Fødselsdepresjon/angst

[User1682762]

Hei! Håper gjerne noen kan hjelpe meg

Jeg fødte et barn i juni i fjor. De første månedene følte jeg at jeg levde på en sky. Jeg kan huske at jeg tok meg i å gråte av lykke flere ganger.

Jeg har gått de siste månedene med en konstant klump i brystet. Det føles ut som jeg gruer meg noe til konstant. Vet ikke hva jeg gruer meg til. Vil jo tro dette er angst (?). Vil ikke si jeg er en veldig nervøs mor, så dette dreier seg ikke om at jeg er redd for babyen. Jeg er kjempe glad i babyen min og har ingenting å klage på. Føler i det siste at jeg har mistet livsgnisten og er bare lei meg og nedstemt. Føler på en konstant indre uro og klarer ikke å slappe av. Jeg føler jeg er «på» hele tiden. Jeg prøver å komme meg ut på aktiviteter, trene, gå tur og lignende, men føler meg bare flat. Er i utgangspunktet en veldig positiv person, så dette er så ulikt meg. Kan til tider føle meg ensom hjemme, og klarer sjelden å finne ro, føler meg så rastløs. Barnefar bidrar utrolig mye og vi har hatt noe barnefri. Kan dette være en fødselsdepresjon flere mnd etter fødsel? Eller bare en livskrise? Vi måtte igjennom IVF for å få barnet vårt og det var svært etterlengtet.

Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne dårlige tankegangen. Jeg kjenner meg selv ikke igjen lengre….

Har nå blitt gravid igjen og føler jeg er helt motløs til hele situasjonen. Jeg føler jeg kjenner null glede, kjenner meg bare apatisk. Veldig merkelig i motsetning til forrige da jeg elsket alt ved graviditeten. Sover utrolig dårlig (har alltid hatt godt sovehjerte), selv om baby sover natten gjennom. Våkner med hjertebank og tenker «hva er det jeg utsetter meg selv for». Føler jeg får panikk om jeg ikke får sove. Er bare så utrolig sliten, og har vært hos legen å fått sovemedisin. Er skeptisk til å ta dette, så tar en halv tablett innimellom. Har tatt et par timer hos privat psykolog men føler det hjelper der og da, men så kommer de negative tankene tilbake igjen. Klumpen i brystet er der hele tiden
Noe i meg tror det vil hjelpe å komme tilbake på jobb, men samtidig vil dette også være en stressende faktor med dårlig søvn.

Kan nevnes at etter barnet mitt kom til verden sluttet jeg å amme etter 3 mnd, begynte på ppiller og har vært igjennom ny IVF behandling. Så selvfølgelig er det også en del hormoner i omløp.

Har noen tips til meg? Eneste utvei nå føler jeg er medisiner, men er utrolig skeptisk til dette, og ønsker i utgangspunktet ikke det. Litt usikker hvordan dette er med tanke på jeg er gravid igjen.

 

[Licath]

Har du ofte time hos psykolog?

Du gjør jo alt «riktig», men hva trenger du nå? Klarer du å kjenne det?

Jeg går på medisiner og gjort det i mange år, også under graviditet og nå amming. For meg har det vært gull med medisiner som og har hjulpet når jeg har vært i samtaleterapi

 

[S-40112399]

Det er virkelig vondt å gå med konstant klump i brystet mtp medisiner kan jeg si at det er det eneste som har fungert for meg, det har virkelig vært gull verdt for meg da jeg hadde veldig liten effekt av samtaleterapi. Gikk også på medisiner gjennom svangerskap og amming. Håper du får hjelp til å finne ut hva som blir det riktige for deg <3

 

[User1682762]

Hei! Håper gjerne noen kan hjelpe meg

Jeg fødte et barn i juni i fjor. De første månedene følte jeg at jeg levde på en sky. Jeg kan huske at jeg tok meg i å gråte av lykke flere ganger.

