Fødselshistorier
- Trådstarter Tulla84
- Opprettet
Min fødsel startet med vannavgang i senga kl 03.30. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med engang siden jeg var så trøtt. Men ble fort våken da jeg forstod hva som var hendt. Ringte føden og fikk beskjed om å vente på rier. En halvtime senere kom riene og var regelmessige med det samme. Med 8 minutters mellomrom. Pakket siste rest av fødebagen og spiste litt mat. Riene tok seg raskt opp i styrke og varighet. Ringte føden igjen og fikk beskjed om å komme inn.
Var på sykehuset 06.10, tok sparketest også sjekket de åpningen som var 2-3 cm. Det var fullt på fødestuene så jeg ble lagt på ett rom på gyn. I påvente av at fødselen skulle ta seg opp.
Det gikk ikke lange tiden før riene satte inn enda mere styrke og mye hyppigere. 2-3 minutter mellom hver rie. Jeg ble fort veldig smertepåvirket og tårene rant i strie strømmer. Jordmor kom å sjekket åpning igjen og jeg hadde da 4 cm åpning. Lå en stund til på gyn, men riene kom enda tettere. Fødestuene var fortsatt opptatte så de ordnet rom til meg på mottakelsen. Da jeg nådde 5 cm hadde jeg rier hvert halve minutt og jeg hadde ikke sjans til å hente meg inn mellom hver rie. Jeg spurte etter lystgass, men legen sa nei fordi det var for dårlig ventilasjon på rommet vi lå på.
Da så jeg ingen annen utvei enn å spørre etter epidural. Noe jeg fikk etter 20 minutter.
Det var en befrielse å kunne puste og få hentet meg inn. Prøvde å tisse men fikk ikke til, så de tømte meg med kateter. Men lille bebi i magen ble ikke så glad for epiduralen og pulsen var på ett tidspunkt veldig lav. Nede i 60 slag i minuttet. Rommet ble fylt med leger og de skjeller åpning som da var 8-9 cm. Heldigvis stabilisere pulsen seg igjen da jeg fikk lagt meg litt annerledes. Så jeg fikk litt å spise på. Ganske raskt meldte trykke trangen seg og jeg hadde full åpning. Prøvde å presse litt med epiduralen men det ga ingen effekt. Så de skrudde den av. Hode stod lenge å stanget og kom ikke ordentlig ned i bekken bunnen. Så de gikk halv annen time hvor jeg presset og presset men det skjedde veldig lite. Plutselig var det ledig på fødestuen så de bestemte seg for å flytte meg fort. Og i det jeg ble flyttet over på fødesenga løsnet det mer, men da ble forstervannet misfarget. Da de kom inn med vacumet så kom han endelig ordentlig ned, tre pressrier senere var han ute
kl 14.33
Han var blå og slapp og hadde en del slim i lungene. Han lå noen minutter på magen min, men de tok han med seg ut å ga han oksygen. Da kom hudfargen seg fort og han ble litt piggere, men han hadde fortsatt mye slim i seg og bare lå å presset i pusten. De fikk sugd ut slimet og etter halvannen time var pusten helt fin. Fra vannet gikk tok det 11 timer før han var ute. Og 5 timer med aktiv fødsel.
Lille Ulrik var 50cm lang og 3660 gram født 3 dager etter termin
De så også at han var født med 7 tær på den ene foten sin, så jeg ble ganske fortvilet med engang. Men nå har vi vært på Rikshospitalet og fått time til opperasjon av tærne når han blir rundt ett år gammel.
Hadde en fantastisk jordmor som virkelig var der 100% for meg. Og er kjempe stolt av samboeren som jeg holdt på å knekke fingrene på stakkar. Som hele tiden gjorde så godt han kunne. Hadde aldri klart det uten han <3
Fødselsopplevelsen var positiv når jeg ser tilbake
Var på sykehuset 06.10, tok sparketest også sjekket de åpningen som var 2-3 cm. Det var fullt på fødestuene så jeg ble lagt på ett rom på gyn. I påvente av at fødselen skulle ta seg opp.
Det gikk ikke lange tiden før riene satte inn enda mere styrke og mye hyppigere. 2-3 minutter mellom hver rie. Jeg ble fort veldig smertepåvirket og tårene rant i strie strømmer. Jordmor kom å sjekket åpning igjen og jeg hadde da 4 cm åpning. Lå en stund til på gyn, men riene kom enda tettere. Fødestuene var fortsatt opptatte så de ordnet rom til meg på mottakelsen. Da jeg nådde 5 cm hadde jeg rier hvert halve minutt og jeg hadde ikke sjans til å hente meg inn mellom hver rie. Jeg spurte etter lystgass, men legen sa nei fordi det var for dårlig ventilasjon på rommet vi lå på.
Da så jeg ingen annen utvei enn å spørre etter epidural. Noe jeg fikk etter 20 minutter.
Det var en befrielse å kunne puste og få hentet meg inn. Prøvde å tisse men fikk ikke til, så de tømte meg med kateter. Men lille bebi i magen ble ikke så glad for epiduralen og pulsen var på ett tidspunkt veldig lav. Nede i 60 slag i minuttet. Rommet ble fylt med leger og de skjeller åpning som da var 8-9 cm. Heldigvis stabilisere pulsen seg igjen da jeg fikk lagt meg litt annerledes. Så jeg fikk litt å spise på. Ganske raskt meldte trykke trangen seg og jeg hadde full åpning. Prøvde å presse litt med epiduralen men det ga ingen effekt. Så de skrudde den av. Hode stod lenge å stanget og kom ikke ordentlig ned i bekken bunnen. Så de gikk halv annen time hvor jeg presset og presset men det skjedde veldig lite. Plutselig var det ledig på fødestuen så de bestemte seg for å flytte meg fort. Og i det jeg ble flyttet over på fødesenga løsnet det mer, men da ble forstervannet misfarget. Da de kom inn med vacumet så kom han endelig ordentlig ned, tre pressrier senere var han ute
kl 14.33Han var blå og slapp og hadde en del slim i lungene. Han lå noen minutter på magen min, men de tok han med seg ut å ga han oksygen. Da kom hudfargen seg fort og han ble litt piggere, men han hadde fortsatt mye slim i seg og bare lå å presset i pusten. De fikk sugd ut slimet og etter halvannen time var pusten helt fin. Fra vannet gikk tok det 11 timer før han var ute. Og 5 timer med aktiv fødsel.
Lille Ulrik var 50cm lang og 3660 gram født 3 dager etter termin
De så også at han var født med 7 tær på den ene foten sin, så jeg ble ganske fortvilet med engang. Men nå har vi vært på Rikshospitalet og fått time til opperasjon av tærne når han blir rundt ett år gammel.
Hadde en fantastisk jordmor som virkelig var der 100% for meg. Og er kjempe stolt av samboeren som jeg holdt på å knekke fingrene på stakkar. Som hele tiden gjorde så godt han kunne. Hadde aldri klart det uten han <3
Fødselsopplevelsen var positiv når jeg ser tilbake
Last edited:
Her gikk vannet ca kl.12 25.05.15. Ringte til føden og fikk beskjed om å komme ned da han lå i sete.
Kom inn på føden rundt kl.13. Ble satt på ctg der det kom en og annen svak ri. Etter å ha sittet med den en 20 min ble vi henvist til daglistuen og vente. Ca.halv 2 begynte det å komme en og annen ri og eg ble sjekket med ultralyd for å se hvordan han satt og sjekket åpning. 1 cm. Etter de sjekket tok riene seg opp og kom regelmessig. Måtte ta ny ctg da det var en del ujevnheter innimellom da jeg begynte å le og fikk vondt når babyen beveget seg samtidig som det var ri.
etter denne fikk vi komme på fødestue. Kl.halv 5 sjekket de meg på nytt. Hadde da 2 cm og fikk beskjed om å vente og gi beskjed om det tok seg opp og ble mye nedpress. Ene foten hadde forvillet seg nedover så om jeg ville så kunne jeg kjenne den om jeg stakk en finger opp. Haha!
Jeg måtte ha epidural, men måtte ha 3-4 cm først.. Halv 8 ringte jeg på de, da begynte riene for alvor og gjøre vondt og hadde mye nedpress. Jordmor kjente og da hadde jeg fått 7! Cm! De fikk en smule panikk og leger ble tilkalt og det ble en fela diskusjon på om de ville rekke å sette epiduralen. De hadde trodd det kom til å gå fort siden jeg hadde regelmessige rier, men ikke så fort!
Etter mye om og men så måtte jeg jo ha epidural, så da fikk jeg noe nedentil som skulle stanse nedpresset, også satte de epiduralen, etter 20 minutter og sikkert 3 bom siden jeg ikke kunne sitte oppreist da ene foten nesten var kommet utenfor nå.
Epiduralen begynte å virke og halleluja så deilig. Eneste jeg kjente nå var litt mageknip. Men nå dabbet også riene litt av, de ble aldri noe mer intense og lengre, så kl.11 ble jeg sjekket igjen. Bare 8 cm. Fikk derfor drypp for å få igang riene igjen og da ble det fortgang på greiene gitt og det ble slutt på freden. Litt over 12 tilkalte jeg jordmor igjen. Riene begynte å bli heftige med mye nedpress.. De skrudde opp på maks på epiduralen uten spesiell effekt.. Og fikk beskjed om at legene skulle komme å sjekke meg kl.halv 1. Klokka gikk og ti over halv 1 kalte jeg igjen. Legene var litt opptatt men kom snart.. Kvart på 1 kom legene og da ble det action. Hadde full åpning, begge beina var blitt presset ned nå, men rumpa satt fremdeles litt høyt.. De dro ut beina og jeg fikk tilbud om å kjenne på de mens jeg ventet på å få presse! Hah, neitakk! Nå var det 3 leger og 3 jordmødre inne hos oss. Jeg lå med øynene igjen stortsett hele tiden så fikk ikke med meg stort av det som skjedde rundt meg
Endelig fikk jeg lov å presse. Hadde en jordmor i hver hånd tror jeg. Gjorde ikke spesielt vondt å presse, men når de holdt på å lirke og dra i babyen for å hjelpe til så gjorde det drit vondt! De måtte lirke og vri godt når skuldrene skulle ut da den ene satt fast. Til slutt skulle hodet ut og de fant frem tang. De hadde det litt travelt på slutten så endte vel med at når hodet var halvveis ute så dro de uten ri.. Babyen kom ut 01.21, hadde god puls, men skrek ikke. De skyntet seg å klippe navlestrengen og tok babyen bort til disken. De styrte på sikkert 3-4 stykker rundt han og de var jevnlig å så på klokken og jeg fikk fortalt i ettertid at de tok apgar score på han. Han var veldig lav på 2 etter 2 min, 4 etter 5 minutt og 7 etter 9 minutt. Endelig kom det skrik og vi kunne slappe av. Etterhvert fikk jeg han bort til meg. Deilig.. ! Han hadde svelget mye fostervatn som de måtte få opp. Heldigvis gikk det fint, men han var mye kvalm og slapp første dagen.
Alt i alt en grei opplevelse der jeg følte meg godt i varetatt
Kom inn på føden rundt kl.13. Ble satt på ctg der det kom en og annen svak ri. Etter å ha sittet med den en 20 min ble vi henvist til daglistuen og vente. Ca.halv 2 begynte det å komme en og annen ri og eg ble sjekket med ultralyd for å se hvordan han satt og sjekket åpning. 1 cm. Etter de sjekket tok riene seg opp og kom regelmessig. Måtte ta ny ctg da det var en del ujevnheter innimellom da jeg begynte å le og fikk vondt når babyen beveget seg samtidig som det var ri.
etter denne fikk vi komme på fødestue. Kl.halv 5 sjekket de meg på nytt. Hadde da 2 cm og fikk beskjed om å vente og gi beskjed om det tok seg opp og ble mye nedpress. Ene foten hadde forvillet seg nedover så om jeg ville så kunne jeg kjenne den om jeg stakk en finger opp. Haha! Jeg måtte ha epidural, men måtte ha 3-4 cm først.. Halv 8 ringte jeg på de, da begynte riene for alvor og gjøre vondt og hadde mye nedpress. Jordmor kjente og da hadde jeg fått 7! Cm! De fikk en smule panikk og leger ble tilkalt og det ble en fela diskusjon på om de ville rekke å sette epiduralen. De hadde trodd det kom til å gå fort siden jeg hadde regelmessige rier, men ikke så fort!
Etter mye om og men så måtte jeg jo ha epidural, så da fikk jeg noe nedentil som skulle stanse nedpresset, også satte de epiduralen, etter 20 minutter og sikkert 3 bom siden jeg ikke kunne sitte oppreist da ene foten nesten var kommet utenfor nå.
Epiduralen begynte å virke og halleluja så deilig. Eneste jeg kjente nå var litt mageknip. Men nå dabbet også riene litt av, de ble aldri noe mer intense og lengre, så kl.11 ble jeg sjekket igjen. Bare 8 cm. Fikk derfor drypp for å få igang riene igjen og da ble det fortgang på greiene gitt og det ble slutt på freden. Litt over 12 tilkalte jeg jordmor igjen. Riene begynte å bli heftige med mye nedpress.. De skrudde opp på maks på epiduralen uten spesiell effekt.. Og fikk beskjed om at legene skulle komme å sjekke meg kl.halv 1. Klokka gikk og ti over halv 1 kalte jeg igjen. Legene var litt opptatt men kom snart.. Kvart på 1 kom legene og da ble det action. Hadde full åpning, begge beina var blitt presset ned nå, men rumpa satt fremdeles litt høyt.. De dro ut beina og jeg fikk tilbud om å kjenne på de mens jeg ventet på å få presse! Hah, neitakk! Nå var det 3 leger og 3 jordmødre inne hos oss. Jeg lå med øynene igjen stortsett hele tiden så fikk ikke med meg stort av det som skjedde rundt meg
Endelig fikk jeg lov å presse. Hadde en jordmor i hver hånd tror jeg. Gjorde ikke spesielt vondt å presse, men når de holdt på å lirke og dra i babyen for å hjelpe til så gjorde det drit vondt! De måtte lirke og vri godt når skuldrene skulle ut da den ene satt fast. Til slutt skulle hodet ut og de fant frem tang. De hadde det litt travelt på slutten så endte vel med at når hodet var halvveis ute så dro de uten ri.. Babyen kom ut 01.21, hadde god puls, men skrek ikke. De skyntet seg å klippe navlestrengen og tok babyen bort til disken. De styrte på sikkert 3-4 stykker rundt han og de var jevnlig å så på klokken og jeg fikk fortalt i ettertid at de tok apgar score på han. Han var veldig lav på 2 etter 2 min, 4 etter 5 minutt og 7 etter 9 minutt. Endelig kom det skrik og vi kunne slappe av. Etterhvert fikk jeg han bort til meg. Deilig.. ! Han hadde svelget mye fostervatn som de måtte få opp. Heldigvis gikk det fint, men han var mye kvalm og slapp første dagen.
Alt i alt en grei opplevelse der jeg følte meg godt i varetatt
Natt til tirsdag 2.juni kjente jeg det var en del på gang, heftige kynnere/maserier, dog på en litt annen måte enn tidligere. Nå satt det mer i rygg, nederste del av magen og litt nedover lårene. Våknet til blodig slim i halv syvtiden tirsdag morgen, og ble fylt av håp! Gikk meg en tur på butikken utpå formiddagen, da min mamma sa bevegelse var gull verdt for å få fart på sakene nå. Og det funket, halv fire innså jeg at det hadde gått over til rier, måtte reise meg og bevege meg når det satte i gang. Rundt kl seks ble de hyppigere, og gradvis litt vondere. Kl syv hadde jeg tre-fire rier på ti minutter, og ringte føden for å høre hvor lenge jeg burde vente. Fikk beskjed om å ta en paracet og en varm dusj, dersom det ikke ga seg da og heller eskalerte skulle jeg kontakte dem igjen. Kl ti på kvelden var det rimelig hyppig, og kraftig, og vi ringte og fikk beskjed om å komme inn. Var livredd det skulle dabbe av og vise seg å være null åpning. Men heldigvis hadde jeg fire cm åpning, og ble erklært i fødsel og innlagt. Så startet ventetiden! Gikk i badekar i firetiden om natta, omtrent samtidig testet jeg ut litt lystgass for første gang, og den ble min nye bestevenn!
