Fødselsdepresjonhos far...

Mekanikerfrue

Mekanikerfrue

Glad i forumet
Himmelbarn
Januarlykke 2020
Misstenker fødselsdepresjon hos far.
7 uler siden fødsel og han blir mindre og mindre engasjert. Mye borte etter jobb, er da i garasjen. Han kan gå døgn uten å holde/stelle henne. Hjelper meg ikke da hu gråter mye. Spes natt helg så engasjerer han seg ikke noe. Spør jeg om avlastning «sovner» han igjen.

jeg er så å si alene om henne. Han tilbyr aldri å ta henne så jeg kan dusje/sove.
Dette er hans første barn. Mitt 3.
Til å ville ha ett barn så mye som han ville bryr han seg fint lite...
Hunden får mer kjærlighet og oppmerksomhet.
Snakke med han er vanskelig. Til helsestasjonen har han «ikke tid» pga jobb. Jeg er utslitt og kjenner dette sliter mye på forholdet. Jeg vil ikke ha enda ett barn bare 50%

Hva kan jeg gjøre??
 
Ta det opp med helsestasjonen. Får kan absolutt få fødselsdepresjon og det er desverre ikke et snev av automatisk sikkerhetsnett for far når han får hverdagen og livet snudd på hodet.

Min mann sier at han tenker som regel at han ikke kan amme så han får ikke gjort så mye, men om natta f.eks, uansett om han skal på jobb eller ikke så dytter jeg borti han og kommanderer til bleieskift om jeg er for sliten, for det er tungt å våkne av den minste lille bevegelse hos knerta uten at han gjør noe.

Ville rett og slett levert ungen til han og sagt at nå trenger hun pappatid, ungen er mett og jeg går meg en tur alene f.eks. Mamma er ikke den eneste omsorgspersonen, og du ønsker at hun skal kunne kose seg med pappa også selv om hun enda er liten, for det kommer til å bety så mye senere i livet at pappa faktisk har vært deltakende fra start.
 
Mekanikerfrue skrev:
Misstenker fødselsdepresjon hos far.
7 uler siden fødsel og han blir mindre og mindre engasjert. Mye borte etter jobb, er da i garasjen. Han kan gå døgn uten å holde/stelle henne. Hjelper meg ikke da hu gråter mye. Spes natt helg så engasjerer han seg ikke noe. Spør jeg om avlastning «sovner» han igjen.

jeg er så å si alene om henne. Han tilbyr aldri å ta henne så jeg kan dusje/sove.
Dette er hans første barn. Mitt 3.
Til å ville ha ett barn så mye som han ville bryr han seg fint lite...
Hunden får mer kjærlighet og oppmerksomhet.
Snakke med han er vanskelig. Til helsestasjonen har han «ikke tid» pga jobb. Jeg er utslitt og kjenner dette sliter mye på forholdet. Jeg vil ikke ha enda ett barn bare 50%

Hva kan jeg gjøre??
Klikk for å utvide …

Bestill en time til helsesøster og ta han med :)
 
Veivalsa skrev:
Bestill en time til helsesøster og ta han med :)
Klikk for å utvide …
Får han lkke med meg.

lurer også på om svangerskap/fødsel kan ha bidratt til att han trekker seg vekk.
For ett år siden idag var vi på sykehus pga MA.
Ble gravide igjen etter første mens. Men var litt i svangerskapet med lite liv, fall, mye forstervann, vekstavvik og att jeg hadde mye vondt. Fødsel Som ble satt igang men ente i akutt ks fordi morkaken løsnet.
Hun har grått en del siste ukene pga magen, så han mener pupp er eneste løsningen men hun spiser jo ikke 24/7
De gangene han da har trøstet og bysset sovner hun mye fortere enn om jeg prøver men det motiverer han ikke til å prøve. Hun er mye blid og har våkene rolige perioder på dagtid men pga jobb ser han ikke det. Heller ikke på helg siden han drar i garasjen før hun våkner og er borte til 19-21 på kvelden... så for han gråter hun bare.
 
Mekanikerfrue skrev:
Får han lkke med meg.

lurer også på om svangerskap/fødsel kan ha bidratt til att han trekker seg vekk.
For ett år siden idag var vi på sykehus pga MA.
Ble gravide igjen etter første mens. Men var litt i svangerskapet med lite liv, fall, mye forstervann, vekstavvik og att jeg hadde mye vondt. Fødsel Som ble satt igang men ente i akutt ks fordi morkaken løsnet.
Hun har grått en del siste ukene pga magen, så han mener pupp er eneste løsningen men hun spiser jo ikke 24/7
De gangene han da har trøstet og bysset sovner hun mye fortere enn om jeg prøver men det motiverer han ikke til å prøve. Hun er mye blid og har våkene rolige perioder på dagtid men pga jobb ser han ikke det. Heller ikke på helg siden han drar i garasjen før hun våkner og er borte til 19-21 på kvelden... så for han gråter hun bare.
Klikk for å utvide …

Jeg tror du nesten får si at det ikke er noe valg. Man kn jo ikke bare velge ikke å følge opp barnet sitt, du trenger heller ikke si at du har bestilt en time. Du kan snakke med hs først om at dere avtaler en tid og legger det frem som en kontroll hvor det er forventet at begge parter møter opp.

Neste skritt er familievernkontoret, men jeg tenkte en time hos helsesøster ville være en mer ufarlig start.
Det er jo vanlig å få sjokk når man plutselig får barn, over hvor lite tid det blir til en selv, men man kan jo ikke bare melde seg ut heller.
 
Veivalsa skrev:
Jeg tror du nesten får si at det ikke er noe valg. Man kn jo ikke bare velge ikke å følge opp barnet sitt, du trenger heller ikke si at du har bestilt en time. Du kan snakke med hs først om at dere avtaler en tid og legger det frem som en kontroll hvor det er forventet at begge parter møter opp.

Neste skritt er familievernkontoret, men jeg tenkte en time hos helsesøster ville være en mer ufarlig start.
Det er jo vanlig å få sjokk når man plutselig får barn, over hvor lite tid det blir til en selv, men man kan jo ikke bare melde seg ut heller.
Klikk for å utvide …

tenker jeg ringer til helsestasjonen i morgen. For uansett hvor mye jeg elsker mannen så tærer dette på så ekstremt. Han lovet også mindre garasjetid etter tuppa kom til men istedet blitt mye mye mer. På 7 uker har han vært hjemme 1! søndag uten å dra i garasjen.
 
Kan det være at det ikke nødvendigvis er deprisjon men at han kanskje ikke helt vet hva han skal gjøre, hvordan han skal hjelpe, usikkerhet og derfor heller trekker seg unna?;-)

det var tilfellet her i starten, han var usikker, følte seg i veien, viste ikke hva han skulle bidra med og trakk seg endel unna pga det. Men han klarte ikke sette ord på det før etter noen mnd:) gikk seg till etterhvert som han fikk knyttett mer bånd til barnet og ble mer sikker på seg selv og farsrollen:)

masse lykke til:)
 
Går det an at helsestasjonen kommer på hjemmebesøk?
Og velge et tidspunkt han garantert er hjemme og så ikke si noe til han om at de kommer?
 
sikker på at han ikke bare er usikker?
Her trakk samboer seg litt unna i starten med nr 1. Barnet var veldig ønsket, men han hadde ingen erfaring overhode med babyer og ble veldig redd og usikker på å gjøre noe galt (prematurt barn gjorde det heller ikke noe lettere).
Han var spesielt redd for å ikke kunne roe babyen hvis babyen gråt. Natta har vært et problem her også fordi han rett og slett ikke våkner av baby/barne gråt. Hvis jeg faktisk klarer å vekke han kan han fint sovne igjen rett ved siden av en hylende unge. Har hørt om flere menn som er sånn.

Etterhvert når babyen ble større og ga mer respons tilbake enn bare gråt så ble han mer og mer sikker. Han er i dag en super pappa, med unntak av nettene som fremdeles er et problem (men han tar alle kvelder så jeg kan sove da).

snakk med helsesøster og evt avtal hjemmebesøk. Kanskje med bare han og helsesøster hvis han synes det er vanskelig å snakke med deg
 
Mekanikerfrue skrev:
Misstenker fødselsdepresjon hos far.
7 uler siden fødsel og han blir mindre og mindre engasjert. Mye borte etter jobb, er da i garasjen. Han kan gå døgn uten å holde/stelle henne. Hjelper meg ikke da hu gråter mye. Spes natt helg så engasjerer han seg ikke noe. Spør jeg om avlastning «sovner» han igjen.

jeg er så å si alene om henne. Han tilbyr aldri å ta henne så jeg kan dusje/sove.
Dette er hans første barn. Mitt 3.
Til å ville ha ett barn så mye som han ville bryr han seg fint lite...
Hunden får mer kjærlighet og oppmerksomhet.
Snakke med han er vanskelig. Til helsestasjonen har han «ikke tid» pga jobb. Jeg er utslitt og kjenner dette sliter mye på forholdet. Jeg vil ikke ha enda ett barn bare 50%

Hva kan jeg gjøre??
Klikk for å utvide …
Hvordan går det med deg/dere? ❤️
 
Min mann var sånn når nr. 2 kom her, ingen interesse i å holde eller se på den nye babyen, tok flere mnd før han etterhvert ble tvingt av meg til å ta litt mer initiativ med minsten. Han jobba overtid i 4mnd fra dagen etter vi kom hjem fra sykehuset, sikkert for å slippe unna hjemme. Det var sinnsykt slitsomt for meg som også sliter med psyken. Jeg kom meg heldigvis i behandling, og han kom tilslutt tilbake til sitt gamle jeg. Nå tar han like mye ansvar for begge jentene
 
Nå er hun 3mndr(i morgen)
Hadde en skikkelig prat med far for noen uker siden og sakte men sikkert har han tatt mer plass i livet hennes. I starten gjorde jeg som sagt over, bare «lempet» henne på han. Nå er det hun som er fokuset hans da han kommer hjem fra jobb og jeg må nesten spørre om å få låne henne litt :)
Om natten er han i koma men det føler jeg nå er helt ok siden han tar henne så mye mer på kveld. Han kunne nok vært mer tilstede i helgene istedetfor å være i garasjen fra 09-20 lørdag og søndag men han er mye mindre i garasjen i uken etter arbeidstid så jeg er fornøyd. Savner oppmerksomhet til meg fra han men får ikke forlange for mye. Han engasjerer seg nå så mye mer med vesla så jeg får bare nøye meg med det selv om jeg savner oppmerksomhet.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp