Fødselsdepresjon

sas

Gift med forumet
Hei..Jeg trenger sårt deres hjelp/ERFARING. Har nettopp hatt besøk av min venninne. Hun innrømmer at hun har fødselsdepresjon og sannsynlig fikk det allerede med sitt første barn. Hun har nå to sønner hvor den eldste er 2 1/2 år og den yngste er 6 mnd.,
De siste mnd har det bare blitt verre og verre. Hun har dager hun bare brøler ut. Hun orker ikke å være mamma. Hun ser sine sønner og får vondt av dem fordi hun tenker slik. Hun vet det ikke er riktig. Hun har alltid før sett litt ned på folk med depresjoner og hennes egen mor lider av depresjon og går på piller.

MIn venninne ser nå at at hun trenger hjelp og hennes siste forsøk er nå hos legen. Så langt verger hun seg fra å gå på noe piller. Hun er også usiker på om en psykolog vil hjelpe. Hun ba meg skirve her og høre deres erfaringer, andres erfaringer.hva bør hun gjøre. hvor skal hun henvende seg

Hun har bodd i landet i kun 1 år og fire mnd. Er fra Usa. Usikker på hvordan ting fungerer her. Hun prater bra norsk. går på norskkurs hver uke. Og søker jobber som engelsk lærer samtidig. Hun har til nå skyvd depresjonen til side for å si det litt rart. Men i det siste har hun prøvd å analysere sine følelser..prøve å finne ut hva som gjør henne så trist osv..Men hun kommer ingen vei.

Så jeg setter stoooor pris på om dere kan hjelpe meg til å hjelpe henne på vei. Send gjerne PM hvis dere ikke vil at alle skal lese. hun ønsker sårt å lese andres historie i tillegg til at hun skal oppsøke hjelp..eventuelt komme i kontakt med noen som har hatt det som henne....
 
Det er nok en oppgave for en psykolog å ta seg av. De er veldig opptatt av dette på helsestasjonen for tiden, så vil anbefale hun å ta kontakt med de og ta det videre derfra.
 
fastlege kan henvise både til psykolog og til distriktspsykiatrisk akuttmottak hvis det er hastesak, noe det nok er når det er barn involvert!
 
Ta kontakt med helsesøster/lege før det går ALT for langt.
Det er MYE hjelp i en samtale og det først når man har klart og innrømme for seg selv at man trenger hjelp og går skrittet med å skaffe seg det at man klarer og fokusere og bli bedre.

Har selv vært der og kan med hånden på hjertet si at jo fortere hun får hjelp jo bedre er det.
 
Undersøk også om det er familieteam i kommunen. De tar tak i slike saker. Jeg fikk hjelp fra familieteamet. De kontaktet akutt-teamet for meg, og også en hjemmekonsulent. Det er utrolig viktig at hun får noen å snakke med, for dette går ikke bare over av seg selv. Det er mange vonde følelser som må ut, og da er det greit å ha noen profesjonelle å snakke med. Og det er ikke noe skam i dette!
 
takk jenter. Har foreslått for henne å ta det opp med helsesøster og hun skal ta det opp med fastlegen sin. Men hun ønsker å høre deres historie ..eventuelt komme i kontakt med noen med erfaring...så noen som vil dele sin historie???
 
sas skrev:
Men i det siste har hun prøvd å analysere sine følelser..prøve å finne ut hva som gjør henne så trist osv..Men hun kommer ingen vei.



Depresjonens onde sirkel xD
Jeg ville anbefalt henne (på det sterkeste) å starte hos fastlegen, og ta det derfra.
Og nei, det går ikke over av seg selv "hvis bare". (Joda, av og til kan det gjøre det - men det er ikke noe å satse på.)
 
Enig med de andre her. Det er viktig å få help så fort som mulig. I mitt tilfelle var helsestasjonen veldig flink med å finne ut at jeg hadde fødselsdepresjon, så helsesøster sendte meg til helsestasjonspsykologen ca 1 mnd etter babyen ble født. Jeg gikk der en liten stund, men pga dårlig kapasitet ble jeg henvist videre til bup (barne og ungdomsspykriatrien). Mens vi ventet på å komme til der fikk jeg fortsette hos psykologen på helstestasjonen. En gang jeg var der knakk jeg helt sammen, så jeg ble sendt rett til Livskrisehjelpen ved legevakten. Etter det har vi fått god hjelp av livskrisehjelpen, barnevernet, bup, familievernkontoret og psykologisk fakultet. Babyen er nå 9 mnd og jeg har kommet meg opp igjen. Grunnen til at det har gått så fort å bli frisk er at jeg har fått så mye hjelp. Det er virkelig MYE hjelp å få om man bare ber om hjelp :-)  
 
Jeg har slitt, og sliter fortsatt med fødselsdepresjon. Har ett barn, og hun er nå 25 mnd.
Ble henvist av fastlegen med en gang vesla var født. Hadde første time på småbarnsavdelingen ved bup da hun var 4-5 uker gammel. Og der går jeg enda..

