På forespørsel i en annen tråd, her kommer min fødselshistorie fra førstemann. Håper flere vil dele sin historie
Starter med å fortelle fra når jeg ble inlagt... Tirsdag 8. februar ble jeg sendt fra jordmorkontroll til kontroll på sykhuset. Jeg er da 32 uker på vei. Blodtrykket var 140/100, men ikke noen proteiner i urin. UL viser en frisk gutt. Han ligger en del under på vekst, usikkert om dette skyldes genetiske faktorer eller om han ikke vokser som han burde. God gjennomstrømming i navlesnor. Det blir bestemt at jeg skal ligge over natten og at det skal tas ny vekst-UL seinere i svangerskapet. Jeg er sikker på at jeg blir sendt hjem dagen etter, og at de bare vil kontrollere blodtrykket over tid. Men blodtrykket fortsetter å være høyt så jeg blir ikke sendt hjem. På onsdagen får jeg lungemodningssprøyter. Dette tenker jeg er helt unødvendig, det er jo lenge til jeg skal føde. Fredag den 11. februar får jeg lov til å dra hjem på permisjon, skal tilbake på søndagen. Jeg har et stabilt blodtrykk på rundt 140/85 og +2 i urin. På lørdag ettermiddag kjenner jeg at jeg begynner å få hodepine, sjekker blodrykk med hjemmeaparat, som viser 150/100. Legger meg i badet og prøver å roe meg ned. Etter et langt og deilig bad er blodtrykk lavere og jeg føler meg bedre i hodet. Begynner imidlertid å få mer og mer kynnere som er nokså vonde. Jeg føler meg ikke helt bra så vi går og legger oss. Kynnerne blir bare tettere og tettere og begynner å gjøre skikkelig vondt. Jeg tenker at det var da voldsomt hvis en skal ha så vonde kynnere i 2 måneder til, men har jo hørt at kynnere blir vondere på slutten av svangerskapet. Klokken halv et er de så vonde at jeg må få mannen til å massere skikkelig hardt i korsryggen og bruke varmepute. Jeg begynner også å få en trykkende følelse i brystet og er tung i hodet. Mannen min maser om at vi må dra inn, men jeg vil ikke være en hysterisk gravid som bare ringer for småting (idiot!). Etterhvert blir jeg så dårlig i formen at jeg skjønner at vi må dra inn. Jeg begynner virkelig å lure på disse kynnerne og sier flere ganger til mannen min at det er alt for tidlig for prinsen å komme ut. Klokken 02.00 kjører vi til føden og jeg går inn for egen maskin. Jeg blir lagt i en seng og de skal ta ctg av gutten. Jeg forklarer for jordmor at jeg har vonde kynnere, og hun svarer at det er helt vanlig. Jordmor stiller mange spørsmål og jeg blir mer og mer sliten. Jeg blir skikkelig uvel og strever med å svare på spørsmål. BT blir målt og er veldig høyt. Jeg har veldig vondt over brystet og hodepine. Lege blir tilkalt og de begynner å gi meg medisiner for å senke blodtrykket. Det begynner å bli skikkelig vanskelig for meg å få med meg hva som skjer rundt meg, føler meg veldig syk. Jeg hører legen si at hun tror jeg er i fødsel og hun skal sjekke åpning. Mormunn er helt utflatet og 4 cm åpning. Skjønner plutselig hvorfor jeg synes at disse kynnerne var så vonde, jeg har jo rier. Det kommer mange mennesker til i rommet og jeg blir flyttet over til en annen seng. Nå mister jeg også synet og kan ikke se lenger. Til tross for det så er jeg veldig rolig. Hører at de begynner å snakke om sectio eller vanlig fødsel og jeg sier at det er alt for tidlig og spør om de ikke kan stoppe det. Jeg får til svar at det kommer til å gå helt fint og at jeg er så syk at de må få ut babyen. Jeg spør om ikke jeg må til Riksen siden de ikke har barneavdeling på sykehuset. De snakker litt seg imellom om hvorvidt de skal sende meg i ambulanse til Riksen med jordmor eller ikke. BT viser 240/140 til tross for mange ulike medisiner og da går alt veldig fort. Jeg blir flyttet inn på en operasjonsstue og får beskjed om at babyen må ut, NÅ! De skal ta et keisersnitt. Nå har