ryllik
Betatt av forumet
Da Sigurd Elias kom til verden mandag 25.oktober 2004.
Ventetida nærmet seg slutten. Jeg var stor og tung med plastelinaføtter. De siste ukene hadde jeg hatt en god del kynnere, og jeg kunne nesten ikke lenger vente på at den lille prinsen min skulle komme til verden. Ventetida skulle vise seg å bli tung og vanskelig. Jeg skulle bli alenemor og hadde ingen pappa der til å støtte meg. Heldigvis hadde jeg min kjære søster rundt meg de siste dagene før fødselen og min fantastiske venninne med meg på mitt livs største opplevelse…
Det var torsdagskveld da jeg merket noe som ikke kunne være kynnere. Mer intenst og smertefullt. Det varte i omtrent ett minutt da det plutselig ga seg igjen. Det gikk et kvarter og der kom jammen en ny. Jeg hadde blitt fortalt om alle disse hysteriske førstegangsfødende som kom hastende til føden lenge før de egentlig burde, og var fast bestemt på at jeg ikke skulle bli blant disse. Derfor tok jeg det med knusende ro, spiste god kveldsmat og gikk og la meg. Det skulle bli en søvnløs natt. Hver halvtime våknet jeg av disse smertene som kom og gikk. Fredagsmorgen var de såpass intens og kom regelmessig med fem minutters mellomrom. Optimistisk ringte jeg ned til fødeavdelingen og annonserte min ankomst, og ble bedt om å pakke bagen og komme innen kort tid. Jeg var skråsikker på at prinsen min skulle bli født den fredagen. Vel vel. Nede på fødeavdelingen ble jeg møtt av en jordmor som undersøkte meg. Nedturen var stor. Jeg hadde ingen åpning, og livmortappen var på langt nær moden. Hun sa at jeg bare hadde kynnere, og kunne belage meg på enda en natt hjemme. Hvis ikke noe skjedde i løpet av natten skulle jeg få komme tilbake. Sta som jeg var presset jeg meg gjennom nok en søvnløs natt hjemme. Smertene ble stadig mer intense. Regelmessig med fem minutters mellomrom i et par timer, for så å komme hver halvtime. Motet sank for hver gang smertene gjorde et hopp i regelmessigheten, og fortvilelsen vokste i samme takt. Lørdag ettermiddag hadde jeg fått nok og tok meg en ny tur til fødeavdelingen. Her ble jeg møtt av en annen jordmor. Også hun mente jeg bare hadde kynnere. Hun satte modningsakupunktur og lovte meg at dette ville gi fortgang i modningen eller stoppe kynnerne slik at jeg skulle få hvile. Akupunktur var visst ikke tingen for meg. Smertene ble verre, jeg var nå sikker på at det var rier, men de kom ikke regelmessig. Jeg følte meg ganske så ille til mote, og følte at de på fødeavdelingen ikke tok meg på alvor. Derfor presset jeg meg gjennom nok en våkenatt hjemme og gikk rundt som en søvnløs zombi frem til søndags ettermiddag. Da ringte jeg føden igjen, og fikk en forståelsesfull jordmor på tråden. Jeg fikk beskjed om å pakke bagen for siste gang for nå skulle jeg ikke dra tomhendt hjem igjen.
På fødeavdelingen gjorde de endelig en registrering på meg. Ganske forfjamset utbrøt jordmor ”du har jo kraftige rier jo!”. Dette til tross for at livmortappen så vidt var blitt moden. Det var godt å endelig bli trodd, og jeg fikk erfare at det er noe som heter masrier. Jeg fikk sovemedisin og ble lagt på et rom for å hvile. Etter en times etterlengtet søvn begynte ting å skje. Det bar inn på en fødestue og det tok ikke lang tid før jeg hadde fem cm åpning. Så sa det plutselig stopp. Den utslitte kroppen min ville ikke mer og riene mistet nok en gang sin virkning. Jeg begynte å få koblede rier (rier på riene), smertene var uutholdelige og lystgass virket bare mot sin hensikt siden riene aldri nådde en topp. Jeg ble geleidet i et badekar, men det varme vannet gjorde meg bare mer uvel og alt begynte å bli veldig tåkete. Jordmor handlet raskt. Hun tok vannet og ropte etter anestesilege mens jeg halvt i svime ble støttet tilbake til fødestuen. Epidural og drypp var eneste utvei. Jeg skrek etter hjelp da legen kom og registrerte så vidt at det ble satt epidural.
Så begynte drømmefødselen. Med drypp begynte riene å virke som de skulle, og epiduralen fjernet alle smerter. Stemningen var god. Venninnen min satt og skravlet med jordmor mens vi ventet på at ting skulle skje. Jordmor hadde satt ctg så den lille i magen ble kontinuerlig overvåket og hadde det etter forholdene bare bra. Jeg fikk spist litt og duppet av en times tid. Plutselig kjente jeg et behov for å trykke og etter en time var det hele over uten større smerter. Mandag 25.oktober kl 11.36 kom verdens vakreste lille gutt til verden. Da jeg fikk han opp på magen min var det som om all utmattelse ble visket bort og jeg kjente en lykkefølelse jeg aldri har hatt maken til! Sigurd Elias var 3600g og 51cm lang.