Jeg har gått de siste månedene med en konstant klump i brystet. Det føles ut som jeg gruer meg noe til konstant. Vet ikke hva jeg gruer meg til. Vil jo tro dette er angst (?). Vil ikke si jeg er en veldig nervøs mor, så dette dreier seg ikke om at jeg er redd for babyen. Jeg er kjempe glad i babyen min og har ingenting å klage på. Føler i det siste at jeg har mistet livsgnisten og er bare lei meg og nedstemt. Føler på en konstant indre uro og klarer ikke å slappe av. Jeg føler jeg er «på» hele tiden. Jeg prøver å komme meg ut på aktiviteter, trene, gå tur og lignende, men føler meg bare flat. Er i utgangspunktet en veldig positiv person, så dette er så ulikt meg. Kan til tider føle meg ensom hjemme, og klarer sjelden å finne ro, føler meg så rastløs. Barnefar bidrar utrolig mye og vi har hatt noe barnefri. Kan dette være en fødselsdepresjon flere mnd etter fødsel? Eller bare en livskrise? Vi måtte igjennom IVF for å få barnet vårt og det var svært etterlengtet.

Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne dårlige tankegangen. Jeg kjenner meg selv ikke igjen lengre….

Har nå blitt gravid igjen og føler jeg er helt motløs til hele situasjonen. Jeg føler jeg kjenner null glede, kjenner meg bare apatisk. Veldig merkelig i motsetning til forrige da jeg elsket alt ved graviditeten. Sover utrolig dårlig (har alltid hatt godt sovehjerte), selv om baby sover natten gjennom. Våkner med hjertebank og tenker «hva er det jeg utsetter meg selv for». Føler jeg får panikk om jeg ikke får sove. Er bare så utrolig sliten, og har vært hos legen å fått sovemedisin. Er skeptisk til å ta dette, så tar en halv tablett innimellom. Har tatt et par timer hos privat psykolog men føler det hjelper der og da, men så kommer de negative tankene tilbake igjen. Klumpen i brystet er der hele tiden
Noe i meg tror det vil hjelpe å komme tilbake på jobb, men samtidig vil dette også være en stressende faktor med dårlig søvn.

Kan nevnes at etter barnet mitt kom til verden sluttet jeg å amme etter 3 mnd, begynte på ppiller og har vært igjennom ny IVF behandling. Så selvfølgelig er det også en del hormoner i omløp.

Har noen tips til meg? Eneste utvei nå føler jeg er medisiner, men er utrolig skeptisk til dette, og ønsker i utgangspunktet ikke det. Litt usikker hvordan dette er med tanke på jeg er gravid igjen.

Det er virkelig vondt å gå med konstant klump i brystet mtp medisiner kan jeg si at det er det eneste som har fungert for meg, det har virkelig vært gull verdt for meg da jeg hadde veldig liten effekt av samtaleterapi. Gikk også på medisiner gjennom svangerskap og amming. Håper du får hjelp til å finne ut hva som blir det riktige for deg <3

Takk for svar!

Hvilke medisiner er det dere går på? Og hvorfor hvis dere vil gå innpå dette?
Og hva hjalp dere utav situasjonen. Nå føles alt bare veldig vanskelig. Jeg VET at ting vil bli bedre, men utrolig slitsomt å ha det slik…

 

[Løven93]

Hei! Håper gjerne noen kan hjelpe meg

Jeg fødte et barn i juni i fjor. De første månedene følte jeg at jeg levde på en sky. Jeg kan huske at jeg tok meg i å gråte av lykke flere ganger.