jeg så mye kramper at kroppen min rister helt ukontrollert. Jeg får spinalbedøvelse i ryggen og blir flyttet over på en operasjonsbenk. I ettertid fikk jeg vite at jeg var alt for syk for narkose. Snart forsvinner all følelse i nedre delen av kroppen og jeg kjenner at de begynner å dytte og dra i kroppen min. Jeg lukker øynene samtidig som en sykepleier holder meg i hånda og så synger jeg en sang om og om igjen inne i hodet. Jeg synger "Välkommen till jorden" og kjenner meg utrolig nok veldig rolig. Hører noen skikkelig høye klippelyder og så et skrik. Det var verdens mest fantastiske lyd. Den bitte lille babyen min skriker med en gang han kommer ut av magen. Babyen min ble født klokken 04.06 søndag 13. februar. Jordmor viser raskt et litet nurk, sier: "Se här, en sån, en sån og en sån" og viser ansikt, guttetiss og en fot med 5 tær så løper hun ut med prinsen. Seinere har jeg fått beskjed om at han fikk 9/10/10 på apgar skåre, bare 32+5 uker gammel. Legen kikker opp på meg over dekket og sier at alt går fint og at babyen min har det bra. Nå må de bare sy meg sammen igjen. Dette tar lenger tid. Jeg får beskjed om at gutten min blir kjørt med ambulanse til Riksen. Etter operasjon blir jeg sendt til intensiven på sykehuset. Her blir jeg liggende på isolat med en egen sykepleier døgnet rundt i over 60 lange timer uten å få se den lille prinsen min. Det var en helt forferdelig følelse. Babyen min var borte fra magen, men jeg hadde han ikke hos meg, jeg hadde ikke fått lov til å ta på ham og så vidt sett ham. Tirsdag 15. februar klokken 13.00 får jeg endelig lov til å møte min lille prins. Han er verdens nydeligste lille nurk. 1822 g og 43 cm ved fødsel, han puster selv og er så vakker. Nå skal han bare lære seg å suge selv på puppen og vokse seg stor og sterk så får vi lov til å reise hjem sammen med ham om noen uker. Jeg er verdens lykkeligste og elsker min lille prins over alt annet.
Starter med å fortelle fra når jeg ble inlagt... Tirsdag 8. februar ble jeg sendt fra jordmorkontroll til kontroll på sykhuset. Jeg er da 32 uker på vei. Blodtrykket var 140/100, men ikke noen proteiner i urin. UL viser en frisk gutt. Han ligger en del under på vekst, usikkert om dette skyldes genetiske faktorer eller om han ikke vokser som han burde. God gjennomstrømming i navlesnor. Det blir bestemt at jeg skal ligge over natten og at det skal tas ny vekst-UL seinere i svangerskapet. Jeg er sikker på at jeg blir sendt hjem dagen etter, og at de bare vil kontrollere blodtrykket over tid. Men blodtrykket fortsetter å være høyt så jeg blir ikke sendt hjem. På onsdagen får jeg lungemodningssprøyter. Dette tenker jeg er helt unødvendig, det er jo lenge til jeg skal føde. Fredag den 11. februar får jeg lov til å dra hjem på permisjon, skal tilbake på søndagen. Jeg har et stabilt blodtrykk på rundt 140/85 og +2 i urin. På lørdag ettermiddag kjenner jeg at jeg begynner å få hodepine, sjekker blodrykk med hjemmeaparat, som viser 150/100. Legger meg i badet og prøver å roe meg ned. Etter et langt og deilig bad er blodtrykk lavere og jeg føler meg bedre i hodet. Begynner imidlertid å få mer og mer kynnere som er nokså vonde. Jeg føler meg ikke helt bra så vi går og legger oss. Kynnerne blir bare tettere og tettere og begynner å gjøre skikkelig vondt. Jeg tenker at det var da voldsomt hvis en skal ha så vonde kynnere i 2 måneder til, men har jo hørt at kynnere blir vondere på slutten av svangerskapet. Klokken halv et er de så vonde at jeg må få mannen til å massere skikkelig hardt i korsryggen og bruke varmepute. Jeg begynner også å få en trykkende følelse i brystet og er tung i hodet. Mannen min maser om at vi må dra inn, men jeg vil ikke være en hysterisk gravid som bare ringer