C78
Glad i forumet
Den 23.03 kl. 19 satt jeg i sofaen og kjente jeg måtte hoste eller noe i den dur..(husker ikke helt). Kjente det kom noen dråper og tenkte at jeg må vel på do. Gikk å do og plutselig rant det masse vann og blod. Ble ganske redd for det var så mye blod som kom. Forstod at vannet hadde gått, og ringte sykehuset. De forstod det sånn at det var slimproppen som også hadde kommet samtidig.
Ringte samboer som var ute og bygget på vårt kommede hus. Sa at han ikke trengte å komme hjem for det var sikkert ikke noe som kom til å skje idag, hadde ikke engang rier.
Kl. halv ni begynte jeg å kjenne rier. De var sånn passe vond, men jeg tenkte at dette var jo bare begynnelsen og at det ikke var nødvendig at samboer kom hjem. Riene kom hyppigere, prøvde å ta tiden men det var vanskelig alene. Tilslutt klarte jeg ikke sitte i ro, måtte bare opp og gå. Kl. 22 kom samboer hjem, og heldigvis for det. Begynte da å få forferdelig vondt, vi tok tiden på riene. De varte ca. 1 min. med 1-1,5 min. mellomrom. Ringte sykehuset igjen, samboer snakket med en jordmor men hun ville snakke med meg også. Jeg klarte såvidt å snakke med henne, men hun ba meg gå i badekaret hjemme og prøve å slappe av. Hun mente jeg hadde kynnere mellom riene, og at det var derfor riene var så hyppige. Jeg klarte aldri å snakke ferdig med henne, måtte bare slenge fra meg røret og hoppe i dusjen for smertelindring. Hadde så sykt vondt, og slet veldig med pusten. Samboeren min fant tlf. og sa at vi kom ned for en sjekk. Da jeg stod i dusjen kjente jeg pressfornemmelse, og ble ganske så redd. Tenkte på ambulanse og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å sitte i ro i bilen. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte skjerpe meg og se å komme inn i bilen. Samboer hjalp meg på med klærne, så dro vi.
På sykehuset ble jeg vist inn på en fødestue. De ville sjekke babyens hjertelyd først. De styrte med masse apparater, men fant aldri skikkelig lyd. Etter ca. 30 min. så sjekket de endelig åpningen, og jeg hadde full åpning. Jordmoren kunne kjenne hodet til babyen. Jeg lå i min egen verden, og var sikker på at vi skulle bli sendt hjem. Var ganske sjokket må jeg si, og tror jordmoren var det også. Kunne da endelig begynne å trykke, og 15 min etterpå var han ute. Det tok altså en time fra ankomst sykehuset til han var ute. (kl. 00.45.)
I ettertid ser jeg at jeg fikk hyppige rier med en gang, og at jeg hadde pressrier hjemme. Men da jeg var midt oppi det tenkte jeg bare at dette kom til å ta laaaang tid, er liksom det man alltid leser om og hører. Som førstegangsfødende er det vanskelig å vite hvordan ting skal kjennes ut. Men neste gang vet jeg at jeg skal løpe med en gang vannet går..he, he....
Synes selv jeg hadde en fin fødsel, men det var også ganske skremmende.
Er glad vi kom oss til sykehuset i tide.
Ringte samboer som var ute og bygget på vårt kommede hus. Sa at han ikke trengte å komme hjem for det var sikkert ikke noe som kom til å skje idag, hadde ikke engang rier.
Kl. halv ni begynte jeg å kjenne rier. De var sånn passe vond, men jeg tenkte at dette var jo bare begynnelsen og at det ikke var nødvendig at samboer kom hjem. Riene kom hyppigere, prøvde å ta tiden men det var vanskelig alene. Tilslutt klarte jeg ikke sitte i ro, måtte bare opp og gå. Kl. 22 kom samboer hjem, og heldigvis for det. Begynte da å få forferdelig vondt, vi tok tiden på riene. De varte ca. 1 min. med 1-1,5 min. mellomrom. Ringte sykehuset igjen, samboer snakket med en jordmor men hun ville snakke med meg også. Jeg klarte såvidt å snakke med henne, men hun ba meg gå i badekaret hjemme og prøve å slappe av. Hun mente jeg hadde kynnere mellom riene, og at det var derfor riene var så hyppige. Jeg klarte aldri å snakke ferdig med henne, måtte bare slenge fra meg røret og hoppe i dusjen for smertelindring. Hadde så sykt vondt, og slet veldig med pusten. Samboeren min fant tlf. og sa at vi kom ned for en sjekk. Da jeg stod i dusjen kjente jeg pressfornemmelse, og ble ganske så redd. Tenkte på ambulanse og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å sitte i ro i bilen. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte skjerpe meg og se å komme inn i bilen. Samboer hjalp meg på med klærne, så dro vi.
På sykehuset ble jeg vist inn på en fødestue. De ville sjekke babyens hjertelyd først. De styrte med masse apparater, men fant aldri skikkelig lyd. Etter ca. 30 min. så sjekket de endelig åpningen, og jeg hadde full åpning. Jordmoren kunne kjenne hodet til babyen. Jeg lå i min egen verden, og var sikker på at vi skulle bli sendt hjem. Var ganske sjokket må jeg si, og tror jordmoren var det også. Kunne da endelig begynne å trykke, og 15 min etterpå var han ute. Det tok altså en time fra ankomst sykehuset til han var ute. (kl. 00.45.)
I ettertid ser jeg at jeg fikk hyppige rier med en gang, og at jeg hadde pressrier hjemme. Men da jeg var midt oppi det tenkte jeg bare at dette kom til å ta laaaang tid, er liksom det man alltid leser om og hører. Som førstegangsfødende er det vanskelig å vite hvordan ting skal kjennes ut. Men neste gang vet jeg at jeg skal løpe med en gang vannet går..he, he....
Synes selv jeg hadde en fin fødsel, men det var også ganske skremmende.
Er glad vi kom oss til sykehuset i tide.
