Jeg gjorde det. Det kom snikende på de første to ukene etter fødsel.
Jeg var konstant deprimert, og ble fort sint. Trodde først det var siden jeg var sliten, men skjønte fort at det var noe mer.
Det ble så ille at jeg ikke engang ville ha sønnen min på armen, ville ikke ta han opp når han gråt (men selvfølgelig tok jeg han opp og trøstet han, selv om det ble halvhjertet), på et tidspunkt følte jeg at jeg ikke var glad i han og var bare sint på han. Hjalp heller ikke at jeg ble sint på faren hans.
Jeg tok tak i meg selv, og brukte tid på å jobbe med meg selv og mine følelser om alt. Hjalp mye å prate om hvordan jeg hadde det, selv med frykt for å bli sett på som en dårlig mor.
Sakte men sikkert ble ting bedre, jeg fokuserte mer på den dyrbare tiden jeg har med han som baby, lot husarbeid osv ligge og rett og slett ble kjent med sønnen min og alt det barseltiden har å by på. Da merket jeg at ting lettet og nå er det ikke snev av depresjon igjen.
Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet, jeg elsker jo sønnen min utrolig høyt!
Det er viktig å bruke tiden på barnet og seg selv, og finne ut av hvordan man vil ha det med babyen. La husarbeid og avtaler være, og hvis det er nødvendig; søk profesjonell hjelp! Snakk om hvordan du har det! Si det høyt og be om hjelp.