Kl seks om morgenen var det ny sjekk av åpning, den var nå 6-7 cm, og vi fikk beskjed om at det var over forventet progresjon. Jeg var så happy, dette skulle bli en mønsterfødsel! Ble tilbudt ny runde badekar, men bare tanken på å skulle kle av og på meg en gang til gjorde meg matt, så jeg takket nei. Neste runde jordmødre kom på, en student og en erfaren, studenten skulle følge oss hele tiden, og den erfarne komme innom i blant. De skulle gå av vakt kl tre på ettermiddagen, og kunne nærmest garantere oss fødsel innen den tid. Men så var det stopp... Ble sjekket på nytt, muligens syv cm, neste sjekk to timer etterpå åtte cm, før det så gikk tilbake til syv cm. Vannet ble tatt i ti-tiden, og riene begynte å dabbe av. Jeg gikk, jeg sto, jeg rugget på ball, jeg lå på senga. Jenta kom ikke lenger ned i bekkenet, og åpningen ble ikke endret.
Vaktskifte, og ei ny og særdeles myndig jordmor kom på. Hun bestemte rie-triggende intravenøst, og foreslo å sette epidural samtidig. Men nei, det sprøytestikket i ryggen ville jeg for alt i verden ikke ha, så dum som jeg var takket jeg nei. Fikk i etterkant vite at det ikke var ofte de satte riefremkallende drypp uten at den fødende hadde epidural ved en såpass tøff fødsel; lærdom til meg selv til neste gang. Var nå umulig å komme seg nedover gangen til toalettet, så de bestemte seg for å sette kateter da full blære kunne gjøre det vanskelig for baby å komme seg nedover bekkenet. Problemet var at hodet til baby var i veien for kateteret, jordmor stakk og stakk, ingenting funket. Ny jordmor kom inn, og foreslo en annen type kateter, noe "min jordmor" kranglet på, men til slutt gav seg og fikk til å funke heldigvis. Men fortsatt var ikke jenta kommet helt ned, og jeg måtte passe på å ikke trykke, selv om trangen nå meldte seg kraftig etterhvert, og jeg til tider ikke klarte helt å la være.
Etter mye om og men ble det bestemt at kl halv fem skulle jeg begynne å trykke, uansett om lille fortsatt sto litt langt oppe. Babyen måtte ut nå. Hadde for lengst fått elektrode festet på hodet til babyen, og de fulgte fosterlyden nøye. Inn kom barnepleiere, ei fast ei og ei på opplæring. En lege kom også tilstede, for de regnet med det kunne bli bruk for vakum etterhvert. Trykketiden kom, og jeg forsøkte etter beste evne å følge instruksjonene for hvordan trykkingen skulle foregå. Hadde alltid sett for meg at det skulle falle en fødende kvinne naturlig under pressrier, men tydeligvis ikke. Hang med så godt jeg kunne, men progresjonen var dårlig. Fosterlyden tilsa også at babyen var stresset, så de stoppet dryppet som skulle trigge rier. Det tok nå mange minutter mellom hver rie, og jeg var så hinsides sliten, hadde knapt krefter til å holde meg våken. Men så, kl fem over halv seks på ettermiddagen onsdag 3.juni kjente jeg en ny rie bygge seg opp, og hørte legen si dette var den siste jeg fikk forsøke på, etterpå måtte det vakum til. Jeg tok i alt jeg hadde av ukjente krefter med et brøl, jordmor la et kjapt klipp, og med en svupp kom lille jenta vår til verden! Fikk henne lempet rett opp på magen min så godt det lot seg gjøre pga kort navlestreng. Jeg hadde store blødninger, så de måtte skyndte seg og få ut morkaken og få livmoren til å trekke seg sammen for å minimere mer blødning. (Mistet litt i underkant av en liter, og slet i et par dager etterpå med heftig svimmelhet og nestenbesvimelser). Tre sterke damer stod dermed og knadde magen min så både jeg og jenta mi ristet. Men akkurat da var det ingenting som betydde noe, jeg og samboer så på hverandre og på det lille nurket vårt, vi var blitt en familie
Det ble litt mer drama og "styr" rundt fødselen enn jeg kunne ønsket meg, men alt i alt var selve fødselen og smertene høyst overkommelig. Og alt var så verdt det så snart hun kom ut og opp i armene mine!
Kl seks om morgenen var det ny sjekk av åpning, den var nå 6-7 cm, og vi fikk beskjed om at det var over forventet progresjon. Jeg var så happy, dette skulle bli en mønsterfødsel! Ble tilbudt ny runde badekar, men bare tanken på å skulle kle av og på meg en gang til gjorde meg matt, så jeg takket nei. Neste runde jordmødre kom på, en student og en erfaren, studenten skulle følge oss hele tiden, og den erfarne komme innom i blant. De skulle gå av vakt kl tre på ettermiddagen, og kunne nærmest garantere oss fødsel innen den tid. Men så var det stopp... Ble sjekket på nytt, muligens syv cm, neste sjekk to timer etterpå åtte cm, før det så gikk tilbake til syv cm. Vannet ble tatt i ti-tiden, og riene begynte å dabbe av. Jeg gikk, jeg sto, jeg rugget på ball, jeg lå på senga. Jenta kom ikke lenger ned i bekkenet, og åpningen ble ikke endret.
Vaktskifte, og ei ny og særdeles myndig jordmor kom på. Hun bestemte rie-triggende intravenøst, og foreslo å sette epidural samtidig. Men nei, det sprøytestikket i ryggen ville jeg for alt i verden ikke ha, så dum som jeg var takket jeg nei. Fikk i etterkant vite at det ikke var ofte de satte riefremkallende drypp uten at den fødende hadde epidural ved en såpass tøff fødsel; lærdom til meg selv til neste gang. Var nå umulig å komme seg nedover gangen til toalettet, så de bestemte seg for å sette kateter da full blære kunne gjøre det vanskelig for baby å komme seg nedover bekkenet. Problemet var at hodet til baby var i veien for kateteret, jordmor stakk og stakk, ingenting funket. Ny jordmor kom inn, og foreslo en annen type kateter, noe "min jordmor" kranglet på, men til slutt gav seg og fikk til å funke heldigvis. Men fortsatt var ikke jenta kommet helt ned, og jeg måtte passe på å ikke trykke, selv om trangen nå meldte seg kraftig etterhvert, og jeg til tider ikke klarte helt å la være.
Etter mye om og men ble det bestemt at kl halv fem skulle jeg begynne å trykke, uansett om lille fortsatt sto litt langt oppe. Babyen måtte ut nå. Hadde for lengst fått elektrode festet på hodet til babyen, og de fulgte fosterlyden nøye. Inn kom barnepleiere, ei fast ei og ei på opplæring. En lege kom også tilstede, for de regnet med det kunne bli bruk for vakum etterhvert. Trykketiden kom, og jeg forsøkte etter beste evne å følge instruksjonene for hvordan trykkingen skulle foregå. Hadde alltid sett for meg at det skulle falle en fødende kvinne naturlig under pressrier, men tydeligvis ikke. Hang med så godt jeg kunne, men progresjonen var dårlig. Fosterlyden tilsa også at babyen var stresset, så de stoppet dryppet som skulle trigge rier. Det tok nå mange minutter mellom hver rie, og jeg var så hinsides sliten, hadde knapt krefter til å holde meg våken. Men så, kl fem over halv seks på ettermiddagen onsdag 3.juni kjente jeg en ny rie bygge seg opp, og hørte legen si dette var den siste jeg fikk forsøke på, etterpå måtte det vakum til. Jeg tok i alt jeg hadde av ukjente krefter med et brøl, jordmor la et kjapt klipp, og med en svupp kom lille jenta vår til verden! Fikk henne lempet rett opp på magen min så godt det lot seg gjøre pga kort navlestreng. Jeg hadde store blødninger, så de måtte skyndte seg og få ut morkaken og få livmoren til å trekke seg sammen for å minimere mer blødning. (Mistet litt i underkant av en liter, og slet i et par dager etterpå med heftig svimmelhet og nestenbesvimelser). Tre sterke damer stod dermed og knadde magen min så både jeg og jenta mi ristet. Men akkurat da var det ingenting som betydde noe, jeg og samboer så på hverandre og på det lille nurket vårt, vi var blitt en familie
Det ble litt mer drama og "styr" rundt fødselen enn jeg kunne ønsket meg, men alt i alt var selve fødselen og smertene høyst overkommelig. Og alt var så verdt det så snart hun kom ut og opp i armene mine!
Tonje_moren
Andre møte med forumet
Kl 00:30 natt til 1.juni gikk vannet mitt. Ringte kk og fikk beskjed om å vente på rier...de begynte mellom en halv of en time etter. Dette var 3. Fødselen min og de andre har eg gått ganske lenge me rier etter at vannet er gått, spesielt me nr 2 så eg stresset ikke. Lå i sengen, småsov, slappet av og telte rier i 4 tiden begynte d å bli veldig vondt og hyppig og eg vekket min mann. Og kl 5 ringte eg opp igjen på kk, fikk en rie akkurat mens eg snakket me de og de ville ikke høre kor tette riene var engang, bare sa eg sku komme. Når eg da sto opp og begynte å kle på meg ble riene fort svært vonde og tette og vi sjønte vi måtte forte oss. Mamma kom for å passe storebrødrene og vi kjørte ca 05:20. Hadde vel kjørt i ca 5 min da pressriene begynte (tar ca 30min til sykehuset) og min mann følte vi sku ringe etter hjelp. Ringte først kk og så ambulansen. Stanset på nærmeste bensinstasjon og ho på amk begynte instruere min mann i ka han måtte gjøre. Han fikk av meg buksen og skulle begynne å finne en måte å legge meg ned da vi så blålysene. Kom meg ut av bilen og over på båren med hodet halvveis ute og to press etter, kl 05:38, var prinsen født, i friluft på vår lokale bensinstasjon
Min fødsel av min kjære datter Emmeli Victoria
Jeg hadde termin 12 juni. Dagen kom og vi skulle ha kontroll på sykehuset. Alt sto bra til. Jenta vår ble da estimert til å være ca 4100g.
Vi ble satt opp til igangsetting førstkommende mandag pga tidligere sykdom hos fosteret i svangerskapet.
Vi ankommer sykehuset, fulle av forventning, skulle vi få jenta vår allerede i dag?? Lite visste vi, at det ville ta flere dager før kroppen min var klar.
For å avgjøre hvilken metode man skal ta i bruk for igangsetting, følges et system som heter Bishop score. Den samlete scoret man får, vil være en sterk pekepinn på hvilken metode legen skal velge.
Hva scoret eksakt var vet jeg ikke, men jeg hadde 1-2 cm åpning og fremdeles litt igjen av livmorhalsen. Det ble derfor bestemt at jeg skulle igangsettes med ballongkateter.
Mandag formiddag får jeg innlagt et kateter som jeg reiser hjem med. I bilen på vei hjem, får jeg sterke smerter/ rier. Men de gir seg så snart vi er hjemme. Kvelden og natten går, kl 07.00 faller ballongen ut. Vi ringer sykehuset og får beskjed om å komme inn etter vi hadde pakket og spist frokost. Det var ingen hast ettersom riene mine ikke hadde startet ennå.
Det er nå blitt tirsdag og vi ankommer sykehuset pånytt, fulle av forventning. Var det i dag vi skulle få jenta vår?
Vi blir lagt inn på et venteværelse og undersøkt der. Det viser seg at jeg har ca 2 cm. Det er ikke store fremgangen. Det blir derfor bestemt at jeg skal igang med modningstabeletter. Ettersom jeg har hatt keisersnitt tidligere, kunne jeg ikke få cytotec som de fleste andre igangsettes med pga fare for stormrier og uterusruptur. Jeg ble igangsatt med prostin, noe som skal være mer skånsomt. Vi blir informert om at vi må være tålmodige, da dette kan ta flere dager. Disse tablettene kan benyttes 3 x pr dag inntil 3 dager. Første dose blir gitt på formiddagen. Jeg begynner smått og få sammentrekninger. Ved neste vurdering har jeg fremdeles sammentrekninger, så de velger å avvente en ny dose. Men i løpet av kvelden/ natten gir de seg.
Det er nå blitt onsdag. Legene sjekker pånytt modningen min. Fremdeles 2 cm, jeg og sambo begynner å kjenne på frustrasjon over at kroppen min ikke spiller på lag, og at legene ikke gir meg mer tabletter i sjeden. Vi starter opp igjen med ny modningstabelett. Denne gangen får jeg ny dose kl 22 på kvelden som skal virke igjennom natten.
Da torsdagen kommer har jeg ikke merket særlig sammentrekninger i løpet av natten og jeg begynner å bli rimelig frustrert. De sjekker modningen min og den har kommet seg noe. Livmorhalsen lå fremdeles ganske godt baktil og var vanskelig å nå. Derfor har de vanskeligheter med å ta vannet. Det blir derfor satt en ny modningstabelett. Jeg har på dette stadiet ca 3 cm åpning og tilnærmet utflatet livmorhals. Kl 16 skal det tas en ny vurdering. Da skjer alt så fort. Det blir da bestemt at de skal forsøke å ta vannet. Vi blir flyttet over på ei fødestue og vannet blir tatt 17.15. Det fosser! Jordmødrene ler og sier at det var rikelig med fostervann, et basseng i senga.
Herfra går alt så fort. Riene tar seg opp og jeg merker kroppen virkelig er i gang. Jeg blir sjekket ca kl 19 , da har jeg 4 cm åpning.
Etter en stund får jeg såpass med smerter at jeg ettersom smertestillende, tenker da på lystgass. Jordmoren som kommer inn, sier at dersom jeg har tenkt på epidural med tiden, ville det være et godt utgangspunkt nå ettersom anestesilegen var her og skulle sette epidural på en annen fødende. Jeg takker ja, da jeg kjenner at smertene øker på. Jeg er veldig glad for at jeg fikk epidural når jeg gjorde, for jeg føler smertene ble holdt godt i sjakk helt frem til selve utpressningen.
Nattevakter kommer på. Jeg blir da undersøkt og det er blitt 6 gode cm. Ved neste sjekk er jeg blitt 8 cm. Husker ikke når det var. Kl er nå blitt ca 3 og jeg har fått beskjed om at det er full åpning og kan starte pressingen forsiktig ettersom jeg merker svak trykketrang.
Jeg har epidural, men kan fremdeles kjenne trangen og noe smerter under riene.
Jeg merker redselen for å trykke ut babyen begynner å komme for fult. Jeg vet dette vil være vondt.
Sambo, jordmor og barnepleier heier meg frem og støtter meg i at jeg vil ta litt pauser fra trykkingen før jeg endelig bestemmer meg.
Jeg trykker ca 3 ganger på hver rie, 2 frivillige og en som kroppen presser på selv.
Klokken blir nå 04.15 og hodet blir født i et redselsskrik! Dette gjør ufattelig vondt. 04.16, jeg får en ny pressrie og hele jenta kommer ut under et nytt redselskrik. Selve utpressningen var for meg det aller værste og noe jeg gruer meg mer og mer til under selve fødselen.
Vår kjære Emmeli Victoria ble født under en vakker soloppgang 19/6-15 kl 04.16. En ubeskrivelig følelse av å føde sitt eget barn. Kjenne den varme våte kroppen mot min. Tårene triller og gleden er ubeskrivelig. Vår datter, som vi ble fortalt ikke kom til å overleve pga hydrops føtalis, er her. Skriker og lever!!! Hun er et sant mirakel, som vi er så inderlig takknemlige for å ha fått inn i livene våre
Jeg hadde termin 12 juni. Dagen kom og vi skulle ha kontroll på sykehuset. Alt sto bra til. Jenta vår ble da estimert til å være ca 4100g.
