Fødselsdepresjon

IdaM28

Glad i forumet
Hvordan eller hvorfor får så mange det?
Handler det om angst eller blir man bare trist å lei seg? Kan man unngå det?
 
De som offtest får det er de som ikke har ønsket barnet fra starten av eller som har gått og forestillt seg at livet med en baby er mere glamorøst en det det er.. Det har ingen ting med angst å gjøre [:)] sliter du med angst?
 
ORIGINAL: atene

De som offtest får det er de som ikke har ønsket barnet fra starten av eller som har gått og forestillt seg at livet med en baby er mere glamorøst en det det er.. Det har ingen ting med angst å gjøre [:)] sliter du med angst?


Nei, det gjør jeg heldigvis ikke. Jeg har bare hørt at alle kan få denne depresjonen. Jeg gleder meg veldig til å bli mamma og jenta vår er etterlengtet pga jeg har hatt en tidlig spontan abort fra før.
Så det var betryggende å lese det du skrev til meg[:)] Takk[;)]
 
ORIGINAL: IdaM28

ORIGINAL: atene

De som offtest får det er de som ikke har ønsket barnet fra starten av eller som har gått og forestillt seg at livet med en baby er mere glamorøst en det det er.. Det har ingen ting med angst å gjøre [:)] sliter du med angst?


Nei, det gjør jeg heldigvis ikke. Jeg har bare hørt at alle kan få denne depresjonen. Jeg gleder meg veldig til å bli mamma og jenta vår er etterlengtet pga jeg har hatt en tidlig spontan abort fra før.
Så det var betryggende å lese det du skrev til meg[:)] Takk[;)]


Du skal ikke tenke på det [:)] det er sjeldent at man får det..
 
Takk igjen[:)] har utrolig mange tanker nå som det nærmer seg vet du![;)] Er veldig glad for dette forumet!
 
Å skulle man føle at man kanskje synes ting er kjipt så kan man få masse hjelp på helsestasjonen, ofte hjelper det å få pratet med noen [:)]
 
Er veldig viktig å snakke ut om det også...

vet at på helsestasjonen min så har de innført en liten test som mor må ta (litt sånn krysse av for bokser)...Som liksom skal finne ut om man har depresjon...

Og det er ikke alltid man finner ut av den heller...Noen kan få sen reaksjon, og det er ikke alltid mor som får det, far er også utsatt...
 
ORIGINAL: atene

ORIGINAL: IdaM28

ORIGINAL: atene

De som offtest får det er de som ikke har ønsket barnet fra starten av eller som har gått og forestillt seg at livet med en baby er mere glamorøst en det det er.. Det har ingen ting med angst å gjøre [:)] sliter du med angst?


Nei, det gjør jeg heldigvis ikke. Jeg har bare hørt at alle kan få denne depresjonen. Jeg gleder meg veldig til å bli mamma og jenta vår er etterlengtet pga jeg har hatt en tidlig spontan abort fra før.
Så det var betryggende å lese det du skrev til meg[:)] Takk[;)]


Du skal ikke tenke på det [:)] det er sjeldent at man får det..


Beklager, men der må jeg bare si deg imot. Er ikke sjelden at man får det i det hele tatt, men det er sjelden at man snakker høyt om det. Fødselsdepresjon er noe de aller fleste prøver å skjule, for det er et tabuemne så og si ingen snakker om. På helsestasjonen skal de egentlig kunne oppdage dersom man som nybakt mor har fødselsdepresjon, men de er ikke akkurat psykologer de som jobber der. Om man ikke sier det rett ut til dem, kan det være vanskelig for dem å se at noe er "galt"[&:]
 
jeg hadde en liten grad av det sist da.. vi måtte gi fra oss en av hundene, sammtidig grunnet tidsmangel.

så takklet ikke helt den forandringen har alltid vær en som gikk på naboene sine hunder ikke gikk på trille tur med barna..
 
