MarcusMamma
Forumet er livet
Fra torsdag av hadde jeg en del kynnere, våknet på natt av at de var litt vond men gav seg alltid. Hadde siste modningsakupuntur på fredagen, hoppet i høyet noen ganger og kjørte 5 runder på brostein på lørdagen 
heletiden med kynnere som ble mer og mer ubehagelig men sluttet når vi kom hjem.
Mandag 11 mai var termin, våknet av litt dårlig mage så løp på do og var trøtt. Satt meg inn i sofan å spiste litt å gikk inn igjen i sengen for å sove. Kl 0800 Akkurat i det jeg holdt på å sovne kjente jeg trusen ble våt så trodde jeg tisset meg ut spratt opp av sengen og splasj i gulvet, skjønte ingenting for jeg venter jo på rier siden det var sånn det startet med de to andre. Viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte.
Ringte sambo på jobb og sa hva som skjedde mens jeg fortsatt stod i dammen på gulvet, det bare fosset nedover beina.
Ringte kk som ba meg vente på rier eller komme inn etter 1 døgn (alt for lenge i mine øyne) sambo kom inn døren og var over stresset (hans første barn) løp rundt som en galning
Kl 0900 beg riene og komme med ca 5 min mellomrom og middels vonde. Min onkel hentet guttene så vi fikk de til min farmor som skulle passe og vi gjorde oss klar for kk.
Kom opp der i 11 tiden, fikk en super jordmor og ett føderom. Riene var uregelmessig og fortsatt middels vond. Ble sjekket, livmorhalsen var ikke avflatet men veldig tøyelig og 4 cm.
Fikk klyster og lå bare å ventet på kraftigere rier, ble sjekket igjen kl 14 av en annen jm pga jm 1 var usikker på om hun kjente hodet ned, hun andre var skikkelig hard og røsket så tårene trillet men var ingen forandring
Fikk Akupuntur for å få fart på riene og jaggu tok de seg opp, kom inn en ny jm som ikke ville sjekke meg og ville helst ha meg inn på rede (vente avdeling uten jm tilstede)
Jeg vrei meg under riene som ble vondere men hun var ganske bestemt.
Jeg som var bestemt på naturlig fødsel hylte plutselig etter epidural så da ville hun sjekke meg, fortsatt 4 cm men livmorhalsen avflatet.
Hadde skrevet i fødebrevet jeg ikke ønsket epidural og at de skulle prøve hale ut tiden om jeg ba om det (tro meg jeg angret nå)
Hun prøvde motivere meg men jeg bare skrek i smerte og tanken på at så lite var skjedd på de timene var ikke særlig god.
Alt ble litt svar etter dette, det kom inn en jm til som tok ul og ctg på meg pga baby lå høyt oppe, da viste det seg at han var stjernekikker som bare lå å stanget.
Jeg fikk trykketrang og de hadde konstant en hånd oppi greiene for å kjenne om han kom ned (noe han ikke gjorde) riene var det ingen pause mellom men en konstant smerte som gjorde at jeg skrek og gråt hele tiden, epidural ville de fortsatt ikke gi meg.
Sambo gråt og skrek nesten like mye, i frykt for å miste meg, han var sikker på at min siste time var kommet.
Rommet var fylt med folk, 3-4 jm og en lege, hvordan de så ut eller hva de gjorde aner ikke jeg, bare vet at tempoet var høyt og alle hadde beskjeder til meg som bare gikk i surr...
Sakte men sikkert skrudde baby seg litt og litt ned mens alle presset beina mine opp, puttet elektroder på baby sitt hode og jeg presset som en gal.
Alle hylte veeeent ikke press og jeg kjente hode sprenge på mellom beina (ufattelig godt å vite slutten på fødsel er nær selvom det var syyyykt vondt og vanskelig å ikke presse) når jeg endelig fikk presse igjen kom han ut, jm var letter sjokket over hvor han hadde snurret seg inn i en ganske lang navlestreng (rundt armer, rundt beina og rundt halsen) men han gråt verdens vakreste lyd og mor var lykkelig over å ha klart det, pappaen gråt som bare det <3 endelig var han hos oss.
Fikk 5 pyntesting for å unngå svie men ellers grei form etterpå.