Vi ble satt opp til igangsetting førstkommende mandag pga tidligere sykdom hos fosteret i svangerskapet.
Vi ankommer sykehuset, fulle av forventning, skulle vi få jenta vår allerede i dag?? Lite visste vi, at det ville ta flere dager før kroppen min var klar.
For å avgjøre hvilken metode man skal ta i bruk for igangsetting, følges et system som heter Bishop score. Den samlete scoret man får, vil være en sterk pekepinn på hvilken metode legen skal velge.
Hva scoret eksakt var vet jeg ikke, men jeg hadde 1-2 cm åpning og fremdeles litt igjen av livmorhalsen. Det ble derfor bestemt at jeg skulle igangsettes med ballongkateter.
Mandag formiddag får jeg innlagt et kateter som jeg reiser hjem med. I bilen på vei hjem, får jeg sterke smerter/ rier. Men de gir seg så snart vi er hjemme. Kvelden og natten går, kl 07.00 faller ballongen ut. Vi ringer sykehuset og får beskjed om å komme inn etter vi hadde pakket og spist frokost. Det var ingen hast ettersom riene mine ikke hadde startet ennå.
Det er nå blitt tirsdag og vi ankommer sykehuset pånytt, fulle av forventning. Var det i dag vi skulle få jenta vår?
Vi blir lagt inn på et venteværelse og undersøkt der. Det viser seg at jeg har ca 2 cm. Det er ikke store fremgangen. Det blir derfor bestemt at jeg skal igang med modningstabeletter. Ettersom jeg har hatt keisersnitt tidligere, kunne jeg ikke få cytotec som de fleste andre igangsettes med pga fare for stormrier og uterusruptur. Jeg ble igangsatt med prostin, noe som skal være mer skånsomt. Vi blir informert om at vi må være tålmodige, da dette kan ta flere dager. Disse tablettene kan benyttes 3 x pr dag inntil 3 dager. Første dose blir gitt på formiddagen. Jeg begynner smått og få sammentrekninger. Ved neste vurdering har jeg fremdeles sammentrekninger, så de velger å avvente en ny dose. Men i løpet av kvelden/ natten gir de seg.
Det er nå blitt onsdag. Legene sjekker pånytt modningen min. Fremdeles 2 cm, jeg og sambo begynner å kjenne på frustrasjon over at kroppen min ikke spiller på lag, og at legene ikke gir meg mer tabletter i sjeden. Vi starter opp igjen med ny modningstabelett. Denne gangen får jeg ny dose kl 22 på kvelden som skal virke igjennom natten.
Da torsdagen kommer har jeg ikke merket særlig sammentrekninger i løpet av natten og jeg begynner å bli rimelig frustrert. De sjekker modningen min og den har kommet seg noe. Livmorhalsen lå fremdeles ganske godt baktil og var vanskelig å nå. Derfor har de vanskeligheter med å ta vannet. Det blir derfor satt en ny modningstabelett. Jeg har på dette stadiet ca 3 cm åpning og tilnærmet utflatet livmorhals. Kl 16 skal det tas en ny vurdering. Da skjer alt så fort. Det blir da bestemt at de skal forsøke å ta vannet. Vi blir flyttet over på ei fødestue og vannet blir tatt 17.15. Det fosser! Jordmødrene ler og sier at det var rikelig med fostervann, et basseng i senga.
Herfra går alt så fort. Riene tar seg opp og jeg merker kroppen virkelig er i gang. Jeg blir sjekket ca kl 19 , da har jeg 4 cm åpning.
Etter en stund får jeg såpass med smerter at jeg ettersom smertestillende, tenker da på lystgass. Jordmoren som kommer inn, sier at dersom jeg har tenkt på epidural med tiden, ville det være et godt utgangspunkt nå ettersom anestesilegen var her og skulle sette epidural på en annen fødende. Jeg takker ja, da jeg kjenner at smertene øker på. Jeg er veldig glad for at jeg fikk epidural når jeg gjorde, for jeg føler smertene ble holdt godt i sjakk helt frem til selve utpressningen.
Nattevakter kommer på. Jeg blir da undersøkt og det er blitt 6 gode cm. Ved neste sjekk er jeg blitt 8 cm. Husker ikke når det var. Kl er nå blitt ca 3 og jeg har fått beskjed om at det er full åpning og kan starte pressingen forsiktig ettersom jeg merker svak trykketrang.
Jeg har epidural, men kan fremdeles kjenne trangen og noe smerter under riene.
Jeg merker redselen for å trykke ut babyen begynner å komme for fult. Jeg vet dette vil være vondt.
Sambo, jordmor og barnepleier heier meg frem og støtter meg i at jeg vil ta litt pauser fra trykkingen før jeg endelig bestemmer meg.
Jeg trykker ca 3 ganger på hver rie, 2 frivillige og en som kroppen presser på selv.
Klokken blir nå 04.15 og hodet blir født i et redselsskrik! Dette gjør ufattelig vondt. 04.16, jeg får en ny pressrie og hele jenta kommer ut under et nytt redselskrik. Selve utpressningen var for meg det aller værste og noe jeg gruer meg mer og mer til under selve fødselen.
Vår kjære Emmeli Victoria ble født under en vakker soloppgang 19/6-15 kl 04.16. En ubeskrivelig følelse av å føde sitt eget barn. Kjenne den varme våte kroppen mot min. Tårene triller og gleden er ubeskrivelig. Vår datter, som vi ble fortalt ikke kom til å overleve pga hydrops føtalis, er her. Skriker og lever!!! Hun er et sant mirakel, som vi er så inderlig takknemlige for å ha fått inn i livene våre
Hadde vært på trivselskontroll på føden den 21. Alt så fint ut, fikk litt rier mens jeg satt i registreringen, men de dabbet av igjen.. etter klokka 22 på kvelden begynte jeg å kjenne noen tak i magen som kom med ganske lite mellomrom, bare et par minutter imellom. De varte ganske kort, så jeg var så sikker på at dette ikke var noe å tenke på kl 23:30 ca hadde jeg kjempevondt og skjønte at jeg måtte ringe føden å prate med dem. Gubben sto opp for å gå på do, da sa jeg at han ikke skulle på jobb den natta mest sannsynlig, så han fikk gå å legge seg igjen så skulle jeg si fra videre om nødvendig.
Kl 01 gikk jeg inn til han, en halv time før han skulle stå opp bare, og sa at vi måtte dra på sykehuset. Vi sjekka baggen og dro inn til sykehuset, kom inn kl 02:20.
Hadde korte rier, og gode 3 cm åpning.
Ble innlagt, og fikk gå på miljøstua. Her gikk vannet og slimpropp og alt når jeg røyste meg fra senga, men alt fosset ikke ut så vi var litt usikre åå om det var vannet faktisk.
Fikk lystgass i 4tiden mener jeg, og takk gud for det for nå var riene helt sinnsykt vonde..
Hadde 6 cm åpning, og fikk pressetrang på slutten av hver rie, sa ifra med en gang jeg kjente dette.. bare 5 min etterpå hadde jeg full åpning og hadde pressa babyen helt ned i åpningen. Pressa en god stund, og ute var han kl 05:44 det gikk veldig fort!!
kl 23:30 ca hadde jeg kjempevondt og skjønte at jeg måtte ringe føden å prate med dem. Gubben sto opp for å gå på do, da sa jeg at han ikke skulle på jobb den natta mest sannsynlig, så han fikk gå å legge seg igjen så skulle jeg si fra videre om nødvendig.Kl 01 gikk jeg inn til han, en halv time før han skulle stå opp bare, og sa at vi måtte dra på sykehuset. Vi sjekka baggen og dro inn til sykehuset, kom inn kl 02:20.
Hadde korte rier, og gode 3 cm åpning.
Ble innlagt, og fikk gå på miljøstua. Her gikk vannet og slimpropp og alt når jeg røyste meg fra senga, men alt fosset ikke ut så vi var litt usikre åå om det var vannet faktisk.
Fikk lystgass i 4tiden mener jeg, og takk gud for det for nå var riene helt sinnsykt vonde..
Hadde 6 cm åpning, og fikk pressetrang på slutten av hver rie, sa ifra med en gang jeg kjente dette.. bare 5 min etterpå hadde jeg full åpning og hadde pressa babyen helt ned i åpningen. Pressa en god stund, og ute var han kl 05:44
det gikk veldig fort!!Kl 03.30 natt til 22.juni våknet jeg og tok et lite toalettbesøk. Der oppdaget jeg at jeg hadde begynt å blø litt og tenkte at nå kan det ikke være lenge til noe skjer! Og riktig nok, rett etterpå begynte jeg å få små rier i form av mensmurringer. Jeg prøvde å legge meg til å sove, men det var ikke lett med disse murringene så jeg sto opp å begynte å telle riene for å se hvor regelmessige de var. Mens jeg ventet på at det skulle ta seg opp pakket jeg ferdig fødebaggen, pakket bag til storesøster som hun kunne ha til barnevakten og satt ellers fram det som vi skulle ha med på føden. Kl. 05.50 hadde storesøster våkna, så da vekte jeg samboeren og spurte om ikke han kunne hjelpe meg med henne siden riene nå var såpass vonde at jeg måtte puste meg godt gjennom de. Kl. 07.00 ringte jeg føden og fikk beskjed om å komme inn. Vi kjørte dattera vår til besteforeldrene, og derifra rett til føden. Vi var der kl. 07.15 og riene var nå blitt ganske så intense og tette. Jordmora undersøkte meg og fant ut at jeg allerede var 7cm, så da bar det rett inn på fødestua. Fra jeg kom til sykehuset og til han ble født gikk det ca 55 minutt. Det ble en rask og intens fødsel, men veldig godt å ha han ute 
Junimage87
Blir kjent med forumet
Ble igangsatt på tabletter på formiddagen den 22/6 pga overtid. Dagen gikk i å "henge" på sykehuset og ta ctg foran hver tablett. Stappfult på føden så mannen måtte dra hjem for det natta (rett over 1times kjøretid) da han gikk (kl22)hadde jeg kunn fått noen ekstra murring/kynnere og fikk derfor den siste tabletten 23.45. Satset på litt søvn, men dengang ei. Kl. 00.15 kjente jeg litt.murringer og begynte å spasere i gangen for å ikke vekke romvenninnen. Plutselig kjente jeg en nr.2 trang og fant den1 og beste doen (i korridoren utenfor føden). Da begynte vannet å gå litt og litt samtidig som d ble litt rieaktivitet med max 60 sekunders pause mellom. Jeg ble sittende på doen frem til 01.15 fordi jeg ikke følte vannet sluttet. Panikken og riesmerten begynte å ta meg og jeg fikk tvingt meg inn på.føden og kontaktet ei jordmor. Hun sa at riene nok ville roe seg igjen og at d var litt typisk når vannet gikk. Jeg trodde henne og ble satt på.ny ctgmåling uten høye "rietall" men med en nå en fryktelig smerte. Lå alene og ble deprimert av ctgen og følte meg som den Pingla. Da kl. Var over 02.00 kom jordmor og så smerten, sjekket åpning. Flatet hals og 3cm. Hun tilbudte meg føderom. Fikk ringt mannen rett før dette, men sa han skulle kjøre forsiktig;-) trodde ting ville ta tid. Så husker jeg svært lite etter dette, kun intens smerte ikke få puste og kvalme. Etter ca 25min var d full åpning og etter ytterlige 16minutt (pressrier) var hun ute. mannen kom noe forfjamset inn akkurat i det de la henne på brøstet mitt og han fikk vertfall klippet navlestrengen. alt bra med vesla og mor tiltross for en noe hektisk start nå koser vi oss
alt bra med vesla og mor tiltross for en noe hektisk start nå koser vi oss 
Må dele fødselshistorien her også kanskje i litt utvidet versjon:
Da har jeg blitt mamma for tredje og siste gang. 15.juni kl 2204 kom Mia, familiens siste tilskudd til verden i ekspressfart. Etter en tur på IKEA der jeg hamlet opp med 50 kilo med speilskap, lunsj i mitt eget selskap, en drøy times gåtur, henting av mann og barn og et par timer på lekeland med Mellomste fikk vi henta største som var i bursdag kl 18.30. Da begynte det å kjennes ut som om det var mening i takene (eller kynnerne) jeg hadde kjent litt på den siste timen etter en liten tur hjemme og en dusj fant vi ut at det kanskje var på tide å ringe barnevakt som heldigvis kom kjapt( selv om jeg sa de kunne ta det med ro) klokka passerte 20.00 og jeg inntok en hel pizza spist stående med gode og passe vonde men korte rier mens mannen la de to største, min mor gikk rundt i ring og masa om at vi måtte ringe føden og min far satt og leste i et blad og hevet ikke et øyebryn under seansen. Ringte sykehuset da det var 3-4 rier på 10 min. Fortsatt korte og bare moderat med smerte men tenkte det var greit å komme inn litt i god tid for å rekke badekaret. Fikk beskjed om å komme. Ankom føden rett etter kl 21. Fortsatt med moderate smerter og korte rier. Fnøs av jordmora som mente at jeg kunne gå rett på fødestue. Hun styra litt rundt for å finne utstyr og kom tilslutt inn for å undersøke meg sånn litt før 21.30 der var det 8 cm åpning og vannet sprengte på. Oida, jeg ble veldig overraska! Hun gikk ut for å hente utstyr til å ta imot samt hjelpe litt på en annen fødsel. Det var veldig travelt denne kvelden! Da hun kom inn igjen sjekket hun en gang til og ble nedspylt av at vannet gikk i bøtter og spann. Så gikk alt ekstremt fort og hodet mitt hang virkelig ikke med på det kroppen gjorde helt på egen hånd. Under en time etter at vi parkerte utenfor føden var hun ute på noen få pressrier. Hei for en fart. Alt vel, ikke en skramme på mor og jenta var 3625g og 52cm (rene miniatyren sammenlignet med mine to første) Fullt på barselhotellet desverre så endte opp på barselavdelinga der jeg fikk lett klaustrofobi og reiste hjem dagen etter så fort legen hadde tatt nødvendige sjekker. Nå har hun rukket å bli 8 dager gammel og er ei frisk og fornøyd snuppe som blir tatt godt vare på av sine to storesøstre. Familien er herved komplett og jeg må bare finne meg i at jeg aldri fikk føde i vann
Da har jeg blitt mamma for tredje og siste gang. 15.juni kl 2204 kom Mia, familiens siste tilskudd til verden i ekspressfart. Etter en tur på IKEA der jeg hamlet opp med 50 kilo med speilskap, lunsj i mitt eget selskap, en drøy times gåtur, henting av mann og barn og et par timer på lekeland med Mellomste fikk vi henta største som var i bursdag kl 18.30. Da begynte det å kjennes ut som om det var mening i takene (eller kynnerne) jeg hadde kjent litt på den siste timen
etter en liten tur hjemme og en dusj fant vi ut at det kanskje var på tide å ringe barnevakt som heldigvis kom kjapt( selv om jeg sa de kunne ta det med ro) klokka passerte 20.00 og jeg inntok en hel pizza spist stående med gode og passe vonde men korte rier mens mannen la de to største, min mor gikk rundt i ring og masa om at vi måtte ringe føden og min far satt og leste i et blad og hevet ikke et øyebryn under seansen. Ringte sykehuset da det var 3-4 rier på 10 min. Fortsatt korte og bare moderat med smerte men tenkte det var greit å komme inn litt i god tid for å rekke badekaret. Fikk beskjed om å komme. Ankom føden rett etter kl 21. Fortsatt med moderate smerter og korte rier. Fnøs av jordmora som mente at jeg kunne gå rett på fødestue. Hun styra litt rundt for å finne utstyr og kom tilslutt inn for å undersøke meg sånn litt før 21.30 der var det 8 cm åpning og vannet sprengte på. Oida, jeg ble veldig overraska! Hun gikk ut for å hente utstyr til å ta imot samt hjelpe litt på en annen fødsel. Det var veldig travelt denne kvelden! Da hun kom inn igjen sjekket hun en gang til og ble nedspylt av at vannet gikk i bøtter og spann. Så gikk alt ekstremt fort og hodet mitt hang virkelig ikke med på det kroppen gjorde helt på egen hånd. Under en time etter at vi parkerte utenfor føden var hun ute på noen få pressrier. Hei for en fart. Alt vel, ikke en skramme på mor og jenta var 3625g og 52cm (rene miniatyren sammenlignet med mine to første) Fullt på barselhotellet desverre så endte opp på barselavdelinga der jeg fikk lett klaustrofobi og reiste hjem dagen etter så fort legen hadde tatt nødvendige sjekker. Nå har hun rukket å bli 8 dager gammel og er ei frisk og fornøyd snuppe som blir tatt godt vare på av sine to storesøstre. Familien er herved komplett og jeg må bare finne meg i at jeg aldri fikk føde i vann
