Fødselsdepresjon

ORIGINAL: IdaM28

Guuri Miu! stakkars dere, det må jo ha vært Beintøft!!
Du er jo et strålende eksempel på hvordan ting ikke nødvendigvis ikke alltid blir helt som man ønsker/forventer... og såå flink du har vært da! Utrolig hvor sterk og beskyttende en mor kan bli ovenfor sitt barn.
Jeg synes med ditt innlegg og det som flere andre har sagt om fødseldepresjon at vi førstegangsfødende burde blitt mer opplyst om at det ikke ALLTID er like lett å få et spedbarn i huset og alt hva det innebærer.Og også folk og familie som vil på barselbesøk må forstå at det ikke alltid passer, og at de kan heller ta med mat til de nybakte og mest sannsynligvis slitne og sultne foreldrene[;)]


Jeg hadde aldri hørt snakk om noe slikt før det plutselig slo meg... På svangerskapskurset hadde de snakket litt om hvor viktig det var å få kjærestetid sammen, men det var også alt. Jeg leste mange bøker og snakket med mange mennesker, men ingen nevnte at ting kunne bli tøft. Folk var mer på det motsatte: At det er SÅ idyllisk å få en baby i hus, og alt er bare SÅ koselig den første tiden. Misforstå meg rett: Å bli mamma er det meste fantastiske i hele verden[:)] Men for meg tok det noen måneder før jeg følte at det var så fantastisk som det var. Og vet du, da jeg var midt oppi spedbarnstiden skjønte jeg ingenting av hvorfor jeg ikke klarte å se lyst på ting. Det var først et halvt år etter at jeg klarte å se at jeg hadde hatt en eller annen slags depresjon. Først da jeg nevnte det for noen venninner, og flere av dem (surprise, surprise!) hadde gått gjennom nøyaktig det samme. Utrolig godt var det å vite at jeg ikke hadde erfart noe unormalt. Akkurat derfor, siden det er mer normalt enn hva folk tror, så skjønner jeg ikke hvorfor man ikke får mer informasjon om dette på forhånd/under spedbarnstiden. Hadde noen nevnt dette til meg da jeg hadde det tøft, så hadde jeg kanskje åpnet meg mer og snakket ut om hvor vanskelig den tiden var...
 
jeg tror de ter flere en vi tenker oss, som faktisk sliter med slike ting.¨
men det er så forventet av de rundt at man skal være lykkelig og alt skal være bra, at man vegrer seg for å snakke omdet.

jeg tro ikke det nødvendigvis trenger å være så mye som er "grunn" til det heller, det kan være så "enkelt" at kroppen reagerer på lite søvn.
det kan være at man ikke har de "riktige" følelsene med en gang(for mange kan det ta litt tid føre man føler seg som en mamma)

det virkigste er å prate om det hvis du skulle føle at ikke alt er som det skal, er du sliten og lei så prat om det!
det er mange foprandringer som skjer med kroppen og med tilværelsen når man går gravid og får barn.

jeg prøver å forberede meg på at det vil bli tøft når babyen kommer, men jeg tror ikke det heller er noen garanti for at jeg slipper unna fødsels depresjon.

Og til alle dere som har sliti med det og tør å snakke om det!!!!!
det er utrolig tøft gjort, og så utrolig viktig.

jo mere dere prater og informerer om det. jo mere blir de rundt klar over hvor vanlig det er.
og det gjør det lettere for andre å søke hjelp hvis man trenger det!
 
Back
Topp