Jeg har gått de siste månedene med en konstant klump i brystet. Det føles ut som jeg gruer meg noe til konstant. Vet ikke hva jeg gruer meg til. Vil jo tro dette er angst (?). Vil ikke si jeg er en veldig nervøs mor, så dette dreier seg ikke om at jeg er redd for babyen. Jeg er kjempe glad i babyen min og har ingenting å klage på. Føler i det siste at jeg har mistet livsgnisten og er bare lei meg og nedstemt. Føler på en konstant indre uro og klarer ikke å slappe av. Jeg føler jeg er «på» hele tiden. Jeg prøver å komme meg ut på aktiviteter, trene, gå tur og lignende, men føler meg bare flat. Er i utgangspunktet en veldig positiv person, så dette er så ulikt meg. Kan til tider føle meg ensom hjemme, og klarer sjelden å finne ro, føler meg så rastløs. Barnefar bidrar utrolig mye og vi har hatt noe barnefri. Kan dette være en fødselsdepresjon flere mnd etter fødsel? Eller bare en livskrise? Vi måtte igjennom IVF for å få barnet vårt og det var svært etterlengtet.

Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne dårlige tankegangen. Jeg kjenner meg selv ikke igjen lengre….

Har nå blitt gravid igjen og føler jeg er helt motløs til hele situasjonen. Jeg føler jeg kjenner null glede, kjenner meg bare apatisk. Veldig merkelig i motsetning til forrige da jeg elsket alt ved graviditeten. Sover utrolig dårlig (har alltid hatt godt sovehjerte), selv om baby sover natten gjennom. Våkner med hjertebank og tenker «hva er det jeg utsetter meg selv for». Føler jeg får panikk om jeg ikke får sove. Er bare så utrolig sliten, og har vært hos legen å fått sovemedisin. Er skeptisk til å ta dette, så tar en halv tablett innimellom. Har tatt et par timer hos privat psykolog men føler det hjelper der og da, men så kommer de negative tankene tilbake igjen. Klumpen i brystet er der hele tiden
Noe i meg tror det vil hjelpe å komme tilbake på jobb, men samtidig vil dette også være en stressende faktor med dårlig søvn.

Kan nevnes at etter barnet mitt kom til verden sluttet jeg å amme etter 3 mnd, begynte på ppiller og har vært igjennom ny IVF behandling. Så selvfølgelig er det også en del hormoner i omløp.

Har noen tips til meg? Eneste utvei nå føler jeg er medisiner, men er utrolig skeptisk til dette, og ønsker i utgangspunktet ikke det. Litt usikker hvordan dette er med tanke på jeg er gravid igjen.

Dette høres ut som litt generell angst ut ifra beskrivelsen din. Så tungt det må være. Jeg kan kjenne meg litt igjen i dette selv om jeg ikke enda har barn, men er gravid etter 4 års prøving og en lang reise også med IVF. Jeg har aldri gått på medisiner over tid for psyken, men har slitt med panikkangst og måtte da ty til sobril. Dette var under prøvingen.

Hvilke medisiner tenker du at vil hjelpe deg? En skal være ganske forsiktig med medisiner når en er gravid da det ofte er endel bivirkninger og er vanedannede. Men du er absolutt ikke den første med angst i graviditet så her tenker jeg psykolog må på banen og komme med råd. Jeg gikk til psykolog 5 ganger uten at det hjalp meg.. bytte av psykolog kunne kanskje hjulpet men vet ikke. Hos meg var det alt stresset, kaoset rundt prøvingen og at jeg ikke hadde kontroll på ting noe jeg i hele tiden til dels har hatt. Jeg måtte lære meg og bare sige med og ikke overtenke og krisemaksimere alt. Jeg har fortsatt angst i perioder men har lært meg selv og kjenne.

Det e helt forferdelig følelse og ha angst, og jeg unner ikke min verste fiende det. Det viktigste er at du finner roten til angsten, er det stress over tid, depresjon, eller noe annet. En må forstå angsten for å kunne endre på tankemønsteret en har. Det du gjør nå ‘’funker’’ ikke og noe må endres. Jeg tror nesten alle er innom de følelsene du har akkuratt nå, noen får større problemer, andre flyter med og det går over.