HMSPJK
Andre møte med forumet
Jeg slet veldig med å få sovnet 22,06,2015, så jeg lå å vrei meg til klokken 3 så sovnet jeg endelig, klokken 0416 fikk jeg plutselig kjempe vondt i magen, men tenkte det bare var fordi jeg lå helt feil. Jeg reiste meg opp og gikk ut i stuen for ikke å vekke barnefar. I stuen av tok smerten etter ca 45 sek. Så gikk det 6 min så kom samme smerten tilbake.. 0431, 0437, 0443, 0447... Og slik fortsatte det regelmessig. Jeg ringte søster til barnefar som skulle være med som støtte under fødsel hvis min mor helt fra kr sand ikke skulle rekke opp i tide. Hun bor en halvtime unna så hun reiste med en gang jeg ringte, etter det ringte jeg føden og der sa JM at det bare var å komme inn når jeg var klar selv. Jeg ringte føden 0516, altså en time etter smertene (riene) hadde begynt. Jeg ringte tilslutt min mor for å få henne til å begynne å kjøre oppover. (5 timer i bil til ahus fra kr sand ca) etter alt dette gikk jeg inn til barnefar og vekte han. Smertene var kjempe vanskelige og vonde, jeg kastet opp ett par ganger, og fikk ikke i meg noe som helst næring. 0630 ankom søsteren til barnefar og da var det bare å sette seg i bilen og kjøre mot ahus. (30 min kjøring uten kø.) Smertene var ganske snille mot meg i bilen så jeg nøt bilturen bort som heldigvis slapp unna morgenrushet! Da vi ankom ahus, møtte jeg ei JM som skulle ta masse urinprøver og hun lærte meg å kontrollere riene ved å puste godt og slappe helt av. Jeg ble ganske sjokkert over hvor bra jeg taklet smerten, jeg ga ikke en lyd ifra meg! Jeg ble satt på registrering og så var det bare vente. JM undersøkte meg og fikk ganske sjokk da jeg hadde 5cm åpning allerede. Jeg åpnet meg ca 1 cm i timen og ting gikk fort for seg. Underveis fikk jeg epidural fordi det var planlagt, som ble satt helt perfekt! Timene gikk, og 1421 ca, begynte pressriene!! Dette var ganske ubehagelig men jeg fortsatte å holde hodet kaldt. Moren min fra kr sand hadde klart å komme seg til ahus når pressriene kom, og hun var en utrolig god støtte, da det bare er lov til 2 støtte personer på ahus måtte svigersøster dra, noe jeg merket var litt leit.. Men da var det min mor og barnefar igjen og de var flinke til å holde hodet mitt kalt med masse vann og klut i pannen, stryking på kinnet og gode ord! Jeg brukte 2 timer (!) på pressriene til hun var ute! Jeg ble også klippet ganske mye siste pressrie for å hjelpe, hadde jeg ikke blitt klippet hadde jeg nok revnet verre og det er jeg glad for at de gjorde! Men det ble altså ei lita jente på 4070g og 51cm lang, hodeomkretsen hennes var 36cm! Jeg er kjempe fornøyd over meg selv som klarte å mestre den ubehagelige smerten og av barnefar og mor, men spesielt jordmor som var så flink og veileder meg igjennom alt på den beste måten som kunne gjøres! Jeg er kjempe fornøyd med Ahus og sitter på fødebarsel på sykehuset nå og klarer ikke fatte å begripe at det lille barnet som ligger ved min side er min datter! *snufs*
Hadde vært innlagt og utskrevet noen ganger og var drittlei.. Både BT og bekkenløsning slet veldig på meg.. Var hjemme natt til torsdag fordi jeg nekta å være innskrevet på føden når ingen ting skjedde.. Denne natta ble jeg veldig svimmel og dårlig form. Hadde egentlig ikke kontroll før fredag men vi hadde uansett planlagt å dra inn en tur.. Målte BT som var 170/120. Ble lagt i en seng, fikk sykehusskjorte og venflon. Ble livredd for at de drev å forberedte meg på snitt. Siden jordmor ikke ville si noe.. Heldigvis kom legen inn og satte første modningspille.. Timene gikk og ingen ting annet enn litt murringer skjedde.. Ny pille senere på kvelden.. Pga litt kaos på føden ble denne litt utsatt. Hadde litt mer murringer av denne og hadde avtalt med mannen han måtte være standby. Vi vet jeg føder raskt. Nattevakta kom og ville sjekke ståa.. Nå var det modent åpent for 3-4 cm og vi rusla inn på fødestua for å ta vannet der.. Mannen ble ringt etter og kom så snart han kunne.
Etter vannet ble tatt fikk jeg beskjed om å legge meg i en god stilling. La meg i sideleie og derfra flytta jeg meg ikke riene startet umiddelbart og de ble sterkere og sterkere for hver gang. Til slutt var det mer pesing enn pusling på meg men fortsatt "ingen" lyd. Jordmor mente det var på tide å sjekke åpningen igjen etter en halv time. Men i det trusa var fjernet kom også hodet til babyen. Jordmor rakk ikke å ta på seg hansker, jordmor nr 2 kom vist inn i det hodet var født (tror jeg) og rev tak i beinet mitt for å lage plass til ungen. Dette klarte jeg nemlig ikke selv.. Lettere sjokkskadet var vi alle sammen etterpå.. Jenta hadde navlesnoren stramt rundt halsen men heldigvis ikke preget av det..
Drømmefødselen må dette være. Ingen ting å sy, smerte kun kort tid og det eneste jeg laget av lyd var nå kommer den!
Etter vannet ble tatt fikk jeg beskjed om å legge meg i en god stilling. La meg i sideleie og derfra flytta jeg meg ikke
riene startet umiddelbart og de ble sterkere og sterkere for hver gang. Til slutt var det mer pesing enn pusling på meg men fortsatt "ingen" lyd. Jordmor mente det var på tide å sjekke åpningen igjen etter en halv time. Men i det trusa var fjernet kom også hodet til babyen. Jordmor rakk ikke å ta på seg hansker, jordmor nr 2 kom vist inn i det hodet var født (tror jeg) og rev tak i beinet mitt for å lage plass til ungen. Dette klarte jeg nemlig ikke selv.. Lettere sjokkskadet var vi alle sammen etterpå.. Jenta hadde navlesnoren stramt rundt halsen men heldigvis ikke preget av det.. Drømmefødselen må dette være. Ingen ting å sy, smerte kun kort tid og det eneste jeg laget av lyd var nå kommer den!
Dytter denne koselige tråden
Jeg var på overtid, og hadde fått avtale om igangsetting lørdag 4. Juli kl. 8, 11 dager over. Torsdag 2. Juli gikk vannet kl. 11. Jeg hadde vært skikkelig deppa, så jeg jublet! Vi ringte føden og dro inn for å konstatere vannavgang. Ble sendt hjem for å vente på rier og hvis ikke skulle vi inn og bli igangsatt kl. 8 neste morgen.
I 17-tiden startet riene. De var veldig svake men jeg var ikke i tvil om at det var rier. Etter 12 timer med turgåing, småhviling og pusting dro vi til sykehuset igjen. Klokka var nå 5 fredag morgen. Riene var ikke der vi ville ha dem, og etter en vurdering fikk jeg morfin for å sove litt. Jeg og mannen ble lagt på et hvilerom.
Vi våkna kl. 11 og riene var borte. Da begynte de igangsetting med tabeletter. Skulle ta en pille hver 3. time og max 5 piller. Hvis det ikke tok seg opp etter 5 piller blir det ny runde med morfin og søvn. Dermed stod jeg stort sett i 11 timer til vi endelig fikk konstatert aktiv fødsel kl 23.
Da var jeg dødssliten og klar for epidural. Fikk beskjed om at det var så fullt på føden at de ikke fant rom til oss noe sted. Så jeg var 3 timer i aktiv fødsel uten noe som helst hjelp. Ingen jordmor, badekar, lystgass, fødeseng.. Dette var helt jævlig. Jeg hadde som mål å endelig komme i aktiv fødel så jeg kunne få litt hjelp og smertelindring. Og jm som sjekket rier ol. var skikkelig kjerring! Jeg jobbet mot kroppen, og gikk gjennom alle slags følelser - det gikk dessverre veldig ut over mannen min..
Kl. 2 natt til lørdag ble vi endelig trillet ned til fødestue. Fikk en fantastisk jm og epidural med én gang. Det var som å komme til himmelen. Mannen min var på dette tidspunktet ganske bleik og mentalt sliten så han fikk beskjed om å hvile litt, nå skulle endelig jm ta over og støtte meg. Nå jobbet jeg bra med riene. Kl. 7 var vi på 9 cm, var på dette i 3 timer.
Da vi nådde 10 cm var hodet fortsatt høyt i bekkenet. Så da måtte jeg "filleristes" kraftig for å unngå keisersnitt. Det gikk heldigvis fint. Kl. 12 var det pressrier. Nå var jeg SLITEN. Måtte dessverre presse i 1 time, unngikk akkurat tang/vakum. Kl 13 var han ute.
Det er ikke helt slutt enda. Jeg fikk en stor blødning rett etter fødselen. 6 -7 personer stormet inn. Ga meg sprøyter, satt på drypp ol. Ene legen måtte røske meg innvendig for å konstatere at det ikke var morkakerester i livmoren. Da fikk jeg lystgass til jeg nesten svimte av. Men det hjalp. Lille Lucas ble forresten lagt på brystet til pappan og koste seg der.
Fikk sjekk med ul, og de så heldigvis at det ikke var rester i livmoren. Dermed unngikk jeg heldigvis operasjonsbordet!
Jeg hadde en litt tøff start på barseltiden. Var sliten etter 50 timer.. Ville ikke amme. Men de presset meg, og det er jeg glad for i dag.
Nå når det er litt på avstand kan jeg si at det var så verdt det!
I 17-tiden startet riene. De var veldig svake men jeg var ikke i tvil om at det var rier. Etter 12 timer med turgåing, småhviling og pusting dro vi til sykehuset igjen. Klokka var nå 5 fredag morgen. Riene var ikke der vi ville ha dem, og etter en vurdering fikk jeg morfin for å sove litt. Jeg og mannen ble lagt på et hvilerom.
Vi våkna kl. 11 og riene var borte. Da begynte de igangsetting med tabeletter. Skulle ta en pille hver 3. time og max 5 piller. Hvis det ikke tok seg opp etter 5 piller blir det ny runde med morfin og søvn. Dermed stod jeg stort sett i 11 timer til vi endelig fikk konstatert aktiv fødsel kl 23.
Da var jeg dødssliten og klar for epidural. Fikk beskjed om at det var så fullt på føden at de ikke fant rom til oss noe sted. Så jeg var 3 timer i aktiv fødsel uten noe som helst hjelp. Ingen jordmor, badekar, lystgass, fødeseng.. Dette var helt jævlig. Jeg hadde som mål å endelig komme i aktiv fødel så jeg kunne få litt hjelp og smertelindring. Og jm som sjekket rier ol. var skikkelig kjerring! Jeg jobbet mot kroppen, og gikk gjennom alle slags følelser - det gikk dessverre veldig ut over mannen min..
Kl. 2 natt til lørdag ble vi endelig trillet ned til fødestue. Fikk en fantastisk jm og epidural med én gang. Det var som å komme til himmelen. Mannen min var på dette tidspunktet ganske bleik og mentalt sliten så han fikk beskjed om å hvile litt, nå skulle endelig jm ta over og støtte meg. Nå jobbet jeg bra med riene. Kl. 7 var vi på 9 cm, var på dette i 3 timer.
Da vi nådde 10 cm var hodet fortsatt høyt i bekkenet. Så da måtte jeg "filleristes" kraftig for å unngå keisersnitt. Det gikk heldigvis fint. Kl. 12 var det pressrier. Nå var jeg SLITEN. Måtte dessverre presse i 1 time, unngikk akkurat tang/vakum. Kl 13 var han ute.
Det er ikke helt slutt enda. Jeg fikk en stor blødning rett etter fødselen. 6 -7 personer stormet inn. Ga meg sprøyter, satt på drypp ol. Ene legen måtte røske meg innvendig for å konstatere at det ikke var morkakerester i livmoren. Da fikk jeg lystgass til jeg nesten svimte av. Men det hjalp. Lille Lucas ble forresten lagt på brystet til pappan og koste seg der.
Fikk sjekk med ul, og de så heldigvis at det ikke var rester i livmoren. Dermed unngikk jeg heldigvis operasjonsbordet!
Jeg hadde en litt tøff start på barseltiden. Var sliten etter 50 timer.. Ville ikke amme. Men de presset meg, og det er jeg glad for i dag.
Nå når det er litt på avstand kan jeg si at det var så verdt det!
Jeg våknet klokka 04.30 av at samboeren min (T) gikk på do. Han kom tilbake, men rakk knapt å legge seg ned før han måtte på do enda en gang. Da han omsider kom tilbake, måtte jeg veldig på do. Mens jeg sto og vasket hendene kjente jeg at det dryppet vann nedover bena mine. Jeg tenkte at "dette skjer bare ikke! Ikke nå!" Ropte til T at vannet går. Han sa akkurat det jeg nettopp hadde tenkt, etterfulgt av: "Ikke midt på natta!". Klokka var nå 0500.
Klokka 0630 kom vi oss avgårde til sykehuset. Ting tok tid, både å få tak i barnevakt til de tre hjemme, og å få tak i fødeavdelingen. Det var alt annet enn enkelt. På sykehuset ble det tatt CTG-registrering, blodprøve, urinprøve og jeg fikk antibiotika intravenøst siden jeg bare var i uke 34+1.
Klokka 0730 fikk vi tildelt fødestue for å vente på riene. Jeg har hatt kjappe fødsler før, så det var en viss sjanse for at ting skjedde raskt når det først skjedde noe. Jeg snakka i telefonen klokka 0800, og ca 0810 sjekka jordmor åpningen. Den var 4 cm. Like etterpå kom den første ordentlige ria. Ble tilbudt både mat og drikke, men måtte takke pent nei; spise kunne jeg gjøre etter fødselen! Det kom inn en jordmor til, og vi fikk informasjon om kengurumottak og at det ville komme lege og sykepleiere fra nyfødt intensiv.
Klokka 0905 sjekka jordmor åpningen. Hun var forundret over at jeg hadde full åpning allerede. Vi ble ganske overrasket selv også, for jeg hadde ikke hatt så veldig mange rier. Ikke var de særlig intense heller, det gikk rolig og fint for seg hele veien. 0910 kom første pressrie, og 0918 kom verdens fineste Una Victoria til verden! <3
Hører til historien at ene jordmora dro fra et forheng, og bak der sto et koppel med sykepleiere og leger. Var vel i alt ni personer i rommet bortsett fra oss.. Det ble heldigvis raskt konstatert at jenta vår var frisk og sprek, men måtte være på NI pga at hun var prematur.
Slik kom vår lille skatt til verden <3
Klokka 0630 kom vi oss avgårde til sykehuset. Ting tok tid, både å få tak i barnevakt til de tre hjemme, og å få tak i fødeavdelingen. Det var alt annet enn enkelt. På sykehuset ble det tatt CTG-registrering, blodprøve, urinprøve og jeg fikk antibiotika intravenøst siden jeg bare var i uke 34+1.