Bare å spørre om det er noe du lurer på.
 
Jeg hadde fødselsdepresjon, og søkte ikke hjelp av ymse årsaker. Men jeg ser at det er noe jeg definitivt burde gjort, så jeg vil anbefale din venninne til å gjøre det samme.
Jeg ville kontaktet min fastlege, men jeg vet at man kan snakke med helsesøster også.
Lykke til og god bedring til din venninne, håper hun får den hjelpen hun trenger til å bli bedre. :)
 
Jeg sliter med det samme nå.
Jeg vet ikke helt om det er en fødselsdepresjon som utviklet seg, eller om det var fødselen som satte det i gang, eller om det har ligget latent hele tiden (antakelig) og så brøyt ut som en snikende fødselsdepresjon.

Det begynte med at jeg slet med å føle morskjærlighet og tilknytning til datteren min. Hun sov hele natta og ammingen gikk supert, men hun ville ikke ha noe annet enn pupp så jeg ammet i ett sett, og jeg hatet det. Jeg hatet at hun var så avhengi av meg og hang fast til meg hele tiden. Til slutt innså jeg at jeg ikke koste meg i det hele tatt, som alle så tydelig forventet at jeg skulle gjøre, og pratet med samboeren min om det, så han hjalp til mer med jenta. Vi var begge hjemmeværende.

Det utviklet seg derfra til at jeg jo føler mer morskjærlighet for barnet mitt, men jeg syns enda det er ganske amputert til tider. Jeg tåler ingenting når hun trasser og hyler og har raserianfall, i perioder har jeg hatt mest lyst til å rømme fra både henne og sambo. Fantaserer litt om å kjøre meg i hjel eller noe, men ingen konkrete planer altså, bare fantasier når det er tøft.

Jeg kontaktet fastlegen min tidligere i år, og er nå til behandling hos VOP, som jeg får dekket fra NAV.
 
Jeg er der. Første gangen var da jeg fikk første, og nå er det kommet igjen. Allerede under svangerskapet.. 

I perioder går det bittebittelitt bedre, men som regel fantaserer jeg om å dø hver eneste dag. 

Jeg takler ikke babyskrik, får et skikkelig raseri inni meg. Får lyst å rive av meg huden, det føles som om jeg er fanget inni min egen kropp, så rasende kan jeg bli .. Når det blir sånn, så må jeg bare komme meg bort fra babyen - fort! Har enormt mye selvbebreidelse, og alt ser bare helt håpløst ut.. Mitt eneste håp er kanskje at jeg ikke skal våkne opp i morgen..

Går på medisiner, har akkurat økt dosen p.g.a dårlig effekt..
Går til behandling hos psykolog på vpp..

Kan heller ikke være alene med babyen, så mannen har pappaperm, og vi har også avlastning via barnevernet...

 
Jeg har slete veldig med fødselsdepresjon etter emil kom til verden for 13 mnd siden. nå skal det sies at jeg slet med depresjon før både graviditeten og barnet kom, men har gått annen hver uke til lege og psykolog, pluss sterke antidepresiva. da fødselen nærmet seg måtte dosen reduseres, og mot termin så gikk jeg til slutt helt uten (sakte nedtrapping).
fødselen var svært vanskelig for meg, og innbærte mer smerter enn noe menneske noen gang burde måtte gå gjennom (klipp, vakum, sying osv)
dette gjorde mest sannsynlig det største utslaget til at det ble en depresjon, sammen med nedtrapping av medisinene og den tidligere depresjonen.

men men, nok om det.. hadde jeg vært din venninde så hadde jeg tatt kontakt med fast lege å bedt om å bli sendt videre til psykolog/psykiater. videre syntes jeg ikke hu skal være så kritisk til medisinene. de funker svært godt, å for barnas del så får de en mye roligere og mer stabil mamma. det er iallefall opplevelsen som jeg har hatt..

føler virkelig med venninden din, en fødselsdepresjon er utrolig tøft. det finnes ikke noe verre enn å se på sin lille å ikke føle noe som helst for den lille. man klarer å gi de nødvendigste behovene, men god omsorg og kjærlighet er det vanskelig å gi.. bare å sende meg en pm om det skulle være noe hu vil prate om eller spørre om:)
 
Back
Topp