Jeg håper du får god hjelp. Jordmor sa det så fint til meg, når en blir gravid med IVF er allerede energinivået på bunn og en begynner gjerne i minus sammenlignet med andre.

Ta vare på deg selv. Skriv gjerne til meg på melding om du vil lufte tanker.

 

[S-40112399]

Jeg går på Zoloft. Jeg har helt siden jeg var liten vært «flink pike» og perfeksjonist, og har kjent mye på å grue meg/være nervøs egentlig uten grunn. Den velkjente klumpen i brystet og indre uro som du beskriver. Etter IVF behandling med alvorlig overstimuleringssyndrom der jeg var syk hele svangerskapet, samt en vanskelig fødsel, var jeg konstant «på». Akkurat som om kroppen var i alarmberedskap uten at en egentlig kunne sette fingeren på hva. Veldig tankekjør. Har en krevende jobb som jeg egentlig mestrer, men kom til det punktet at jeg gruet meg ihjel før jeg skulle på jobb (gråt og skalv på hendene i bilen før jobb), selv om det pleier å gå bra. Samtaleterapi gjorde egentlig ting verre for meg, for da ble det egentlig enda mer tankekjør. Men når jeg startet på Zoloft fikk jeg et helt nytt liv! Plutselig gruer jeg meg ikke til jobb lengre blant annet, ting er liksom ikke så «farlig» lenger. Den konstante klumpen i brystet er borte. Kan fortsatt ha noen perioder med litt tankekjør, men ikke i nærheten av slik jeg hadde før! Så det er det som har hjulpet meg, men for andre hjelper kanskje samtaleterapi bedre. Så vil ikke gi deg råd om det ene eller det andre, bare dele min erfaring

 

[User1682762]

Dette høres ut som litt generell angst ut ifra beskrivelsen din. Så tungt det må være. Jeg kan kjenne meg litt igjen i dette selv om jeg ikke enda har barn, men er gravid etter 4 års prøving og en lang reise også med IVF. Jeg har aldri gått på medisiner over tid for psyken, men har slitt med panikkangst og måtte da ty til sobril. Dette var under prøvingen.

Hvilke medisiner tenker du at vil hjelpe deg? En skal være ganske forsiktig med medisiner når en er gravid da det ofte er endel bivirkninger og er vanedannede. Men du er absolutt ikke den første med angst i graviditet så her tenker jeg psykolog må på banen og komme med råd. Jeg gikk til psykolog 5 ganger uten at det hjalp meg.. bytte av psykolog kunne kanskje hjulpet men vet ikke. Hos meg var det alt stresset, kaoset rundt prøvingen og at jeg ikke hadde kontroll på ting noe jeg i hele tiden til dels har hatt. Jeg måtte lære meg og bare sige med og ikke overtenke og krisemaksimere alt. Jeg har fortsatt angst i perioder men har lært meg selv og kjenne.

Det e helt forferdelig følelse og ha angst, og jeg unner ikke min verste fiende det. Det viktigste er at du finner roten til angsten, er det stress over tid, depresjon, eller noe annet. En må forstå angsten for å kunne endre på tankemønsteret en har. Det du gjør nå ‘’funker’’ ikke og noe må endres. Jeg tror nesten alle er innom de følelsene du har akkuratt nå, noen får større problemer, andre flyter med og det går over.

Jeg håper du får god hjelp. Jordmor sa det så fint til meg, når en blir gravid med IVF er allerede energinivået på bunn og en begynner gjerne i minus sammenlignet med andre.

Ta vare på deg selv. Skriv gjerne til meg på melding om du vil lufte tanker.

Tusen takk for svar!!