Klokka 0730 fikk vi tildelt fødestue for å vente på riene. Jeg har hatt kjappe fødsler før, så det var en viss sjanse for at ting skjedde raskt når det først skjedde noe. Jeg snakka i telefonen klokka 0800, og ca 0810 sjekka jordmor åpningen. Den var 4 cm. Like etterpå kom den første ordentlige ria. Ble tilbudt både mat og drikke, men måtte takke pent nei; spise kunne jeg gjøre etter fødselen! Det kom inn en jordmor til, og vi fikk informasjon om kengurumottak og at det ville komme lege og sykepleiere fra nyfødt intensiv.
Klokka 0905 sjekka jordmor åpningen. Hun var forundret over at jeg hadde full åpning allerede. Vi ble ganske overrasket selv også, for jeg hadde ikke hatt så veldig mange rier. Ikke var de særlig intense heller, det gikk rolig og fint for seg hele veien. 0910 kom første pressrie, og 0918 kom verdens fineste Una Victoria til verden! <3
Hører til historien at ene jordmora dro fra et forheng, og bak der sto et koppel med sykepleiere og leger. Var vel i alt ni personer i rommet bortsett fra oss.. Det ble heldigvis raskt konstatert at jenta vår var frisk og sprek, men måtte være på NI pga at hun var prematur.
Slik kom vår lille skatt til verden <3
Tirsdag 28. april våknet jeg av at jeg hadde småvondt nederst i magen. Da var klokken 07.30, så jeg prøvde å sove videre. Fikk sove sånn innimellom, men våknet med jevne mellomrom av vondt nederst i magen. Siden jeg bare var 35 uker på vei, tenkte jeg at dette måtte nå bare være maserier.
Jeg sto opp i 10-tiden, da fikk jeg ikke sove mer. Jeg målte blodsukkeret mitt, siden jeg nettopp hadde fått påvist sv.diabetes. Jeg hadde kun målt blodsukkeret i en uke, og det var en uke til jeg skulle til dia spesialist i Haugesund.
Jeg spiste to skiver, og fikk de ned etter en liten stund. Jeg hadde fortsatt vondt sånn av og på. En times tid etter at jeg hadde spist, ble jeg skikkelig dårlig av magevondten min. Jeg sprang inn på badet, og spydde som en gris.
Jeg var bombesikker på at dette kunne ikke være rier, jeg hadde jo 5 uker igjen av svangerskapet. Jeg søkte på nettet og prøvde å finne ut om kynnere og maserier skulle gjøre SÅ vondt, og roet meg egentlig med at det skulle det. Det sto at å dusje skulle gjøre riene lettere, så da gikk jeg i dusjen.
Jeg fikk ikke i meg noe mat imellom vondtene mine, så da sendte jeg melding til Terje om han kunne kjøpe kjeks med seg hjem fra jobb. Jeg hadde og fortalt han at jeg hadde vondt, men han visste ikke hvor vondt det faktisk gjorde. Jeg gikk fram og tilbake fra stua og soverommet, prøvde å slappe av på sofaen eller i senga, men endte bare med at jeg måtte opp å stå eller gå. Lenestolen og peisen ble mine reddende engler, der kunne jeg lene meg slik at det gjorde litt mindre vondt.
Terje kom ikke hjem fra jobb før 19.30 på kvelden, da hadde jeg hatt vondt i 12 timer. Han så hvor vondt jeg hadde, og sa han hadde komt fortere hjem hvis han hadde visst det. Jeg prøvde å overbevise han (og meg) om at dette bare var maserier, og babyen som festet seg.
Vi kikket litt på tv, eller det vil si han så på tv og jeg gikk frem og tilbake. Jeg gikk i dusjen en gang til, men det hjalp ikke på riene denne gangen. Da klokka var ca. 00.00, lå jeg i senga og hadde gruelig vondt. Terje var på stua, og spurte om han skulle ringe sjukehuset. Jeg ble tilslutt overbevist, og han ringte opp. Jordmor ville snakke med meg, og spurte meg om jeg hadde så vondt at jeg grein. «JAaaa,» grein jeg i telefonen. Da sa hun at hun mente vi burde komme opp dit, så skulle vi finne ut hva dette var for noe.
Da vi kom til sykehuset var klokka 01.30, og jordmor Torhild møtte oss i døra. Vi gikk opp på føden, der Torhild festet ctg til magen min. Der ble det målt sammentrekninger, og hun sjekket åpningen min. Jeg hadde rier og hun kunne strekke åpningen til 1 cm, så ble hun litt stresset. Først snakket hun om at vi kunne kjøre til Haugesund, men siden jeg bare var 35 uker på vei bestilte hun en ambulanse.
Hun pakket og styrte på, så kom ambulansefolkene opp. Jeg hadde ofte rier, og Torhild kommenterte dette. Terje måtte kjøre etter med min bil, så han reiste først ut på jobben med jobbtlfen og hentet bilsete hjemme. Han pakket også litt klær kjapt, for fødebaggen var jo ikke klar!
Å kjøre ambulanse, med rier, feil vei, var ikke noe jeg har så veldig lyst å gjøre igjen. Vi brukte ca. 1 time og 30 minutter bort, på en tur som til vanlig tar litt over 2 timer.
Da vi ankom sykehuset i Haugesund, sa jordmor Torhild hadet og reiste tilbake med ambulansen. Jeg kom inn på et mottak, og ble møtt av en jordmor der. Hun sjekket åpningen min, og hun kunne strekke den til ca. 2-3 cm. Jeg ble satt på ctg-registrering, og lå en stund i en seng inne på et undersøkelsesrom.
Jeg ringte til Terje, og da var han nesten fremme. Da han kom til sykehuset, ble vi tildelt en fødestue. Jordmoren satt akupunktur på meg, noe jeg syntes var helt forferdelig. Da skiftet hennes var over, kom en annen jordmor til oss. Hun var fra hjemstedet våres, så det var litt koselig.
Hun satte klyster på meg, og jeg fikk tømt meg. Jeg hadde ganske intense rier, og varmeflaskene hjalp egentlig ikke. Plutselig måtte jeg sitte med ctg-registrering hele tiden. Dette hadde jordmoren min fått beskjed om fra legene. Dette syntes jeg var helt forferdelig fordi den gjorde riene mine mer intense, og lillegutt ble så livlig inne i magen.
Litt ut på formiddagen fikk jeg lystgass, og den hjalp på riene til å begynne med. Jeg begynte å føle meg rimelig svimmel etter hvert, og da riene tok seg litt opp fungerte ikke lystgassen like bra. Den tok det meste, men ikke toppene på riene.
Selv om jeg hadde gått over et døgn med rier, hadde de fortsatt ikke hjulpet på åpningen min. Jordmoren kunne strekke den til 3 cm.
Jordmoren jeg hadde, valgte å jobbe overtid fordi det var så travelt på føden denne dagen. Jeg jobbet meg fortsatt gjennom riene med pusten og varmeflasker, men var veldig sliten. Jeg fikk ikke sovet i mellom riene, fordi de kom så tett.
Jordmoren min ville at jeg skulle få epidural, men legene ville ikke dette. Dette var fordi babyen var prematur, og de ville egentlig at riene skulle gå over og at det skulle skje naturlig.
Da jordmoren jeg hadde hatt gikk av vakt på kvelden, kom sjefsjordmoren inn til meg å sa de ville gi meg et annet rom. Terje og sjefsjordmoren ble enige om at jeg skulle ligge på dette rommet alene, slik at jeg kunne få slappe av. Jeg fikk morfin og sobril, slik at jeg skulle få sove.
Jeg fikk sove i en halvtime til en time, før det var på an igjen med rier. Jeg prøvde å slappe av mellom riene, men det var ikke lange mellomrom mellom dem. Varmeflaskene hjalp litt, men jeg måtte ringe å få varmt vann på de hele tiden. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning.
Jordmoren jeg hadde den natta var kjempe koselig, og jeg merket godt at hun syntes synd på meg J Da hun gikk av vakt, kom det en annen jordmor inn til meg. Hun fortalte meg at jeg skulle få komme inn på en fødestue i løpet av dagen, og at hun anbefalte badekar eller dusj som lindring. Jeg sa at jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke fikk bruke badekaret pga. sv.diabetesen. Hun sa det gikk helt fint, hvis jeg hadde lyst til det. Jeg hadde egentlig ikke det, siden det ikke hjalp hjemme.
Litt senere kom hun inn og sa jeg skulle på fødestue, og at jeg skulle få epidural. Jeg fortalte hva legene hadde sakt dagen før, og dette sa hun var tull, selvfølgelig skulle jeg få epidural J
Da jeg kom inn på fødestuen, kom Terje inn til meg. Han hadde sovet på sofaen i dagligstuen. Jeg lå veldig mye, fordi å gå/stå gjorde riene mye verre. Denne dagen slapp jeg også å ha ctg-registrering hele tiden, og dette syntes jeg var en fryd J
Da anestesilegen var klar til å gi meg epidural, var riene fortsatt like tette. Jeg lå på siden i sengen min, med jordmoren ved min side. Terje hadde gått for å finne seg en kaffe
Da han hadde klargjort og satt bedøvelse, sa jordmoren min at han kunne vente til den rien var over. Så sa hun til meg at jeg måtte gi beskjed hvis jeg fikk en til, så kunne han vente med å sette epiduralen.
Anestesilegen sa jeg måtte ligge med knærne høyt og haken godt plantet i haken. Da han skulle til å stikke, kjente jeg enda en rie men rakk aldri å gi beskjed. Riene mine ble trigget av å ha knærne høyt, men det gikk fint det og. Jeg pustet meg gjennom både epidural og rier.
Da epiduralen begynte å virke, fikk jeg endelig en pause fra alle vondtene. Det var rett og slett helt fantastisk. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning, men livmormunnen var mer moden. Jeg fikk sovet et par timer, og fikk spist middag. Den middagen var helt himmelsk, selv om jeg egentlig ikke er så glad i det. (Kalkunpanetter og poteter).
Jeg gikk en del inne på rommet mitt når epiduralen fungerte, men etter en liten stund kjente jeg riene skikkelig igjen.
Nå var jeg veldig sliten, men legene ville fortsatt ikke hjelpe meg med å ta vannet. De ville som sakt at alt skulle skje naturlig. De sjekket hjerterytmen og riene ofte.
På kvelden ble epiduralen skrudd litt opp, slik at jeg skulle få sove igjen. Det ble et par timer, usammenhengende, søvn. Etter det tok riene seg opp igjen.
Fredagsmorning kom sjefsjordmoren inn, og de skrudde ned epiduralen litt. Dette var fordi de ville se om riene tok seg opp da. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning.
Nå var jeg super sliten, og i løpet av formiddagen forteller jeg til Terje at nå orker jeg ikke mer. «Du må fortelle dem at jeg ikke orker mer, jeg vil ikke mer!!!» grein jeg til Terje.
Nå tar ikke epiduralen riene lenger, og jeg kjenner det tar seg opp.
Riene mine har jeg bare kjent helt nederst i magen, hele tiden.
Men nå begynner jeg å kjenne det øverst i magen også.
Jeg nevner dette for sjefsjordmoren og legen som er inne for å snakke med meg. De beslutter da at de skal ta vannet mitt, og jeg kjenner jeg blir lettet.
De måtte finne en jordmor til meg, da den som hadde ansvar for meg var opptatt med en annen fødsel. Jeg ble fortalt at jeg kanskje kom til å føde i løpet av natten, og jeg er super glad.
De sjekker åpningen min, og jeg har ca. 5 cm åpning. De tar vannet mitt når klokken er 13.32 fredag ettermiddag. De setter elektrode på hode til babyen, og gir meg antibiotika gjennom en veneflon.
Jordmoren min begynte å gjøre klart til fødsel, da ingenting var gjort klart enda. Hun sjekker åpningen min klokken 13.47, og den er 10 cm. Hun gir beskjed om at jeg må si ifra hvis jeg følte for å presse.
Akkurat da følte jeg plutselig for å presse, da var klokken 13.47. Hun sier at jeg bare må prøve å presse.
Jeg lå fortsatt i en vanlig sykehusseng, så hun og Terje ble enige om hvordan jeg skulle flyttes til fødeseng.
Mens jeg reiste meg, ble sykehussenga mi fjerna under meg og fødesenga kjørt bort til meg.
Nå får ikke jeg helt med meg alt som skjer, men plutselig er de to legene som tok vannet mitt der igjen.
Det er noen andre også i rommet, men jeg får ikke med meg så mye av dette. Jeg vet det var en barnelege og noen barnepleiere der.
Jeg jobber med pressriene, som kommer hyppig. Så detter pulsen til babyen, og jeg får beskjed om at han trenger litt hjelp. Da setter den ene legen seg foran bena mine, og sier hun må klippe. Hun setter bedøvelse, men klipper før den virker. Hun må bruke tang, og den andre legen får beskjed om å presse babyen lenger ned. Jeg har hele tiden hatt Terje sin rom i min høyre hånd.
Jeg presser og presser, samtidig som jeg slår legen som presser på magen min på ryggen. Jeg får streng beskjed av jordmoren min om å konsentrere meg om å presse, istedenfor å skrike.
Jeg hører etter, og plutselig så er Emil komt til verden. Han ble lagt på magen min, de klipte navlestrengen og tok han med seg litt vekk.
Han fikk kjempe god score, og legene fortalte at de var overrasket over hvor frisk han var J
Klokken 14.02 den 01. mai, etter 15 minutter med pressrier og 30 minutter etter de tok vannet mitt, ble lille Emil født. Han veide 2592 gram, var 46 cm lang og 33 cm rundt hodet.
Lille Emil var kjempe frisk og raskt, til å ha kommet 5 uker for tidlig.
Han hadde gulsott, så han ble lagt i lys for et døgn, fra 3. til 4. mai.
Han ville heller ikke ta brystet mitt, før jeg brukte skjold.
Det tok en stund før gulsotten forsvant, og han måtte i lys enda et døgn, fra 7. til 8. mai. Da fikk vi endelig reise hjem, men måtte ta blodprøver på sykehuset 2 ganger i uken i 3 uker.
Nå er han 10 uker, og veier over 5 kg og har vokst over 10 cm J
Jeg sto opp i 10-tiden, da fikk jeg ikke sove mer. Jeg målte blodsukkeret mitt, siden jeg nettopp hadde fått påvist sv.diabetes. Jeg hadde kun målt blodsukkeret i en uke, og det var en uke til jeg skulle til dia spesialist i Haugesund.
Jeg spiste to skiver, og fikk de ned etter en liten stund. Jeg hadde fortsatt vondt sånn av og på. En times tid etter at jeg hadde spist, ble jeg skikkelig dårlig av magevondten min. Jeg sprang inn på badet, og spydde som en gris.
Jeg var bombesikker på at dette kunne ikke være rier, jeg hadde jo 5 uker igjen av svangerskapet. Jeg søkte på nettet og prøvde å finne ut om kynnere og maserier skulle gjøre SÅ vondt, og roet meg egentlig med at det skulle det. Det sto at å dusje skulle gjøre riene lettere, så da gikk jeg i dusjen.
Jeg fikk ikke i meg noe mat imellom vondtene mine, så da sendte jeg melding til Terje om han kunne kjøpe kjeks med seg hjem fra jobb. Jeg hadde og fortalt han at jeg hadde vondt, men han visste ikke hvor vondt det faktisk gjorde. Jeg gikk fram og tilbake fra stua og soverommet, prøvde å slappe av på sofaen eller i senga, men endte bare med at jeg måtte opp å stå eller gå. Lenestolen og peisen ble mine reddende engler, der kunne jeg lene meg slik at det gjorde litt mindre vondt.
Terje kom ikke hjem fra jobb før 19.30 på kvelden, da hadde jeg hatt vondt i 12 timer. Han så hvor vondt jeg hadde, og sa han hadde komt fortere hjem hvis han hadde visst det. Jeg prøvde å overbevise han (og meg) om at dette bare var maserier, og babyen som festet seg.