ORIGINAL: atene

De som offtest får det er de som ikke har ønsket barnet fra starten av eller som har gått og forestillt seg at livet med en baby er mere glamorøst en det det er.. Det har ingen ting med angst å gjøre [:)] sliter du med angst?
det har ingenting med om man ønsker barnet eller ikke å gjøre . Jeg har selv hatt en tøff fødselsdepresjon , og vår datter var planlagt og veldig ønsket .Grunnet til jeg fikk det er mest sannsylig at jeg gikk med fødselsangst hele stangeskapet , og i tillegg fikk en styrtfødsel jeg mistet total kontroll over og mista masse blod etterpå , ble kjørt i hasteoperasjon. Men det kan være mange grunner til at man får det . Det kan også være hormonelt. Og det er mer vanlig enn man tror , men i forskjellige grader . Og mange får angst av det , jeg var en av de . Heldigvis er det over nå .
 
Man kan vel ikke garantere hvem som får det og ikke. Har ikke noe med om det var planlagt eller ikke, har hørt om flere som har fått det som lever et "idyllisk liv" hvor det var planlagt etc.

Det er bare viktig å ta tak i det om man skulle få det...
 
jeg tror jeg hadde en liten grad av det når jeg fikk Emma.
merket ingenting før jeg fødte. gledet meg masse og trodde ingenting var galt.
men når jeg kom hjem med Emma, var det akkurat som jeg fikk en stor grå sky over meg.
gråt over alt, likte ikke litt å være mamma, gikk aldri ut, var inne med Emma hele tiden.
gledet meg liksom ikke over tiden, satt bare inne å gjorde det jeg måtte gjøre. men koste meg ikke mens jeg gjorde det.

men fikk pratet masse om det, og det forsvant når Emma ble rundt 3 måneder.
nå tror ikke jeg at jeg hadde den verste typen, men en liten depresjon hadde jeg nok..
og det kan vel egentlig skje alle.. så veldig viktig å ta tak i det med en gang. [:)]
 
Jeg har deprisjoner nå og det finnes ikke noe moro i det hele tatt... Men jeg fikk det av angsten for å miste emilie og hele situasjonen vi endte oppi... Er ikke lett å bli mamma til ei lita jente som kom 11 uker føre tia...
 
ORIGINAL: nadja1986

Jeg har deprisjoner nå og det finnes ikke noe moro i det hele tatt... Men jeg fikk det av angsten for å miste emilie og hele situasjonen vi endte oppi... Er ikke lett å bli mamma til ei lita jente som kom 11 uker føre tia...


Jeg forstår deg kjempegodt og hadde nok hatt det helt likt om jeg var i din situasjon, og sikkert de fleste andre! Har du snakket med noen om dette? håper du gjør det, og heldigvis så har det jo gått bra med dere[:)] Men det må ha vært tøft ja...
Sender deg masse klemmer Nadja <3
 
Det har ingenting med at man ikke ønsker barnet, og det er helt feil at det er uvanlig!
Jeg hadde det etter sist svangeskap. Vi hadde prøvd i flere år, mistet 2 ganger, og jenta vår var VELDIG ønska og planlagt!
Det ble oppdaget rester etter fødsel som endte i gynekologiske undersøkelser (ikke kjekt rett etter fødsel), jeg hadde sopp på brystene i 2 mnd, og slet veldig med ammingen.
Jeg følte at jeg var den eneste i verden som hadde det sånn, jeg bare gråt og syns ting var vanskelig.
Hadde aldri hørt andre snakke om dette. Etter 6 ukers kontrollen på helsestasjonen fikk jeg hjelp og noen å snakke med.
Da begynte jeg å være åpen med de rundt meg om åssen jeg hadde det, og DA var det mange som hadde vært gjennom det samme, da!

Dette er noe som blir dyttet under en stol, men som er veldig vanlig i større og mindre grad. Det viktige er å ta tak i det med en gang, og finne noen å snakke med.

Ble litt langt, men dette er jeg brennende opptatt av! [:)]
 
ORIGINAL: Ela82

Det har ingenting med at man ikke ønsker barnet, og det er helt feil at det er uvanlig!
Jeg hadde det etter sist svangeskap. Vi hadde prøvd i flere år, mistet 2 ganger, og jenta vår var VELDIG ønska og planlagt!
Det ble oppdaget rester etter fødsel som endte i gynekologiske undersøkelser (ikke kjekt rett etter fødsel), jeg hadde sopp på brystene i 2 mnd, og slet veldig med ammingen.
Jeg følte at jeg var den eneste i verden som hadde det sånn, jeg bare gråt og syns ting var vanskelig.
Hadde aldri hørt andre snakke om dette. Etter 6 ukers kontrollen på helsestasjonen fikk jeg hjelp og noen å snakke med.
Da begynte jeg å være åpen med de rundt meg om åssen jeg hadde det, og DA var det mange som hadde vært gjennom det samme, da!

