Fødselsdepresjon

  • Trådstarter Trådstarter Moderator Kine
  • Opprettet Opprettet
Jeg gjorde det. Det kom snikende på de første to ukene etter fødsel.
Jeg var konstant deprimert, og ble fort sint. Trodde først det var siden jeg var sliten, men skjønte fort at det var noe mer.

Det ble så ille at jeg ikke engang ville ha sønnen min på armen, ville ikke ta han opp når han gråt (men selvfølgelig tok jeg han opp og trøstet han, selv om det ble halvhjertet), på et tidspunkt følte jeg at jeg ikke var glad i han og var bare sint på han. Hjalp heller ikke at jeg ble sint på faren hans.

Jeg tok tak i meg selv, og brukte tid på å jobbe med meg selv og mine følelser om alt. Hjalp mye å prate om hvordan jeg hadde det, selv med frykt for å bli sett på som en dårlig mor.
Sakte men sikkert ble ting bedre, jeg fokuserte mer på den dyrbare tiden jeg har med han som baby, lot husarbeid osv ligge og rett og slett ble kjent med sønnen min og alt det barseltiden har å by på. Da merket jeg at ting lettet og nå er det ikke snev av depresjon igjen.

Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet, jeg elsker jo sønnen min utrolig høyt!
Det er viktig å bruke tiden på barnet og seg selv, og finne ut av hvordan man vil ha det med babyen. La husarbeid og avtaler være, og hvis det er nødvendig; søk profesjonell hjelp! Snakk om hvordan du har det! Si det høyt og be om hjelp.
 
jeg følte iallefall null lykke eller glede over å få babyen. Jeg var utslitt!!!! Etter en fødsel som inneholdt alt jeg ikke ønsket meg. Alle snakket om kjærligheten man får ved første blikk. Vel, det oppsto ikke her skuffende nok. Jeg hadde nok med meg selv og far fikk være den som gjorde alt med baby. Jeg svømte i barseltårer og syns ammingen var forferdelig. Etter at morkake restene kom ut to uker etter fødsel lettet det veldig psykisk. Nå etter seks uker går ammingen bedre og jeg nyter babyen min mer og mer. Samtidig føler jeg meg ikke som en mamma enda og jeg håper at med tiden vil jeg gjøre det. jeg gjør iallfall alt for babyen min og jeg ville ikke lagt henne ned for eksempel når hun gråter. Jeg tar vare på babyenmen jeg kjenner at når far kan ta babyen litt så nyyyter jeg følelsen av å slippe å ordne med baby. tror nok at jeg ikke er noen barselmamma, jeg gleder meg til å leke på lekeplassen ☺️
 
Jeg kjente heller ingen lykke, glede eller forelskelse de første ukene. Og jeg har skjønt at det er veldig vanlig. Følte meg ikke direkte deprimert, men slet med traumer etter en grusom fødsel og det tok alt av følelser og oppmerksomhet. Fikk god hjelp på helsestasjon med å bearbeide fødselen og først da kunne jeg begynne å kose meg med babyen og kjenne på følelsene for han. Og nå er jeg forelska! Men synes det er deilig med avlastning av far eller besøkende også. :)
 
Var i en slags sjokktilstand etter fødsel, og taklet ikke helt følelsene med en gang. Første babyen fikk høre når hun kom ut var jo " oh my god, what the fuck", alt var intenst under fødselen, og tiden etterpå fikk jeg ikke freden og roen som jeg ønsket meg. Klarte ikke helt få glede av babyen, da ammingen ikke gikk bra i starten, og konstant besøk og pling på mobilen. Det ble for mye for meg rett og slett...

Det tok 2-3 uker før jeg kjente meg bra, og nå er det mye bedre :) vet ikke om jeg ville kalt det en depresjon, mer en sjokktilstand og jeg følte meg som en følelsesløs zombie.
 
Back
Topp