Vi kikket litt på tv, eller det vil si han så på tv og jeg gikk frem og tilbake. Jeg gikk i dusjen en gang til, men det hjalp ikke på riene denne gangen. Da klokka var ca. 00.00, lå jeg i senga og hadde gruelig vondt. Terje var på stua, og spurte om han skulle ringe sjukehuset. Jeg ble tilslutt overbevist, og han ringte opp. Jordmor ville snakke med meg, og spurte meg om jeg hadde så vondt at jeg grein. «JAaaa,» grein jeg i telefonen. Da sa hun at hun mente vi burde komme opp dit, så skulle vi finne ut hva dette var for noe.
Da vi kom til sykehuset var klokka 01.30, og jordmor Torhild møtte oss i døra. Vi gikk opp på føden, der Torhild festet ctg til magen min. Der ble det målt sammentrekninger, og hun sjekket åpningen min. Jeg hadde rier og hun kunne strekke åpningen til 1 cm, så ble hun litt stresset. Først snakket hun om at vi kunne kjøre til Haugesund, men siden jeg bare var 35 uker på vei bestilte hun en ambulanse.
Hun pakket og styrte på, så kom ambulansefolkene opp. Jeg hadde ofte rier, og Torhild kommenterte dette. Terje måtte kjøre etter med min bil, så han reiste først ut på jobben med jobbtlfen og hentet bilsete hjemme. Han pakket også litt klær kjapt, for fødebaggen var jo ikke klar!
Å kjøre ambulanse, med rier, feil vei, var ikke noe jeg har så veldig lyst å gjøre igjen. Vi brukte ca. 1 time og 30 minutter bort, på en tur som til vanlig tar litt over 2 timer.
Da vi ankom sykehuset i Haugesund, sa jordmor Torhild hadet og reiste tilbake med ambulansen. Jeg kom inn på et mottak, og ble møtt av en jordmor der. Hun sjekket åpningen min, og hun kunne strekke den til ca. 2-3 cm. Jeg ble satt på ctg-registrering, og lå en stund i en seng inne på et undersøkelsesrom.
Jeg ringte til Terje, og da var han nesten fremme. Da han kom til sykehuset, ble vi tildelt en fødestue. Jordmoren satt akupunktur på meg, noe jeg syntes var helt forferdelig. Da skiftet hennes var over, kom en annen jordmor til oss. Hun var fra hjemstedet våres, så det var litt koselig.
Hun satte klyster på meg, og jeg fikk tømt meg. Jeg hadde ganske intense rier, og varmeflaskene hjalp egentlig ikke. Plutselig måtte jeg sitte med ctg-registrering hele tiden. Dette hadde jordmoren min fått beskjed om fra legene. Dette syntes jeg var helt forferdelig fordi den gjorde riene mine mer intense, og lillegutt ble så livlig inne i magen.
Litt ut på formiddagen fikk jeg lystgass, og den hjalp på riene til å begynne med. Jeg begynte å føle meg rimelig svimmel etter hvert, og da riene tok seg litt opp fungerte ikke lystgassen like bra. Den tok det meste, men ikke toppene på riene.
Selv om jeg hadde gått over et døgn med rier, hadde de fortsatt ikke hjulpet på åpningen min. Jordmoren kunne strekke den til 3 cm.
Jordmoren jeg hadde, valgte å jobbe overtid fordi det var så travelt på føden denne dagen. Jeg jobbet meg fortsatt gjennom riene med pusten og varmeflasker, men var veldig sliten. Jeg fikk ikke sovet i mellom riene, fordi de kom så tett.
Jordmoren min ville at jeg skulle få epidural, men legene ville ikke dette. Dette var fordi babyen var prematur, og de ville egentlig at riene skulle gå over og at det skulle skje naturlig.
Da jordmoren jeg hadde hatt gikk av vakt på kvelden, kom sjefsjordmoren inn til meg å sa de ville gi meg et annet rom. Terje og sjefsjordmoren ble enige om at jeg skulle ligge på dette rommet alene, slik at jeg kunne få slappe av. Jeg fikk morfin og sobril, slik at jeg skulle få sove.
Jeg fikk sove i en halvtime til en time, før det var på an igjen med rier. Jeg prøvde å slappe av mellom riene, men det var ikke lange mellomrom mellom dem. Varmeflaskene hjalp litt, men jeg måtte ringe å få varmt vann på de hele tiden. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning.
Jordmoren jeg hadde den natta var kjempe koselig, og jeg merket godt at hun syntes synd på meg J Da hun gikk av vakt, kom det en annen jordmor inn til meg. Hun fortalte meg at jeg skulle få komme inn på en fødestue i løpet av dagen, og at hun anbefalte badekar eller dusj som lindring. Jeg sa at jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke fikk bruke badekaret pga. sv.diabetesen. Hun sa det gikk helt fint, hvis jeg hadde lyst til det. Jeg hadde egentlig ikke det, siden det ikke hjalp hjemme.
Litt senere kom hun inn og sa jeg skulle på fødestue, og at jeg skulle få epidural. Jeg fortalte hva legene hadde sakt dagen før, og dette sa hun var tull, selvfølgelig skulle jeg få epidural J
Da jeg kom inn på fødestuen, kom Terje inn til meg. Han hadde sovet på sofaen i dagligstuen. Jeg lå veldig mye, fordi å gå/stå gjorde riene mye verre. Denne dagen slapp jeg også å ha ctg-registrering hele tiden, og dette syntes jeg var en fryd J
Da anestesilegen var klar til å gi meg epidural, var riene fortsatt like tette. Jeg lå på siden i sengen min, med jordmoren ved min side. Terje hadde gått for å finne seg en kaffe
Da han hadde klargjort og satt bedøvelse, sa jordmoren min at han kunne vente til den rien var over. Så sa hun til meg at jeg måtte gi beskjed hvis jeg fikk en til, så kunne han vente med å sette epiduralen.
Anestesilegen sa jeg måtte ligge med knærne høyt og haken godt plantet i haken. Da han skulle til å stikke, kjente jeg enda en rie men rakk aldri å gi beskjed. Riene mine ble trigget av å ha knærne høyt, men det gikk fint det og. Jeg pustet meg gjennom både epidural og rier.
Da epiduralen begynte å virke, fikk jeg endelig en pause fra alle vondtene. Det var rett og slett helt fantastisk. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning, men livmormunnen var mer moden. Jeg fikk sovet et par timer, og fikk spist middag. Den middagen var helt himmelsk, selv om jeg egentlig ikke er så glad i det. (Kalkunpanetter og poteter).
Jeg gikk en del inne på rommet mitt når epiduralen fungerte, men etter en liten stund kjente jeg riene skikkelig igjen.
Nå var jeg veldig sliten, men legene ville fortsatt ikke hjelpe meg med å ta vannet. De ville som sakt at alt skulle skje naturlig. De sjekket hjerterytmen og riene ofte.
På kvelden ble epiduralen skrudd litt opp, slik at jeg skulle få sove igjen. Det ble et par timer, usammenhengende, søvn. Etter det tok riene seg opp igjen.
Fredagsmorning kom sjefsjordmoren inn, og de skrudde ned epiduralen litt. Dette var fordi de ville se om riene tok seg opp da. Jeg hadde fortsatt bare ca. 3 cm åpning.
Nå var jeg super sliten, og i løpet av formiddagen forteller jeg til Terje at nå orker jeg ikke mer. «Du må fortelle dem at jeg ikke orker mer, jeg vil ikke mer!!!» grein jeg til Terje.
Nå tar ikke epiduralen riene lenger, og jeg kjenner det tar seg opp.
Riene mine har jeg bare kjent helt nederst i magen, hele tiden.
Men nå begynner jeg å kjenne det øverst i magen også.
Jeg nevner dette for sjefsjordmoren og legen som er inne for å snakke med meg. De beslutter da at de skal ta vannet mitt, og jeg kjenner jeg blir lettet.
De måtte finne en jordmor til meg, da den som hadde ansvar for meg var opptatt med en annen fødsel. Jeg ble fortalt at jeg kanskje kom til å føde i løpet av natten, og jeg er super glad.
De sjekker åpningen min, og jeg har ca. 5 cm åpning. De tar vannet mitt når klokken er 13.32 fredag ettermiddag. De setter elektrode på hode til babyen, og gir meg antibiotika gjennom en veneflon.
Jordmoren min begynte å gjøre klart til fødsel, da ingenting var gjort klart enda. Hun sjekker åpningen min klokken 13.47, og den er 10 cm. Hun gir beskjed om at jeg må si ifra hvis jeg følte for å presse.
Akkurat da følte jeg plutselig for å presse, da var klokken 13.47. Hun sier at jeg bare må prøve å presse.
Jeg lå fortsatt i en vanlig sykehusseng, så hun og Terje ble enige om hvordan jeg skulle flyttes til fødeseng.
Mens jeg reiste meg, ble sykehussenga mi fjerna under meg og fødesenga kjørt bort til meg.
Nå får ikke jeg helt med meg alt som skjer, men plutselig er de to legene som tok vannet mitt der igjen.
Det er noen andre også i rommet, men jeg får ikke med meg så mye av dette. Jeg vet det var en barnelege og noen barnepleiere der.
Jeg jobber med pressriene, som kommer hyppig. Så detter pulsen til babyen, og jeg får beskjed om at han trenger litt hjelp. Da setter den ene legen seg foran bena mine, og sier hun må klippe. Hun setter bedøvelse, men klipper før den virker. Hun må bruke tang, og den andre legen får beskjed om å presse babyen lenger ned. Jeg har hele tiden hatt Terje sin rom i min høyre hånd.
Jeg presser og presser, samtidig som jeg slår legen som presser på magen min på ryggen. Jeg får streng beskjed av jordmoren min om å konsentrere meg om å presse, istedenfor å skrike.
Jeg hører etter, og plutselig så er Emil komt til verden. Han ble lagt på magen min, de klipte navlestrengen og tok han med seg litt vekk.
Han fikk kjempe god score, og legene fortalte at de var overrasket over hvor frisk han var J
Klokken 14.02 den 01. mai, etter 15 minutter med pressrier og 30 minutter etter de tok vannet mitt, ble lille Emil født. Han veide 2592 gram, var 46 cm lang og 33 cm rundt hodet.
Lille Emil var kjempe frisk og raskt, til å ha kommet 5 uker for tidlig.
Han hadde gulsott, så han ble lagt i lys for et døgn, fra 3. til 4. mai.
Han ville heller ikke ta brystet mitt, før jeg brukte skjold.
Det tok en stund før gulsotten forsvant, og han måtte i lys enda et døgn, fra 7. til 8. mai. Da fikk vi endelig reise hjem, men måtte ta blodprøver på sykehuset 2 ganger i uken i 3 uker.
Nå er han 10 uker, og veier over 5 kg og har vokst over 10 cm J
Onsdag 3.6 kl 18.30 dro vi oppom jm for en sjekk, for vesla hadde vist veldig lite liv den dagen. Sjekken viste at det var fin variasjon på hjertelyden, men ho som vanligvis var helt propell i magen var nå fryktelig rolig. Fikk beskjed om å dra hjem og drikke enten saft eller brus for å få ho igang igjen, og ringe ca kl 21 for å oppdatere jm.
Kl 21 var det like rolig inni der, til tross for 1/2 l iskald brus og en sandwich-is, så da ble det inn til føden for en sjekk. Taxien kom og henta meg ca 21.40, og vi tok sikte på ferja so hadde avgang kl 23. Rakk ferja og kom oss inn til sykehuset. (Taxituren ble på totalt over 4000 kr, men jeg betalte heldigvis bare 135 kr..)
Ble lagt til registrering like etter ankomst, og frøkna var lite samarbeidsvillig. Da jm skulle ha på beltet på doppleren vred frøkna seg unna, og det endte med at jm måtte sitte å holde doppleren i 20 min.. Hjertelyden var bra, men frøkna var fremdeles rolig, så jeg fikk et rom på barsel for natta, og så skulle det tas flere undersøkelser dagen etter.
Torsdag 4.juni starta med ul ti over 8, og der så vi ei frøken som hadde fin variasjon i hjertelyden, men minimalt med bevegelse, så legene måtte drøfte hva som skulle skje videre. Rundt kl 11 fikk jeg beskjed om at jeg skulle settes i gang, både pga lite liv, men og pga avstanden til sykehuset, og ei stund etterpå ble det satt inn ballongkateter. Det var bare 1 cm åpning, og livmorhalsen lå langt bak, men legen fikk satt inn kateteret og tapet det fast til låret mitt for å få litt strekk i det for å kanskje få fart på modninga. Hadde noen milde sammentrekninger utover ettermiddagen og kvelden, men de ga seg jo selvfølgelig i.l.a natta.
Fredag 5.juni, ca kl 13, ble kateteret tatt ut, med lite forandring på modenhet og åpning. Livmorhalsen var fremdeles langt bak, og om legen virkelig la godviljen til kunne ho si 2-3 cm. Skuffende for min del, men var forberedt på at dette kunne dra ut i tid. Fikk besøk av ene søstra mi ca kl 14, og det var godt. Savnet etter ungene og sambo var stort, så det å få søstra mi på besøk gjorde veldig godt.
Kl 15 ble første dose gele satt inn, og måtte ligge en time for at den ikke skulle skli ut. Søstra mi var nede på nyfødt intensiv med noen tepper ho hadde laget, og etterpå holdt ho meg med selskap til litt etter kl 19, med beskjed om at ho kunne gjerne komme tilbake dagen etter og. Hadde oss noen latterkuler i.l.a de timene ho var sammen med meg, og fikk noen svake sammentrekninger, men de roet seg igjen.
Kl 21 fikk jeg andre dose gele, og etter et par timer begynte jeg å kjenne litt sterkere sammentrekninger, og etterhvert bke de såpass at jeg måtte puste meg igjennom dem. Hadde fått beskjed om å ringe etter jm så snart sammentrekningene ble regelmessige, og etter at jm kom inn ble jeg liggende med registrering fram til fødselen, kun avbrutt av noen turer på do. Dette pga at jeg hadde ks sist og ble igangsatt denne gangen, og da måtte de følge ekstra godt med på både meg og vesla.
Utover natta ble riene sterkere, og jm kom med to risposer til meg, noe som hjalp ei stund, men etterhvert var det lite effekt fordi riene ble stadig sterkere. Hadde ikke mulighet til å opp for å stå under riene pga den pokkers registreringa, å følte jeg mista kontrollen helt, noe som var mildt sagt jævlig.
Like før kl 5 natt til lørdag kom endelig anestesilegen og satte epidural (veldig merkelig å kjenne den nåla skli på plass altså!), og rett etter at jeg fikk den prøvedosen ble jeg voldsomt svimmel, og spurte om det var normalt. Ble da veldig fort lagt helt horisontalt med hodet lavere enn redten av kroppen, og fikk en liter væske intavenøst, og jm klemte på posen til og begynne med for å få i meg væske fort som fy. Fikk høre etterpå at jeg hadde vært helt hvit i ansiktet og hadde blå lepper, så det var et skikkelig blodtrykksfall som var årsaken, og det kunne skje når epiduralen ble satt på eksakt riktig sted. Etter ei stund begynte jeg å føle meg litt mer normal igjen, og fikk komme opp i litt sittende stilling. Ble undersøkt før dette, og da kom de fram til 4 cm, så lite fremgang med andre ord...
Etter at jeg fikk opp blodtrykket fikk jeg endelig sovet litt. Jm hadde gått til og fra, sjekket at lillemor hadde det bra og konstaterte at riene mine var like tette og sterke som før jeg fikk epiduralen, og jeg fikk sove noen timer før det var på'n igjen.. Fikk også påfyll av epidural ca rundt 8.30, ettersom prøvedosen begynte å miste virkninga.