Ventetida nærmet seg slutten. Jeg var stor og tung med plastelinaføtter. De siste ukene hadde jeg hatt en god del kynnere, og jeg kunne nesten ikke lenger vente på at den lille prinsen min skulle komme til verden. Ventetida skulle vise seg å bli tung og vanskelig. Jeg skulle bli alenemor og hadde ingen pappa der til å støtte meg. Heldigvis hadde jeg min kjære søster rundt meg de siste dagene før fødselen og min fantastiske venninne med meg på mitt livs største opplevelse…
Det var torsdagskveld da jeg merket noe som ikke kunne være kynnere. Mer intenst og smertefullt. Det varte i omtrent ett minutt da det plutselig ga seg igjen. Det gikk et kvarter og der kom jammen en ny. Jeg hadde blitt fortalt om alle disse hysteriske førstegangsfødende som kom hastende til føden lenge før de egentlig burde, og var fast bestemt på at jeg ikke skulle bli blant disse. Derfor tok jeg det med knusende ro, spiste god kveldsmat og gikk og la meg. Det skulle bli en søvnløs natt. Hver halvtime våknet jeg av disse smertene som kom og gikk. Fredagsmorgen var de såpass intens og kom regelmessig med fem minutters mellomrom. Optimistisk ringte jeg ned til fødeavdelingen og annonserte min ankomst, og ble bedt om å pakke bagen og komme innen kort tid. Jeg var skråsikker på at prinsen min skulle bli født den fredagen. Vel vel. Nede på fødeavdelingen ble jeg møtt av en jordmor som undersøkte meg. Nedturen var stor. Jeg hadde ingen åpning, og livmortappen var på langt nær moden. Hun sa at jeg bare hadde kynnere, og kunne belage meg på enda en natt hjemme. Hvis ikke noe skjedde i løpet av natten skulle jeg få komme tilbake. Sta som jeg var presset jeg meg gjennom nok en søvnløs natt hjemme. Smertene ble stadig mer intense. Regelmessig med fem minutters mellomrom i et par timer, for så å komme hver halvtime. Motet sank for hver gang smertene gjorde et hopp i regelmessigheten, og fortvilelsen vokste i samme takt. Lørdag ettermiddag hadde jeg fått nok og tok meg en ny tur til fødeavdelingen. Her ble jeg møtt av en annen jordmor. Også hun mente jeg bare hadde kynnere. Hun satte modningsakupunktur og lovte meg at dette ville gi fortgang i modningen eller stoppe kynnerne slik at jeg skulle få hvile. Akupunktur var visst ikke tingen for meg. Smertene ble verre, jeg var nå sikker på at det var rier, men de kom ikke regelmessig. Jeg følte meg ganske så ille til mote, og følte at de på fødeavdelingen ikke tok meg på alvor. Derfor presset jeg meg gjennom nok en våkenatt hjemme og gikk rundt som en søvnløs zombi frem til søndags ettermiddag. Da ringte jeg føden igjen, og fikk en forståelsesfull jordmor på tråden. Jeg fikk beskjed om å pakke bagen for siste gang for nå skulle jeg ikke dra tomhendt hjem igjen.
På fødeavdelingen gjorde de endelig en registrering på meg. Ganske forfjamset utbrøt jordmor ”du har jo kraftige rier jo!”. Dette til tross for at livmortappen så vidt var blitt moden. Det var godt å endelig bli trodd, og jeg fikk erfare at det er noe som heter masrier. Jeg fikk sovemedisin og ble lagt på et rom for å hvile. Etter en times etterlengtet søvn begynte ting å skje. Det bar inn på en fødestue og det tok ikke lang tid før jeg hadde fem cm åpning. Så sa det plutselig stopp. Den utslitte kroppen min ville ikke mer og riene mistet nok en gang sin virkning. Jeg begynte å få koblede rier (rier på riene), smertene var uutholdelige og lystgass virket bare mot sin hensikt siden riene aldri nådde en topp. Jeg ble geleidet i et badekar, men det varme vannet gjorde meg bare mer uvel og alt begynte å bli veldig tåkete. Jordmor handlet raskt. Hun tok vannet og ropte etter anestesilege mens jeg halvt i svime ble støttet tilbake til fødestuen. Epidural og drypp var eneste utvei. Jeg skrek etter hjelp da legen kom og registrerte så vidt at det ble satt epidural.
Så begynte drømmefødselen. Med drypp begynte riene å virke som de skulle, og epiduralen fjernet alle smerter. Stemningen var god. Venninnen min satt og skravlet med jordmor mens vi ventet på at ting skulle skje. Jordmor hadde satt ctg så den lille i magen ble kontinuerlig overvåket og hadde det etter forholdene bare bra. Jeg fikk spist litt og duppet av en times tid. Plutselig kjente jeg et behov for å trykke og etter en time var det hele over uten større smerter. Mandag 25.oktober kl 11.36 kom verdens vakreste lille gutt til verden. Da jeg fikk han opp på magen min var det som om all utmattelse ble visket bort og jeg kjente en lykkefølelse jeg aldri har hatt maken til! Sigurd Elias var 3600g og 51cm lang.
