Fire dager etter termin kjente jeg plutselig lite liv i magen og dro inn på sykehuset for en sjekk. Babyen hadde det bra, og legen undersøkte meg nedentil siden jeg hadde gått med kraftige kynnere og maserier over lengre tid. Hun konstaterte 2cm åpning, og at det kjentes modent og fint ut. Ble strippa og sendt hjem.
I bilen på vei hjem hadde jeg et par sammentrekninger, men alt stoppet opp igjen. Så da dro vi og spiste der vi hadde vår første date. ❤ Dro hjem og la oss, jeg var både urolig og sur fordi riene hadde stoppet opp igjen.
Klokka 02:15 fem dager etter termin våknet jeg av vondt i magen. Kjentes ut som mageknip, så jeg sto opp og gikk på do. Ti minutter senere var jeg ikke i tvil; dette var rier med futt i, og de kom tett! Begynte rett på med fire lange, sterke rier på ti minutter. Holdt ut til 04:00 før jeg vekket samboeren, som spratt opp av senga og så helt forfjamset ut.
Dro inn på sykehuset kl. 06:00 og ble sjekket. 3cm. Gjett om jeg var skuffa! Jordmora ville sende meg hjem, men jeg nektet og fikk bli på mottaksrommet. Etter en halvtime var det vaktskifte, og den nye jordmoren fant rom til oss på Fødeloftet og fylte badekaret til meg med en gang. Fikk også lystgass, men den virket overhodet ikke for min del. Riene kom nå enda tettere, og varte lenge, så jeg fikk knapt tid til å puste og drikke litt mellom hver ri. Jeg som ønsket å føde i vann lå plutselig og gråt og ba om epidural - på tross av en lammende frykt for nåler...
4cm, og endelig i aktiv fødsel, ble jeg trillet ned til fødeavdelingen. Riene fortsatte å komme tett, og jeg hang over senga og klarte knapt å tenke klart.
Etter TO laaange timer med rier som kom annethvert minutt kom endelig anestesilegen og satte epiduralen. Jordmor sjekket åpningen like etterpå, og da var det plutselig 9cm!
På 9cm tok hun vannet, som var sterkt misfarget. Festet elektrode på babyens hode, og så at hun reagerte litt på riene. Så lenge jeg lå i senga var hjerterytmen fin, men satt jeg eller sto falt den litt på hver ri.
Like etter at hun tok vannet fikk jeg trykketrang, men fikk ikke trykke fordi det var en kant i veien. Dermed ble jeg liggende å holde igjen med kraftige pressrier i nesten to timer. Det var helt ufattelig tungt, og jeg begynte å grynte i lystgassmasken. Babyen hadde det fint, så da kunne vi bare vente sa jordmor. Jeg følte mest for å kringlevri henne...
Så fikk jeg endelig presse, og da ble det straks dramatisk. Hjerterytmen til babyen forsvant på hver ri, og plutselig var rommet fullt av folk. Legen undersøkte meg og kjente at hodet sto litt høyt og skjevt, så de måtte hjelpe til med vakuum.
Et klipp, to rier og seks press senere var hun ute. Verdens fineste lille jente, som gråt og hylte fra første sekund.
Pappaen gråt og klippet navlestrengen, og plutselig var vi en familie på tre. ❤
I bilen på vei hjem hadde jeg et par sammentrekninger, men alt stoppet opp igjen. Så da dro vi og spiste der vi hadde vår første date. ❤ Dro hjem og la oss, jeg var både urolig og sur fordi riene hadde stoppet opp igjen.
Klokka 02:15 fem dager etter termin våknet jeg av vondt i magen. Kjentes ut som mageknip, så jeg sto opp og gikk på do. Ti minutter senere var jeg ikke i tvil; dette var rier med futt i, og de kom tett! Begynte rett på med fire lange, sterke rier på ti minutter. Holdt ut til 04:00 før jeg vekket samboeren, som spratt opp av senga og så helt forfjamset ut.
Dro inn på sykehuset kl. 06:00 og ble sjekket. 3cm. Gjett om jeg var skuffa! Jordmora ville sende meg hjem, men jeg nektet og fikk bli på mottaksrommet. Etter en halvtime var det vaktskifte, og den nye jordmoren fant rom til oss på Fødeloftet og fylte badekaret til meg med en gang. Fikk også lystgass, men den virket overhodet ikke for min del. Riene kom nå enda tettere, og varte lenge, så jeg fikk knapt tid til å puste og drikke litt mellom hver ri. Jeg som ønsket å føde i vann lå plutselig og gråt og ba om epidural - på tross av en lammende frykt for nåler...
4cm, og endelig i aktiv fødsel, ble jeg trillet ned til fødeavdelingen. Riene fortsatte å komme tett, og jeg hang over senga og klarte knapt å tenke klart.
Etter TO laaange timer med rier som kom annethvert minutt kom endelig anestesilegen og satte epiduralen. Jordmor sjekket åpningen like etterpå, og da var det plutselig 9cm!
På 9cm tok hun vannet, som var sterkt misfarget. Festet elektrode på babyens hode, og så at hun reagerte litt på riene. Så lenge jeg lå i senga var hjerterytmen fin, men satt jeg eller sto falt den litt på hver ri.
Like etter at hun tok vannet fikk jeg trykketrang, men fikk ikke trykke fordi det var en kant i veien. Dermed ble jeg liggende å holde igjen med kraftige pressrier i nesten to timer. Det var helt ufattelig tungt, og jeg begynte å grynte i lystgassmasken. Babyen hadde det fint, så da kunne vi bare vente sa jordmor. Jeg følte mest for å kringlevri henne...
Så fikk jeg endelig presse, og da ble det straks dramatisk. Hjerterytmen til babyen forsvant på hver ri, og plutselig var rommet fullt av folk. Legen undersøkte meg og kjente at hodet sto litt høyt og skjevt, så de måtte hjelpe til med vakuum.
Et klipp, to rier og seks press senere var hun ute. Verdens fineste lille jente, som gråt og hylte fra første sekund.
Pappaen gråt og klippet navlestrengen, og plutselig var vi en familie på tre. ❤
skjønner godt at du synes jordmora var eplekjekk, hehe... 