for småting (idiot!). Etterhvert blir jeg så dårlig i formen at jeg skjønner at vi må dra inn. Jeg begynner virkelig å lure på disse kynnerne og sier flere ganger til mannen min at det er alt for tidlig for prinsen å komme ut. Klokken 02.00 kjører vi til føden og jeg går inn for egen maskin. Jeg blir lagt i en seng og de skal ta ctg av gutten. Jeg forklarer for jordmor at jeg har vonde kynnere, og hun svarer at det er helt vanlig. Jordmor stiller mange spørsmål og jeg blir mer og mer sliten. Jeg blir skikkelig uvel og strever med å svare på spørsmål. BT blir målt og er veldig høyt. Jeg har veldig vondt over brystet og hodepine. Lege blir tilkalt og de begynner å gi meg medisiner for å senke blodtrykket. Det begynner å bli skikkelig vanskelig for meg å få med meg hva som skjer rundt meg, føler meg veldig syk. Jeg hører legen si at hun tror jeg er i fødsel og hun skal sjekke åpning. Mormunn er helt utflatet og 4 cm åpning. Skjønner plutselig hvorfor jeg synes at disse kynnerne var så vonde, jeg har jo rier. Det kommer mange mennesker til i rommet og jeg blir flyttet over til en annen seng. Nå mister jeg også synet og kan ikke se lenger. Til tross for det så er jeg veldig rolig. Hører at de begynner å snakke om sectio eller vanlig fødsel og jeg sier at det er alt for tidlig og spør om de ikke kan stoppe det. Jeg får til svar at det kommer til å gå helt fint og at jeg er så syk at de må få ut babyen. Jeg spør om ikke jeg må til Riksen siden de ikke har barneavdeling på sykehuset. De snakker litt seg imellom om hvorvidt de skal sende meg i ambulanse til Riksen med jordmor eller ikke. BT viser 240/140 til tross for mange ulike medisiner og da går alt veldig fort. Jeg blir flyttet inn på en operasjonsstue og får beskjed om at babyen må ut, NÅ! De skal ta et keisersnitt. Nå har jeg så mye kramper at kroppen min rister helt ukontrollert. Jeg får spinalbedøvelse i ryggen og blir flyttet over på en operasjonsbenk. I ettertid fikk jeg vite at jeg var alt for syk for narkose. Snart forsvinner all følelse i nedre delen av kroppen og jeg kjenner at de begynner å dytte og dra i kroppen min. Jeg lukker øynene samtidig som en sykepleier holder meg i hånda og så synger jeg en sang om og om igjen inne i hodet. Jeg synger "Välkommen till jorden" og kjenner meg utrolig nok veldig rolig. Hører noen skikkelig høye klippelyder og så et skrik. Det var verdens mest fantastiske lyd. Den bitte lille babyen min skriker med en gang han kommer ut av magen. Babyen min ble født klokken 04.06 søndag 13. februar. Jordmor viser raskt et litet nurk, sier: "Se här, en sån, en sån og en sån" og viser ansikt, guttetiss og en fot med 5 tær så løper hun ut med prinsen. Seinere har jeg fått beskjed om at han fikk 9/10/10 på apgar skåre, bare 32+5 uker gammel. Legen kikker opp på meg over dekket og sier at alt går fint og at babyen min har det bra. Nå må de bare sy meg sammen igjen. Dette tar lenger tid. Jeg får beskjed om at gutten min blir kjørt med ambulanse til Riksen. Etter operasjon blir jeg sendt til intensiven på sykehuset. Her blir jeg liggende på isolat med en egen sykepleier døgnet rundt i over 60 lange timer uten å få se den lille prinsen min. Det var en helt forferdelig følelse. Babyen min var borte fra magen, men jeg hadde han ikke hos meg, jeg hadde ikke fått lov til å ta på ham og så vidt sett ham. Tirsdag 15. februar klokken 13.00 får jeg endelig lov til å møte min lille prins. Han er verdens nydeligste lille nurk. 1822 g og 43 cm ved fødsel, han puster selv og er så vakker. Nå skal han bare lære seg å suge selv på puppen og vokse seg stor og sterk så får vi lov til å reise hjem sammen med ham om noen uker. Jeg er verdens lykkeligste og elsker min lille prins over alt annet.