Kl 10.20 tok de vannet(og slimproppen forsvant samtidig.). Det var 6-7 cm åpning og vesla lå like høyt oppe som tidligere, så de ville få litt fortgang i saker og ting, og jeg fikk drypp for å få bedre rier åluss at de satte en elektrode på hodet til frøkna. Etter ei stund, kanskje et par timer, begynte riene å gjøre litt vondere, og ei undersøkelse viste at hodet hadde kommet lenger ned og jeg hadde full åpning, og skulle prøvepresse litt for å se om vesla tålte det, og da det viste seg at ho takla dette bra ble det bestemt at nå skulle det fødes!! Jeg presset litt halvveis liggende på ryggen, men fikk liksom ikke til noe ordentlig pressing, så snudde meg rundt så jeg hang over hodeenden på senga. Da begynte jobben... Til og begynne med gikk det greit; fikk til to gode, lange press på hver ri, men etterhvert tok kroppen totalt over og uten å kunne kontrollere noe som helst ble det nå både tre og fire press på hver rie. De første hadde jeg kontroll over, men når jeg virkelig trengte en pause for å gå puste litt innimellom tok kroppen over og tvang meg til å presse enda mer. Hadde på dette tidspunktet presset i 1,5 time og var kjempesliten, utrolig svett og ville ha av meg sykehusskjorta, men det fikk ikke pga dryppet, så fikk litt smålig panikk et øyeblikk og bønnfalt begge jordmødrene som var innpå rommet om de kunne hjelpe meg. De hadde vært hos meg under hele pressinga begge to og må ha skjønt at jeg ikke hadde mer å gi, så de ringte etter en lege. Hadde nå ingen kontroll på pressinga, for kroppen hadde tatt over, og husker jeg var så gåen at jeg begynte å gråte. Nå var vi oppe i 2 timers pressing....
Etter litt drøfting fant legen ut at sugekopp ble løsninga, og jeg måtte prøve å komme meg over i halvveis liggende stilling mellom to pressrier, noe som var enklere sagt enn gjort. Rakk det akkurat før denne intense pressetrangen kom over meg igjen. Fikk beskjed av legen om å slappe av i underkroppen mens de satte på sugekoppen. Faen så vondt det var!!!! De snakka om å klippe og, men vet ikke om de gjorde det. Fikk beskjed om å presse det jeg hadde på neste ri, så skulle legen hjelpe meg med å dra, og så var vi igang med den verste delen av fødselen for min del. Det kjentes ut som at jeg revna fra A til Å, og smertene var fryktelige. Jeg brøla til legen om at de måtte få ho ut NÅ, og kløp meg fast i ei arm som plutselig var innen rekkevidde, og kjente at neglene mine forvant neddi arma, og fikk fryktelig dårlig samvittighet for at jeg gjorde den personen vondt, men neste pressri fortrengte fort alt annet. Etter noe som kjentes for en evighet kjente jeg at vesla mi gled ut, og etter å ha tatt av sugekoppen fikk jeg ho på brystet. Var hinsides sliten, og greide nesten ikke holde ho eller se på ho, men fant noen krefter et eller annet sted så jeg fikk sett på denne skapningen som hadde bodd i magen min de siste 9 mnd. Herrefred så nydelig ho var, selv med et tydelig bevis i bakhodet på en tøff fødsel. Jeg husker jeg tenkte, og antagelig sa høyt, at jeg var glad jeg ikke skulle ha flere barn, for noe sånt ville jeg pokker ikke gjennomgå flere ganger. Sa også unnskyld til den jeg hadde kløpet meg fast i, men vet ikke om ho hadde gått ut eller ikke. På et tidspunkt var det veldig mye folk inne på fødestua, men jeg registrerte ikke hvem og hvor mange. Hørte bare mange stemmer ei stund før vesla kom ut, og så ble det rolig igjen.
Mens jeg lå og hvilte med vesla på brystet kom morkaka ut, og jm og en student sjekka den nøye for å se om hele om den var hel. De var litt usikre, så de så over hele sulamitten flere ganger uten å bli noe klokere, så de noterte det i journalen.. De målte også navlestrengen, og den var hele 85 cm lang!! Ble også sydd litt, og hadde visst bare ei grad to rift. De måtte sjekke at lukkemuskelen lenger bak fungerte, så jeg fikk faktisk en finger oppi der for at de skulle sjekke.
Ringte sambo for å fortelle ham at vesla var ute, og han skulle ringe mamman min etterpå, slik at de to andre ungene skulle få være blant de første til å få vite at vesla var født. Ringte mamma litt senere, og fikk snakka med både ho og ungene, men tror ikke de helt hadde fått med seg at lillesøster var født.
Etter ei stund tok studenten på vesla en bleie og la ho i ei lita seng, og støtta meg inn på badet så jeg skulle prøve å tisse. Det gikk ikke, så ho støtta meg tilbake til senga og fikk satt kateter og tømte blæra mi for hele 1100 ml urin, så det var vel ikke rart at jeg ikke fikk til noe på egen hånd. Litt senere fikk jeg overtalt studenten til at jeg følte meg bra nok til å dusje, og at veilederen hennes ikke trengte å få vite at studenten ikke var med meg hele tida i dusjen, og at om jeg ble svimmel skulle jeg sette meg på golvet før jeg besvimte. Fikk ikke ut noe urin i dusjen heller, så jeg ga opp. Følte meg mye freshere etter den turen i dusjen om ike annet. Fikk tilbud om paracet og naproxen (for å få ned ei evt hevelse neddi der) av jm, og sa jeg skulle prøve litt til før jeg evt tok i mot tilbudet. Etter flere forsøk ga jeg opp og ringte etter jm, og studenten kom inn, og gikk og henta tablettene. Oh joy, de tablettene virka!
Var innom kjøkkenet for å hente meg pizza i åttetida, og på tur tilbake til rommet møtte jeg på ei annen jm som fortalte at ho hadde vært innom fødestua like før frøkna kom ut, og ho sa jeg var da fryktelig lettbent til å nettopp ha hatt vacumfødsel! Like etterpå gikk jeg og fortalte studenten at tablettene hadde funka kjempefint, og da ble ho så glad at ho jubla, og skulle ringe bortpå hotellet for å høre om de hadde plass til oss. Jeg gikk tilbake til fødestua og pakket kofferten for sikkerhets skyld, gikk på do igjen, og så ville vesla ha mat. Hadde akkurat fått lagt vesla til puppen da studenten kom inn og fortalte at vi snart ville bli henta for å tilbringe resten av oppholdet på hotellet. Ho var altså så utrolig herlig den dama, og kjenner jeg blir i godt humør av bare å skrive om ho her nå!
Etter ei stund kom en høy og mørk kar og henta oss, og hadde med en vognbag som vesla skulle transporteres i, og da vi kom neddi kjelleren stod en golfbil og venta på oss, og etter noen minutters kjørerur var vi framme under hotellet, og en heistur senere var vi framme ved vaktrommet, og vi ble ønsket velkommen av ei jm der. Litt info og omvisning på rommet senere så tok vi turen neddi resepsjonen for å sjekke inn, og det var fort gjort siden resepsjonisten hadde gjort alt klart og ga oss romnøkkelen nesten før vi hadde kommet bort til disken.
Da vi kom opp på rommet igjen ble jeg nesten overveldet av akutt hjemlengsel, og ville bare dra hkem med en gang. Noe som i seg selv hadde vært veldig dumt, både fordi jeg hadde en tøff fødsel for 6 timer siden, men og fordi vi bor over 1,5 time unna sykehuset. Ringte sambo og snakka med ham igjen, og det var så godt å høre stemmen hans.
De neste dagene gikk med til 4 turer ned i resturanten per dag, jm som skulle klemme på magen min, legesjekk av vesla(med bl.a klipping ab tingebåndet til vesla), barselkurs med div info, info fra fysioterapeut om viktigheten med bekkenbunnstrening, besøk fra familien min, enda mer klemming på magen, mange turer bort til dagligstua for å hente isbiter(drakk så og si bare isvann de 6 dagene på sykehuset...), og endel avslapping på rommet. Ble henta av mamman min, begge søstrene mine og samboeren til ho yngste, og det var så innmari godt å komme seg ut fra sykehuset! Vesla sov hele bilturen hjem+ferjeturen, og ho møtte pappan sin med et vræl da han så ho for første gang.. Fytti så godt det var å være hjemme! Amma vesla litt mens jeg snakka med sambo, og da han dro for å hente de to andre ungene i bhg laga jeg middag, og det var godt å gjøre NOE etter mange late dager! Ungene var forresten superspente da de kom hkem, og hadde ikke tid ril å ta av ytterklærne før de kom listende innpå stua! De var helt andektige da de fikk holde søstra, og da jeg kjørte dem i bhg dagen etter var de fryktelig rake i ryggen,og fortalte alle innen hørevidde at nå hadde de fått ei lillesøster!
Alt i alt har det gått bra etter at vi kom hjem. Litt reaksjoner fra de to eldste er det, men enn så lenge er det overlevbart...
Vesle Edda kom til verden kl 15.55 den 6.juni.
Kl 21 var det like rolig inni der, til tross for 1/2 l iskald brus og en sandwich-is, så da ble det inn til føden for en sjekk. Taxien kom og henta meg ca 21.40, og vi tok sikte på ferja so hadde avgang kl 23. Rakk ferja og kom oss inn til sykehuset. (Taxituren ble på totalt over 4000 kr, men jeg betalte heldigvis bare 135 kr..)
Ble lagt til registrering like etter ankomst, og frøkna var lite samarbeidsvillig. Da jm skulle ha på beltet på doppleren vred frøkna seg unna, og det endte med at jm måtte sitte å holde doppleren i 20 min.. Hjertelyden var bra, men frøkna var fremdeles rolig, så jeg fikk et rom på barsel for natta, og så skulle det tas flere undersøkelser dagen etter.
Torsdag 4.juni starta med ul ti over 8, og der så vi ei frøken som hadde fin variasjon i hjertelyden, men minimalt med bevegelse, så legene måtte drøfte hva som skulle skje videre. Rundt kl 11 fikk jeg beskjed om at jeg skulle settes i gang, både pga lite liv, men og pga avstanden til sykehuset, og ei stund etterpå ble det satt inn ballongkateter. Det var bare 1 cm åpning, og livmorhalsen lå langt bak, men legen fikk satt inn kateteret og tapet det fast til låret mitt for å få litt strekk i det for å kanskje få fart på modninga. Hadde noen milde sammentrekninger utover ettermiddagen og kvelden, men de ga seg jo selvfølgelig i.l.a natta.
Fredag 5.juni, ca kl 13, ble kateteret tatt ut, med lite forandring på modenhet og åpning. Livmorhalsen var fremdeles langt bak, og om legen virkelig la godviljen til kunne ho si 2-3 cm. Skuffende for min del, men var forberedt på at dette kunne dra ut i tid. Fikk besøk av ene søstra mi ca kl 14, og det var godt. Savnet etter ungene og sambo var stort, så det å få søstra mi på besøk gjorde veldig godt.
Kl 15 ble første dose gele satt inn, og måtte ligge en time for at den ikke skulle skli ut. Søstra mi var nede på nyfødt intensiv med noen tepper ho hadde laget, og etterpå holdt ho meg med selskap til litt etter kl 19, med beskjed om at ho kunne gjerne komme tilbake dagen etter og. Hadde oss noen latterkuler i.l.a de timene ho var sammen med meg, og fikk noen svake sammentrekninger, men de roet seg igjen.
Kl 21 fikk jeg andre dose gele, og etter et par timer begynte jeg å kjenne litt sterkere sammentrekninger, og etterhvert bke de såpass at jeg måtte puste meg igjennom dem. Hadde fått beskjed om å ringe etter jm så snart sammentrekningene ble regelmessige, og etter at jm kom inn ble jeg liggende med registrering fram til fødselen, kun avbrutt av noen turer på do. Dette pga at jeg hadde ks sist og ble igangsatt denne gangen, og da måtte de følge ekstra godt med på både meg og vesla.
Utover natta ble riene sterkere, og jm kom med to risposer til meg, noe som hjalp ei stund, men etterhvert var det lite effekt fordi riene ble stadig sterkere. Hadde ikke mulighet til å opp for å stå under riene pga den pokkers registreringa, å følte jeg mista kontrollen helt, noe som var mildt sagt jævlig.
Like før kl 5 natt til lørdag kom endelig anestesilegen og satte epidural (veldig merkelig å kjenne den nåla skli på plass altså!), og rett etter at jeg fikk den prøvedosen ble jeg voldsomt svimmel, og spurte om det var normalt. Ble da veldig fort lagt helt horisontalt med hodet lavere enn redten av kroppen, og fikk en liter væske intavenøst, og jm klemte på posen til og begynne med for å få i meg væske fort som fy. Fikk høre etterpå at jeg hadde vært helt hvit i ansiktet og hadde blå lepper, så det var et skikkelig blodtrykksfall som var årsaken, og det kunne skje når epiduralen ble satt på eksakt riktig sted. Etter ei stund begynte jeg å føle meg litt mer normal igjen, og fikk komme opp i litt sittende stilling. Ble undersøkt før dette, og da kom de fram til 4 cm, så lite fremgang med andre ord...
Etter at jeg fikk opp blodtrykket fikk jeg endelig sovet litt. Jm hadde gått til og fra, sjekket at lillemor hadde det bra og konstaterte at riene mine var like tette og sterke som før jeg fikk epiduralen, og jeg fikk sove noen timer før det var på'n igjen.. Fikk også påfyll av epidural ca rundt 8.30, ettersom prøvedosen begynte å miste virkninga.
Kl 10.20 tok de vannet(og slimproppen forsvant samtidig.). Det var 6-7 cm åpning og vesla lå like høyt oppe som tidligere, så de ville få litt fortgang i saker og ting, og jeg fikk drypp for å få bedre rier åluss at de satte en elektrode på hodet til frøkna. Etter ei stund, kanskje et par timer, begynte riene å gjøre litt vondere, og ei undersøkelse viste at hodet hadde kommet lenger ned og jeg hadde full åpning, og skulle prøvepresse litt for å se om vesla tålte det, og da det viste seg at ho takla dette bra ble det bestemt at nå skulle det fødes!! Jeg presset litt halvveis liggende på ryggen, men fikk liksom ikke til noe ordentlig pressing, så snudde meg rundt så jeg hang over hodeenden på senga. Da begynte jobben... Til og begynne med gikk det greit; fikk til to gode, lange press på hver ri, men etterhvert tok kroppen totalt over og uten å kunne kontrollere noe som helst ble det nå både tre og fire press på hver rie. De første hadde jeg kontroll over, men når jeg virkelig trengte en pause for å gå puste litt innimellom tok kroppen over og tvang meg til å presse enda mer. Hadde på dette tidspunktet presset i 1,5 time og var kjempesliten, utrolig svett og ville ha av meg sykehusskjorta, men det fikk ikke pga dryppet, så fikk litt smålig panikk et øyeblikk og bønnfalt begge jordmødrene som var innpå rommet om de kunne hjelpe meg. De hadde vært hos meg under hele pressinga begge to og må ha skjønt at jeg ikke hadde mer å gi, så de ringte etter en lege. Hadde nå ingen kontroll på pressinga, for kroppen hadde tatt over, og husker jeg var så gåen at jeg begynte å gråte. Nå var vi oppe i 2 timers pressing....
Etter litt drøfting fant legen ut at sugekopp ble løsninga, og jeg måtte prøve å komme meg over i halvveis liggende stilling mellom to pressrier, noe som var enklere sagt enn gjort. Rakk det akkurat før denne intense pressetrangen kom over meg igjen. Fikk beskjed av legen om å slappe av i underkroppen mens de satte på sugekoppen. Faen så vondt det var!!!! De snakka om å klippe og, men vet ikke om de gjorde det. Fikk beskjed om å presse det jeg hadde på neste ri, så skulle legen hjelpe meg med å dra, og så var vi igang med den verste delen av fødselen for min del. Det kjentes ut som at jeg revna fra A til Å, og smertene var fryktelige. Jeg brøla til legen om at de måtte få ho ut NÅ, og kløp meg fast i ei arm som plutselig var innen rekkevidde, og kjente at neglene mine forvant neddi arma, og fikk fryktelig dårlig samvittighet for at jeg gjorde den personen vondt, men neste pressri fortrengte fort alt annet. Etter noe som kjentes for en evighet kjente jeg at vesla mi gled ut, og etter å ha tatt av sugekoppen fikk jeg ho på brystet. Var hinsides sliten, og greide nesten ikke holde ho eller se på ho, men fant noen krefter et eller annet sted så jeg fikk sett på denne skapningen som hadde bodd i magen min de siste 9 mnd. Herrefred så nydelig ho var, selv med et tydelig bevis i bakhodet på en tøff fødsel. Jeg husker jeg tenkte, og antagelig sa høyt, at jeg var glad jeg ikke skulle ha flere barn, for noe sånt ville jeg pokker ikke gjennomgå flere ganger. Sa også unnskyld til den jeg hadde kløpet meg fast i, men vet ikke om ho hadde gått ut eller ikke. På et tidspunkt var det veldig mye folk inne på fødestua, men jeg registrerte ikke hvem og hvor mange. Hørte bare mange stemmer ei stund før vesla kom ut, og så ble det rolig igjen.