Jeg vil i utgangspunktet ikke gå på medisiner, da jeg er veldig skeptisk til dette. Har booket meg ny time til psykolog på søndag, håper det hjelper på. Jeg skal begynne på jobb om 3 uker og føler allerede jeg er på bunn. Ettersom jeg er gravid på nytt så har jeg ikke energi… jeg har alltid vært en flink-pike som har vanligvis bitt tenna sammen og karret meg fremover, men jeg ser ikke lys på noen ting lengre. Vil tro at mye skyldes langvarig stress. I tillegg opplevde vi dødsfall i nær familie i høst som virkelig gjorde at jeg fikk ekstensielle tanker om døden…

Det hørtes gjerne rart ut men jeg føler meg til tider ikke rasjonell. Jeg vet jo hva som er rett og galt og så videre, men jeg føler ikke at jeg lever. Jeg bare eksisterer. Jeg som alltid har hatt enormt med livsglede klarer ikke å se lys på noen ting lengre. Jeg har alltid vært en happy-go-lucky person som har levd og kost meg i livet. Føler at jeg nå bare graver meg ned i et mørkt hull og tenker igjennom alt. Hvem er det jeg har blitt? Jeg har alltid ønsket meg barn, helst 4, ser ikke gleden i å ha det. Er enormt glad i barnet mitt, men føler jeg våkner i panikk hver dag og tenker «dette ansvaret klarer jeg ikke»…..

 

[User1682762]

Jeg går på Zoloft. Jeg har helt siden jeg var liten vært «flink pike» og perfeksjonist, og har kjent mye på å grue meg/være nervøs egentlig uten grunn. Den velkjente klumpen i brystet og indre uro som du beskriver. Etter IVF behandling med alvorlig overstimuleringssyndrom der jeg var syk hele svangerskapet, samt en vanskelig fødsel, var jeg konstant «på». Akkurat som om kroppen var i alarmberedskap uten at en egentlig kunne sette fingeren på hva. Veldig tankekjør. Har en krevende jobb som jeg egentlig mestrer, men kom til det punktet at jeg gruet meg ihjel før jeg skulle på jobb (gråt og skalv på hendene i bilen før jobb), selv om det pleier å gå bra. Samtaleterapi gjorde egentlig ting verre for meg, for da ble det egentlig enda mer tankekjør. Men når jeg startet på Zoloft fikk jeg et helt nytt liv! Plutselig gruer jeg meg ikke til jobb lengre blant annet, ting er liksom ikke så «farlig» lenger. Den konstante klumpen i brystet er borte. Kan fortsatt ha noen perioder med litt tankekjør, men ikke i nærheten av slik jeg hadde før! Så det er det som har hjulpet meg, men for andre hjelper kanskje samtaleterapi bedre. Så vil ikke gi deg råd om det ene eller det andre, bare dele min erfaring

Tusen takk for svar!

Hva var det som gjorde at du tok steget om at medisiner var det som var best for deg?

Jeg er bare så sliten mentalt. Jeg vil bare begynne å leve igjen og være den glade og positive personen før jeg gikk igjennom IVF og fikk barn. Nå føles bare alt så veldig hjelpeløst ut. Prøver alt i min makt for å bli bedre men alt føles nytteløst. Er nok utrolig mye stress, men føler tankekjører ikke gjør ting noe bedre..

 

[Løven93]

Tusen takk for svar!!

Jeg vil i utgangspunktet ikke gå på medisiner, da jeg er veldig skeptisk til dette. Har booket meg ny time til psykolog på søndag, håper det hjelper på. Jeg skal begynne på jobb om 3 uker og føler allerede jeg er på bunn. Ettersom jeg er gravid på nytt så har jeg ikke energi… jeg har alltid vært en flink-pike som har vanligvis bitt tenna sammen og karret meg fremover, men jeg ser ikke lys på noen ting lengre. Vil tro at mye skyldes langvarig stress. I tillegg opplevde vi dødsfall i nær familie i høst som virkelig gjorde at jeg fikk ekstensielle tanker om døden…