Dette er noe som blir dyttet under en stol, men som er veldig vanlig i større og mindre grad. Det viktige er å ta tak i det med en gang, og finne noen å snakke med.

Ble litt langt, men dette er jeg brennende opptatt av! [:)]


Det er utrolig viktig å snakke med noen ja! Jeg trodde også at det kan skje "den beste", husker f eks mamma slet med ammingen med lillebroren min, hum gråt og gråt..pluss han hadde kolikk.. kanskje ikke depresjon, men hun var ikke langt unna...
Det er et viktig emne, for de som får det blir det jo ikke akkurat slik man ser for seg barseltiden som alle sier skal være den mest fantastiske tiden i livet...
 
Hei..

Jeg har et snev av svangerskapsdepresjon....og ja, jeg tørr snakke om det.
Men det viser seg at det er veldig få som skjønner hva det vil si...
Mine venner synest det er tabu....så dermed blir det veldig mye tyngre å ha det slik..
Jeg snakker med jordmor og min samboer om ting, og jeg får hjelp.
Har også en god venninne som jeg kan ringe til som forstår situasjonen min som har vert der selv...
Men det som utløste det her er at svangerskapet er veldig tungt for meg..
Mye plager av alle sorter.....jeg er ikke meg selv.
Jeg er en veldig smilendes jente til vanlig, men nå er jeg helt motsatt..
Ikke kranglete eller slikt, men jeg klarer ikke se så mye positivt i graviditeten.
JA, jeg gleder meg stort til å bli ferdig med graviditeten, men det vil ikke si at jeg ikke er glad for barnet som er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ ønsket. Geder meg til fremtiden med min lille familie!
Men som sagt....å være gravid er ikke meg.......
 
ORIGINAL: IdaM28

Det er utrolig viktig å snakke med noen ja! Jeg trodde også at det kan skje "den beste", husker f eks mamma slet med ammingen med lillebroren min, hum gråt og gråt..pluss han hadde kolikk.. kanskje ikke depresjon, men hun var ikke langt unna...
Det er et viktig emne, for de som får det blir det jo ikke akkurat slik man ser for seg barseltiden som alle sier skal være den mest fantastiske tiden i livet...


Det er akkurat det: Man ser for seg at alt skal bli som en drøm når babyen endelig er ute, men så slår virkeligheten til. For meg begynte det med barseltårer (noe som er VELDIG vanlig). Mens jeg hadde dem kom vi opp i en situasjon hvor sønnen vår, som da var 3 dager gammel, mistet pusten og ble helt blå over hele kroppen. Jeg ble så livredd for at det skulle skje igjen, og overvåket ham dag og natt. Turde nesten ikke gå fra ham, og turde i hvert fall ikke å la andre ha ansvaret for ham (unntatt mannen min, da). Samme dag døde babyens eneste oldefar. Så kom magetrøbbelet til lille gutten, og hver kveld og natt hadde han en diger og opplåst mage som vi ikke klarte å få luften ut av. Jeg sluttet nesten å spise, for var så redd for at det var maten jeg spiste som forårsaket luften i hans mage. Eneste trøsten som fantes var puppen. Så jeg satt i sofaen så og si hele sommeren og ammet. Om natten var det også amming, da gjerne hver 3. time. Se for deg hvor sliten og utkjørt jeg var... Midt oppi alt dette forventet folk å komme på besøk av oss, bli oppvartet av oss, eller ha oss over på besøk hos dem. Sommerferien, som alle andre nøyt, ble for meg bare en mørk og tung dal. Vi kunne ikke sitte ute på et skjær hele sommernatten. Vi kunne ikke nyte lange kvelder på en restaurant. Hele livet vårt, og spesielt mitt liv, ble styrt av en baby som ikke hadde det så bra.