Matheo var 3725 gram, 51 cm og 35 rundt hodet.
Nå er han 8 dager og vi er Såå stolt og forelsket i gullet vårt.
heletiden med kynnere som ble mer og mer ubehagelig men sluttet når vi kom hjem. Mandag 11 mai var termin, våknet av litt dårlig mage så løp på do og var trøtt. Satt meg inn i sofan å spiste litt å gikk inn igjen i sengen for å sove. Kl 0800 Akkurat i det jeg holdt på å sovne kjente jeg trusen ble våt så trodde jeg tisset meg ut
spratt opp av sengen og splasj i gulvet, skjønte ingenting for jeg venter jo på rier siden det var sånn det startet med de to andre. Viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Ringte sambo på jobb og sa hva som skjedde mens jeg fortsatt stod i dammen på gulvet, det bare fosset nedover beina.
Ringte kk som ba meg vente på rier eller komme inn etter 1 døgn (alt for lenge i mine øyne) sambo kom inn døren og var over stresset (hans første barn) løp rundt som en galning
Kl 0900 beg riene og komme med ca 5 min mellomrom og middels vonde. Min onkel hentet guttene så vi fikk de til min farmor som skulle passe og vi gjorde oss klar for kk.
Kom opp der i 11 tiden, fikk en super jordmor og ett føderom. Riene var uregelmessig og fortsatt middels vond. Ble sjekket, livmorhalsen var ikke avflatet men veldig tøyelig og 4 cm.
Fikk klyster og lå bare å ventet på kraftigere rier, ble sjekket igjen kl 14 av en annen jm pga jm 1 var usikker på om hun kjente hodet ned, hun andre var skikkelig hard og røsket så tårene trillet men var ingen forandring
Fikk Akupuntur for å få fart på riene og jaggu tok de seg opp, kom inn en ny jm som ikke ville sjekke meg og ville helst ha meg inn på rede (vente avdeling uten jm tilstede)
Jeg vrei meg under riene som ble vondere men hun var ganske bestemt.
Jeg som var bestemt på naturlig fødsel hylte plutselig etter epidural så da ville hun sjekke meg, fortsatt 4 cm men livmorhalsen avflatet.
Hadde skrevet i fødebrevet jeg ikke ønsket epidural og at de skulle prøve hale ut tiden om jeg ba om det (tro meg jeg angret nå)
Hun prøvde motivere meg men jeg bare skrek i smerte og tanken på at så lite var skjedd på de timene var ikke særlig god.
Alt ble litt svar etter dette, det kom inn en jm til som tok ul og ctg på meg pga baby lå høyt oppe, da viste det seg at han var stjernekikker som bare lå å stanget.
Jeg fikk trykketrang og de hadde konstant en hånd oppi greiene for å kjenne om han kom ned (noe han ikke gjorde) riene var det ingen pause mellom men en konstant smerte som gjorde at jeg skrek og gråt hele tiden, epidural ville de fortsatt ikke gi meg.
Sambo gråt og skrek nesten like mye, i frykt for å miste meg, han var sikker på at min siste time var kommet.
Rommet var fylt med folk, 3-4 jm og en lege, hvordan de så ut eller hva de gjorde aner ikke jeg, bare vet at tempoet var høyt og alle hadde beskjeder til meg som bare gikk i surr...
Sakte men sikkert skrudde baby seg litt og litt ned mens alle presset beina mine opp, puttet elektroder på baby sitt hode og jeg presset som en gal.
Alle hylte veeeent ikke press og jeg kjente hode sprenge på mellom beina (ufattelig godt å vite slutten på fødsel er nær selvom det var syyyykt vondt og vanskelig å ikke presse) når jeg endelig fikk presse igjen kom han ut, jm var letter sjokket over hvor han hadde snurret seg inn i en ganske lang navlestreng (rundt armer, rundt beina og rundt halsen) men han gråt verdens vakreste lyd og mor var lykkelig over å ha klart det, pappaen gråt som bare det <3 endelig var han hos oss.
Fikk 5 pyntesting for å unngå svie men ellers grei form etterpå.
Matheo var 3725 gram, 51 cm og 35 rundt hodet.
Nå er han 8 dager og vi er Såå stolt og forelsket i gullet vårt.
