Entil
Elsker forumet
Noen andre som føler seg litt nedfor om dagen??
Har jo hørt om fødseldepresjon, men liksom alltid tenkt at det er noe som aldri hender med meg...[8|] Men nå er jeg redd for at jeg kanskje kan være på tur ned i en likevell.
Har grått i hele ettermiddag/kveld, og føler meg egentlig bare kjempedeppa.
Lillegutt er jo bare så utrolig snill og skjønn, og de store ungene har vært helt fantastiske etter at han kom til, men jeg er bare så ubeskrivelig sliten og utafor.
Skyldes nok mye at pappa`n har vært ekstremt lite hjemme etter at lillegutt ble født, først pga jobb, også reiste han til Oslo for å gå på en konsert som han har fått i gave av meg. Han vet jeg er sliten (og syk- feber og sykt vondt i halsen), men presterte tidligere idag å si at han bare kommer innom for å droppe bagasjen når han kommer hjem i morra før han drar på jobb[&o] Han ville ikke engang at vi skal hente ham på flyplassen.
Så jeg ba ham om at han da ikke trenger å komme innom for å tirre ungene som gleder seg masse til han kommer hjem for så å dra igjen, men heller dra rett på jobb også komme hjem når han har tid til å være hjemme sammens med oss... Hvorpå jeg fikk noen sure meldinger på sms om at han ikke kunne dra noen plass og at jeg ikke stoler på han og at han beklager at han har en jobb??? Synes det er såå fantastisk urettferdig etter at jeg har gitt ham turen og sittet her hjemme alene, knappe 2 uker etter fødselen, med 5 unger. Snille sådanne, men det krever sitt uansett!
Dessuten hjelper det vell neppe at været har vært så elendig at vi stort sett har måttet være inne den siste uka. Rundt 7 grader, stiv kuling og endel regn.
Og det ser ikke ut til at det blir noen bedring på verken vær- eller jobbfronten til sambo for resten av sommeren heller[:(]
Sitter her og lurer på om jeg bare skal ta alle 5 ungene med meg og reise hjem til Trondheim, men vet jo at det er fryktelig urettferdig ovenfor sambo som jeg vet gjerne vil være sammens oss, tross alt... Er bare det at jeg føler vi her hjemme kommer utrolig langt nede på prioriteringslista hans for tia...
Ble langt og sytete dette, men det var godt å få luftet tankene litt... Har ingen å snakke med om det heller, og er redd for hvor det skal føre meg.. Er liksom ikke vant til å være sånn, deppa og negativ[&o]
Og tusen takk hvis du leste helt hit!
Har jo hørt om fødseldepresjon, men liksom alltid tenkt at det er noe som aldri hender med meg...[8|] Men nå er jeg redd for at jeg kanskje kan være på tur ned i en likevell.
Har grått i hele ettermiddag/kveld, og føler meg egentlig bare kjempedeppa.
Lillegutt er jo bare så utrolig snill og skjønn, og de store ungene har vært helt fantastiske etter at han kom til, men jeg er bare så ubeskrivelig sliten og utafor.
Skyldes nok mye at pappa`n har vært ekstremt lite hjemme etter at lillegutt ble født, først pga jobb, også reiste han til Oslo for å gå på en konsert som han har fått i gave av meg. Han vet jeg er sliten (og syk- feber og sykt vondt i halsen), men presterte tidligere idag å si at han bare kommer innom for å droppe bagasjen når han kommer hjem i morra før han drar på jobb[&o] Han ville ikke engang at vi skal hente ham på flyplassen.
Så jeg ba ham om at han da ikke trenger å komme innom for å tirre ungene som gleder seg masse til han kommer hjem for så å dra igjen, men heller dra rett på jobb også komme hjem når han har tid til å være hjemme sammens med oss... Hvorpå jeg fikk noen sure meldinger på sms om at han ikke kunne dra noen plass og at jeg ikke stoler på han og at han beklager at han har en jobb??? Synes det er såå fantastisk urettferdig etter at jeg har gitt ham turen og sittet her hjemme alene, knappe 2 uker etter fødselen, med 5 unger. Snille sådanne, men det krever sitt uansett!
Dessuten hjelper det vell neppe at været har vært så elendig at vi stort sett har måttet være inne den siste uka. Rundt 7 grader, stiv kuling og endel regn.
Og det ser ikke ut til at det blir noen bedring på verken vær- eller jobbfronten til sambo for resten av sommeren heller[:(]
Sitter her og lurer på om jeg bare skal ta alle 5 ungene med meg og reise hjem til Trondheim, men vet jo at det er fryktelig urettferdig ovenfor sambo som jeg vet gjerne vil være sammens oss, tross alt... Er bare det at jeg føler vi her hjemme kommer utrolig langt nede på prioriteringslista hans for tia...
Ble langt og sytete dette, men det var godt å få luftet tankene litt... Har ingen å snakke med om det heller, og er redd for hvor det skal føre meg.. Er liksom ikke vant til å være sånn, deppa og negativ[&o]
Og tusen takk hvis du leste helt hit!