Det hørtes gjerne rart ut men jeg føler meg til tider ikke rasjonell. Jeg vet jo hva som er rett og galt og så videre, men jeg føler ikke at jeg lever. Jeg bare eksisterer. Jeg som alltid har hatt enormt med livsglede klarer ikke å se lys på noen ting lengre. Jeg har alltid vært en happy-go-lucky person som har levd og kost meg i livet. Føler at jeg nå bare graver meg ned i et mørkt hull og tenker igjennom alt. Hvem er det jeg har blitt? Jeg har alltid ønsket meg barn, helst 4, ser ikke gleden i å ha det. Er enormt glad i barnet mitt, men føler jeg våkner i panikk hver dag og tenker «dette ansvaret klarer jeg ikke»…..

jeg er lik, presser nok kroppen min til det ytterste, møtt litt veggen og kroppen sier ifra. Når en over tid går med stress eller depresjon vil toleranse vinduet bli mindre og en vil da være i høyt beredskap over tid for små ting. Og tankekjøret kommer og det er vanskelig og sortere tankene. Jeg foreslår og skrive ned alle tankene, sortere de på ett ark eller i en bok. Da kan en øve seg på at en tenker på feks bekymringer 20 minutt på en dag, men legger det bort etterpå fordi en faktisk ikke får gjøre noe med det.

Du har opplevd kriser i familien med dødsfall og det alene kan sette kroppen ut av spill over lang tid. Og da er det naturlig med tanker om døden.

Det at du opplever deg selv litt ‘’off’’ og ikke ser lys i hverdagen, er kanskje bundet med Depresjon. Depresjon, stress og angst henger sammen. Det at en kan se seg selv og ‘’dømme’’ seg selv og vurdere hvem en er , helt normalt når en har vanskelige tanker.

Noe som funket for meg:
Finne rot i tankene mine, hvorfor har jeg disse tankene?
Hvorfor er jeg stressa? Ofte fordi vannglasset er allerede fullt så en liiten bagatell vipper glasset.
Hvordan snu det?
Kan du endre på noe?
Hvordan få mer energi?
Hvordan ta kontroll på livet og ta tilbake det som var gøy?
Finne tilbake meningen med livet.

 

[Pion91]

Huff dette høres ikke kjekt ut. Kort fortalt har jeg to tips du kan vurdere å teste ut; les Hva og når skal vi spise (på salg nå og kan lånes på biblioteket også), da kosthold og psykisk helse er svært nært knyttet til hverandre. Lytt til denne for inspirasjon for å lese boka; https://open.spotify.com/episode/58sYk3gv4CKH91HeVO6WhU?si=ZMVFMwbETEK5thX1RQN-WQ

Og tips nr. 2: prøv å kom deg ut i dagslys daglig, minst 30 minutter. Øk gradvis hvor lang du går og hvor lenge du er ute. Dagslys, frisk luft og bevegelse gjør underverker!

 

[fennikel]

Tusen takk for svar!!

Jeg vil i utgangspunktet ikke gå på medisiner, da jeg er veldig skeptisk til dette. Har booket meg ny time til psykolog på søndag, håper det hjelper på. Jeg skal begynne på jobb om 3 uker og føler allerede jeg er på bunn. Ettersom jeg er gravid på nytt så har jeg ikke energi… jeg har alltid vært en flink-pike som har vanligvis bitt tenna sammen og karret meg fremover, men jeg ser ikke lys på noen ting lengre. Vil tro at mye skyldes langvarig stress. I tillegg opplevde vi dødsfall i nær familie i høst som virkelig gjorde at jeg fikk ekstensielle tanker om døden…

Det hørtes gjerne rart ut men jeg føler meg til tider ikke rasjonell. Jeg vet jo hva som er rett og galt og så videre, men jeg føler ikke at jeg lever. Jeg bare eksisterer. Jeg som alltid har hatt enormt med livsglede klarer ikke å se lys på noen ting lengre. Jeg har alltid vært en happy-go-lucky person som har levd og kost meg i livet. Føler at jeg nå bare graver meg ned i et mørkt hull og tenker igjennom alt. Hvem er det jeg har blitt? Jeg har alltid ønsket meg barn, helst 4, ser ikke gleden i å ha det. Er enormt glad i barnet mitt, men føler jeg våkner i panikk hver dag og tenker «dette ansvaret klarer jeg ikke»…..

Dette høres tungt ut å gå med! Jeg hadde timer hos bedriftspsykolog pga dårlig fødselsopplevelse med første og depresjon i svangerskapet med første og i barselperioden. Kjente behov for å ta kontakt da jeg ble gravid på nytt. Han var ganske fokusert på å øve på nye handlingsmønstre, men jeg følte at det bare feedet min indre flinke pike, skyld og skam. Han kunne også lite om fødsel osv. Fant en psykolog som jobbet med kvinnehelse, graviditet og postpartum, og det hjalp på en helt annen måte. Selvfølgelig individuelt, og sikkert situasjonsavhengig, men for meg hjalp det veldig for å finne frem til en måte å bearbeide som funket for meg da jeg fant en psykolog som jeg virkelig kunne stole på og åpne meg for. Han bedriftspsykologen min tipset om en bok om årsaker til depresjon og løsninger som het lost connections av yohan hari. Som den flinke piken jeg er, leste jeg den. Jeg syntes den var interessant, men tok den med en klype salt, er ikke helt sikker på om forskningen den bygger på nødvendigvis er enstydig. Den var ikke så positiv til medisiner, men mange har jo god hjelp av det.

 

[S-40112399]

Tusen takk for svar!

Hva var det som gjorde at du tok steget om at medisiner var det som var best for deg?

Jeg er bare så sliten mentalt. Jeg vil bare begynne å leve igjen og være den glade og positive personen før jeg gikk igjennom IVF og fikk barn. Nå føles bare alt så veldig hjelpeløst ut. Prøver alt i min makt for å bli bedre men alt føles nytteløst. Er nok utrolig mye stress, men føler tankekjører ikke gjør ting noe bedre..

Det var vel egentlig psykologen på DPS som til slutt fikk overtalt meg til å begynne på medisiner. Var svært skeptisk da det for noen kan være vanskelig å slutte på slike medisiner, men det viste seg å være det rette for meg. Men som hun ovenfor nevner, kanskje en psykolog med kunnskap om kvinnehelse, graviditet og postpartum kunne vært til god hjelp i stedet for en «vanlig» psykolog? Siden det virker som den mentale slitenheten din hovedsaklig startet etter graviditet og postpartum.

 

[Ønskebabynr2]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Har også alltid vært en veldig aktiv og positiv person. Elsker barnet mitt og barn nummer 2 som kommer om noen uker. Likevel kjenner jeg på angst over å være i denne «situasjonen». Begge barna er planlagt og ønsket, men på en annen side vet jeg ikke hvem jeg er lengre. Jeg bare eksisterer. Rydder og vasker. Det er veldig vanskelig. Fikk en alvorlig fødselsdepresjon med første, og er veldig redd for at det skal skje igjen.

Jeg har gått til samtaler hos fastlegen, helsesykepleier på helsestasjonen, jordmor på helsestasjon og på sykehuset og til psykolog på helsestasjonen.

Prøver å forebygge ny depresjon, gjennom samtaler og fokus på å få nok søvn og hvile. Vet ikke hvordan det er for deg, men å få nok søvn er min akilles hæl. Uten søvn blir jeg helt gal, har jeg lært.
Har lagt en plan med jordmor på barsel om hvordan de kan hjelpe meg før, under og etter fødsel. Vi har snakket om smertelindring før og under fødsel og at de kan passe barnet litt etterpå så jeg får hvile. Videre har jeg dialog med fastlegen om eventuell sykemelding for meg etter fødsel, slik at far kan overta min permisjon og være lengre hjemme med meg i starten.
Kanskje det kan være noen tips for deg

 

[User1682762]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Har også alltid vært en veldig aktiv og positiv person. Elsker barnet mitt og barn nummer 2 som kommer om noen uker. Likevel kjenner jeg på angst over å være i denne «situasjonen». Begge barna er planlagt og ønsket, men på en annen side vet jeg ikke hvem jeg er lengre. Jeg bare eksisterer. Rydder og vasker. Det er veldig vanskelig. Fikk en alvorlig fødselsdepresjon med første, og er veldig redd for at det skal skje igjen.