Mens jeg lå og hvilte med vesla på brystet kom morkaka ut, og jm og en student sjekka den nøye for å se om hele om den var hel. De var litt usikre, så de så over hele sulamitten flere ganger uten å bli noe klokere, så de noterte det i journalen.. De målte også navlestrengen, og den var hele 85 cm lang!! Ble også sydd litt, og hadde visst bare ei grad to rift. De måtte sjekke at lukkemuskelen lenger bak fungerte, så jeg fikk faktisk en finger oppi der for at de skulle sjekke.
Ringte sambo for å fortelle ham at vesla var ute, og han skulle ringe mamman min etterpå, slik at de to andre ungene skulle få være blant de første til å få vite at vesla var født. Ringte mamma litt senere, og fikk snakka med både ho og ungene, men tror ikke de helt hadde fått med seg at lillesøster var født.
Etter ei stund tok studenten på vesla en bleie og la ho i ei lita seng, og støtta meg inn på badet så jeg skulle prøve å tisse. Det gikk ikke, så ho støtta meg tilbake til senga og fikk satt kateter og tømte blæra mi for hele 1100 ml urin, så det var vel ikke rart at jeg ikke fikk til noe på egen hånd. Litt senere fikk jeg overtalt studenten til at jeg følte meg bra nok til å dusje, og at veilederen hennes ikke trengte å få vite at studenten ikke var med meg hele tida i dusjen, og at om jeg ble svimmel skulle jeg sette meg på golvet før jeg besvimte. Fikk ikke ut noe urin i dusjen heller, så jeg ga opp. Følte meg mye freshere etter den turen i dusjen om ike annet. Fikk tilbud om paracet og naproxen (for å få ned ei evt hevelse neddi der) av jm, og sa jeg skulle prøve litt til før jeg evt tok i mot tilbudet. Etter flere forsøk ga jeg opp og ringte etter jm, og studenten kom inn, og gikk og henta tablettene. Oh joy, de tablettene virka!
Var innom kjøkkenet for å hente meg pizza i åttetida, og på tur tilbake til rommet møtte jeg på ei annen jm som fortalte at ho hadde vært innom fødestua like før frøkna kom ut, og ho sa jeg var da fryktelig lettbent til å nettopp ha hatt vacumfødsel! Like etterpå gikk jeg og fortalte studenten at tablettene hadde funka kjempefint, og da ble ho så glad at ho jubla, og skulle ringe bortpå hotellet for å høre om de hadde plass til oss. Jeg gikk tilbake til fødestua og pakket kofferten for sikkerhets skyld, gikk på do igjen, og så ville vesla ha mat. Hadde akkurat fått lagt vesla til puppen da studenten kom inn og fortalte at vi snart ville bli henta for å tilbringe resten av oppholdet på hotellet. Ho var altså så utrolig herlig den dama, og kjenner jeg blir i godt humør av bare å skrive om ho her nå!
Etter ei stund kom en høy og mørk kar og henta oss, og hadde med en vognbag som vesla skulle transporteres i, og da vi kom neddi kjelleren stod en golfbil og venta på oss, og etter noen minutters kjørerur var vi framme under hotellet, og en heistur senere var vi framme ved vaktrommet, og vi ble ønsket velkommen av ei jm der. Litt info og omvisning på rommet senere så tok vi turen neddi resepsjonen for å sjekke inn, og det var fort gjort siden resepsjonisten hadde gjort alt klart og ga oss romnøkkelen nesten før vi hadde kommet bort til disken.
Da vi kom opp på rommet igjen ble jeg nesten overveldet av akutt hjemlengsel, og ville bare dra hkem med en gang. Noe som i seg selv hadde vært veldig dumt, både fordi jeg hadde en tøff fødsel for 6 timer siden, men og fordi vi bor over 1,5 time unna sykehuset. Ringte sambo og snakka med ham igjen, og det var så godt å høre stemmen hans.
De neste dagene gikk med til 4 turer ned i resturanten per dag, jm som skulle klemme på magen min, legesjekk av vesla(med bl.a klipping ab tingebåndet til vesla), barselkurs med div info, info fra fysioterapeut om viktigheten med bekkenbunnstrening, besøk fra familien min, enda mer klemming på magen, mange turer bort til dagligstua for å hente isbiter(drakk så og si bare isvann de 6 dagene på sykehuset...), og endel avslapping på rommet. Ble henta av mamman min, begge søstrene mine og samboeren til ho yngste, og det var så innmari godt å komme seg ut fra sykehuset! Vesla sov hele bilturen hjem+ferjeturen, og ho møtte pappan sin med et vræl da han så ho for første gang.. Fytti så godt det var å være hjemme! Amma vesla litt mens jeg snakka med sambo, og da han dro for å hente de to andre ungene i bhg laga jeg middag, og det var godt å gjøre NOE etter mange late dager! Ungene var forresten superspente da de kom hkem, og hadde ikke tid ril å ta av ytterklærne før de kom listende innpå stua! De var helt andektige da de fikk holde søstra, og da jeg kjørte dem i bhg dagen etter var de fryktelig rake i ryggen,og fortalte alle innen hørevidde at nå hadde de fått ei lillesøster!
Alt i alt har det gått bra etter at vi kom hjem. Litt reaksjoner fra de to eldste er det, men enn så lenge er det overlevbart...
Vesle Edda kom til verden kl 15.55 den 6.juni.
Muligspire
Forelsket i forumet
Begynte å skrive her igår, og var nesten ferdig da alt ble borte og appen avsluttet av seg selv :-( :-(
Min fødsel startet med at vannet ble tatt mandag 29/6 (uke 39+4) kl.10.20. Hadde da 3cm og de tok vannet fordi jeg hadde ligget på sykehuset siden torsdag i forveien da jeg ble henvist direkte etter en ø-hjelpstime hos fastlege grunnet litt dårlig form. Fikk der fortalt at jeg antageligvis hadde svangerskapsforgiftning. Kom på sykehuset og ble tildelt seng med en gang og ble undersøkt overalt samme kveld. Fikk satt inn ballong fredag kl.10 som datt ut kl.20 (ingen virkning), fikk modningstablett på lørdag ru dt lunsj som ga murringer og senere jevne og ubehagelige tak av modningsrier. Ble lagt inn på fødestue sent lørdag kveld og lå der helt til mandag. Frem til mandag fikk jeg morfin for å klare å sove 1 natt (virket ikke noe særlig, ble bare sløv), fikk morfin igjen søndag på dagen som gjorde at jeg sov skikkelig i nesten 4t og som fra torsdag fortsatte de å gi meg blodtrykksdempende. Hele denne perioden lå blodtrykket fra 140/90 og opp til 160/105, og helt opp i 180/100 den ene natten. Hadde også proteiner i urinen som økte underveis mens jeg var på sykehuset.Sykt! Og som nevnt tidligere ble vannet altså tatt mandag kl.10.20. Riene kom da ganske fort og bygde seg opp. Jordmor og overlege hadde allerede i formert meg godt om at jeg burde ta imot epidural da dette hadde en blodtrykksdempende bieffekt. Dette gjorde jeg, da jeg faktisk ikke klarte å la være å be om å få det ca en time etter at vannet ble tatt. For jeg fikk den måtte de måle blodtrykk. Nå var det 175/114. Veldig høyt...
Epiduralen var ikke vond å få i det hele tatt, ei heller bedøvelsen i forkant. Det jeg slet med var å sitte rett opp og ned så lenge i ro mens de satte den pga riene.. Da den ble satt ble alt mye bedre, og blodtrykket også. Herfra hadde jeg det veldig allright frem til ca kl.16. Jeg var oppe i prekestol og svaiet med rumpa,lå på alle 4 i en saccosekk samt fikk tisset i en dostol. Fikk også spist, surfet og tekstet med de jeg er glad i Kom meg ikke opp og rundt omkring i fødestuen pga alle ledninger og slanger. Elektrode på babyens hode, epiduralen, intravenøst i hver arm og ctg-måling pga livmoraktivitet under hele forløpet. Fikk riestimulerende drypp men det ble raskt slått av igjen grunnet pulsen til babyen gikk ned. Var også nummen fra livet og ned til knærne. Må også nevne alle de gangene jeg ble undersøkt vaginalt så ble det "røsket og tøyd" oppi der, fy flate så vondt :-/
De satte et siste forsøk på riestimulerende drypp. Plutselig ca kl.16 startet ubehag og smerter igjen. Alt som frem til nå kun hadde vært et lite press i rumpa under hver ri etter at jeg fikk epiduralen ble nå skikkelige rier som jeg slet med å takle. Tryglet om å få øke epiduralen men det fikk jeg ikke før overlege hadde undersøkt meg. På den tiden det tok før det kunne gjøres endte jeg opp med lystgass og trykketendenser. Smertefull men spesiell opplevelse! Hadde plutselig full åpning.. Lystgassen ble etterhvert min redning og beste venn helt til noen av de siste pressriene. Den tok meg liksom litt bort så smerten ikke føltes så intenst i tillegg til at det hjalp veldig å heller prøve å konsentrere seg om pusten. Når det nærmet seg slutten, så klarte jeg å slappe mer av når jeg hadde pressrier. Vil nesten sammenligne det med å prøve å la være å spy når kroppen gjør alt den kan for å spy. Vanskelig! Samtidig kommer det lyder man ikke har et dugg kontroll over. Det høres ut som at noen klemmer en flat, følte meg som en vaskeklut som ble vridd HARDT for å få tyne ut alt av vann.
Så under en time tok det altså fra 5-6cm til lille Maud Christine var ute, og de rakk ikke engang justere opp dryppet som de vanligvis øker hvert kvarter. Heftig og syyykt smertefult, men verdens beste opplevelse ♡ Hun veide 2520gr og var 45cm lang. Vi er glade for at dryppet funket på siste forsøk så det ble vaginal fødsel. Men hadde det ikke gjort det hadde det jo selvfølgelig vært like fint fordi.
Vi valgte å bli på sykehuset så lenge vi kunne for å helt sikkert få til amming før vi dro hjem, så vi ble der til lørdag 4/7 (en dag før termin ♡ ). Tenkte at da hadde jeg ihvertfall fått prøvd å få til å amme og hvis dette ikke gikk da så var det ikke fordi at jeg hadde slitt på egenhånd hjemme
Nå koser vi oss som bare det, og det ammes og soves og trilles dagen lang ♡
Min fødsel startet med at vannet ble tatt mandag 29/6 (uke 39+4) kl.10.20. Hadde da 3cm og de tok vannet fordi jeg hadde ligget på sykehuset siden torsdag i forveien da jeg ble henvist direkte etter en ø-hjelpstime hos fastlege grunnet litt dårlig form. Fikk der fortalt at jeg antageligvis hadde svangerskapsforgiftning. Kom på sykehuset og ble tildelt seng med en gang og ble undersøkt overalt samme kveld. Fikk satt inn ballong fredag kl.10 som datt ut kl.20 (ingen virkning), fikk modningstablett på lørdag ru dt lunsj som ga murringer og senere jevne og ubehagelige tak av modningsrier. Ble lagt inn på fødestue sent lørdag kveld og lå der helt til mandag. Frem til mandag fikk jeg morfin for å klare å sove 1 natt (virket ikke noe særlig, ble bare sløv), fikk morfin igjen søndag på dagen som gjorde at jeg sov skikkelig i nesten 4t og som fra torsdag fortsatte de å gi meg blodtrykksdempende. Hele denne perioden lå blodtrykket fra 140/90 og opp til 160/105, og helt opp i 180/100 den ene natten. Hadde også proteiner i urinen som økte underveis mens jeg var på sykehuset.Sykt! Og som nevnt tidligere ble vannet altså tatt mandag kl.10.20. Riene kom da ganske fort og bygde seg opp. Jordmor og overlege hadde allerede i formert meg godt om at jeg burde ta imot epidural da dette hadde en blodtrykksdempende bieffekt. Dette gjorde jeg, da jeg faktisk ikke klarte å la være å be om å få det ca en time etter at vannet ble tatt. For jeg fikk den måtte de måle blodtrykk. Nå var det 175/114. Veldig høyt...
Epiduralen var ikke vond å få i det hele tatt, ei heller bedøvelsen i forkant. Det jeg slet med var å sitte rett opp og ned så lenge i ro mens de satte den pga riene.. Da den ble satt ble alt mye bedre, og blodtrykket også. Herfra hadde jeg det veldig allright frem til ca kl.16. Jeg var oppe i prekestol og svaiet med rumpa,lå på alle 4 i en saccosekk samt fikk tisset i en dostol. Fikk også spist, surfet og tekstet med de jeg er glad i
Kom meg ikke opp og rundt omkring i fødestuen pga alle ledninger og slanger. Elektrode på babyens hode, epiduralen, intravenøst i hver arm og ctg-måling pga livmoraktivitet under hele forløpet. Fikk riestimulerende drypp men det ble raskt slått av igjen grunnet pulsen til babyen gikk ned. Var også nummen fra livet og ned til knærne. Må også nevne alle de gangene jeg ble undersøkt vaginalt så ble det "røsket og tøyd" oppi der, fy flate så vondt :-/De satte et siste forsøk på riestimulerende drypp. Plutselig ca kl.16 startet ubehag og smerter igjen. Alt som frem til nå kun hadde vært et lite press i rumpa under hver ri etter at jeg fikk epiduralen ble nå skikkelige rier som jeg slet med å takle. Tryglet om å få øke epiduralen men det fikk jeg ikke før overlege hadde undersøkt meg. På den tiden det tok før det kunne gjøres endte jeg opp med lystgass og trykketendenser. Smertefull men spesiell opplevelse! Hadde plutselig full åpning.. Lystgassen ble etterhvert min redning og beste venn helt til noen av de siste pressriene. Den tok meg liksom litt bort så smerten ikke føltes så intenst i tillegg til at det hjalp veldig å heller prøve å konsentrere seg om pusten. Når det nærmet seg slutten, så klarte jeg å slappe mer av når jeg hadde pressrier. Vil nesten sammenligne det med å prøve å la være å spy når kroppen gjør alt den kan for å spy. Vanskelig! Samtidig kommer det lyder man ikke har et dugg kontroll over. Det høres ut som at noen klemmer en flat, følte meg som en vaskeklut som ble vridd HARDT for å få tyne ut alt av vann.
Så under en time tok det altså fra 5-6cm til lille Maud Christine var ute, og de rakk ikke engang justere opp dryppet som de vanligvis øker hvert kvarter. Heftig og syyykt smertefult, men verdens beste opplevelse ♡ Hun veide 2520gr og var 45cm lang. Vi er glade for at dryppet funket på siste forsøk så det ble vaginal fødsel. Men hadde det ikke gjort det hadde det jo selvfølgelig vært like fint fordi.
Vi valgte å bli på sykehuset så lenge vi kunne for å helt sikkert få til amming før vi dro hjem, så vi ble der til lørdag 4/7 (en dag før termin ♡ ). Tenkte at da hadde jeg ihvertfall fått prøvd å få til å amme og hvis dette ikke gikk da så var det ikke fordi at jeg hadde slitt på egenhånd hjemme
Nå koser vi oss som bare det, og det ammes og soves og trilles dagen lang ♡
Last edited: