Fødselsdepresjon?

[Mam]

Prøve hær inne sia d ikke va nokka svar å få på generelt...
Noen som kan fortelle litt om kossn d e å ha fødselsdepresjon? Kossn merka dokker d, å ka jor dokker me d?

 

[Krina1]

Du starte bære plutseli å grine, kroppen føles uendelig tung, alt i deg vil bare skrike ut at alt e feil... I perioda i løpet av dagen.. Alt blir skummelt, nytt, vondt og tungt.. Man kan ikkje/ klare ikkje, følelse av å være mislykka og ubrukelig uten egentlig å skjønne hvorfor. Den minste lille ting som går galt, kjennes totalt knusende.. Man kjenner at man "suges inn i ett sort hull", uten muligheter til å bremse eller stoppe det..! Klarte ikke å kjenne de gode og fantastiske følelsene i disse "takene" gjennom dagene. Ble så ufattelig trist, og alt man ville var å kjenne lykke og være glad over mirakelet sitt. Men, den "gata" er stengt da. Hadde sånne "depresjons-daler" i de 3første mnd ca med førstefødte visste jo hele tiden at det kon til å gi seg etterhvert, men ble fryktelig utolmodig på slutten, til det plutselig bare var borte og jeg virkelig kunne kjenne på lykken og forelskelsen. For meg, var det nok både blanding av voldsomme smerter i etterkant, og det med å totalt miste kontrollen over alt, både livet og hverdagen som var utløsende.. Og som gjorde at det lettet etterhvert som jeg ble vant og lærte denne nye skapningen å kjenne etterpå er forelskelsen, omsorgen og beskyttelsesbehovet totalt og overveldende. ( ansvarsfølelse og beskyttelsesbehovet var nok der hele tiden)

 

[Mam]

Du starte bære plutseli å grine, kroppen føles uendelig tung, alt i deg vil bare skrike ut at alt e feil... I perioda i løpet av dagen.. Alt blir skummelt, nytt, vondt og tungt.. Man kan ikkje/ klare ikkje, følelse av å være mislykka og ubrukelig uten egentlig å skjønne hvorfor. Den minste lille ting som går galt, kjennes totalt knusende.. Man kjenner at man "suges inn i ett sort hull", uten muligheter til å bremse eller stoppe det..! Klarte ikke å kjenne de gode og fantastiske følelsene i disse "takene" gjennom dagene. Ble så ufattelig trist, og alt man ville var å kjenne lykke og være glad over mirakelet sitt. Men, den "gata" er stengt da. Hadde sånne "depresjons-daler" i de 3første mnd ca med førstefødte visste jo hele tiden at det kon til å gi seg etterhvert, men ble fryktelig utolmodig på slutten, til det plutselig bare var borte og jeg virkelig kunne kjenne på lykken og forelskelsen. For meg, var det nok både blanding av voldsomme smerter i etterkant, og det med å totalt miste kontrollen over alt, både livet og hverdagen som var utløsende.. Og som gjorde at det lettet etterhvert som jeg ble vant og lærte denne nye skapningen å kjenne etterpå er forelskelsen, omsorgen og beskyttelsesbehovet totalt og overveldende. ( ansvarsfølelse og beskyttelsesbehovet var nok der hele tiden)

Vrika som om d va tabu å snakke om d, sia ingen kunne svare på d noen plass! ;o tusen takk for svar

Lille e ganske snart 4 mnd å helt siden fødsel har æ slitt me å tru på at han e min. Føle at æ bare e ei stemor. Helt merkelig å føle å tenke sånn, å ikke minst skikkelig ekkelt!
Føle mæ som ei misslykka mor. Blir fort trist å sint. Å alt går utover samboern eneste æ vil e å være ei god mamma å en god kjæreste, men æ får d ikke til no uansett kor mye æ prøve.
Va hos legen idag å fikk ikke mye hjelp. Ho sa at æ skulle sende bort lillingen til besteforeldra så æ fikk sove å fikk pause fra å være mamma... Æ blei så sint på ho at æ ikke huske ka æ sa til ho.
Tok noen prøva åsså, så æ e spent på om d e nokka forandringe noen plass i kroppen. Kan jo være d å så...

 

[Mor89]

Jeg hadde det (i noen grad) ihvertfall første mnd. Husker jeg følte meg så fæl som ikke ble forelska i barnet. For dette var jo noe "alle" følte når de fikk barnet på brystet. Jeg fikk hastekeisersnitt, og var egentlig bare totalt utslitt. Jeg orket ikke å ta meg av barnet, pappaen var den som fikk gleden av å bli kjent med barnet i starten. Dette følte jeg veldig på. Jeg gråt hele tiden. Første besøket til hs spurte de om jeg var glad i barnet. Til det måtte jeg svare "nei". Det var det vondeste å si.
Jeg hadde morkake rester som tuklet veldig med hormonene. Når jeg fikk utskrapning på dette "lettet" det veldig i hue og jeg følte meg "normal" igjen.
Hun er 3,5 mnd nå og det kjennes bedre. Men jeg klarer fortsatt ikke å svare på "hva er det beste med å være mor?" når samboeren spør. Jeg tar meg av henne så godt jeg bare kan, men føler ofte at jeg går på autopilot. Jeg mister tålmodigheten fort. Samtidig har det gått seg litt til og kan kjenne innimellom glede over barnet. Det kom mer etter at jeg fikk respons fra barnet ift smil osv.

 

[Mam]

Jeg hadde det (i noen grad) ihvertfall første mnd. Husker jeg følte meg så fæl som ikke ble forelska i barnet. For dette var jo noe "alle" følte når de fikk barnet på brystet. Jeg fikk hastekeisersnitt, og var egentlig bare totalt utslitt. Jeg orket ikke å ta meg av barnet, pappaen var den som fikk gleden av å bli kjent med barnet i starten. Dette følte jeg veldig på. Jeg gråt hele tiden. Første besøket til hs spurte de om jeg var glad i barnet. Til det måtte jeg svare "nei". Det var det vondeste å si.
Jeg hadde morkake rester som tuklet veldig med hormonene. Når jeg fikk utskrapning på dette "lettet" det veldig i hue og jeg følte meg "normal" igjen.
Hun er 3,5 mnd nå og det kjennes bedre. Men jeg klarer fortsatt ikke å svare på "hva er det beste med å være mor?" når samboeren spør. Jeg tar meg av henne så godt jeg bare kan, men føler ofte at jeg går på autopilot. Jeg mister tålmodigheten fort. Samtidig har det gått seg litt til og kan kjenne innimellom glede over barnet. Det kom mer etter at jeg fikk respons fra barnet ift smil osv.

Huff. D høres ikke greit ut... D e ikke så enkelt å bli mamma over natta nei. Æ prøve selvfølgelig mitt beste, men føle at alt blir så falskt. Miste å tålmodigheta vældi fort. Samboern e i allefall vældi flink me lille å få roa han ned åsånt. Mens æ stresse for mye så han roe sæ ikke like godt hos mæ å d e tungt for mammahjerte... Merka åsså at andre daga e bedre enn andre. Der kan d gå fint hele dagen å æ har så mye tålmodighet å æ e roligere, men d e desverre langt imellom di dagan... Alt e bare tungt for tia. E et ork å bare sette på en maskin klær liksom, eller gå ut me søpla... Håpe virkelig d blir bedre snart!

 

[Mor89]

Huff. D høres ikke greit ut... D e ikke så enkelt å bli mamma over natta nei. Æ prøve selvfølgelig mitt beste, men føle at alt blir så falskt. Miste å tålmodigheta vældi fort. Samboern e i allefall vældi flink me lille å få roa han ned åsånt. Mens æ stresse for mye så han roe sæ ikke like godt hos mæ å d e tungt for mammahjerte... Merka åsså at andre daga e bedre enn andre. Der kan d gå fint hele dagen å æ har så mye tålmodighet å æ e roligere, men d e desverre langt imellom di dagan... Alt e bare tungt for tia. E et ork å bare sette på en maskin klær liksom, eller gå ut me søpla... Håpe virkelig d blir bedre snart!

Jeg vil iallefall tro at å snakke med noen om det (hs, venninner, samboer osv) kan hjelpe. Jeg har vært åpen om det hele veien. Fikk dermed noe ekstra oppfølgning på hs. Sitter man alene med det kan det jo utvikle seg, dermed er det jo så flott at du er bevisst dine tanker/følelser. Da er det lettere å gjøre noe med.
Det er forferdelig overveldende å få barn, man får seg aldri en pause til å hente seg inn skikkelig. Jeg går egentlig å ser frem til ammingen er over og til det er lettere å få hjelp av andre.
Tror nok det er lurt å ta det opp med hs, for å forhindre at det blir tyngre enn det allerede er. MANGE gode klemmer til deg, og du er ikke alene. Håper du får lysere tider snart.

