da jordmor kjente at jeg var forstoppet og ikke hadde fått ut alt. Hun mente også at det ville få fortgang på riene, og at det var lurt hvis jeg skulle føde i vann. Fikk satt klysteret og kjempet meg igjennom doturen.. helt forferdelig med en følelsen av rier og nedpress og ingen kontroll på noe. Jordmor mente at babyen sikkert kom I løpet av dagen, og hvis ikke ting tok seg opp så var det flere tiltak de kunne gjøre for å hjelpe meg i gang.<br /><br />Siden jeg gjerne ville føde på tun a så jeg kunne føde i vann, så ble vi flyttet over dit og fikk ny jordmor. Hadde mensmurringer, men riene tok seg ikke opp. Pga vondt bekken og veldig nedpress så klarte jeg ikke å gå noe særlig. Lå en del i sengen, eller humpet litt på en pilatesball. Klokken var ca 12 da vi kom inn på føden for sjekk, men da klokken var 18 var det fremdeles ikke noe action. Vi fikk dra ut en tur for å se om det ble noe mer fart på riene, så vi dro og spiste biff på Big Horn [emoji14] Riene tok seg ikke opp, så jeg var redd vi skulle bli sendt hjem. Var så sliten.. Stimulerte brystvortene, og hadde en periode rier hvert 5. min. Endte med at vi fikk bli over natten. Mannen sov en del i løpet av natten, jeg sov en tre-fire timer på slutten. <br /><br />Jordmoren vi møtte da vi kom dagen i forveien kom på vakt igjen om morgenen og kom rett inn til oss. Hun lurte på om det hadde skjedd noe mer. Sjekket modningen. Lite fremgang, men mer avflatet og litt mer tøyelig. Siden det var stor pågang og noen andre ville ha fødekar måtte vi gi rommet fra oss. Vi fikk beskjed om å sette tingene våre på personalrommet deres og vente på fellesrommet/kjøkkenet. Jeg var sikker på at vi skulle bli sendt hjem, men til slutt kom den reddende jordmoren tilbake med godkjennelse fra legen om at hun kunne ta vannet mitt. Dette var jo stikk motsatt av det jeg ønsket i utgangspunktet, men på dette tidspunktet var jeg så sliten og desperat at jeg hadde takket ja til det meste. Så det skulle være en naturlig vannfødsel ble altså til en indusert fødsel. <br /><br />Vi flyttet tilbake til tun B, og den herlige jordmoren ble med oss over dit for å kunne følge oss. Måtte ha på ctg under hele fødselen, og babyen fikk elektrode på hodet. JM satte veneflon i armen min i tilfelle. Så snart vannet var tatt så kom riene med full pupp. Jeg klarte ikke å ligge, og heller ikke å stå. Fikk inn en pilatesball og satt på denne hele veien. Hadde sinnsykt nedpress, og det hjalp å sitte på ballen sånn at jeg hadde noe å presse mot. Ca 2 timer etter at vannet ble tatt var jeg supersliten da pressriene kom. Jeg klarte ikke å komme meg opp i sengen, og prekestolen var uaktuell. Endte opp med å føde stående, mens jeg holdt meg i sengen. Det var en sinnsykt intens fødsel, hvor jeg mistet kontrollen på en helt annen måte enn de to andre fødslene jeg har hatt. Brølte mye mer, og tenkte at det er ikke rart at de kaller fødsler for kalving, for jeg hørtes litt ut som en rautende ku [emoji14] <br /><br />Etter en 4-5 pressrier kom lillebror ut, nesten 4,5kg tung og 49cm lang. 36 cm rundt hodet. En diger plugg med andre ord. Jentene mine var 3kg og 3,5kg da de ble født, så han var nesten 1kg større. <br /><br />Fikk en liten rift som ble sydd med et pyntesting. Følte meg rimelig mørbanket etterpå.. I dag er det 11 dager siden han kom og kroppen er fremdeles ikke helt i lage, men mye bedre enn den var rett etterpå.<br /><br />Utrolig godt å være ferdig med å gå gravid, og å føde. Fødselen ble veldig annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo gledet meg på forhånd, og trodde jeg hadde bedre kontroll på kroppen min enn jeg hadde. Mye av problemet var nok at jeg hadde store problemer med bekkenet, i tillegg til at jeg var supersliten.. Jeg er glad for at jeg ikke visste på forhånd hvor stor han var, så slapp jeg å grue meg

 

[Sjøsara]

Termin 15.desember

Tirsdag 8. Desember på kvelden merka jeg at vondtene satt mer i ryggen enn ellers. Det var vrient å sitte i sofaen og jeg tenkte at dette er produktive kynnere/modningsrier. Vi la oss for å sove i rett tid, dette var den eneste natten mannen skulle sove hjemme denne uka. Litt over kl 02 våknet jeg av tak i ryggen. Jeg ble liggende å kjenne på disse takene en stund før jeg fant frem rietelleren. Jeg klarte ikke å ligge stille, måtte opp å pakke klart og rydde litt før vi evt kjørte inn. Kl 04 var det 2-3 rier pr 10minutt og jeg fikk liv i mannen. Deretter ringte jeg føden som ville ta oss inn

Kl 05.40 kom vi inn og ble koblet opp på ctg, nå begynte riene å bli ubehagelige og det var vanskelig å sitte stille. I 6tiden ble jeg sjekket, 3cm åpning og nokså moden. Jeg ble etterhvert skrevet inn på barsel for å vente på at ting skulle ta seg opp Riene var vonde og jeg måtte opp å henge over sengegavveln for å jobbe meg igjennom dem. Midt mellom to rier, akkurat kl 7, gikk vannet og min spontane reaksjon var å ta av meg skoene pga missfarget fostervann ble jeg på nytt koblet på ctg.

Etter vaktskifte kom det ny jordmor og jeg var nå 4cm og godt tøyelig. Etter noe som føltes som en eeeevighet kom vi inn på fødestua. Jeg fikk klyster, men det å gå på do og ha rier samtidig er pyton!! Omsider kom jeg meg opp i senga og klokka nærmet seg 09 og nå hadde jeg 6cm åpning. Pjokken fikk elektrode på hodet pga det missfargede fostervannet. Riene kom tett som haggel og gjorde utidig vondt! Jordmor spanderte lystgass som hjalp noe utrolig på smertene. Når man har gått nesten et år edru er lystgass-rusen helt magisk Etter 15min med lystgass ville kroppen presse, lystgassen ble inndratt og nå var det alvår. Full åpning! Med god støtte fra ei stødig jordmor, flott barnepleier og en ivrig blivende pappa kom Jakob ut 9.desember kl 09.45 etter 10minutters heftig pressing! Jeg revnet solid og fikk en vittig svensk lege til å lappe meg sammen Smertene var glemt idet gutten var ute og lykken var komplett Det gikk nokså raskt fra start til slutt og ikke følte jeg at døden var nær heller, så min fødsel var en fantastisk opplevelse

 

[danil]