Jeg har gått til samtaler hos fastlegen, helsesykepleier på helsestasjonen, jordmor på helsestasjon og på sykehuset og til psykolog på helsestasjonen.

Prøver å forebygge ny depresjon, gjennom samtaler og fokus på å få nok søvn og hvile. Vet ikke hvordan det er for deg, men å få nok søvn er min akilles hæl. Uten søvn blir jeg helt gal, har jeg lært.
Har lagt en plan med jordmor på barsel om hvordan de kan hjelpe meg før, under og etter fødsel. Vi har snakket om smertelindring før og under fødsel og at de kan passe barnet litt etterpå så jeg får hvile. Videre har jeg dialog med fastlegen om eventuell sykemelding for meg etter fødsel, slik at far kan overta min permisjon og være lengre hjemme med meg i starten.
Kanskje det kan være noen tips for deg

Tusen takk for svar <3 Gratulerer så mye med ny baby på vei! Så flott at du har et så godt støtteapparat rundt deg i tiden som kommer. Har lest utrolig mye at for mange så er barseltiden med baby nr 2 mye bedre enn med nr 1, da man da er mye mer klar over hva man går til.

Du skriver at du hadde en alvorlig fødselsdepresjon med første. Hvordan utartet denne seg? Og hvordan kom du utav? Fikk du medisiner?

Jeg har tatt noen timer hos psykolog, men føler dette bare gjør vondt verre. Føler nesten at problemene mine blir mer «dysset» opp - istedenfor å normalisere at livet har opp og nedturer.

Jeg skjønner jo at hormonene mine i første trimester ikke gjør ting bedre for meg. Hvordan var det med deg denne gang i forhold til hormoner og slik i starten av graviditeten? Har vært hos legen denne uka og fått sovemedisin, dette fordi jeg ikke får sove. Våkner fremdeles flere ganger om natten, men det hjelper mye å bare føle at du er litt ovenpå søvnmessig.

 

[User1682762]

Det var vel egentlig psykologen på DPS som til slutt fikk overtalt meg til å begynne på medisiner. Var svært skeptisk da det for noen kan være vanskelig å slutte på slike medisiner, men det viste seg å være det rette for meg. Men som hun ovenfor nevner, kanskje en psykolog med kunnskap om kvinnehelse, graviditet og postpartum kunne vært til god hjelp i stedet for en «vanlig» psykolog? Siden det virker som den mentale slitenheten din hovedsaklig startet etter graviditet og postpartum.

Tusen takk for svar <3

Fikk tatt noen timer hos psykolog som har spesialisert seg på barseltid og kvinnehelse. Jeg må ærlig innrømme å si at jeg følte dette bare gjorde vondt verre. Problemene ble egentlig bare «dysset» mer opp, og tankekjøret ble virkelig satt i gang.

Jeg var en tur innom på jobb denne uka og kjente det gjorde veldig godt. Følte at jeg var den samme gamle personen, selv om jeg hadde fått barn. I bilen på vei hjem skjønte gikk det opp for meg hvor tøff tiden har vært.
Akkurat nå føler meg at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Føler meg så nedtemt og tiltaksløs. Er nok som du sier du er en flink-pike som ønsker å gjøre alt etter boka.

Kan jeg spørre deg hvordan tiden for deg ble som gravid og i barsel? Gikk du på medisiner da?