Fødselsdepresjon?

[EFM]

Har sitti å fundert lenge om jeg i det hele tatt skal tørre å skrive det her siden jeg ikke er anonym, men jeg velger å gjøre det.

Jeg tror jeg har begynt å utvikle fødselsdepresjon, om jeg ikke allerede har fått det mildt.

Jeg føler ikke at jeg duger som mor eller at M liker meg. Jeg føler meg sliten, lei, trist, stygg og feit.
Når jeg skal legge M er det bare hyling. Når hun er trøtt hos meg er det bare hyling. Får sjeldent smil av henne eller noen ting. Når pappaen ser på henne lyser hun opp og ler seg skakk.

Jeg får så vanvittig dårlig samvittighet ovenfor henne for enkelte dager føles det som jeg ikke orker å ha henne. Jeg lar pappaen ta seg av alt for jeg føler ikke for det. 
Føler meg som verdens verste mor m.m. og det her var bare kortversjonen ... :(

 

[Lizz83]

Uff, det er leit å føle det sånn. Min egen erfaring er jo at de små trasser mest mot mamman sin uansett... Men det hjelper ikke deg nå!

Hvis du føler deg trist og nedstemt så vil jeg råde deg til å ta kontakt med helsestasjon/fastlege (noen som kan hjelpe deg eller bare lytter til deg) - og ikke gjøre sånn som meg - bare være bitch hjemme hele tiden og bare gå rundt å late som alt er greit utvendig (stakkars mannen min!). Først nå jeg har innsett at jeg har vært og er derprimert... Ting går mye bedre nå altså, men det har tatt nesten 3 år...

Og så vil jeg bare sende deg en god klem!

 

[Oh Dear]

Det kan godt være det. Høres ganske ut sånn som jeg hadde det. Var så intens sliten, følte at Sofie hang fast i meg hele tiden på puppen, men ellers var alt bare feil feil feil, og jeg ville helst være uten henne egentlig. Jeg hadde ikke noe morsfølele, den stormende morskjærligheten bare lot vente på seg, og hver gang hun hylte fikk jeg lyst til å hyle jeg også, i ren frustrasjon. 

Jeg vil  anbefale deg å snakke ordentlig med mannen din, om du har en. Eller prat med mammaen eller en søster eller god venninne, noen du stoler på som du tror kan forstå og ikke dømme. Det er utrolig vanlig å ha det sånn, men likevel så veldig tabu å snakke om, fordi alle forventer at man skal være superlykkelig når man nettopp har fått barn.

Kanskje du kan få til litt ekstra alenetid, at mannen tar henne litt sammenhengende slik at du får samle deg litt? Sofie var jo over ett år da det virkelig toppet seg for meg, og da tok sambo henne til foreldrene sine en hel helg, så jeg var alene fra jeg kom hjem fra jobb på fredag, til mandag formiddag. Jeg følte meg som et nytt menneske etterpå. 

Alternativt kan det hende det hjelper å snakke med noen, så kontakt gjerne fastlegen også, spesielt om du har prøvd litt og ikke syns det blir bedre. Der vil du nok også få bekreftet hvor normalt det er, og kanskje i det minste få pratet ut til noen med taushetsplikt, som kan vurdere om det er nødvendig med mer hjelp. Det trengte jeg. 

Så vil jeg også bare anbefale deg å få mest mulig sol, frisk luft, og mosjon. Fysisk og psykisk helse henger veldig sammen. 

Klem :)

 

[*EmMa08&11*]

Uff, syntes det er bra du får det ut jeg. At du skiver det ett sted, så blir det litt virkelig.
Jeg hadde fødselsdepresjoner, men tenkte i 6 mnd at nei, jeg kan ikke ha det...
Men når jeg begynte å gråte bare Malin sutret så vidt, sa mannen at det var på tide å ringe noen.  Og det er jeg veldig glad for nå.

Det er deilig å få pratet ut, deilig å få den tiden for deg selv å bare prate om hva du føler.
Jeg hadde en del samtaler med psykisk helse hvor jeg bor, og fant etter hvert ut at jeg måtte begynner med depresjonspiller. Noe jeg virkelig ikke ville.
Men, det med samtaler har hjelpet, og driver å slutter med pillene nå.

Så nå som du tror at du har en mild depresjon, tror jeg du burde kontakte helsesøster/lege, før det evt. blir verre! 

Du trenger ikke å ha dårlig samvittigheter for dette, det er ikke noe du kan noe for! 
masse lykke til og god klem:) 

 

[**AM**]

Syns så absolutt du burde snakke med fastlegen din. Er det snakk om fødselsdepresjon, er det greit å begynne å ta tak i problemene så fort som mulig. Har jo lest endel av postene dine tidligerer, og det virker jo som at du sliter for tiden.  Ønsker deg all verdens lykke til