 

[Fryd86]

Jeg for min del har ikke hatt noen fødselsderpresjon, men det tok lang til før jeg følte meg som mamma for gutten vår! Det var ingen forelskelse eller stor kjærlighet jeg følte før etter en god stund. Og det var mye tårer og rare/negative følelser. Men jeg viste det ville komme med tiden! Mine venner som har fått barn tidligere har også vært ærlige på den biten så jeg følte at det og var veldig vanlig! Vi begynte tidlig med mme da jeg ikke hadde nok melk, og må ærlig innrømme at det hjalp mye for min del. Da kunne far og jeg dele på alle oppgavene og jeg var ikke lenger "bare" en matmaskin, som jeg følte da!

 

[Vårsøg]

Ring helsesøster å få henvisning til psykolog. ;-) Høres ut som at du plages med nåkka å like greit å gå hjelp med en gang. Det hjelper på å snakke om følelsan. Ikke alltid at overgangen til å bli foreldre blir som planlagt/ønsket. Veldig mange plages i mer eller mindre grad.

 

[Mam]

Ring helsesøster å få henvisning til psykolog. ;-) Høres ut som at du plages med nåkka å like greit å gå hjelp med en gang. Det hjelper på å snakke om følelsan. Ikke alltid at overgangen til å bli foreldre blir som planlagt/ønsket. Veldig mange plages i mer eller mindre grad.

Har gått til psykolog i flere år, så ho har æ snakka me

 

[Krina1]

Vrika som om d va tabu å snakke om d, sia ingen kunne svare på d noen plass! ;o tusen takk for svar

Lille e ganske snart 4 mnd å helt siden fødsel har æ slitt me å tru på at han e min. Føle at æ bare e ei stemor. Helt merkelig å føle å tenke sånn, å ikke minst skikkelig ekkelt!
Føle mæ som ei misslykka mor. Blir fort trist å sint. Å alt går utover samboern eneste æ vil e å være ei god mamma å en god kjæreste, men æ får d ikke til no uansett kor mye æ prøve.
Va hos legen idag å fikk ikke mye hjelp. Ho sa at æ skulle sende bort lillingen til besteforeldra så æ fikk sove å fikk pause fra å være mamma... Æ blei så sint på ho at æ ikke huske ka æ sa til ho.
Tok noen prøva åsså, så æ e spent på om d e nokka forandringe noen plass i kroppen. Kan jo være d å så...

Da har du i allefall fått bekrefta beskyttelsesinnstinktet ditt Man har lov til å kjenne på følelsan sine, og man må ikkje alti være lykkelig... Syns det e supert at du tar tak i det, og snakke om det! E nok mange som kjenne på følelsan av at dette er skummelt og vanskelig. Men, ta tiden til hjelp, kan love deg(!) at det kommer til å bli bedre og lettere

 

[Krina1]

I tillegg er det ikke rart at han får roa ho og ikke du, da småttisan leve ætter næsn, og du lukter mat pappa her i huset kunne ligge me ho lenge på brystet og kose, mens hos mammis ble det fort kaving så bare nyt at han kan gi ho litt også

 

[missP85]

Jeg har hatt angst siden jeg var liten. Dette ble veldig forsterket når jeg fikk mitt første barn. Ble alene med henne etter 9 Mnd. Lot angsten bare ete seg innover. Grusomt. Så fikk jeg Nr 2 og forholdet har skrantet skikkelig. Så jeg har vært under lupen hos hs fordi jeg var helt ærlig om det. Med angsten følger depresjoner også. Men ikke fødselsdepresjon direkte. Bare kjekt å lufte at hvis man har tendenser til noe kan det forsterkes. Jeg er bevisst og får hjelp

 

[Mam]

Jeg har hatt angst siden jeg var liten. Dette ble veldig forsterket når jeg fikk mitt første barn. Ble alene med henne etter 9 Mnd. Lot angsten bare ete seg innover. Grusomt. Så fikk jeg Nr 2 og forholdet har skrantet skikkelig. Så jeg har vært under lupen hos hs fordi jeg var helt ærlig om det. Med angsten følger depresjoner også. Men ikke fødselsdepresjon direkte. Bare kjekt å lufte at hvis man har tendenser til noe kan det forsterkes. Jeg er bevisst og får hjelp

Har åsså vært plaga me angst å depresjon tidligere. Går egentlig fast til psykolog, men måtte ta pause sia vi fikk lille gutt. Har vært ærlig om d til både lege, psykolog å hs. Så æ får å hjelp, heldigvis godt å høre at man ikke e aleina om d i allefall