Ingenting av dette hadde å gjøre med at vår livssituasjon var tøffere enn andres. Vi hadde endelig fått en baby etter 1 1/2 år med prøving, og hele svangerskapet hadde vi storgledet oss til å møte vår sønn. Vi eide vårt eget hus, hadde hver vår bil, hadde en stabil og god økonomi, var lykkelig forelsket, og hadde støttende familie og venner like i nærheten. Kanskje akkurat fordi alt virket så perfekt nå som vi endelig hadde blitt en familie, så turde ikke jeg nevne til en sjel at jeg hadde det hardt. Hva skulle liksom jeg klage over? Svært få så hvordan våre kvelder var, da magevondtene slo til. Alle mente at vår lille gutt var så perfekt og rolig; han var da så lett å ha med å gjøre. INGEN så at jeg var våken natt etter natt etter natt for å gi trøst eller pupp. At jeg ble en smule deprimert - ja, det er vel ikke så rart. Spesielt når så og si ALLE kom med følgende kommentar til meg: "Åååh, er ikke spedbarnstiden bare den aller beste i livet? Du må bare nyyyte den, for snart er den over!"

Skal ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til det som kan komme til å skje etter fødselen denne gangen. Forhåpentligvis får jeg en rolig baby uten magetrøbbel som sovner lett både på dagtid og på kveldstid. Men ingen er garantert en sånn baby... Heldigvis vet jeg nå at livet blir annerledes med en baby i hus, og man mister mye av friheten de første månedene. Men når babyen etterhvert blir større får man mer og mer frihet igjen, for da kan man ha litt barnevakt dersom man ser behovet for det. Rutinene som etterhvert også blir en del av babyens liv, er også noe jeg gleder meg masse til. Selvom ting ser litt håpløst ut i begynnelsen, så bedrer det seg gjerne etterhvert. Og det er DEN tiden jeg gleder meg til nå; når spedbarnstiden er over og jeg kan mer nyte det å være mamma[:)]
 
ORIGINAL: Enhjørningen

Hei..

Jeg har et snev av svangerskapsdepresjon....og ja, jeg tørr snakke om det.
Men det viser seg at det er veldig få som skjønner hva det vil si...
Mine venner synest det er tabu....så dermed blir det veldig mye tyngre å ha det slik..
Jeg snakker med jordmor og min samboer om ting, og jeg får hjelp.
Har også en god venninne som jeg kan ringe til som forstår situasjonen min som har vert der selv...
Men det som utløste det her er at svangerskapet er veldig tungt for meg..
Mye plager av alle sorter.....jeg er ikke meg selv.
Jeg er en veldig smilendes jente til vanlig, men nå er jeg helt motsatt..
Ikke kranglete eller slikt, men jeg klarer ikke se så mye positivt i graviditeten.
JA, jeg gleder meg stort til å bli ferdig med graviditeten, men det vil ikke si at jeg ikke er glad for barnet som er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ ønsket. Geder meg til fremtiden med min lille familie!
Men som sagt....å være gravid er ikke meg.......


Stakkars deg! kan ikke være lett når man er uheldig å får disse plagene..
Jeg forstår ikke hvorfor det skal være tabu å snakke om det heller... alle har jo sine deppa perioder på forskjellige måter.. Ønsker deg masse lykke til denne siste tiden og tenk: Du har aldri vært nærmere!![:D]
 
Guuri Miu! stakkars dere, det må jo ha vært Beintøft!!
Du er jo et strålende eksempel på hvordan ting ikke nødvendigvis ikke alltid blir helt som man ønsker/forventer... og såå flink du har vært da! Utrolig hvor sterk og beskyttende en mor kan bli ovenfor sitt barn.
Jeg synes med ditt innlegg og det som flere andre har sagt om fødseldepresjon at vi førstegangsfødende burde blitt mer opplyst om at det ikke ALLTID er like lett å få et spedbarn i huset og alt hva det innebærer.
Og også folk og familie som vil på barselbesøk må forstå at det ikke alltid passer, og at de kan heller ta med mat til de nybakte og mest sannsynligvis slitne og sultne foreldrene[;)]
 
Back
Topp