Termin her var ifølge ul 22.12, ifølge meg 20.12. Ble fulgt opp tett fra ca uke 27, grunnet høyt blodtrykk. Ble ganske tidlig bestemt at jeg ikke kom til å få gå til termin, og på siste kontroll i november ble det besluttet at jeg skulle igangsettes når jeg var kommet til uke 37. Dato ble satt til 1.desember, og vi skulle møte opp på føden kl 09. De ville egentlig ha meg inn dagen før, men jeg fikk forskjøvet det en dag, siden mannen skulle jobbe kveld.
Om morgenen hadde jeg følgegruppa til jentungen til skolen, og så møtte mannen meg der. Vel fremme på sykehuset ble vi tildelt et obs-rom og det ble sjekket blodtrykk igjen, og det var igjen steget over ønsket nivå, så de ville ikke sette igang før det var blitt lavere.. Gikk allerede på blodtrykksmedisiner, men nå var det på med dobbel dose, og hjertemedisiner i tillegg. Ble lagt til observasjon med ctg og ble satt veneflon, sånn for sikkerhets skyld. Følte meg litt teit, der jeg lå, med en jordmor som satt å overvåket meg. Etter et par timer fikk vi gå å spise litt, alt var stabilt, men vi måtte vente på at legen skulle komme, og de hadde akkurat fått inn to akutt fødende, så vi fikk beskjed om at det kunne drøye litt. Kl halv ett kom legen, jeg fikk enda mere medisiner og legen fant ut at jeg var stabil nok til at de kunne sette meg i gang. Undersøkelsen viste helt flat og myk mormunn og 3-4 cm åpning, så jeg slapp ballong, men ble strippet (som var ubehagelig, men ikke direkte vondt) og fikk en modningspille. Ny jordmor fikk jeg også. Pilla satte igang tette kynnere, men ingen rier, ctg stod på hele tiden, og blodtrykk ble sjekket hvert 5 minutt. Ca kl tre kom legen inn igjen, blodtrykket hadde steget igjen, og jeg hadde hodepine. Det ble besluttet at de skulle legge inn epidural for å få blodtrykket ned. Følte meg litt overkjørt, men det var ifølge dem viktig å få kontroll på blodtrykket, og med epidural kunne de justere opp raskere enn med oral medisinering. De lovte også å holde nivået på et minimum. Igjen fikk jeg ny jordmor, og nå ble blodtrykket målt hvert andre minutt. Føltes som om armen skulle rives av. Anestesilegen kom litt over halv fire, epiduralen ble satt, og så sa hun at nå måtte de måle blodtrykket litt oftere en stund. Oftere enn hvert andre minutt? Oi, sa hun, nei, de pleide ta hvert tredje minutt. Fram til da var settingen av epiduralen det vondeste, om man ser bort fra at de prøvde å rive av meg armen med blodtrykksmansjetten.. klokken fire kom legen igjen. Bt hadde gått fint ned, men ingen rier, så hun bestemte at det var på tide å ta vannet. Hodet til lille var ikke festet, så for å forsikre seg om at alt var i orden tok de en invendig ultralyd, før de tok vannet og festet en elektrode på hodet til lille. Nå kom riene, tett som hagl. Ikke så langvarige, men ifølge jordmor ca 5 rier på 10 minutter. Første rien ble registrert 16.25, og en drøy time senere sa jeg fra til jordmor at jeg kjente for å presse, hun sjekket, ga beskjed at det var full åpning, hodet stod rett innenfor, hun ringte etter jordmor to og barnepleier, så kom neste rie. Jeg trykket det jeg klarte, hørte et digert plask, og et "oisann".. like etterpå kom resten av teamet inn.. Lillemor var ute kl 17.36, en time og elleve minutter, og en pressrie etter at fødselen kom igang. 46 cm lang og 2553 gram. Ingen rift eller revning, og alt i alt en superenkel fødsel.

 

[Malla89]

Søndag 13. Desember dro vi på julemarkedet i Trondheim. Jeg kjente at jeg hadde litt vondt i korsryggen rett som det var. Fire dager over tida som jeg var gikk jeg konstant og lette etter tegn, men smertene tok seg ikke helt opp. Vi dro til svigermor for å bake pepperkaker og se håndballkampen. Og midt under håndballkampen tar det seg plutselig opp. Samboer sitter med stoppeklokka og svigermor klarer nesten ikke sitte rolig, første barnebarn var jo mest sannsynlig på vei. Jeg ringer føden rett etter håndballkampen. De sier jeg skal se det an litt. Man har igjen for å skjerpe seg når man snakker i telefonen.

Vi drar hjem. Knapt en time senere, ca 00:30 ringer vi svigermor og ber ho om å kjøre oss på føden. Vel fremme sjekker de sånt de bruker å sjekke. Jeg er fortsatt ganske rolig selvom jeg har vondt under riene. Vi får rom og de tapper vann i badekaret.

På grunn av hendelser i fortida mi så sjekkes ikke åpning når jeg kommer inn. Jordmor er redd jeg har så liten åpning at det skal bli traumatisk for meg. Derfor vet ingen hvor lenge jeg var i aktiv fødsel.

Jeg ligger nå der i badekaret i en time før jordmor kommer og ber meg ta en tur på do. Da jeg står opp av karet blir smertene så intense at samboer nesten må bære meg. Jordmor finner det for godt å sjekke åpning, klokka er ca 04:00. 7-8 cm åpning sier ho. Legg deg i karet igjen, du takler nok smertene best der,fortsetter ho. Samboer bærer meg opp i karet. Endelig kommer pressriene. Det kjennes som endetarm og samtlige andre tarmer er på vei ut. Hodet til lille stanger mot bekkenet og vannet mitt vil ikke gå. Det gjør så vondt. Hvordan skal jeg overleve sier jeg høyt. Jeg takler ikke mer. Men så kommer et plopp. Der er hodet født, og enda et plopp, armene. Og så et siste plopp. 06:02 kom ho! Faren sitter med tårer i øya, og jeg får lille nøstet vårt i armene mens jeg ligger i karet. Så utrolig intens følelsen som farer gjennom kroppen er. Lille blir gitt til pappa mens jeg blir hjulpet opp av karet. Et ukomplisert svangerskap ble en ukomplisert fødsel. Jeg er heldig !